Den gang jeg var barn… Som var for hundre år siden. Og som var i går. Og litt av barnet sitter også igjen.
Hvem er jeg, spurte jeg meg sjøl om for en stund siden.
Det som forklarte det best var da jeg så på barnebilder. Der kom det fram.
Det gjorde meg godt.
Det jeg er bygd på som den jeg er.
Igjen er det Utifriluft som oppfordrer. Denne gangen er det «Fra jeg var lita».
Jeg velger meg en søndagstur.
foto:kolbjørn
Det var mange søndagsturer.
Denne gikk opp veien ovefor der vi bodde. Mor, far og søsteren min. Det kom en søster til, men enda var det noe år til.
Der møter vi morbroren min. Han var glad i å fotografere.
Søsteren min og jeg i like kjoler.
Hun var tre år yngre enn meg.
Vi lekte mye sammen til tross for den aldersforskjellen.
Det var mange søndagsturer, en skulle ut og spasere.
Noen turer kunne være ubegripeøig kjedelig… eller skumle. Ett sted var en ferrist en skulle ballansere seg over, det var artig. Men på andre siden var verden full av skumle, store kyr. De var jeg redde.
Denne dagen bildet er tatt er bare en slik kort, koselig dag. Sola skein og det var sommer.
I 31 år har den vært en merkedag. 2. desember. Da kom mellomste.
GRATULERER!
I 10 år av åra har jeg lagt inn gratulasjon til henne her.
Med det skjønner jeg at denne bloggen ble 10 år dette året. Ser at første innlegg ble posta 16. januar i 2014. Det var et innlegg som pekte mot en annen blogg jeg hadde en stund (for så vidt har jeg den ennå).
I dag er det mellomste som fyller år.
Dette bildet er fra i sommer. Vi er på Tautra i Frosta. En nydelig tur.
I dag har hun en rolig feiring med sin kjære og samboer, lillesøster og hennes kjære. De spilte forskjellige brettspill fortalte hun da jeg ringte for å gratulere.
Feiringa var på lørdag.
De har gått fort disse åra, fra hun kom til verden på St. Olav. Vi bodde i Trondheim til hun var 4,5 år.
I dag er det i alle fall 31 år siden hun kom inn i livet mitt.
På vann, sier Utifriluft og sender avgårde et nydelig bilde av vannliljer.
Hun oppfordrer oss sjøl om hun trille rundt med sin bobil. Jeg går inn i arkivet og finner et bilde fra akkurat året siden. Jeg var rimelig mye mer aktiv og i farta i rundt i fjor.
Blått bilde.
Enda har jeg ikke bada.
Nå ser jeg at gråværet fortsetter. Det var akkurat som det slo seg på den første feriedagen min. Men det tross alt sommer. Og året før kom jeg meg ikke i vann før det lei ut i august.
Så da er dette mitt svar på utfordringa, om ikke helt på, så bar vannet meg litt etter bildet ble tatt. Og da var jeg på (eller i), men jeg roter så med preposisjoner at nå benytter jeg meg av mitt eget rot. Ellers flyter tanget PÅ!
Og nå vil jeg se om jeg finner en sang som er blå.
Slik vanligvis har jeg veldig lett for å få ideer. Fantasien er sterk, i dag svikta den egentlig.
Det er Frodith, hun sender ut ordet «sterk» i året lange utfordring…
…og jeg ser for meg vekter.
Noe som viser styrke.
Tror ikke jeg har et bilde som kan illustrere noe slikt.
Ta bilder av vektene mine som jeg ikke vet hvor er og som jeg gjerne skulle ha funnet. For jeg har bruk for dem-.
Så jeg gjør noe jeg ikke har gjort en enda gang i denne oppfordringsserien, går inn for å se hva andre har skrevet… jeg med min STERKE fantasi. Her ble det blankt.
– Du er sterk, ord jeg har hørt veldig mange ganger, faktisk.
Egentlig blir jeg irritert av slike uttalelser. Alle er som de er, og alle prøver sitt beste. Og så har en liksom ikke noe valg når livet skjer. Jeg har en viss evne til å tenke, det kan hjelpe. Men det er ikke min fortjeneste. For jeg er skrudd sammen som jeg er.
– En må bruke forstanden den som har den, var en setning jeg ble oppdratt til.
En setning som er både vill og har noe sannhet, ikke minst veldig fangende, ha, ha…
Jeg, meg, MEG…
Sjølopptattheta har fått lov til å vokse seg sterk i dag.
Jeg er så gammel at jeg lærte at ved skriving skulle en aldri sette seg sjøl først, man nevnte alltid andre først.
Også når en snakka…
I dag er den nesten alle som setter det personlige pronomet først…
– Jeg og de andre…
Mat skriver Pensjonistgunna om, da hun valgte den sterkeste retten på menyen og ikke turistversjonen, på Sri Lanka.
Jeg var en gang veldig sterkt forelska, sterkeste jeg har opplevd.
Han var Polsk. En forelskelse som både førte til at jeg mistet mine egne konturer, jeg kunne forlate han med den blåe blues melankoli.
Forelskelsen som ble liggende igjen da jeg flytta bort og inn i mitt voksne liv.
En gang ble flere bedt på middag til studenthybelen på Sogn der min venn bodde. Han som skulle lage maten var Indisk. Jeg var spent på maten og spiste, til slutt rann både snør og tårer.
Det ble nesten for sterkt.
En gang hadde jeg en så sterk en opplevelse at jeg tenkte at nå, NHÅ…kunne jeg bare dø.
For det var så sterkt.
Jeg var på Korfu, kom kjørende i en mørk, gammel bil med skinnseter og mørkt treverk. Ut av høytalerne snirkla det seg klassisk musikk. Det var veldig fin temperatur og duftene var så gode.
Så skulle vi kjører nedover noen svinger, der nede lå en hvit strand og utover blinka Middelhavet…
Det var da jeg tenkte det, at jeg bare kunne dø, for mer perfekt kunne det ikke bli.
For jeg føler sterkt.
Men det var tidlig jeg oppdaga at det var ingen vits å slåss med småsøsken, for den fysiske styrken i mine spede lemmer var ingen konkurransefordel.
De har ikke blitt så veldig sterke etter de ikke er så spede lengre, heller.
Til slutt vil jeg si at noe som er virkelig sterkt er livet, sjølve livet…intet mindre.
Opp gjennom åra har det vær fleire frisyrer på mitt hode. Fra langt til kort hår.
Det er Dixirose som har oppfordret oss til å sette inn bilder ut fra forskjellige ord.
Av 10 oppgaver er dette 7. oppfordringa jeg løser.
Oppgavene skal være ferdig løst til i morgen.
Så nå har jeg det litt travelt.
Denne gangen er ordet;
Frisyre
Dette bildet er tatt da mellomste søster gifta seg.
Det er midt i mote og design perioden min.
Jeg hadde sydd meg en kjole av silke og var der for å representere-.
Nå henger kjolen i skapet hjemme hos mor, den er ikke til å få på i dag.
Det var et bittelite bryllup.
De tenkte først å gifte seg i hemmelighet, men jeg husker jeg protesterte på at søsteren min skulle gifte seg slik. Jeg hjalp henne med å tegne brudekjolen.
Så et lite utvalg av gjester var bedt.
De skulle ha barn og ville ha ting på stell.
Søsteren min var litt i sjokk over at det voks liv i magen.
Vi var ingen av oss så opptatt av barn og etablering den gangen.
Selskapet foregikk på et hotell i Prinsenkrysset i Trondheim.
Husker noen av gjestene syntes jeg var vel tilbakelent med å nå toget ned til Oslo igjen. Tror jeg bestilte taxie slik ca. 10 minutter før det gikk.
Jeg brukte noen kjente frisører i Oslo. De var slik type motefrisører på åtti-tallet, salongen lå på Bislet. Etter jeg flytta til Trondheim noen år etter dette, fant jeg ikke noen som kunne arve tilliten min.
