Ute ser det ut som våren, på mandag er det vårmåned – men vinteren kan komme igjen. Og jeg er hjemme.
Hjemme!!
Akkurat det er likevel lite av alt som har skjedd.
Sjøl om det er godt å være hjemme hos seg sjøl.
Normaliserer.
For knapt en måned siden skulle vi feire fars 97 årsdag.
Det ble hans siste, neste dag reiste han.
Jeg fikk være med han de siste timene, noe jeg er glad for. Det har var sterkt, trist og fint.
Han ville sjøl fordi kroppen hans lenka han mer og mer fast den siste tida.
Far hadde vært vant til å kunne virke.
Han lo av knærne som stakk opp under dyna, som han måtte ha hjelp til å bevege. For humøret hans, og hodet, fungerte til det siste.
Vi har lagt en begravelse bak oss i koronaens tid.
Den ble lys og fin og lett.
På forhand kommuniserte over nett.
Minnestunden etter kunne bare bli for de nærmeste.
Tiden etter har jeg valgt å hjelpe mor. Brenner lys, snakke, fyller ut papir, ta telefoner og gå i møter. Jeg har bodd hos henne, vært en par turer hjemme hos meg sjøl for å hente ting.
Og jeg har lengtet hjem til mitt eget hus.
Dagen etter begravelsen måtte vi til dyrlegen med de to kattesøstrene. De vil ha blitt 19 år neste måned. Mellomste datter hakka tenner da vi sto utenfor veterinæren. Det ble for mye sorg.
Så nå har alle liva jeg tenkte i høst snart ville forsvinne, forsvunnet.
Dette er livet.
– Og døden.
De henger sammen.
Men det som har forundret meg er at ved fødsel skjer det meste automatisk, av offentlige og byråkratiske forordninger. Ved dødsfall er det lite automatikk.
I helga skal jeg være hjemme hos meg sjøl.
Ett av barnebarna til mor kom, og jeg ble veldig glad for det.
Da jeg foreslo en uke etter begravelsen å dra hjem for en natt, skjønte jeg det var for tidig.
Jeg ble litt frustrert, noe med mitt liv og min plass. Da sa sønnen min noe om tiden og jeg slo jeg meg til ro.
For det er i ettertid en vil skjønne -.
Og antakelig vil jeg ikke angre på at jeg brukte noen uker av livet mitt på å hjelpe til at sårkanten får fastne, litt mer. Mor har mistet et menneske hun har kjent i 65 år. Som har vært en viktig del av livet hennes.
Jeg skal tilbake på søndagskvelden, men har sagt at jeg vil være hos henne annakvar natt.
Dette er rart.
Det er naturlig.
Og det er uforståelig. Må nok bruke tid på å forstå.
Faren min var en fin mann.
Nå kan jeg ikke spørre han om noe, lengre. Så nå var min tid og min søstres tid, kommet, til å bli farløse.
Vi er heldige som fikk oppleve det så sent i livet. Men sorgen må vi ta, uansett når det skjer. Og den tar sin tid.
♥
det er trist å miste en av sine foreldre ,det er livet og vi må alle gjennom dette ,men sårt er det for dei fleste ja .Får håpe det går bedre for din mor så du kan reise hjem til deg selv med god samvittighet ,det er også livet ,det å måtte lære seg å plutselig være alene ,sender en stor god klem
Det er livets gang, og alle må vi gjennom slikt. Har tenkt noen tanker på akkurat det. Og mor greier det nok, men sorga er stor ennå knappe måned etter livet tok en ny vending. Riktig fin lørdag til deg. Klem
Kondolerer så mye. Tårene mine renner for deg for jeg har jo fortsatt sorg etter min datter som døde i fjor. Jeg vet at du har det vondt og familien din.
Så godt å høre de gode egenskapene av din far. Godt å minnes.
Du er en god datter. Det er vel tiden som skal til for alt og omsorg.
God helg
Takk skal du ha <3. Ja, du har fått kjenne på sorg. En datter tror en vil leve lengre, en far regner en med vil dø før en sjøl. Men trist er det uansett. Minnene er viktig å dele. Og våren er god i alt det her. Håper du har en fin helg. Klem <3
Jeg har tenkt at det hadde skjedd noe hos deg, for det er lenge siden forrige innlegg. Det har nok vært godt og trygt for mora di at du har vært der. Så skal også du ta vare på deg sjøl, så du holder deg oppe. Jeg vet at du har slitt en del med helsa. Tenker at det er en mjuk overgang at du er hjemme og hos henne annenhver natt. Håper også at det er en oppgave som kan deles mellom enda flere slik at ikke alt faller på en eller to. Jeg var hos mor i drøyt to uker i fjor vår etter at hun falt i trappa og fikk ribbensbrist. Akkurat da var jeg permittert pga korona, så jeg slapp å ta av ferien min. Det var veldig godt å komme hjem igjen, og begynne i jobb. Og. ikke minst, være hjemme hos seg sjøl igjen. Mor hadde kommet seg såpass at det gikk greit. Håper det går seg fint til hos dere og at moren din gradvis blir fortrolig med å være mer alene om natta. 💜
Først tenkte jeg at jeg ville kunne blogge, men så forsvant jeg inn i en boble uten tid eller oversikt. Vi er flere til å dele, men jeg er tross helseutfordringene den friskeste som bor i nærheten. Og så tror jeg at jeg takler dette, men slikt vet en bare i etterkant. Godt å være hjemme hos seg sjøl nå i hvert fall. Fint av deg-, og helt sikkert godt, å kunne få hjelpe moren din i fjor vår. For det er godt å kunne hjelpe. Lærerikt er det også, på et vis. Har jeg funnet ut. Ja, får håpe mor finner glede i alenetid, om ikke alt for lenge. <3
Så trist å miste pappan sin uansett hvor voksen man er! Ta vare på deg selv oppi det hele! God varm klem <3
Tusen takk <3. Klem<3
Det er tunge og vonde tider, Har ennå siste tiden med min mor ferskt i minne Tok over et år før vi sluttet å tenke på å besøke henne på hjemmet. Vi hadde jo dratt dit hver dag i flere år… nesten i alle fall. Og de siste dagene bodde vi sammen med henne. Lå på flatseng på gulvet. Som et av våre yngste barnebarn sa en gang… det er ingen som overlever livet. 🙂 Sånn er det bare.. men de gode minnene farger sorgen etter hvert, men hvisker den aldri ut 🙂 Gode tanker til deg 🙂
Rart dette, forstå det som har skjedd, ikke tenke at en skal noe, at noen er borte for alltid. Tror at det første året må til, før en begynner å forstå. Så gode dere var mot din mor, og slikt setter seg. Ser bare den ene måneden nå til slutt, da far lå på sykehjemmet, gjør at jeg må tenke; jeg skal ikke dit, far er ikke der mer. Veldig fint og klokt sagt av barnebarnet. Tusen takk for gode ord <3.
Kondolerer. Føler med deg her. Det er ikke lett å miste en av sine nærmeste, men det blir liksom mykere med årene. Håper moren din klarer seg fint etter hvert. Det vil nok ta tid å venne seg til alenelivet for henne. Vondt å miste sine uansett alder. Håper dere klarer å dele fine minner og se på bilder. Det hjelper å snakke, gråte litt og minnes sammen. Sender deg en diger klem og ønsker deg rolige dager i den gryende vår. 🙂
Takk skal du <3. Vi er en snakkende familie, så det gjør nok godt. Vi snakker mye allerede, minner, hvordan far var. Nesten som han har tredd fram som litt ny også, ting som vi tok for gitt har kommet i et annet lys, der en ser han bedre som det mennesket han var, alt han sto for og var interessert i, som gjorde akkurat han unik. Vi er alle unike på hvert vårt vis, men det er så mye som vi tar for gitt. At våren står foran nå er så godt.Klem <3