Jeg tror noen av oss er mer treigere enn andre. Har litt sent for det.
Hadde en diskusjon om dette med sønnen for en stund siden, dette at vi kan syns andre forstår mindre enn oss sjøl. Men at andre igjen kan stå over oss i hva dem forstår. Det var han som sa det, han som er veldig påståelig på det han vet. Og han forstår mye. Men likte han tenkte slik, at det var også noen som forsto mye mer.
Men en legger sannsynlig ikke merke til det, for de er så smarte og forstår så mye at de forstår at de ikke behøver å lage noe poeng av det. Behøver ikke si noe om det. For alle har sin plass.
Da bør en sjøl gjøre det samme overfor de som en tror forstår mindre enn en sjøl. Da bør en ikke gjøre noe poeng av det. En bruker ståstedet sitt til å forstå at alle har sin plass.
Akkurat nå er det jeg som er treig. Fryktelig treig.
Dere har sett det.
Men jeg ville…
Ville så fryktelig innmari.
Så jeg styra på.
Ville få det til.
I dag ble det et antiklimaks, for alt ble verre og verre. Ingenting la seg til.
Til slutt ropte jeg ut et «hjelp». At det var krise.
Samtidig ramla noen sylskarpe tanker ned i hodet, at nå ropa Universet så høyt at jeg måtte forstå, dette gikk ikke -.
Bildet er tatt av S K fra Pixabay
Jeg måtte kasta inn «håndkleet».
For tror også det er en sjøl som må ville «lære» mer.
I rask rekkefølge la jeg fra meg oppgaver og jeg kjente hvordan skuldrene landa og hjertet slutta å galopere.
– Dette går ikke, sa jeg.
Ingen var uenig.
Etter noen mail og samtaler var børen minka. Jeg kunne til og med ta helg.
Nå tenker jeg å jobbe «litt» i helga.
En helg som ble annerledes enn jeg trodde. Ikke kom sønnen heller, han snakka om at han kanskje gjorde det.
Men det er godt og ikke skulle noe…eller ikke så mye.
For jeg begynte også å miste, rota bort et smykke for mor, mine øyendråper og en lipgloss.
Det er også et tegn.
Nå er utstillinga utsatt.
Fortsatt nok, men fryktelig glad for at jeg forsto til slutt.
Og så ble jeg plutselig allergisk over å la andre gå først. At jeg ikke syntes det hadde noe å si at andre fikk bestemme og så forholdt jeg meg til det…
Det er ikke alltid jeg som skal vike. Sa det også.
For jeg må også få plass, plass til å være meg.
Ikke la andre ta plass på min bekostning.
Det har ingenting å si at jeg er treig, bare jeg forsto det til slutt.
Noen dager er ikke av de gode. I dag tok jeg unna en slik en.
En føler pusten til dagen nesten før en har stått opp. At dette er en dag som ikke er en slik dag en ønsker seg.
Jeg tror jeg har tatt ut det jeg hadde i dag.
Plana var å starte dagen på kontoret, gjøre en jobb før hovedfokuset for denne dagen var i gang. Men jeg kjente at hodet ikke var i riktig vinkel, ingenting som jeg ville greie å produsere. Så jeg tok i stedet morgenen rolig, før jeg så klokka nærma seg faretruende 9. Jeg måtte rekke den passasjen på veien. Veien åpner en gang i timen. Jeg skulle hente mor og hadde en halv time på meg med å smøre frokost, koke kaffe og dra på strømper. Hjemmetjenesten rakk ikke komme før vi måtte dra.
Jeg rakk veien og kunne passere, men resten tok lengre tid, så vi hadde bare 15 minutter på oss da mor satt i bilen og vi skulle rekke fram til kirka.
Det var begravelse for ett av søskenbarna mine.
Dagen var varm, kjente det tok på etter hvert.
Mor måtte støttes.
Vi satt på plass fem minutter før det starta.
Etter begravelsen oppdaga lillesøster at hun var låst ut fra leiligheta si. Prøvde å hjelpe henne med å klatre på verandaen, hente reservenøkkel og styre på i varmen.
Etter begravelsen ble vi bedt på samling, der oppdaga jeg at mobilen var borte og måtte ut å leite etter den. Jeg fant den under bordet jeg satt ved.
På det tidspunktet begynte jeg å ikke ha noe å gi mer. Hodet begynte å gå i kryss, greidde ikke fokusere på dem jeg snakka med.
Da jeg hadde fått mor i hus hjemme hos seg sjøl og satt nedpå og hvilte før jeg skulle kjøre hjem, fikk jeg en melding…
Den ligna veldig på en jeg fikk i høst fra samme mennesket.
Om pause.
Nå var ikke dette noen kjæreste, men kan kalle det lett dating. Og sette noe på pause tre ganger på den tiden, noe som ikke er noe er nok.
Første gangen ble jeg veldig overraska, denne gangen ble jeg det ikke. Orker ikke ustabile mennesker.
På tur hjem ble jeg spurt om å komme opp til naboen for å se på noe, men dagen hadde brukt meg opp.
Var framom og henta noen georginer jeg hadde bestilt. Tenkte å plante de ut, men venter til i morgen.
Til slutt nå har jeg kokt meg natt-te, jeg skal få lukke øynene, sove og våkne til en effektiv dag i morgen. For den må være akkurat det.
Effektiv.
For det er så mye som står i kø og venter.
Denne dagen har vært en lang og krevende dag. Det er aldri godt med begravelser, det er aldri greit når tilværelsen snubler og det er varmt. Men tror det egentlig var greit med lett dating som tok slutt, ingen pause for meg.
Og i morgen håper jeg på en super dag med lette vingeslag.
Dager i ett jafs, fra søndag til onsdag, for dagene går så alt for fort. Men må dele noen nydelige dager tilbake i den virksomme delen av livet igjen.
For det er så godt og fungere, etter ikke å ha fungert.
Søndagen sto Trondheim på plana. Valgte buss fra Kyrksæterøra.
Ute flimra naturen forbi, varm og vakker, inne var det godt og kjølig.
Framme hoppa datter fram på bussholdeplassen. Vi bar bagen mellom oss over Blomsterbrua. Begge innrømte at vi ikke hadde spist, dvs. jeg hadde fått i meg noen skiver melon.
Da vi går forbi Solsiden stopper vi opp ved en mexikansk restaurant, med det samme åpna alle slusene og bestemmelsen var enkel. Vi fikk et bord ute, men under tak.
Like etterpå var det fullt av folk i det først halvtomme lokalet.
Fargerikt og herlig.
Vi spiser nydelige tortatillas med aioli og ananas.
Ute regna det vått og varmt.
Vi nøt maten, fargene og det å være til.
Turen videre ble ikke så mange skritta før det hølja ned igjen, men da fant vi ly under en kran der mellomste møtte en studiekamerat.
Så ble det oppholds igjen og vi la i vei oppover de bratte gatene på Rosenborg. Svetten rann og etter to uker mer eller mindre sengeliggende, tok disse bakkene på. Tenkte bare at dette hadde jeg skikkelig godt av.
Vi tok oss en skikkelig pause med masse vann da vi var framme.
Mellomste hadde så lyst å bade. Foreslo både vann og sjø. Det endte med at turen gikk til Skansen der hun tok en rask dukkert.
Jeg holdt meg fornuftig på det tørre, tror ikke det har vært så smart for meg å bada. Ønsker ikke å bli syk igjen.
Om kvelden bestemte vi oss for å se film i stua og spise pizza. Hun og samboeren lo litt av meg, for jeg sovna gang på gang.
Kvelden ble ikke så sen, mellomste skulle opp i femtida for jobb og samboeren litt etter.
Jeg sto også opp. Ville utnytte dagen med noen timer jobbing, det var på tide for framtida var alt for nærme og oppgavene føles voldsomme.
Men så var tiden kommet til turens egentlige mål, en gave jeg fikk sist sommer; klassisk massasje.
Etterpå, etter massasjen, komme ut i sola og varmen, deise ned på en benk med lydbok på øret og vente på at mellomste kom ned til byen etter jobben sin… Det var bare så deilig å være til.
Jeg hadde vilt ønske om noe salt, chips.
Vi var like ved Sot, en pub, og fant ut vi gikk dit. Vi snakka om at vi savna yngsteberta der. En av hennes tidligere jobbearenaer. Det gjorde han bak disken også. Vi sende meldinger til henne og sa hvor vi var.
Ellers hadde vi et stort ønske dette døgnet, det var softis. Og nå fant vi noen som solgte det inne på Solsiden. Det nærma det seg tiden for at bussen min gikk, så med isen i handa og vesken i mellom oss returnerte vi over Blomsterbrua og kunne svett sette oss en liten stund.
Et kort og veldig koselig besøk.
Så satt jeg der igjen, på bussen. Passerte Munkegata og hørte lydbok.
Framme på Orkanger var det skifte av buss.
Da vi kjørte derifra hadde jeg så vondt av en fyr, han kom bort til meg og spurte hvor bussen til Kristiansund gikk. Han spurte bussjåføren på bussen jeg tok og jeg syns ikke det virka han fikk noen særlig hjelp. Han kom tilbake like før vi kjørte, da sa sjåføren at bussen til Kristiansund hadde gått. Mannen snakka gebrokkent og jeg spekulerte om jeg skulle sagt at jeg skulle hjelpe han. Men så hadde jeg en avtale og var ikke sikkert på bussrutene videre, sjøl om det går buss fra min kommune dit han skulle. Så tenkte på om han kom seg videre dit han skulle eller han ble sittende fast i Orkanger.
Tirsdagen skulle jeg på museet for å ha åpne dører. Jeg kobla opp data’n, men fikk ikke til å koble på nettet gjennom mobilen.
Fikk snakka med flere angående skoleformidlinga over helga. Sett gjennom og planlagt. Så viste det seg at et prosjekt som er i gang ikke ville bli ferdig slik jeg hadde sagt ifra om, det var kulisser som ble malt på ett av visningsstedene. Men så kom jeg på at dette kunne bakes inn i formidlinga og historien som skal fortelles til barna, at dette ville bli morsomt med dette innslaget.
Er ikke slikt artig, at det som en tror er et problem egentlig er en gave?
Etter jobb gikk ikke turen hjem, men til mor. Der var rosene sprunget ut.
Prøvde å jobbe litt hos henne for nå hadde jeg nett. Og så fikk jeg starta på teksten og plutselig rann bokstavene gjennom fingrene.
Vi la oss likevel tidlig, for neste dag skulle mor til MR i Kristiansund.
Jeg våkna fem i dag tidlig og kom meg opp. Satt meg ned ved pc’n igjen og fikk en stund jobbing slik at jeg fikk sendt fra meg en del tekst. Gjett om det føltes godt.
Må ettersende noe, men plutselig løsna det.
Før jeg la meg i gårkveld kom jeg over en TikTok video. Der dukka det opp en som sa «calm down» , du rekker det du skal, ikke stress. Det tok jeg til meg.
Og morgenen var så vakker at det nesten ikke går an.
Vi hadde veldig godt tid, det er så godt. God tid til ferga gikk, god tid før mors time.
Og så jobba jeg litt underveis. Fikk en mail med spørsmål om jeg hadde skaffa gravetillatels, akkurat det forsto jeg lite av – men fikk videreformidla spørsmålet. Jeg kan ikke ha graving når det er arrangement på museet. Det skal likevel endelig bli nett, akkurat det blir fantastisk godt.
Etter sykehus ble det en matbit. Og så rykka det i softislysta igjen.
Kanskje vi skulle sjekke ut at vi hadde fått en aktør som solgte det i vår kommune. Sendte melding til lillesøster og hun ville absolutt være med på det.
Så det ble et lite, men hyggelig møte med en alt for søt is som smelta for fort. Lillesøster spekulerte på om softis ikke var så godt lengre. Og det kan godt hende hun er inne på noe der.
På turen tilbake var jeg innom et gartneri, plutselig fyller så mange folk runde år at en rekker ikke følge med. Så det var godt å få løst dette. Og for en vakker plass dette gartneriet lå, hadde tenkt det mange ganger at jeg skulle kjøre framom. Skal ta bilder neste gang jeg er der.
Og ennå er det mye mer som har skjedd og skjer, men alt kan en ikke ramse opp.
Men må si det var godt å stoppe utenfor huset sitt.
Sjøl om graset har vokst meg over hodet…nesten.
Jeg er trøtt, litt småsår i halsen og det går IKKE an. Så skal koke meg en kopp te før jeg legger meg.
I morgen er en ny dag der jeg skulle vært med på et møte i Kristiansund, men så må jeg delta i en begravelse.
Slik er det.
Men jeg gleder meg over at jeg virker igjen, at jeg ikke er syk – men kan gjøre -.
Det er nesten utrolig at jeg kan det, for da jeg var syk tenkte jeg at jeg klarer sikkert aldri å gjøre noe mer.
Jeg er dårlig på gavekort. Det ligger noen slike i kjølvannet mitt.
I fjor fikk jeg en gave fra mine, et gavekort på massasje. Skulle finne tid og ta en tur til Trondheim. Så da da jeg på nyåret oppdaga at kortet gikk ut etter tre måneder var jeg utrolig lei meg.
Jeg skrev en mail og fikk svar allerede dagen etter. Jeg kunne bruke det før utgangen av mai, sto det. Noe som var lenge til…
Så ble det travelt, så ble jeg syk og tida var nesten gått. Hadde en dag det kunne gå.
Dagen var i dag. Jeg hadde fått time.
Gjett om jeg var redd for å glemme denne.
I varmen begynte jeg å traske nedover byen.
Her er jeg straks nede, helt svett.
Ovenfor en rulletrapp, var jeg blitt fortalt.
Og gikk meg rett på…
Jeg ble bedt om ta på meg slippers og vist til en ventesone.
Vann med sitronskiver i sto framme slik at det bare var å forsyne seg.
Musikken fikk meg til å lande. Jeg var møtt opp i god tid og kunne bare bruke tiden til å falle til ro.
Så ble jeg hentet og vist inn i en alkove.
Fra da var alt en nytelse…eller nesten nytelse. Jeg har noen muskler som fortalte at de ikke ble bra behandla.
Tårene ville komme i starten, av den varme oljen jeg ble smurt inn i. Av og bare kunne ligge der å ta imot. Bare være.
Jeg holdt faktisk på å sovne et par ganger.
Jeg tenkte på kjærligheten de hadde vist meg de som hadde gitt meg dette.
Klassisk massasje i en og en halv time.
Jeg fløy.
Da jeg endelig kunne kle på meg og gå var jeg euforisk.
For en fantastisk opplevelse.
Tusen takk til barn og kjærester som hadde gitt meg denne flotte gaven.
Fredagen synger seg gjennom dagen, på radioen. Dagen er i dag av de vakreste. Ennå en dag.
Jeg gikk meg en tur gjennom graset, som har blitt for langt for plenklipper, men til glede for insekta.
Heldigvis våkna jeg av meg sjø i dag.
I går fikk jeg en vill oppvekking.
Hadde vært våken i femtida, men sov videre. Disse nettene med hosteanfall har tært på.
– HALLO… hører jeg en stemme gjennom søvnen.
Det ropes, forvirra prøver jeg å orientere meg, hva skjer?
Ropinga fortsetter.
Hodet mitt prøver å få orden på dette, få til en normalitet, klær og hvor mange er klokka…
Til slutt får jeg til å reagere, får føttene ut av senga, finner ut at jeg må balle dyna rundt meg.
Åpner soveromsdøra og får se en rød mann stå på kjøkkengulvet, mens han sier inn mot jakkekragen…
– Er kommet inn i huset nå.
Så spør han henvendt til meg, om jeg har ringt ambulanse.
Noe jeg benekter.
Han beklager at han skremte meg, og jeg sier at jeg ble vel ikke akkurat skremt, men syns det var ekkelt at noen kom inn til meg når det så ut som det gjorde. Og at jeg hadde vært syk, men holdt på å bli bedre.
Det var likevel en spesiell måte å bli vekt på.
Han fra ambulansen unnskyldte seg masse, sannsynlig var han også litt forvirra.
Foreslo en mulighet, at for noen år siden var det en nabo som trodde han hadde min adresse, så det kunne så klart være han…
Hvordan det gikk vet jeg ikke, jeg starta dagen og må bare tilstå at gårsdagen ble litt tung. Å bli vekt i klokka ni om morgenen med roping og at folk kom inn i huset gjennom døra på baksida av huset, den hadde jeg ikke låst kvelden før, lagde en spesiell start. Ikke var min kroppstemperatur helt nede på normalen ennå heller.
Noe prøvde jeg å sparke i gang, for tida går i et tempo jeg ikke liker.
Jeg har et gavekort som går ut denne måneden etter jeg fikk utsettelse. Hadde bare en dag jeg kunne og heldigvis var det ledig time akkurat denne dagen.
Oppdaga jeg hadde fått mammografi på samme dagen som jeg skal med mor til sykehuset. Fikk avbestilt timen og gjorde endringer med hjemmetjeneste. Skal også bestille blomster til en begravelse.
Det første jeg oppdager i dag var spørsmål om sommeren og musikk på en av arrangementa i sommer.
For jeg har også en jobb.
Får organisert en del rundt dette med jobben. For en ting er sikkert, jeg har overhodet ikke tid til å være syk.
Men jeg tåler å planlegge litt, kjenner jeg… men ser at nå har det lagt seg planer for hver dag inn i framtida.
Må bare puste dypt, tenke at dette klarer jeg, ikke noe stress…
Jeg er sykemeldt til og med i dag. Hosten har løsna og det er bra.
Framtida kommer.
Været er nydelig og det jeg får til får jeg til.
Fikk avbestilt et besøk som ville komme på museet og avbestilling på et besøk etter sommeren. Føles nesten greit å få tatt ned noe.
For det er nok.
For å være ærlig føler jeg at et under må skje for at jeg skal komme i gjennom det som ligger foran.
Men, det er fredag, sol og det vakreste været som er å tenke seg.
I dag har jeg bevega meg ut i alt det vakre rundt. Men jeg tok ikke et bilde.
I går, på tur hjem fra legebesøket, tok jeg ett bilde.
Det er ikke en mindre nydelig dag i dag.
Og dagen sto opp med et lite brak; telefoner, mailer, frister, framtida…
– Pust, tenkte jeg.
Ingen vits å miste besinnelsen. Sjøl om jeg tenkte både det ene og det andre, men kjente at jeg var ikke helt der…
Fikk likevel stukket hodet såpass fram, gjort noen avtaler, gitt melding og forklart. Med forståelsen av at jeg ikke kan trylle.
Jeg var glad for at jeg greidde å ta opp framtida og se på den. Egentlig en stor framgang.
Jeg så på kaoset på kjøkkenet og skjønte det greidde jeg ikke hamle opp med ennå. Bare litt.
Så åpna jeg døra ut mot verda, sola og den tette blomsterduften. Tok på meg sko og gikk ut i alt dette. Graset vokser seg til en blomstereng.
Måtte se på syrinene mine, den som ble hogd ned og den som ikke voks.
Den som ble hogd kommer opp igjen. Den som ikke voks hadde satt pris på næringa jeg hadde gitt den og det bugna på to-tre greiner av fantastiske lilla blomster.
Følte meg litt gal og vill, tenk å være ute – men gikk likevel inn igjen.
Følte meg slapp, men likevel…
Koke kaffe, kjøre fem minutter. Drikke den på en rasteplass måtte da vel gå.
Og det gjorde det, oppdaga sæternøkkelen var festa i dørlåsen på bilen…
Før 17. mai fikk jeg spørsmål om å låne den ut, det var noen som skulle se på det knuste vinduet.
Etter kaffe på rasteplassen kjørte jeg opp og jau -, vinduet var reparert.
Må si jeg er veldig tekknemmelig for denne gesten. Ikke sikker på hvordan jeg skal takke, må ringe først. Men dit rakk ikke kreftene i kveld.
Hjemme igjen måtte jeg legge meg å hvile.
Dagen hadde vært så fin. Så vakker. Så hyggelig.
Da lillesøster ringte meg var igjen hos mor. Må si jeg er så glad for at hun har tatt ansvaret med å besøke mor så bra. Hun har vært hos henne daglig.
Plutselig satt jeg i bilen igjen, rakk fem-passasjen på den stengte veien.
Må likevel innse at jeg overdrev en smule med å være enda mer sosial, men det ble en hyggelig liten stund før jeg tok veien hjem igjen.
Og i alle fall kan jeg fastslå at jeg er på bedring.
Hosten har avtatt og er løsere.
Men nå har jeg dratt dagen langt nok og må nok avslutt den.
Når man ikke har vondt i kroppen, bare at energien er fullstendig på bærtur, er det godt å være lat. Inn i mellom hostekulene.
Det er liksom ikke så mye å finne på da. Annet å legge seg rett ut med propper i ørene og lydbok.
Jeg var nettopp ferdig med Rileys andre lette, underholdende og upretensiøse bok om de syv søstrer. Og kjente det var helt greit å ta en pause fra den rimelige overfladiske verdenen der.
Vet ikke hvordan jeg kom over den, men kjente jeg hadde lyst til å lese den med det samme.
En amerikansk nevrokirurg, Eben Alexander som hadde hatt en etter døden opplevelse som har skrevet boken «Himmelen finnes».
Jeg kobla meg på og begynte å høre.
Først var den bygget opp om skolegang, titler, begreper og familie etter god Amerikansk oppskrift. Jeg skjønner så klart det er for å bygge opp troverdighet.
Han som nevrokirurg hadde aldri trodd på slike opplevelser tidligere…
Men når jeg tar vekk alt dette som på meg virker en anelse kjedelig, begynner boka å ta seg opp. Om hjernens forskjellige områder, om hvordan bakterier angriper og at han blir liggende i koma en uke uten noe håp om å fortsette livet etter dette. Om kvantefysikk og partikler.
Det som treffer meg er kjærlighetsbudskapet.
Det at han opplever større kjærlighet enn hva ord kan dekke.
Dette at føler seg så elsket.
Så klart hjelper feberen med å gjøre meg mer labil, tårene triller ofte gjennom boken.
Jeg følte nesten fysisk denne parallelle verden rundt oss som vi ikke kan se.
Begynner å tenke på da jeg for et par dager hadde denne følelsen av at jeg begynte å stråle, og jeg tenkte, nå stråler jeg. Og er veldig klar over at det kan høres ganske sykt ut.
Nå var jeg også syk, he, he, så kan bare skylde på det…
Men jeg tenker på denne kraften, dette ønsket om å være elsket akkurat som den en er.
Hvilken kraft det er. Tror den finnes i alle mennesker, eller nesten hos alle mennesker. Ønsket om å være elsket.
Ikke bli dømt, men bli tatt imot som den en er uten status, utseende og alle disse andre tingene vi tror gjør oss likt, ha en eller annen status som gjør at en blir elskbar -.
Om dette at alt henger sammen, alt liv er på en måte det samme. Viser du noen godhet gir du også deg sjøl samme.
Dette er et veldig stort tema og det handler om et tankefokus jeg har hatt en stund.
At det er en grunn til alle du møter, de som gjør deg urett er der for å utvikle deg osv. Dette med å ikke dømme, dømme valg og syn andre har.
Om dette er religion…
For meg har jeg nok ikke behov for å klistre på noen merkelappe.
Jeg opplever det bare som enormt spennende og veldig utviklende.
I kveld slo jeg av tv’n for å ha stillhet.
I dag prøvde jeg må en liten sekvens med meditasjon, men la merke til at hodet var for aktivt.
Jeg opplever dette som en ubegripelig spennende reise, både livet og lærdommen som kommer.
Tenker på denne måneden som har vist seg så vakker og som det sto i boken, om hagene som var så vakre på andre siden.
Like etter at faren min døde hadde jeg en drøm, jeg satt inne i en buss som kjørte forbi der jeg voks opp som barn. Der så jeg faren min sitte ved et langbord med mange andre mennesker. Far så ut i horisonten. Rundt han var det så mye vakre blomster og han satt der i en korterma sommerlig skjorte og jeg tenkte; far har det bra.
Jeg tror nok på den hagen og syns det er fint at jeg har så mye jeg kan bli bedre i. For jeg har en lang vei å gå for å klare å utvikle meg en liten bit.
For denne gangen blir jeg liksom ikke frisk. Har vært ved det sammen i over en uke, men kanskje ikke feberen stiger til kvelden… For det betyr begynnende bedring.
Kom meg ut på lørdag, til apotek og hamstring. Satt litt ute i sola. Hvor lurt det var skal jeg ikke uttale meg om, men det gjorde godt.
I går var det lydbok i senga.
I dag satt jeg litt ute, men det ble snart nok.
Skal jeg fortelle at jeg er lei…
Hvor lenge skal det ta?
Passert 38 i kveld også. Nei da, det er ikke mye… men jeg er SLAPP!
Her kjøpte jeg inn på lørdag.
Skikkelig fest ass…
Er i grunn ikke mer å skrive om saken, bare at jeg p r ø v e r å kose meg.
Den roligste 17. mai ever går av stabelen i dag. For meg. Ikke noe stress, for det har det vært mye av opp gjennom åra.
Gratulerer med dagen.
Det er så godt å bare ha ro. Faktisk skal dagen feires sammen med meg sjøl. Og jeg syns det er fint, Nå er jeg en bråkebøtte, så helt greit jeg sitter her og «bjeffer» for meg sjøl.
Våkna klokka fem, hostekule på hostekule og renselse måtte til. Nasen var mer enn tett. Jeg pakke på et par Ibux og sovna. Våkna klokka ti, i et svettbad uten sidestykke. Feberen hadde sluppet taket. Håper bare den holder seg på normalen.
På mobilen lå meldinger og snapper med gratulasjoner og norske flagg.
Tanker på de forskjellige liv folk har, bare innen den gruppen mennesker jeg kjenner.
Det kom noen refleksjoner både over detter og mine mange 17. mai’er. De kommer deisende ned i minnet mitt her jeg sitter. Bunadskjorter som kanskje ikke var ferdig strøket. Slips og smykker. Påsmurte smørbrød og gjerne en kake. Tog i Trondheim, Orkdal eller helt tilbake til min egen barndom i Mjosundet. Der vi ropte «hurra» og sang de riktige sangene mens vi traska etter grusveien uten musikkorps.
Eller alle åra i Oslo og bo et et steinkast unna slottet uten knapt nok komme meg bort på slottsparken. Jeg var nok der noen ganger, for husker følelsen av alle folka og sperringene. Men greidde nok ikke være oppe tidlig nok.
Eller i sener år, etter jeg flytta hit, noen år brukte vi å møtes, barna, faren og jeg, til middag. For et par år siden hoppa vi over den tradisjonelle og bevega oss ned til sjøen for grilling, det var en spesiell og fin feiring.
Men det har også vært mange år der jeg tok med meg foreldra mine og de siste åra bare mor, ut i samfunnshuset på lapskaus, kakespising og kaffe.
I år kommer ikke mor seg i vei, lillesøster er der hos henne, men hun har for høy bil til at mor kommer seg inn + at mor trenger støtte. Den blir for dårlig om hun som skal være med sitter i rullestol. Så de feire dagen hjemme hos mor.
Husker spesielt under koronaen, da vi ble oppfordra til å gå ut på terrasser å synge nasjonalsangen. Vi gjorde også det, men far satt inne i stua og sang denne siste 17. mai’en han levde. På sjøen kjørte båter i tog og det snødde.
Noen av de jeg kjenner kom hjem fra sjukehuset i natt og noen ble sendt dit i dag. De har også feiringer som er annerledes enn de bruker.
Mor ble oppringt av en dame, i samtalens løp hadde hun fortalt mor at jeg hadde covid. Så det er meir enn jeg sjøl til og med veit.
Folk ass.
Noen sliter med for stor hus og for mange gjester, der alle bidrar til feiring og lunsjbordet. For det skal være veldig perfekt.
Andre bidrar til frivillighet og tar sin dont.
Og over alt blafrer flagget.
Her står tv’n på. Toga på slottsplassen går i reprise. Der marsjerte en Nordmørs-bunad over skjermen også.
Og himmelen er blå på tv’n også.
Her har det skyet mer over, så det er godt over til solstreif.
Døtrene har jeg snakket med. Hun som hadde jobbet ut over natta tok seg en sein morgen uten kav. Hun og kjæresten skulle opp på Bislett på lunsj, ellers skal hun på igjen til kvelden for å jobbe. Hos mellomste gikk det på Cola, samboer hadde tatt over stafettpinnen når det gjaldt oppkastsyke. Men hun syntes det var morsomt å kunne sette ut flagg på balkongen før hun tok seg en tur ut for å kjøpe mer Cola.
Sønnen har jeg ikke snakka med ennå. Men siden fikk vi oss en riktig lang prat.
Det er mange måter å feire dagen på. Fra nord til sør, fra øst til vest. Fra nystrøkne bunadsskjorter til liggende under en dyne der spying er eneste aktivitet.
Jeg koser meg med dagen i selskapet med meg sjøl. Helt greit å være inne i sin egne tanker, tenke, se gjennom mangfoldet på langs og tvers.
Håper flest mulig har en fin og god dag, om du er sammen med mange eller er sammen med deg sjøl.
Ellers deler jeg innlegget med Utifriluft sin helgeutfordring; Flagg.
