Jeg har bestemt meg, jeg bestemte meg akkurat nå. Om å legge inn det siste nye temaet. 

 

 

 

Om innlegg som setter i gang tanker, her inne på blogg.

 

Og for å si det slik, egentlig kan vel alle innlegg sette i gang tankevirksomhet.

I tillegg er tanker mangt-.

De kan være morsomme, reflekterte, de er burleske, triste….ja, det kommet fram mangt etter  hvordan belysinga er.

Etter og ha vært fraværende på blogg, så er det nesten litt overdimensjonert å lage denne kategorien. Der jeg skriver om andre blogger.

 

Men her kommer altså første innlegg om et innlegg som fikk meg til å tenke.

Respekt og aksept er to viktige ord.

Få både respekt og aksept for den vi er. Så lenge vi ikke skader og ødelegger for andre med den vi er.

 

I dag fant jeg et innlegg som heter La meg være meg av Heges lille rom.

 

Jeg har ikke lest noe av henne før. Men det var noe med overskrifta som lokka meg inn.

For alle bør få være seg.

 

Inne på bloggen blir jeg møtt med en pen jente med en pen hund i headeren.

Hun henvender seg til spesifikt til noen (kanskje flere).

For hun blir utsatt for hat, skriver hun. Grunnen er at hun går ut offentlig med at hun er lesbisk.

 

Først tenker jeg; at det kan da vel ikke være tilfelle i 2020…

Men så skjønner jeg det nok er religion og fanatisme som ligger bak i stor grad.

Håper at det bare er det.

Sjøl om jeg av til har gått inn på profiler over generelt grelle uttalelser om feks, rase, og kommet inn på profilen til godt voksne damer som har både barn og barnebarn, som er virkelig stygge i sine uttalelser.

Jeg er sjøl godt voksen og begynner å se tegninger av diskriminering grunnet alder. Ikke direkte, men indirekte. Dette gjør meg sint. Så klart gjør det meg sint. For jeg respekterer barn, unge, unge voksne, eldre voksne, eldre og gamle. For alle kan være viktige i et samfunn, om de får lov. 

Det er et slikt samfunn jeg ønsker.

 

Og kjærlighet er av de største følelser en kan ha.

Hvorfor skal det være galt med de følelsene mellom damer eller mellom menn.

 

Som veldig ung, på slutten av 70-tallet, møtte jeg damer som var lesbisk for første gang.

Som jeg visste var det.

I starten var de skumle for jeg var full av ukunnskap.

Etter hvert fikk jeg mannevenner som var homofil. De aksepterte jeg fortere.

Tror det tok lengre å akseptere damer fordi det var en trusel, på en måte. En trusel for tenk om en sjøl var lesbisk. Men etter hvert blir en tryggere på sin identitet.

 

Nå, etter førti år tenkte jeg det var full aksept ute i samfunnet, nesten.

Når du ikke er ute etter å finne deg en partner er folk folk. Om de er damer eller menn, de er folk. Folk som bør få lov til å være den de er.

 

Har tenkt over dette med min egne barn, hva om de kom hjem med en kjæreste av samme kjønn. Og jeg visste med meg sjøl at det handler om at de du er glad i har det bra, ikke å legge på de i en tvangstrøye og smerte.

 

Så jeg tenker Heges lille rom gjør et kjempeviktig arbeid, i arbeidet med at mennesker skal ha lov til å være seg sjøl.

For en er bra nok!

Så stå på i arbeidet med at alle får være den vi er; om en er lesbisk, homofil, svart i huden, er barn, er politikker, lang, tynn, eldre, har rødt hår, eller enn hva-, få være akkurat den du er.

 

Ha en fin torsdag som deg.

Alle.

 

♥