Så var det slutt. Slutt på et race gjennom tilværelsen. Nå må det pause til.

 

 

 

Tankene var ikke med meg med det samme jeg sto opp, men skjønte det…

I dag MÅ jeg ta dagen med ro.

For jeg er skjør.

Altså holdet er skjørt.

Føler det spacer ut både ved bevegelse og tanker.

Tror at nå var det nok.

Nok travelhet og jeg trenger roooooooooo.

Så da får jeg bare gi meg.

 

Tanken var altså å komme meg ned til jobben.

Kanskje greier jeg det også siden, etter å ha pausa godt.

Ubehagelig når en kjenner at hjernen nesten ikke tåler bevegelse, akkurat som den ligger i alt for mye vann og at hjerne-element sklir fra hverandre og over hverandre.

 

Sannsynlig er den siste tida vært for mye, jeg har gapa for høyt og bredt og nå sier kroppen «NEI».

Kjenner det blir for mye å la radioen stå på, må finne noe rolig musikk.

 

Så slik kan det gå.

Dagen er grå med fin temperatur.

 

 

Etter å ha skrevet dette sovna jeg.

Først prøvde jeg å ringe mor, men jeg orka ikke snakke.

Så situasjonen var tydelig.

Jeg skjønner det jeg har prøvd og levd etter fortsatt er det jeg bør leve etter. Ikke fylle dagene med avtaler. Men noen dager er ikke like lett å kontrollere.

 

Har laga meg middag, like enkel som den var god.

Stekte sjarlott løk og hvitløk i smør, hadde opp i oppkutta perletomater og stekte sammen med. Til slutt slo jeg over en skvett fløte, sitronpepper og salt og koka inn sammen med noen blader av koriander. Til slutt blanda jeg i spaghetti av fullkorn og det ble nam.

 

Nå skal jeg ut å ta noen bilder for å krydre innlegget mitt med.

Samtidig se om jeg orker litt hagearbeid.

 

♦

 

 

Plutselig er vi framme ved torsdag i et innlegg som ble starta på tirsdag.

Jeg kom meg aldri ut for å ta bilder.

Tror jeg havna i en telefon.

 

 

I går fungerte jeg slik på en måte, men kjente det verbale ikke var helt på plass.

Skulle ha et møte om sommerhjelp på museet.

Traff flere folk. Orda som kom ut av munnen min var liksom bare daffe og uten trykk. Begrep ble borte. Et tegn på at slitenhet fortsatt hang i.

 

 

I dag er det dugnad, aner ikke om hvor mange som kommer eller i heletatt om noen kommer.

 

Slik går disse dagene.

 

 

På tur hjem i går mellomlanda jeg hos mor. Hun har en blomsterbed fult av skvallerkål, jeg plukka et skikkelig jafs slik at blomstene i bedet skulle syns, uten at det vistes at noe var tatt.

Jeg sa jeg kunne koke suppe av fangsten min, men tror ikke det lød særlig fristende for mor.

Så da jeg kom hjem hadde jeg et par tørka loffskiver som jeg stekte i smør og hvitløk slik at de ble sprøe, stekte så en tomat i tynne skiver sammen med japalendo, til slutt hadde jeg skvallerkål i panna og stekte, slo over fløte som kokte inn, salta og pepra, la alt på en tallerken.

Faktisk, det var nydelig.

Men jeg har mye av skvallerkålen igjen.

 

Ellers tok jeg med mor en tur ut, vi gikk ned til postkassa og opp igjen i bratta. En tur på noen hundremeter. Må prøve å få til denne turen utover sommeren med mor, dette er så godt for henne på mange plan.

Vi drakk kaffe ute på terrasse. Ved siden voks noen blå blomster som ingen av oss visste hva var.

 

Men mor trodde sannsynlig det kunne være noe hun hadde plantet og som hadde spredt seg.

 

Hjemme hos meg sjøl var planene å komme ut i hagen etter jeg hadde spist. Men da ringte en nabo fra der jeg bodde før for å fortelle den gledelige nyheta om familieforøkelse.

Slik gikk dagen i går også uten å få gjort noe hos meg sjøl. Og nå grønnest det, så det begynner å haste å få rydda.

Men i ettermiddag er det altså dugnad.

 

Kanskje jeg rekker noe først…

 

 

 

♥