Jeg fikk oppskrifta for mange år siden. Kom plutselig på den, men den lå i en eller annen melding inne på netter for flere år siden. Så det var det å finne den. Først googla jeg, for kanskje det var raskest. Men nei…
Så da var det å leite.
Eldstemann og jeg skulle se «Games of the Trones» sammen med middag.
Vi hadde vært innom den eldste i familien først, der vi hadde med is og hadde en liten stund sammen.
Det er varmt om dagen, så måtte se framom.
Da jeg kom hjem var det til å lage maten. Den er rask og enkel. Og så er det ingen tilsetning hverken av salt eller anna krydder. Bare edikk.
Den smaket denne gangen også.
Det morsomme med dette er at døtrene hadde vært invitert til et søskenbarn for noen dager siden. Hun hadde servert akkurat denne retten. Så når det er en rett jeg ikke bruker å lage, syns jeg det var et sammentreff som var godt gjort.Og godt er det.
En enkel rett, rett og slett. Tar ikke lang tid, men ta deg litt flid.
Greit med en grei og fortlaga rett. Nudler med «grønn kue».
Oppskrift:
1 prosjon eggnudeler
1/2 l vann
1 buljongterning
1/2 chili med frø
2 fedd hvitløk
En neve med grønnkål
Smør
Valnøtter eller gresskarfrø
Kok opp vannet sammen med buljongterningen. Ha i eggnudlene og kok etter tiden.
Bre godt med smør, kutt opp chilien, hvitløken og grønnkålen og stek noen minutter. Kan godt steke grønnkålen litt ekstra først, slik at den blir litt crispy.
Bruker du gresskarfrø kan den også stekes i panna.
Øs eggnudlene opp av vannet, greit om det er med litt buljong vann.
Slå over de stekte ingrediensene.
Knus lett valnøtter og strø over, om valget er valnøtt.
Og nyt.
Denne retten er ganske sterk, så en kan unngå føra i chilien.
Men slik som dette ble laget var det verken nødvendig å ta på verken salt eller pepper.
Så var det slutt. Slutt på et race gjennom tilværelsen. Nå må det pause til.
Tankene var ikke med meg med det samme jeg sto opp, men skjønte det…
I dag MÅ jeg ta dagen med ro.
For jeg er skjør.
Altså holdet er skjørt.
Føler det spacer ut både ved bevegelse og tanker.
Tror at nå var det nok.
Nok travelhet og jeg trenger roooooooooo.
Så da får jeg bare gi meg.
Tanken var altså å komme meg ned til jobben.
Kanskje greier jeg det også siden, etter å ha pausa godt.
Ubehagelig når en kjenner at hjernen nesten ikke tåler bevegelse, akkurat som den ligger i alt for mye vann og at hjerne-element sklir fra hverandre og over hverandre.
Sannsynlig er den siste tida vært for mye, jeg har gapa for høyt og bredt og nå sier kroppen «NEI».
Kjenner det blir for mye å la radioen stå på, må finne noe rolig musikk.
Så slik kan det gå.
Dagen er grå med fin temperatur.
Etter å ha skrevet dette sovna jeg.
Først prøvde jeg å ringe mor, men jeg orka ikke snakke.
Så situasjonen var tydelig.
Jeg skjønner det jeg har prøvd og levd etter fortsatt er det jeg bør leve etter. Ikke fylle dagene med avtaler. Men noen dager er ikke like lett å kontrollere.
Har laga meg middag, like enkel som den var god.
Stekte sjarlott løk og hvitløk i smør, hadde opp i oppkutta perletomater og stekte sammen med. Til slutt slo jeg over en skvett fløte, sitronpepper og salt og koka inn sammen med noen blader av koriander. Til slutt blanda jeg i spaghetti av fullkorn og det ble nam.
Nå skal jeg ut å ta noen bilder for å krydre innlegget mitt med.
Samtidig se om jeg orker litt hagearbeid.
♦
Plutselig er vi framme ved torsdag i et innlegg som ble starta på tirsdag.
Jeg kom meg aldri ut for å ta bilder.
Tror jeg havna i en telefon.
I går fungerte jeg slik på en måte, men kjente det verbale ikke var helt på plass.
Skulle ha et møte om sommerhjelp på museet.
Traff flere folk. Orda som kom ut av munnen min var liksom bare daffe og uten trykk. Begrep ble borte. Et tegn på at slitenhet fortsatt hang i.
I dag er det dugnad, aner ikke om hvor mange som kommer eller i heletatt om noen kommer.
Slik går disse dagene.
På tur hjem i går mellomlanda jeg hos mor. Hun har en blomsterbed fult av skvallerkål, jeg plukka et skikkelig jafs slik at blomstene i bedet skulle syns, uten at det vistes at noe var tatt.
Jeg sa jeg kunne koke suppe av fangsten min, men tror ikke det lød særlig fristende for mor.
Så da jeg kom hjem hadde jeg et par tørka loffskiver som jeg stekte i smør og hvitløk slik at de ble sprøe, stekte så en tomat i tynne skiver sammen med japalendo, til slutt hadde jeg skvallerkål i panna og stekte, slo over fløte som kokte inn, salta og pepra, la alt på en tallerken.
Faktisk, det var nydelig.
Men jeg har mye av skvallerkålen igjen.
Ellers tok jeg med mor en tur ut, vi gikk ned til postkassa og opp igjen i bratta. En tur på noen hundremeter. Må prøve å få til denne turen utover sommeren med mor, dette er så godt for henne på mange plan.
Vi drakk kaffe ute på terrasse. Ved siden voks noen blå blomster som ingen av oss visste hva var.
Men mor trodde sannsynlig det kunne være noe hun hadde plantet og som hadde spredt seg.
Hjemme hos meg sjøl var planene å komme ut i hagen etter jeg hadde spist. Men da ringte en nabo fra der jeg bodde før for å fortelle den gledelige nyheta om familieforøkelse.
Slik gikk dagen i går også uten å få gjort noe hos meg sjøl. Og nå grønnest det, så det begynner å haste å få rydda.
Enda et nytt år, enda et år eldre. Og som en sier, alternativet er ikke så mye bedre.
Om et år blir jeg å betrakta som eldre.
Fryktelig rart.
Hit tenkte jeg nok ikke jeg skulle komme. Men jeg aksepterer og mye er greit med dette også. Det å bli enda mer voksen.
Og så er det veldig naturlig.
Kjente likevel et lite stikk når jeg ser på bildene fra Heim festivalen.
Det å være ung.
Hele gjengen min er der i helga.
Yngste ble kobla på med ansvaret for frivilligheta, dermed hyra hun inn både kjæreste, søsken og venner. Og som den stalkeren jeg er, henger jeg med på det jeg kan henge med på.
Alle tre har ringt å gratulere, de glemmer ikke sin gamle mor.
I går skrev jeg om en slags plan for dagen i dag. Det vil si, nå er dagen bikka midnatt.
Da jeg ba til selskap, fikk jeg svar fra den ene søsteren min som også var her og har feriert, at de dro hjem. Og det var da jeg kjente det, andre gjør som de vil – så hvorfor skal jeg drive å strekke meg for å få til noe…
Innkjøp til fødselsdagen
Og nokså snart sendte jeg ut en ny melding om at jeg trakk invitasjonen tilbake.
Gjett om jeg var fornøyd med meg sjøl da, for det føltes så riktig.
Jeg sa i tillegg at det kunne være jeg stekte en kake og i så fall inviterte spontant.
Hun som fødte meg denne dagen syntes det var trist om det ikke ble feiring.
Så i dag våkna jeg til en dag helt uten krav.
Jeg hadde kjøpt meg en ingefærshot som jeg drakk på senga mens jeg las gratulasjoner som jeg svarte på.
foto:eldrid – vår og bare 63
Været viste seg også fra en bedre side.
Så jeg kunne sitte ute.
Ofte kontrollerte jeg at skuldrene hang akkurat slik de skal.
Fikk gjort øvelsene til de Tibetanske ritene.
Jeg var helt borte i tankene, tankene med å være, bare være i seg sjøl.
Men så klart, mor sitt ønske lå der…
Derfor gikk jeg i gang med nesten verdens enkleste kake.
Det skal sies den var krevende nok. Så til slutt sendte jeg noen meldinger og satte meg i bilen.
Tenkte vi kunne ha funnet oss en rasteplass, men det var litt for kjølig og mor har oftere besøk av hjemmesykepleien.
Derfor ble et kaffebord dekket der.
Vi ble bare mor, lillesøster og meg – så selskapet ble nett og lite.
Pannekake med bær og kesam er godt til frukost. Spesielt når det er helg og kanskje betre tid.
No er nettopp ei helg over. Yngste og eg kosa oss med pannekake både laurdag og søndag. Søndagen hadde vi igjen frå laurdagen.
Dette er enkelt å laga. Sunt trur eg også eg vil påstå, for her er ikkje bruka verken sukker eller kvitt mjøl.
Her skal du få oppskrifta, om dette kan friste:
Bananpannekake med havremjøl
2 bananar
2 egg
2 dl havremjøl
2 dl havremjølk
1 ts kanel (evt. meir)
Bananane kan godt vera godt modne. Først blir bananane mosa. Har så i egga, havremjølet og havremjølka i. Eg bruka foodprosecor, da går det fort. Ein kan så klart buka havregryn og vanleg mjølk.
Steik små pannekaker i panna, bruk gjerne kokosfeit å steike i.
Vips så er pannekakene ferdig.
Saman med bær, slik som vi bruka no i helga; blåbær, bringebær og jordbær. Og så ein klatt vaniljekesam.
Vi drakk grøn te til medan det brann varmt på omnen og etterpå var vi klare for dagen.
Torsdagen glitrar. Til og med inne, sjølv om det er støvete. Fordi sola skin.
Eg sit her og ventar, på at eg kan eta. I går starta eg på att. Og verknaden var der med ein gong. Så no har eg ein kropp som er på parti. Men eg likar ikkje å putte slikt i meg. Likevel var det fantastisk. Eg var framom mor og far, eg svinsa i rundt, opp og ned av stol, utan kamp.
I dag har eg ikkje heile dagen heime. Det har vore godt med ein heil dag her. Ute og inne….ute i sola for glede og inn for å få vekk støvet.
Denne helga blir vi fleire. Er ikkje heilt sikker på kor mange, men jentene kjem i alle fall.
No skal eg laga min grøne juice. Den skal være reinsande. Reinsar kanskje litt ut av det eg ikkje er så glad for å ta. Trur eg snart har drukke den kvar morgon i ein månad. Den er ein god start på dagen.
Den er laga av:
2 epler, 3 cm squash, 3 cm agurk, 2 cm ingefærrot, 1/3 sitron, ½ selleristong og ein neve spinat
Så puttar eg det i juicemaskina og får ein god, grøn juice ut.
For da eg vakna etter ti timar søvn var eg alt for trøtt. Og alt med at eg ikkje skal noko før i ettermiddag, kraup eg under dyna igjen. Så sov eg like godt eit par timar til.
Tru eg held på å verta ung eg, dei skal trenga mykje søvn.
Da eg endeleg var oppe for dagen kom eg på at eg berre hadde frosne
brød. Men til sist helg tenkte eg å laga juice og kjøpte inn ingredienser. Det orka eg aldri å laga.
Derimot vart det juice i dag. Den vart laga av:
1 eple
1 appelsin
1 kiwi
¼ ananas
2 cm ingefær
Det vart eit stort, søtt, sterkt glas som reiv litt. Følte kroppen vart riktig glad.
Etterpå vart det ein kopp kaffi.
Så får eg tru at brødet tinar såpass til eg må dra, slik at eg får meg med ein matpakke.
Klokka var mange da eg kom heim. Måtte få i meg noko mat med ein gong, og hadde nokre havre- og banan plettar i frysaren som eg tina opp. Da klokka var halv ni forsto eg at no måtte eg koma meg ut om eg skulle få til denne gåturen min.
Men først skrua eg på omnen,
fann i eit lite stykke laks som eg la i folie. For middag må ein ha.
Skar opp ein halv, stor søtpotet,
ei lita persillerot,
la over nokre spinatblad og
kutta eit fedd kvitlauk.
Salta og pepra,
tok over nokre dråper med olje med basilikum i og ein dasj sherry.
Sette det inn på 180 grader.
Så gjekk boffen og eg ut. Første bort i vedboden og fylte ei veske med ved. Etter det tok vi turen ned til vegen.
“Sitt” sa eg til boffen, og han sette seg.
“Klar” sa eg da ingen bilar kom.
Vi tok vegen ned til sjøen. I tussmørket. Sjøen låg heilt spegelblank og prikkete etter dei ørsmå regndråpane som falt. Fjøra var fotsid. Marsfjøre i april. Boffen er ikkje så begeistra når eg blir ståande heilt i ro og berre sjå. Eg synest det er godt å kvila augo i naturen, formane, kontrastane, fargane – det gjer så godt for balansen som menneske. Boffen startar å pistra når det går for lang tid med slik balansering. Han synest nok ikkje like godt om det han.
Vegen attende var enno mørkare og ikkje minst brattare. Men fjør i hatten, eg kom meg ut. Heime kasta eg nokre vedskier innomnen. Så tok eg ut maten. Den hadde stått i omnen mest ein time. Eg la alt på ein tallerken og tok med meg eit stort glas vatn. Og så smakte eg!
Det er eigentleg berre å seia nam, nam, ikkje ofte eg er så tilfeldig heldig.
