Dag for framsnakk av Linda Sakseide

 

 

 

At blogging gir mye på mange vis, tror jeg de fleste som er her vil være enig om. Noen ganger møter en noen som gir et ekstra inntrykk.

 

 

 

 

Faktisk opplevde jeg at denne bloggeren var spesielt uten at jeg forsto helt hva dette handla om.

Hun brenner for en sak.

Såpass sterkt står saken at hun la ut en strikkagenser som premie for en quiz på noen for så vidt enkle spørsmål i dagen teknologiske tidsalder.

Jeg måtte bruke tid for å skjønne.

 

Noen blogger har et innlegg som gjør inntrykk.

Her er det hele bloggen.

 

Det er en ny bogger, og hun ønsker å syns.

Ikke for sin egen del, absolutt ikke, leser jeg i ett av innlegga.

Det er budskapet i bloggen sin hun vil fronte.

 

Og jeg tenker at budskapet må få plass. Plass i bloggverdenen, så langt unna rosa blogging en kan komme.

 

Nå er jeg bare en liten blogger, men ønsker at flere må få øye på denne.

For Linda Sakseide har et budskap om et HELT LAND.

 

Ikke mindre.

 

Hun med venner er i gang med å starte en organisasjon.

 

 

foto: lånt av bloggen til Linda Sakseide

 

Hun skriver om tilstanden Venezuela, et land veldig langt unna vår egen dørstokk og tv skjermer. Hun forteller at landet ikke er i krise,  hun bruker et så sterkt ord at landet har kollapset. Lønningene er horrible, utdanna folk som ikke får så mye mer i månedslønn enn hva en pakke ris koster. Om familier som ikke har mat, redsler, kriminalitet og store horder av innbyggerne som emigrerer.

Hun vil hjelpe, hun er igang, sjøl om det er en dråpe i havet, er det et hav for familiene som får hjelp, sier hun.

 

Jeg vil anbefale bloggen hennes, anbefaler at vi får løfta bloggen hennes opp.

Skriver om dette, få den til å syns.

 

 

 

Er dere med?

 

 

 

 

 

Bustete hjerte

 

 

I dag vil jeg snakke om hjerter og blogginnlegg. Ikke bare ett innlegg, men en hel blogg, som gir mang en tanke, mang en gang. 

 

 

 

Forrige helg snudde vi klokka, denne helga her jeg snudd døgnet.

Og så er det mandag og jeg har fri, så det har ingenting å si.

Sola skinner på andre sida av fjorden og i morgen må døgnet snues riktig.

 

Det er andre november og jeg vil fortelle om noe som skjedde forrige uke og som fortjener noen ord.

For en dag lå det en konvolutt i postkassen.

 

Jeg skjønte tegninga med en gang, for dette var et blad med mange tegninger i. Og som jeg hadde bestilt da jeg fikk snusen i at det gikk an.

 

 

Tanken var å gjemme bladet til jul, men så åpna jeg det, og det er jeg glad for. For her var det mye for tida før jul.

Og så fikk jeg lyst til å prøve…

 

 

Tok med meg en tang ut og klipte av grener. Riktignok var de nok tykkere enn de Nathless bruker, og hjertet mitt ble mye mer bustete enn hennes sine i bladet.

Men det var litt meningen.

Så hengte jeg det bustete hjertet mitt på lampa.

 

 

Den er ikke i bruk for jeg får ikke opp for å skifte pære. Mitt eget indre bustete hjerte er absolutt i bruk.

 

Skal kose meg mer med bladet framover.

 

Natheless har en blogg som mange ganger gir meg ettertanker, for hun er av de jeg besøker ganske jevnlig.

Det er ikke ett innlegg, men de mange. For de er alltid vakre med fint sammenstemte collage.

Hun er en lekende sjel, med historier, tips og ideer.

Jeg blir så imponert av mennesker som har en gjennomføringsevne som hun har.

Hun skriver om navnet sitt; Natheless betyr “Ikke desto mindre”.

 

Et mangfoldighetshorn av en blogg.

 

 

 

Blogginnlegg som satte igang tanker

 

 

 

Jeg har bestemt meg, jeg bestemte meg akkurat nå. Om å legge inn det siste nye temaet. 

 

 

 

Om innlegg som setter i gang tanker, her inne på blogg.

 

Og for å si det slik, egentlig kan vel alle innlegg sette i gang tankevirksomhet.

I tillegg er tanker mangt-.

De kan være morsomme, reflekterte, de er burleske, triste….ja, det kommet fram mangt etter  hvordan belysinga er.

Etter og ha vært fraværende på blogg, så er det nesten litt overdimensjonert å lage denne kategorien. Der jeg skriver om andre blogger.

 

Men her kommer altså første innlegg om et innlegg som fikk meg til å tenke.

Respekt og aksept er to viktige ord.

Få både respekt og aksept for den vi er. Så lenge vi ikke skader og ødelegger for andre med den vi er.

 

I dag fant jeg et innlegg som heter La meg være meg av Heges lille rom.

 

Jeg har ikke lest noe av henne før. Men det var noe med overskrifta som lokka meg inn.

For alle bør få være seg.

 

Inne på bloggen blir jeg møtt med en pen jente med en pen hund i headeren.

Hun henvender seg til spesifikt til noen (kanskje flere).

For hun blir utsatt for hat, skriver hun. Grunnen er at hun går ut offentlig med at hun er lesbisk.

 

Først tenker jeg; at det kan da vel ikke være tilfelle i 2020…

Men så skjønner jeg det nok er religion og fanatisme som ligger bak i stor grad.

Håper at det bare er det.

Sjøl om jeg av til har gått inn på profiler over generelt grelle uttalelser om feks, rase, og kommet inn på profilen til godt voksne damer som har både barn og barnebarn, som er virkelig stygge i sine uttalelser.

Jeg er sjøl godt voksen og begynner å se tegninger av diskriminering grunnet alder. Ikke direkte, men indirekte. Dette gjør meg sint. Så klart gjør det meg sint. For jeg respekterer barn, unge, unge voksne, eldre voksne, eldre og gamle. For alle kan være viktige i et samfunn, om de får lov. 

Det er et slikt samfunn jeg ønsker.

 

Og kjærlighet er av de største følelser en kan ha.

Hvorfor skal det være galt med de følelsene mellom damer eller mellom menn.

 

Som veldig ung, på slutten av 70-tallet, møtte jeg damer som var lesbisk for første gang.

Som jeg visste var det.

I starten var de skumle for jeg var full av ukunnskap.

Etter hvert fikk jeg mannevenner som var homofil. De aksepterte jeg fortere.

Tror det tok lengre å akseptere damer fordi det var en trusel, på en måte. En trusel for tenk om en sjøl var lesbisk. Men etter hvert blir en tryggere på sin identitet.

 

Nå, etter førti år tenkte jeg det var full aksept ute i samfunnet, nesten.

Når du ikke er ute etter å finne deg en partner er folk folk. Om de er damer eller menn, de er folk. Folk som bør få lov til å være den de er.

 

Har tenkt over dette med min egne barn, hva om de kom hjem med en kjæreste av samme kjønn. Og jeg visste med meg sjøl at det handler om at de du er glad i har det bra, ikke å legge på de i en tvangstrøye og smerte.

 

Så jeg tenker Heges lille rom gjør et kjempeviktig arbeid, i arbeidet med at mennesker skal ha lov til å være seg sjøl.

For en er bra nok!

Så stå på i arbeidet med at alle får være den vi er; om en er lesbisk, homofil, svart i huden, er barn, er politikker, lang, tynn, eldre, har rødt hår, eller enn hva-, få være akkurat den du er.

 

Ha en fin torsdag som deg.

Alle.