Av og til må kraftige skyts til

 

 

I dag kasta jeg inn håndkleet. Ikke det vanlige, men slik i overførbar betydning. Men det skjønte du nok.

 

 

Jeg tror noen av oss er mer treigere enn andre. Har litt sent for det. 

 

Hadde en diskusjon om dette med sønnen for en stund siden, dette at vi kan syns andre forstår mindre enn oss sjøl. Men at andre igjen kan stå over oss i hva dem forstår. Det var han som sa det, han som er veldig påståelig på det han vet. Og han forstår mye. Men likte han tenkte slik, at det var også noen som forsto mye mer.

Men en legger sannsynlig ikke merke til det, for de er så smarte og forstår så mye at de forstår at de ikke behøver å lage noe poeng av det. Behøver ikke si noe om det. For alle har sin plass.

Da bør en sjøl gjøre det samme overfor de som en tror forstår mindre enn en sjøl. Da bør en ikke gjøre noe poeng av det. En bruker ståstedet sitt til å forstå at alle har sin plass. 

 

Akkurat nå er det jeg som er treig. Fryktelig treig.

Dere har sett det.

Men jeg ville…

Ville så fryktelig innmari.

Så jeg styra på.

Ville få det til.

I dag ble det et antiklimaks, for alt ble verre og verre. Ingenting la seg til.

Gårsdagen fortsatte inn i dagen i dag.

Til slutt ropte jeg ut et «hjelp». At det var krise.

 

Samtidig ramla noen sylskarpe tanker ned i hodet, at nå ropa Universet så høyt at jeg måtte forstå, dette gikk ikke -.

Bildet er tatt av S K fra Pixabay

Jeg måtte kasta inn «håndkleet».

For tror også det er en sjøl som må ville «lære» mer.

 

I rask rekkefølge la jeg fra meg oppgaver og jeg kjente hvordan skuldrene landa og hjertet slutta å galopere.

 

Dette går ikke, sa jeg.

 

Ingen var uenig.

 

Etter noen mail og samtaler var børen minka. Jeg kunne til og med ta helg.

Nå tenker jeg å jobbe «litt» i helga.

En helg som ble annerledes enn jeg trodde. Ikke kom sønnen heller, han snakka om at han kanskje gjorde det.

Men det er godt og ikke skulle noe…eller ikke så mye. 

 

For jeg begynte også å miste, rota bort et smykke for mor, mine øyendråper og en lipgloss.

Det er også et tegn.

 

Nå er utstillinga utsatt.

Fortsatt nok, men fryktelig glad for at jeg forsto til slutt.

 

Og så ble jeg plutselig allergisk over å la andre gå først. At jeg ikke syntes det hadde noe å si at andre fikk bestemme og så forholdt jeg meg til det…

Det er ikke alltid jeg som skal vike. Sa det også. 

For jeg må også få plass, plass til å være meg.

Ikke la andre ta plass på min bekostning.

Det har ingenting å si at jeg er treig, bare jeg forsto det til slutt.

 

Tar du din plass?

 

 

8 kommentarer

Siste innlegg