Noen ganger blir en mer overrasket enn en takler. Sjøl om jeg på en måte fikk forvarsel.

 

 

 

 

 

Dagen sto opp til det lavbudsjettet jeg befinner meg i om dagen, på nesten alle områder.

Koker opp vannet og kryster en halv lime i vannet, setter meg ned mens jeg retter gårsdagen blogginnlegg. Fryktelig mange feil som har krøpet fram i løpet av natta.

 

 

Etter en tid får jeg rydda litt rundt meg, vaska både kopper og klær. Været er ubestemmelig, men mest fint. Henger ute en vask.

Jeg sjekker mailer, teams og skjønner jeg må foreta meg noe. Ja, jeg er sykemeldt, men…

Et bilde har for lav oppløsning og noen plakater til et foredrag må henges opp.

Jobbe uten å jobbe.

Foreslår at jeg kan ta en ferge om noen kan møte meg på kaia, nesten kurervirksomhet dette.

Men saken blir i alle fall løst, i morgen den dag. Da kommer både bildet til artikkelen og plakater til foredraget på riktig plass. Det er bra.

 

 

Snakker med flere av familiegjengen. Mellomste kommer utover i helga og yngste var sulten.

Har lovet mor å komme og hun blir glad. Staven hennes er kommet bort, men hun finner den til slutt sjøl. Vi spiser og snakker. 

Mor syns jeg skulle vært lengre da jeg reiser meg, da hadde jeg vært der i flere timer.

Utenfor er det mørke teppet dratt over himmelen med en halv måne på.

Jeg klemmer henne og sier vi møtes i alle fall på torsdag.

 

Setter meg så i bilen, triller ned bakkene med Ketil Bjørnstads 80-tallet ut av høytaleren.

Lite trafikk, stjerner på himmelen og langt der framme ser jeg et dyr løpe over veien, bare dette ene.

 

 

Skal jeg stoppe, tenker jeg, da jeg nærmer meg postkassene.

Enten kom det post i går eller så i dag.

Jeg stopper.

Kjenner en myk konvolutt nede i postkassen.

 

Neeeiii, tenker jeg…

Det kan ikke være jeg som var omtalt her.

Jeg kommeterte ikke da, nå vil jeg gjøre det.

Er nok en reaksjon på dette intetsigende innlegget.

 

Egentlig er jeg fryktelig dårlig til ta imot…

Føler meg forlegen.

 

Jeg legger konvolutten på bilsetet og kjører de siste meterne opp til huset.

 

Så åpner jeg…

Og JAAA, Bunny, jeg tror-.

Jeg tror på at steiner har en vibrasjon og kan gi energi.

Ametyst gir energi, står det…og mye annet jeg gjerne tar imot.

Samtidig blir jeg fryktelig flau, enn å bære og syte så mye over for lite energi at en medblogger gjør dette, vil hjelpe meg. Egentlig har jeg lyst til å gråte, for det er så fin en handling, det ligger veldig mye omtanke og nestekjærlighet i slikt.

 

TUSEN TAKK, Bunny.

 

Takk for din medfølelse og jeg skal prøve alt jeg kan å få dette til å påvirke meg.

Få energien til å vokse     <

 

Jeg skal finne et kjede å henge hjertet av ametyst i og bære på meg.

Hver dag.

Og natt.

 

Og jeg skal prøve å arbeide bort flauheten og ta imot gaven med et rent hjerte.

 

 

Jeg ringte ene datteren for å fortelle, og hun ble så glad og mente at jeg bare måtte glede meg over en så fin handling.

Og jeg gjør det.

Det er faktisk en trening i det å ta imot også.

 

Og jeg setter veldig pris på gaven, tankene dine og ordene.

Igjen, TUSEN TAKK, Bunny. 

 

 

♥♥♥

 

 

 

 

 

 

 

En utfordring må en av og til prøve seg på. Fant ut at denne ville jeg prøve å komme meg gjennom.

 

 

 

 

Det er Dixirose som oppfordrer oss.

 

 

Først som står på lista hun har satt opp er;

 

VENNSKAP

 

 

Jeg velger å dele et bilde fra noen år tilbake.

Faktisk 15 år.

Filmrullen hadde blitt liggende til den dukka opp og ble framkalt.

Bildene var falma og noen dobbeletksponert, slik som dette.

Men det beskriver vennskap så godt, folk som er så glade i hverandre at de må klemme hverandre skikkelig.

Så dette er mitt bidrag til vennskap.

 

Vil du være med så heng deg på.

 

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av og til skjer det… Kanskje oftere enn en er klar over. For vi blir alltid påvirka av det i rundt oss.

 

 

 

“Me self, I sang” Joan Armatrading en gang.

 

 

 

Jeg, som alle andre kom inn i den verden alene.

Og jeg tror jeg begynte å kikke på denne verden fra jeg var lita og gjorde meg fort opp meninger om den.

 

 

Grunnen til dette innlegget er et innlegg Lindatetlimo.blogg posta. Om oss hun møtte på bloggtreffet i Trondheim sist helg, et veldig fint og artig innlegg fra et veldig fint og spennende menneske.

 

 

Ei ung dame som hadde en spesiell glød, jeg ble hengende ved øynene hennes, for de strålte.

Vil vel kalle henne både vakker og søt.

 

Hun hadde satt seg ned med å skrive et innlegg om oppfatningen hun hadde om oss hun møtte.

Alle omtaler veldig fine og respektfulle.

 

 

Jeg ble hengende ved at hun skrev jeg hadde et blikk som kunne være strengt.

Rart dette hvordan en oppfatter seg sjøl innenfra og det folk oppfatter utenfra.

Som ung var jeg veldig opptatt av utseendet, liksom litt «se på meg som pen og ikke slik jeg er».

Senere har jeg sett at at det finnes ikke stygge unge mennesker og sjøl var jeg helt normal i så måte.

Men det som skiller er utstrålinga, hvor vidt folk greier å være seg sjøl, tryggheta og det folk gir i møtet med andre.

 

 

Og jeg har sett jeg kan ha et skarpt/strengt blikk.

Her er fra fødselsdagen til mellomste søstera mi i samtale med ene tanteungen.

Jeg var veldig fokusert, men jeg ser faktisk sint ut.

 

 

Vanligvis kommer jeg godt ut med det med folk, men lillesøstra mi ønsker å oppdra meg til et bedre menneske.

Det er irriterende, men velger å ikke svare på det og føler meg flink.

 

– Men det vises på ansiktet ditt hva du mener, sier barna.

 

Og de har nok rett i det.

 

 

Dette ansiktet mitt burde nok gått i komediens fotefar, egentlig.

Det er ikke ofte jeg ser nogenlunde normal ut.

Jeg gjør ett eller annet rart.

 

 

Hele tida.

En kan bli litt lei av seg sjøl.

 

 

Tro det eller ei, skulle tro jeg mener det motsatte når jeg dedikerer et helt innlegg på mine egne ansiktsuttrykk.

 

Men når en har bilder av seg sjøl slik…eller slik, så oppdager en at den oppfatninga ikke er riktig.

 

 

Linda skriver også at jeg virka jordnært og det ytterste laget kan nok virke slik.

For jeg leker normal.

Men inni meg er jeg et kaos og hele verdener av flyvende tanker.

Og tankene, ja… de er jeg utrolig glade i.

 

 

Når jeg føler verden er ‘urettferdig’ og ‘ingen’ forstår meg, tenker jeg at jeg skal rømme og finne meg et kloster eller noe lignende, et veldig avstedsliggende sted og gå inn i stillheta, aldri snakke med noen mer.

For barnslig har jeg absolutt hang til å være.

 

Men sannsynlig er jeg ganske lik alle andre med tankene mine.

Vi alle har en verden utom og innom oss sjøl.

 

Før trodde jeg var ekstrovert, men siden skjønner jeg at jeg kan være nokså introvert.

 

 

Liker å studere andre.

Og da blir nok blikket mitt noe skarpt, har jeg skjønt.

Men folk, folk er jeg veldig glad i.

 

 

Og jeg satte veldig pris på å møte de jeg møtte sist helg, veldig fine folk – med en ytre og en indre side.

Det er dette som er så spennende.

Hvem vi er i de forskjellige laga.

 

 

Og igjen, takk til nydelige Linda som fikk meg til å drodle over mitt eget ansikt og uttrykk.

 

 

 

Meg, meg sjøl, jeg. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

At blogging gir mye på mange vis, tror jeg de fleste som er her vil være enig om. Noen ganger møter en noen som gir et ekstra inntrykk.

 

 

 

 

Faktisk opplevde jeg at denne bloggeren var spesielt uten at jeg forsto helt hva dette handla om.

Hun brenner for en sak.

Såpass sterkt står saken at hun la ut en strikkagenser som premie for en quiz på noen for så vidt enkle spørsmål i dagen teknologiske tidsalder.

Jeg måtte bruke tid for å skjønne.

 

Noen blogger har et innlegg som gjør inntrykk.

Her er det hele bloggen.

 

Det er en ny bogger, og hun ønsker å syns.

Ikke for sin egen del, absolutt ikke, leser jeg i ett av innlegga.

Det er budskapet i bloggen sin hun vil fronte.

 

Og jeg tenker at budskapet må få plass. Plass i bloggverdenen, så langt unna rosa blogging en kan komme.

 

Nå er jeg bare en liten blogger, men ønsker at flere må få øye på denne.

For Linda Sakseide har et budskap om et HELT LAND.

 

Ikke mindre.

 

Hun med venner er i gang med å starte en organisasjon.

 

 

 

Hun skriver om tilstanden Venezuela, et land veldig langt unna vår egen dørstokk og tv skjermer. Hun forteller at landet ikke er i krise,  hun bruker et så sterkt ord at landet har kollapset. Lønningene er horrible, utdanna folk som ikke får så mye mer i månedslønn enn hva en pakke ris koster. Om familier som ikke har mat, redsler, kriminalitet og store horder av innbyggerne som emigrerer.

Hun vil hjelpe, hun er igang, sjøl om det er en dråpe i havet, er det et hav for familiene som får hjelp, sier hun.

 

Jeg vil anbefale bloggen hennes, anbefaler at vi får løfta bloggen hennes opp.

Skriver om dette, få den til å syns.

 

 

 

Er dere med?

 

 

 

♥

 

 

 

 

I dag vil jeg snakke om hjerter og blogginnlegg. Ikke bare ett innlegg, men en hel blogg, som gir mang en tanke, mang en gang. 

 

 

 

Forrige helg snudde vi klokka, denne helga her jeg snudd døgnet.

Og så er det mandag og jeg har fri, så det har ingenting å si.

Sola skinner på andre sida av fjorden og i morgen må døgnet snues riktig.

 

Det er andre november og jeg vil fortelle om noe som skjedde forrige uke og som fortjener noen ord.

For en dag lå det en konvolutt i postkassen.

 

Jeg skjønte tegninga med en gang, for dette var et blad med mange tegninger i. Og som jeg hadde bestilt da jeg fikk snusen i at det gikk an.

 

 

Tanken var å gjemme bladet til jul, men så åpna jeg det, og det er jeg glad for. For her var det mye for tida før jul.

Og så fikk jeg lyst til å prøve…

 

 

Tok med meg en tang ut og klipte av grener. Riktignok var de nok tykkere enn de Nathless bruker, og hjertet mitt ble mye mer bustete enn hennes sine i bladet.

Men det var litt meningen.

Så hengte jeg det bustete hjertet mitt på lampa.

 

 

Den er ikke i bruk for jeg får ikke opp for å skifte pære. Mitt eget indre bustete hjerte er absolutt i bruk.

 

Skal kose meg mer med bladet framover.

 

Natheless har en blogg som mange ganger gir meg ettertanker, for hun er av de jeg besøker ganske jevnlig.

Det er ikke ett innlegg, men de mange. For de er alltid vakre med fint sammenstemte collage.

Hun er en lekende sjel, med historier, tips og ideer.

Jeg blir så imponert av mennesker som har en gjennomføringsevne som hun har.

Hun skriver om navnet sitt; Natheless betyr “Ikke desto mindre”.

 

Et mangfoldighetshorn av en blogg.

 

 

 

♥

 

 

 

Jeg har bestemt meg, jeg bestemte meg akkurat nå. Om å legge inn det siste nye temaet. 

 

 

 

Om innlegg som setter i gang tanker, her inne på blogg.

 

Og for å si det slik, egentlig kan vel alle innlegg sette i gang tankevirksomhet.

I tillegg er tanker mangt-.

De kan være morsomme, reflekterte, de er burleske, triste….ja, det kommet fram mangt etter  hvordan belysinga er.

Etter og ha vært fraværende på blogg, så er det nesten litt overdimensjonert å lage denne kategorien. Der jeg skriver om andre blogger.

 

Men her kommer altså første innlegg om et innlegg som fikk meg til å tenke.

Respekt og aksept er to viktige ord.

Få både respekt og aksept for den vi er. Så lenge vi ikke skader og ødelegger for andre med den vi er.

 

I dag fant jeg et innlegg som heter La meg være meg av Heges lille rom.

 

Jeg har ikke lest noe av henne før. Men det var noe med overskrifta som lokka meg inn.

For alle bør få være seg.

 

Inne på bloggen blir jeg møtt med en pen jente med en pen hund i headeren.

Hun henvender seg til spesifikt til noen (kanskje flere).

For hun blir utsatt for hat, skriver hun. Grunnen er at hun går ut offentlig med at hun er lesbisk.

 

Først tenker jeg; at det kan da vel ikke være tilfelle i 2020…

Men så skjønner jeg det nok er religion og fanatisme som ligger bak i stor grad.

Håper at det bare er det.

Sjøl om jeg av til har gått inn på profiler over generelt grelle uttalelser om feks, rase, og kommet inn på profilen til godt voksne damer som har både barn og barnebarn, som er virkelig stygge i sine uttalelser.

Jeg er sjøl godt voksen og begynner å se tegninger av diskriminering grunnet alder. Ikke direkte, men indirekte. Dette gjør meg sint. Så klart gjør det meg sint. For jeg respekterer barn, unge, unge voksne, eldre voksne, eldre og gamle. For alle kan være viktige i et samfunn, om de får lov. 

Det er et slikt samfunn jeg ønsker.

 

Og kjærlighet er av de største følelser en kan ha.

Hvorfor skal det være galt med de følelsene mellom damer eller mellom menn.

 

Som veldig ung, på slutten av 70-tallet, møtte jeg damer som var lesbisk for første gang.

Som jeg visste var det.

I starten var de skumle for jeg var full av ukunnskap.

Etter hvert fikk jeg mannevenner som var homofil. De aksepterte jeg fortere.

Tror det tok lengre å akseptere damer fordi det var en trusel, på en måte. En trusel for tenk om en sjøl var lesbisk. Men etter hvert blir en tryggere på sin identitet.

 

Nå, etter førti år tenkte jeg det var full aksept ute i samfunnet, nesten.

Når du ikke er ute etter å finne deg en partner er folk folk. Om de er damer eller menn, de er folk. Folk som bør få lov til å være den de er.

 

Har tenkt over dette med min egne barn, hva om de kom hjem med en kjæreste av samme kjønn. Og jeg visste med meg sjøl at det handler om at de du er glad i har det bra, ikke å legge på de i en tvangstrøye og smerte.

 

Så jeg tenker Heges lille rom gjør et kjempeviktig arbeid, i arbeidet med at mennesker skal ha lov til å være seg sjøl.

For en er bra nok!

Så stå på i arbeidet med at alle får være den vi er; om en er lesbisk, homofil, svart i huden, er barn, er politikker, lang, tynn, eldre, har rødt hår, eller enn hva-, få være akkurat den du er.

 

Ha en fin torsdag som deg.

Alle.

 

♥