Kort vei mellom glad trasking over hvite vidder til zombie-tilstand under dyner og pledd.
Jeg ble syk.
Da jeg kom hjem etter turen på mandag var jeg dyktig lat.
Satte meg ned og der ble jeg sittende. Neste dag sa det pang…på en måte. Etter en dusj gikk kroppen berserk. Den slo av all varmen, fingrene visna og det var umulig å få opp temperaturen.
Men etter en kort tid var temperaturen inni meg steget til over 39 grader.
Det var bare å krype til køys med varmeflasker og tepper. Det tok lang tid før varmen igjen var grei.
Og der ble jeg liggende som i en døs.
Eller riktigere, jeg sov.
Sov og sov.
Så slik gikk den uka her. Jeg måtte melde avbud på flere avtaler. Etterpå sov jeg videre. I går tidlig var temperaturen gått ned til 37,3 grader.
«Yes» tenkte jeg.
Men da ettermiddagen kom var jeg enda nærmere 40 grader. Det var bare å sove videre, ikke for at jeg ville – men det var det jeg klarte.
Mat har vært minimalt. Så det positive er et par kilo bort.
Da jeg i dag igjen var nede mot 37 grader turde jeg ikke tro -, men så gikk temperaturen mer ned og ikke så mye opp. Og det beste, jeg kjente virketrang.
Så i dag har jeg vært mye mer urolig, til og med laga meg middag. Men må nok få til å virke og ikke bare ha trang. For formen er ikke topp, begynner å suse i hodet ganske så raskt ved bevegelse.
Men jeg er på vei.
Så da har jeg straks lagt dette bak meg.
Og hver dag har sola strålt fra blå, blå himmelen.
Ny, skinnende dag. Sola, humøret, lyset…alt er på god styrke. Og jeg vil så mye…
Akkurat det er nok det største problemet med dagen. At jeg vil så mye, sannsynlig for mye…
Derfor burde den nok ha vært i uant lengde.
Men slikt er bortkasta tankegods, både å tenke og ville-.
For jeg vil alt skal være bra med dagen.
Dagen i hvitt, blå himmel og en strålende sol.
Jeg vil være både være inne, ute, gjøre masse og hvile godt.
Så får kose meg med det jeg kan.
Ett aber er at støvet syns så godt slike dager, så da slår renholdsgenet til.
Begynte etter jeg sto opp.
Våkna først klokka fem, det er i tidligste laget en lørdagsmorgen der vi i løpet av døgnet mister en time.
Da klokka hadde blitt åtte var det på tide, da hadde jeg hatt en lang og god natts søvn.
Speil og glassoverflater er tørka over.
Andre vaskemaskina står på.
Skal jeg henge klærne ute og forsere dyp snø med skare…
Slike spørsmål en må gi seg svar på.
Har huska fuglene, de kom stormene til da materen vart fylt.
Har ikke hatt nok ro til å fylt opp de siste dagene, så tror faktisk det har vært tomt i et par dager.
Ikke bra.
Man har et ansvar når en har begynt å mata fugler.
I går hadde jeg en fin, trist og krevende dag.
Slik som begravelser her.
Tristhet med at et menneske er borte, det fine med å møte mennesker en ikke møter så ofte. Krevende med at det blir mye prat, følelser og historie.
Alle søskenbarna en møter, deres barn og barnebarn.
Møtte en klassekamerat jeg ikke har møtt siden ungdomsskolen.
Alle år som er gått.
Yngre søskenbarns minner om meg, litt rart å høre andres oppfatning av seg sjøl. Jeg husker meg som et ganske stille barn som var mye i fantasien.
De fortalte om historiene jeg fortalte, skuespill jeg satte opp, leker jeg arrangerte, ikke en rolig og tilbaketrukket unge.
Rart dette, hva en tror inni seg og hva andre oppfatter.
Veldig interessant.
Men det som ble snakka aller mest om var hun som hadde gått bort. Et menneske med mye omsorg og varme. Hvordan hun og morbror min møttes, ungdomstiden hennes.
Før hun kom flyttende til vårt lille sted.
Hvem hun var.
Hun voks opp i en storfamilie og kom til en storfamilie.
Interesser hun hadde hatt, hun var ikke bare mor til mine søskenbarn.
Sorthvite bilder rulla over lerretet, fargebilder fra syttitallet fra fjellturer og båtturer, de storveies nyttårskveldene der alle onkler og tanter samla seg sammen med oss ungene.
Vi var en stor gjeng.
I dag er det lørdag.
Lørdag som er en time kortere, lørdag før palmehelga.
Lørdag med strålende sol.
Nå skal jeg ta sot ut av ovnen, sette en brøddeig – før jeg kommer meg en tur ut.
Midtveis og sidelengs… Nei da, tuller bare. Burde kanskje feire-.
Det å krype ut av skoa og tenne opp i ovnen i kveld er deiligere enn jeg kan fortelle.
Er en liten pause i det ‘full-fart-livet‘ den uka her.
For snart et år siden, ikke riktig da, men i juni i fjor, var jeg i Trondheim.
Jeg var på St. Olav for sjekk, en slik en det har vært mange av de siste åra.
Der blodprøver og betennelser ble undersøkt. Legen jeg var hos var ikke helt fornøyd. Hun syntes ikke medisinen ga god nok effekt og viste en kropp som sleit.
Da hun foreslo at jeg kunne legge vekk de siste sprøytene for å se det an, var jeg jublende glad.
I dag var jeg innkalt til kontroll igjen.
Trodde ikke jeg skulle på flere, men i dag var jeg oppe for bytur.
Hadde bestemt meg for buss.
Nå var veiene slik at trafikken, i hvert fall bilen foran meg, var saktegående.
Så måtte kjørte lengre enn tenkt for å nå bussen, som ikke ville gå helt hjem til meg i kveld. Derfor måtte jeg sette bilen et sted som gjorde jeg kom meg hjem etterpå.
Da jeg gikk av møtte jeg ei hoppende og leende jente, mellomste tok imot.
Vi skulle framom «Brukom», en brukthandel, men der åpna ikke dørene før elleve.
Derfor ble føttene tatt fatt tvers gjennom byen, i søle og sludd.
På Møllenberg møtte vi yngste, hun også hoppende og leende.
Vi gikk gjennom Bakklandet, langs Nidelva, kryssa gata foran Samfunnet og litt etter var vi framme.
Skulle møte mellomste søsteren min for lunsj, så etter litt leting satt vi benka ved et ledig bord på en av sykehusets mange kantiner.
Hun jobber på sykehuset.
Det var hyggelig å møte henne også.
Nå møtes vi allerede på fredag igjen.
Da hun gikk tilbake til sine plikter var det ennå to timer til min time.
Vi tok derfor bussen tilbake til «Brukom», som nå var åpen og full av folk.
Jeg har så lyst til å finne meg kopper, vannkoker og presskanne for å ha nede på kontoret mitt.
Døtrene fant seg ting, men mitt kjøpegen virka ikke.
Buss tilbake igjen.
Litt venting, så kom jeg inn til legen.
Etter all denne tida uten medisin, fant hun ingen betennelse og ingen grunn til å starte medisinering igjen.
Så nå tror jeg jammen sant jeg sier opp revmatismen også…
Hun trykte en del og jeg skjønner at fibromyalgi’en jeg sa opp for mange år siden nok sitter i sinepunkt.
Men jeg fungerer helt greit med slik det er om dagen.
Og det burde feires.
Jeg er i hvert fall veldig glad for slik kroppen oppfører seg nå.
Om det er tilfeldigheter eller om det er fokuset på slikt jeg spiser, vites ikke.
Men fortsetter nok i samme gata, slik. Sjøl om jeg senere skeia skikkelig ut sammen med døtrene. Vegetarpizza er ikke så ille.
Men Cola er!
Egentlig er det ikke godt en gang, bare fryktelig søtt.
I kveld har jeg satt på klassisk musikk, tatt en knallvarm dusj og drikker te.
Varmen er kommet tilbake i kroppen.
Bilen sto der jeg satte den fra meg.
Dagen har vært veldig fin.
Vi snakka om at jeg skulle ta bussen oppover igjen snart, så dra på «Brukom» som det første, for da greier jeg kanskje å kjøpe før for mange skritt, for mye gåing.
Det ble over titusen skritt.
Og så skal vi dra på kino, lage oss middag sammen og jeg skal kanskje overnatte.
Dette høres ut som en veldig god plan.
I går var jeg i Kristiansund, dagen gikk helt greit – men godt å sitte i egne tanker fergeturen tilbake, bare se på sjøen og hvile hodet.
Mandagen var heller en dårlig jobbedag. Været var godt.
Etter noen timer tok jeg på meg skoa og labba gjennom tung potetmelsnø.
En ny uke står klar for å trille over himmelen, gjennom timeplanen og legge alt bak seg som minner.
For en helg går så fort.
Jeg avslutta søndagskvelden hos mor, tok med noen skolebrød jeg hadde bakt.
Det ble et litt kort besøk.
Ville ha med et foredrag på biblioteket om «Quislings koffert». Et veldig interresant foredrag om hvor kofferten hadde reist, livet og valga til en av de mest forhatte menneskene Norge har fostra. Og om at fortsatt finnes folk som sympatiserer.
Det er utgitt en bok av Trude Lorentzen. Det var hun som holdt det engasjerende foredraget. Hun har også en podkast HER. Anbefaler den, det er en historie som er viktig ikke å glemme.
På biblioteket møtte jeg tidligere kollegaer, og det var skikkelig godt å møte dem.
Må prøve å få tatt turen innom snart for en prat.
Ellers har helga vært fin. Sjøl om jeg starta lørdagen med å prøve å kjøre bilen opp, noe som var kul umulig. Fikk telefonnummeret til han som vikarierte med brøytinga og han kom ganske tidlig slik at veien opp ble kjørbar.
Jeg fikk vaska golv og bakt.
Og to dager gikk som en røyk.
Får inn i mellom høre fra andre at tida går fort rundt meg, og jeg tror nesten at tida mi er ekstra kort og fort, forter enn jeg liker i alle fall -.
Nå skal jeg inn i en nokså hektisk uke, i morgen er den eneste dagen som blir hjemme denne uka. Da blir det det vanlige med morgenmøte og kontor.
Tirsdagen blir det også møte, men i Kristiansund, så da blir det tut å kjør dit.
Onsdag blir det besøk på St. Olav, men vurderer å ta buss for en gangs skyld. Døtrene er nokså opptatte denne dagen, men vi får kanskje møttes før timen. Etterpå har jeg en avtalt å møte søster mi, men har ikke sjekka om hvor mye tid jeg har til bussen går tilbake.
Torsdag er det frisørtime for mor og meg, så da håper jeg snøen har smelta enda mer. Uansett vil det ta noen timer av dagen.
Blå kveld har våren i seg, til tross for all snøen. For snødd har det, som om året ønsker den mest snørike vinteren ever…
I går starta dagen etter lange veier med skummelt under hjula og under føttene.
Jeg gikk sidelengs ned en bakke og sto.
Det var arbeidstid og møte.
Litt kjedelig da jeg skulle vise en presentasjon at noen ble overivrig med å snakke om noe som dukka opp i hodet av presentasjonen.
Men denne dagen gikk også over, etter rydding og kasting av søppel gikk turen hjemover.
Det vil si, mor hadde fryktelig lyst på besøk. Hadde ingenting å si at jeg ikke hadde spist middag og hadde hatt en lang dag.
Da jeg kjørte opp dit jeg måtte parkere var det ikke plass.
Så det endte med at jeg ringte å sa at jeg kom i dag i stedet.
Fikk handla for lillesøster i stedet før jeg dro hjem for å lage meg middag.
Kjente at jeg var så sliten at jeg var nokså nærtagen. Så det at det verken var brøyta opp til meg og at jeg var satt opp som sistemann med et foredrag i slutten av mars, gjorde ikke det følelsen bedre.
Men det er rart hvor godt det kan hjelpe med søvn.
Så i dag var det på ‘an igjen.
Hadde time for blodprøvetagning, da jeg gikk fra legekontoret sa jeg at jeg hadde sagt opp revmatismen. Får høre om hva de sier på St. Olav neste uke.
Jeg kjører innom en butikk for å handle inn til lunsj før jeg kjører opp til mor.
Glatte veier i dag også, så da jeg møter en bil på tur ned da jeg er på vei opp, og kjører inn i en oppkjørsel er det umulig å få bilen videre opp.
Den bare vrir seg.
Jeg får på mirakuløst vis snudd den helt i rundt og kjørt den ned for så å starte på nytt.
Bildet er tatt av Jerzy Górecki fra Pixabay
Jeg ble hos mor resten av dagen. Vi spiste lunsj, jeg tok et møte på teams, altså litt jobb, og vi spiste middag sammen.
Hun syntes jeg godt kunne overnatta også.
Men jeg er hjemme, hos meg sjøl.
Ikke brøyta i dag heller.
Han som har tatt på seg brøytinga var syk, så en ung gutt skulle ta seg av dette til så lenge. Men han har ikke vært her.
Jeg måtte kjøre meg til mange ganger og presse bilen, før jeg sto parkert der jeg bruker.
Men…i morgen er det lova mange pluss og full sol.
Ellers blir det enda mer pluss og regn, så jeg tror denne snøen skal får «føtter» å gå på.
Etter både en rolig og ikke rolig helg, er mandagen på plass. Det er jeg også.
Velger å skrive et kort innlegg, tenkte jeg før jeg gikk ned.
Ned på jobb.
Jeg var klar, nesten klar. Ferdig med å drikke limevannet mitt før jeg gikk ned.
Det hadde snødd.
Snødd over all forstand.
I tillegg hadde det vært mye vind.
Men så rakk jeg ikke posta før jeg starta på jobb…
Søndagsmorgen var stemninga omtrentlig den samme som for en del år siden. Skulle finne akkurat denne linken, men fant den ikke før jeg kom på å kikke innom en annen plattform.
Vindua var dekt av snø og mye var likt slik det var den dagen for ni, ti år siden.
Ute var det blåst opp store skavler.
Bilen min var skjult av snøen.
Da frokosten var klar ringer telefonen.
Og jeg skjønte det da jeg så navnet.
Et søskenbarn som jeg ikke snakker med hver dag.
Jeg lytta til det hun fortalte, det var tante mi.
Det hadde gått fort, hjertet -.
Nå sitter morbroren min igjen aleine.
Mor mi og broren, det bare de to igjen av seks søsken.
Alle har mista partneren sin.
Nå var det hans tur til å miste sin.
– Jeg tenkte jeg skulle rekke å snakke med henne, sier mor.
Senere i går, etter at vegen min var brøyta opp slik at jeg kunne kjøre innover til mor.
For å fortelle.
Jeg hadde vært så glad i denne tante mi, mora til kompisen min.
Vi ble kaldt kompisene.
Høsten jeg var to år flytta vi inn i nytt hus.
I leiligheta vi hadde bodd i kom yngste broren til mor flyttende med sin lille familie, de hadde bodd i Bergen noen år.
Siden bygde de seg også hus, som vi så fra kjøkkenvinduet fra mitt hjem.
Husker første gangen jeg var på besøk etter de hadde flytta inn, duken på respatexbordet med en vase med markblomster i.
Jeg syntes det var så fint.
Vi sprang ut og inn av dørene til hverandre.
Han var et år yngre enn meg. Vi hadde mange ekspedisjoner fram til skolealder, vi lekte, krangla om hvem som fikk mest fisk eller lekte med båter, leita etter skjelett i bergsprekker. Han hadde fuglebok og fuglebrett og jeg syntes han var heldig.
Og tanta mi var snill. Han fikk til og med synge ved bordet.
Hun var viktig i min barndom. Og alltid fin å treffe, alltid vennlig.
Nå er hun også passert linja mellom livet og døden.
Fredagskvelden er mørk til tross for at den er hvit. Det snør igjen… Lørdagsmorgen, og det er ved det sammen.
Fra blå/hvite turen: Hvilende tre
Torsdag skein sola fra blåeste himmelen.
Dette været.
En kilde til prat, sukk og stønn.
Jeg har vært ganske gode venner med mange av dagene den uka her.
Bilen som ble godkjent.
EU-godkent.
Det ble forholdvis korte dager.
På arbeid.
I går måtte jeg slutte for at fingrene holdt på å bli numne.
Varmen var for kald på kontoret mitt.
På torsdag var det også slik.
I dagen som hadde fått sola…
Og plana var klar.
Ut å gå tur.
Fra blå/hvite turen: Til og med huset er hvitt og blått
I det hvite og blåe.
Fra blå/hvite turen: Fjorden har blitt hvit
Det gjorde godt.
Fra blå/hvite turen: Rundt haugen og oppover…
Gjorde enormt godt.
Fra blå/hvite turen: Rogntreet i bakken
Hjemme igjen en dusj, så tok jeg med det jeg måtte ha til middag for mor og meg. Og under over under, veien var strødd i det bratte boligfeltet, så jeg kom meg med bilen helt opp.
Fra blå/hvite turen: Spor og glitter i snøen
Hjemme etter besøket var det jeg oppdaga slikt man ikke ønsker.
Det var tunga mi som oppdaga det…
Et krater i den bakerste jekselen.
Og hvor var biten som hadde falt ut?
Og når hadde det skjedd?
Fra blå/hvite turen: Nedover til hovedveien
Så i går var første plana å ringe tannlegen.
Heldigvis fikk jeg time med en gang.
Dette ønsker jeg ikke skal bli en vane, kjøre over fjella for tannlegebesøk hver fredag.
Det gikk både raskt og smertefritt å få reparasjon utført, men kroppen min var ikke enig.
Etterpå var jeg helt skjelven, bedøvd og ferdig.
Etter en snartur på butikk gikk turen hjem.
Så et par timer jobb igjen.
Fra blå/hvite turen: Hjem, kjære hjem i alt det hvite
Og nå er det helg.
Noe så herlig at helga er her igjen.
Denne helga har jeg tenkt ganske så i ro.
Kanskje bake…
Vaske litt golv…
Slikt, bare kose meg med at jeg er og snøen vil forsvinne.
En ny uke, hendelser, bil og føre i en røre. Men denne mandagen starta kald og bra.
Det er dumt å være for grei.
Jeg har vært ute og bussa.
Slik langt ute på landet kan påstigning og avstigning på buss være utflytende.
I dag sto jeg opp med en tanke; få bilen på verksted og komme meg hjem.
Heldigvis hadde det ikke snødd, så bilen som står ute, var rimelig tilgjengelig.
Med minus 6 var det bare å kle seg, på med ull.
Og så dura jeg bortover hvite vinterveier, framme fikk jeg parkert bilen litt før klokka sju som avtalen var.
Leverte nøkkelen, nå skulle frontruta skiftes og EU-kontoll snart i boks.
Det knirka nesten i snøen da jeg gikk i retning til en ordentlig busstopp.
Den ligger i en avkjørsel, mine tanker at tenkt om sjåføren ikke så at det sto noen som skulle med, ble gjort til skamme. Jeg var ikke aleine om å skulle ta buss, det sto flere biler der det spratt ungdommer ut da den kom.
Da bussen nærmer seg der jeg bor trykker jeg på stoppknappen, registrerer bussen bremser ned. Litt lengre framme ser jeg at en nabo skal med bussen. Så for å være hjelpsom fyker jeg fram og sier han kan stoppe der, han sier noe om at jeg hadde trykka på stopp. Jeg går tilbake til utgangsdøra midt i bussen.
Tenker å gå av når han slipper på naboen.
Men da åpner han ikke døra bak, prøver å rope – men han begynner bare å kjøre.
Fram igjen for å si at jeg skulle av, så enden er at han slipper meg av i min oppkjørselen, helt perfekt det.
Men i utgangspunktet skulle jeg være hjelpsom slik at han bare kunne stoppe en gang, noe som førte til tre stopp og sikkert en småforvirra bussjåfør.
Han hadde tydelig ikke oppfatta mine gode intensjoner.
Slik starta dagen min.
I går var jeg i Trondheim feiring.
Veiene over fjellet var uvennlige.
Da det kom lange puljer med møtene trafikk, skjønte jeg at det hadde skjedd noen. Men den ulykka var det renska opp i da jeg passerte, møtte en bergingsbil med bil på og litt etter en politibil.
Det hadde vært sammenstøt mellom en personbil og en brøytebil.
For brøytebilene gikk tett, snøkantene over fjellet var høye og veibanen føltes smal.
Inn i mellom kom nye snøfall og dårlig sikt.
Da jeg hadde kjørt noen kilometer til var det full stopp og en lang kø av biler. Lengre framme så jeg mange blinkende lys.
Her var det en trailer og en personbil, personbilen var smadra og traileren hadde havna utenfor veien.
Men det var visst ikke personskade i noen av ulykkene og det er godt.
Til slutt var jeg endelig framme i Orkanger, der skulle jeg kjøre sammen med sønnen og faren inn til byen og feiring av yngste.
Endelig var vi framme i Trondheim.
Yngste hadde lyst til å spise der vi var i fjor, så dermed ble det tapas i år også.
Jeg ser virkelig skeptisk ut, kanskje på sin plass – men ennå var ikke hjemturern tatt
Etterpå dro vi opp til fødselsdagsbarnet og samboer der vi drakk kaffe og spiste kake.
Jeg hadde minst et par timers reisevei foran meg, så da klokka hadde passert halv ni var det på tide å ta returen.
Framme på Orkanger satte jeg meg i min bil, sønnen er litt småbekymra og syntes nesten jeg kunne ha overnatta.
Men jeg har denne verkstedstimen med ruteskift neste dag og mandagsmøte på Teams.
Det er mye bedre føreforhold og delvis skyet og måneskinn, så greit å kjøre.
Noe snø virvlet til sikten.
Men så begynte kupelyset å slå seg på ved humper i veien.
Til slutt stoppa jeg bilen på en rasteplass.
Jeg drar opp det stramme brekket og går bak.
Det viser seg at luka ikke er helt lukka. Jeg får tatt unna snøen og slått luka igjen.
Da begynner bilen å t r i l l e.
Sakte, men likevel for fort…
Jeg kommer meg framover, prøver både å få opp passasjerdøra og holde igjen bilen, men bilen er for tung og farten øker.
Må slippe, bakhjulet kjører over foten min.
Samtidig faller jeg ned i bakken.
Jeg ser med forskrekkelse hvilke senario jeg nå kan ha foran meg, om bilen braser ut i veien og rett over.
Må opplyse dette er et utsiktsområde.
Bilen stopper!
I kanten, uten å havne ut i veibanen og graver seg inn i brøytekanten på andre sida.
Det står en snøstikke like foran bilsnuten og det er bare ene forhjulet som har brøytet seg inn i snøkanten.
Jeg kaver litt før jeg kommer meg opp i stående stilling igjen.
Skjelvende setter jeg meg inn i bilen igjen etter å moa bort snøen med døra, tar på selene og tar av brekket…
Så svinger jeg rattet hardt og trykker på gassen.
Jeg kom meg fri!
I svingene ned igjen kjenner jeg en enormt lette og at jeg er temmelig skjelven.
Her var det heller ikke fare for personskade, foten berga også.
Men tror ikke jeg drømte om det i natt, sjøl om dette var en større skrekkopplevelse.
Skikkelig et uvirkelig mareritt da bilen begynte å trille.
