Etter både en rolig og ikke rolig helg, er mandagen på plass. Det er jeg også.

 

 

 

 

 

Velger å skrive et kort innlegg, tenkte jeg før jeg gikk ned.

Ned på jobb.

Jeg var klar, nesten klar. Ferdig med å drikke limevannet mitt før jeg gikk ned.

Det hadde snødd.

Snødd over all forstand.

I tillegg hadde det vært mye vind.

 

Men så rakk jeg ikke posta før jeg starta på jobb…

 

 

 

Søndagsmorgen var stemninga omtrentlig den samme som for en del år siden. Skulle finne akkurat denne linken, men fant den ikke før jeg kom på å kikke innom en annen plattform.

Vindua var dekt av snø og mye var likt slik det var den dagen for ni, ti år siden.

Ute var det blåst opp store skavler.

 

Bilen min var skjult av snøen.

 

 

Da frokosten var klar ringer telefonen.

Og jeg skjønte det da jeg så navnet.

Et søskenbarn som jeg ikke snakker med hver dag.

 

 

Jeg lytta til det hun fortalte, det var tante mi.

Det hadde gått fort, hjertet -.

Nå sitter morbroren min igjen aleine.

Mor mi og broren, det bare de to igjen av seks søsken.

Alle har mista partneren sin.

Nå var det hans tur til å miste sin.

 

 

– Jeg tenkte jeg skulle rekke å snakke med henne, sier mor.

 

 

Senere i går, etter at vegen min var brøyta opp slik at jeg kunne kjøre innover til mor.

For å fortelle.

Jeg hadde vært så glad i denne tante mi, mora til kompisen min.

Vi ble kaldt kompisene.

 

 

Høsten jeg var to år flytta vi inn i nytt hus.

I leiligheta vi hadde bodd i kom yngste broren til mor flyttende med sin lille familie, de hadde bodd i Bergen noen år.

Siden bygde de seg også hus, som vi så fra kjøkkenvinduet fra mitt hjem.

 

Husker første gangen jeg var på besøk etter de hadde flytta inn, duken på respatexbordet med en vase med markblomster i.

Jeg syntes det var så fint.

 

Vi sprang ut og inn av dørene til hverandre.

Han var et år yngre enn meg. Vi hadde mange ekspedisjoner fram til skolealder, vi lekte, krangla om hvem som fikk mest fisk eller lekte med båter, leita etter skjelett i bergsprekker. Han hadde fuglebok og fuglebrett og jeg syntes han var heldig.

Og tanta mi var snill. Han fikk til og med synge ved bordet.

Hun var viktig i min barndom. Og alltid fin å treffe, alltid vennlig.

 

 

Nå er hun også passert linja mellom livet og døden.

Alle skal vi den veien, det er helt naturlig.

Men det er trist.

 

 

Og det er slik det er. 

 

 

 

♥