Det er Frodith som inviterer til urfordringen og her er de som deltar.
Avisen og frykten
Klokka var halvfem da hun låste opp porten, hun løp opp den første oppgangen. Ned igjen og gjennom bakgården.
Greidde hun å slå sin rekord på runden. To timer og femtito minutter hittil.
Ny dør å låse opp, to etasjer opp og der lå avisdungen utenfor døra. Enda en avis landa på haugen.
Hvorfor ble ikke avisene tatt inn?
Hadde det skjedd noe?
Hun grøssa, tenkt om…
På navskiltet sto Hedvig og Kristian Hansen.
Hvorfor hadde de ikke stoppa leveringene?
Like før jul hadde det ligget en firkløver utenfor døra, hun snudde… og der hørte hun skriket.
Igjen.
Det grøssa i hele kroppen. Akkurat når hun løpned denne trappen.
I går hadde det forresten ikke skreket.
Hun kom seg ut, natteluften var frisk. En trikk skramla ned nabogata. Dagen var i ferd med å starte. Noen måker flaksa opp da hun kom løpende med vogna si.
En ny uke var igang og hun var oppe til runden. Hun hadde forsovet seg, men var i farta. Utenfor døra til Hedvig og Kristian Hansen var alle avisene tatt bort.
Endelig!
Bakom døra hørte hun en radio som sto på og bak de ruglete vinduene var det lys. Hun ble stående litt utenfor døra og pakka ned alle indre bilder hun hadde fått for seg om alt det grusomme som kunne ha skjedd. Alt var slik det skulle.
Hun snudde seg og gikk for en gangs skyld rolig ned den slitte trappa.
Trinnet der skriket kom, kom igjen. Og så skjønte hun det, det var knirket i trappa som hørtes som et skrik.
Hun lo litt inni seg, som en sa hun traff i en oppgang en mørk vinternatt; et avisbud kunne ikke være så lettskremt som henne.
Anne fikk henne ut av tankene hun har forsvunnet inn i.
– Husker du var fryktelig lei deg etter du kom hjem fra ferie, men du sa aldri noe om hvorfor. Men jeg tenkte på at det kom av at Toralf var dratt, sa Anne forsiktig og fortsatte;
– Du vet vel kanskje ikke hvorfor han reiste?
– Jo, jeg vet det nå, sier Ella.
– Hva sa han?
Ella begynner å fortelle hva Toralf sa. At han fortalte at han hadde tenkt å ta kontakt, men var usikker på hva hun hadde hørt. For Johan hadde tyverikjent han og jaget han derifra. Han hadde savnet en gammel sølvklokke. Den ble funnet i lomma til Johan da han døde noen år senere, men da hadde mye i livet skjedd og det var ikke vært natulig å kontakte henne. Men hun hadde også vært hans første forelskelse og den hadde føltes sterk. Og han ville fortelle henne dette, for han hadde følt på at han sviket henne og seg sjøl. Han fikk et bra samliv med henne han senere gifta seg med.
– Det var vel på den tida det begynte å tulle seg til for Johan, han ble vel dement, tilføyde Anna.
Med det samme kommer Tina inn. Hun var ferdig på jobb.
– Så trivelig at du kom bortom CafeCopen, sa hun.
– Tenkte å sette meg ned attmed deg så du slapp å sitte der aleine, men det var så travelt på søndag.
– Ja, men Ella var der sammen med en, sier Anna.
Tina ser overraska ut.
– Jeg så ingen, men som sagt det var travelt. Men det kom en mann bort til meg med en avis da jeg skulle stenge. Han ga meg den og sa at jeg mått gi den til deg, sier hun henvendt til Ella.
Ella blar i avisa som var et par uker gammel.
Øynene faller på en sak om en billykke utenfor Sandnes. Et ekteparet som satt i bilen ble skadd. Mannen døde, kona overlevde, men hun var kritisk skadd.
Da hun kom til dødsannonser faller øynene hennes på navnet Torlalf Kristiansen som døde etter en ulykke.
Det var da han ringte.
Ella blir helt hvit i ansiktet, for hun skjønner.
En rasjonell hjerne får problemer.
Er han død…
Hun kjenner på en tristhet, men også en slags godhet.
Hun fikk svaret på et spørsmål fra ungdommen, et svar hun nok hadde grunnet mer på enn hun har villet innrømme. Det var noe som liksom slapp tapet, en tyngde som hadde ligget der. Hun fikk en følelse av fred inni seg.
Kakkene i veggen ble borte etter dette og koppen sto aldri opp ned på kjøkkenbenken mer.
Ella fortsatte å ha kontoll, men likevel ble hun et friere menneske.
Hun var invitert hjem til Anne, hun og mannen skulle pusse opp kjøkkenet. Ella og Anne hadde vært gode venner siden de ble kjent på ungdomskolen. Anne ville gjerne høre med Ella hva hun syns om valgene på kjøkkeninnredningen.
Hun så litt overraska på Ella og den dumpinga ned i sofan.
– Har det skjedd noe, ville Anne vite.
– Vet du, jeg har nesten ikke sovet i natt, starta Ella.
– Og jeg som sover så godt. Det var akkurat som jeg hørte to slag i veggen da jeg skulle sove.
– Fant du ut hva det var da, ville Anne vite.
– Nei, jeg fant egentlig ingen forklaring på det. Og jeg har tenkt. Det virker som jeg begynner å glemme og rote.
Venninna kikka grunnende bort på henne. Hun var den mest disiplinerte og velfungerne hun visste om. Men det er tydelig at Ella ikke var seg sjøl i dag.
– Men et dunk i veggen kan da vel skje, en ugle, kanskje treverket...
– Ja, men det var ikke bare det. Jeg vet ikke hva jeg sjøl gjør, jeg tror jeg gjør noe og så har jeg ikke gjort det, kom det fortvila fra Ella.
– For da jeg kom ned på kjøkkenet sto en kopp jeg er er sikker på å ha satt inn i oppvaskmaskina, den sto opp ned på kjøkkenbenken. To gangen mener jeg at jeg har satt den inn og det her er ikke normalt.
– Men har det skjedd noe uvanlig, vil Anne vite.
Først svarte Ella nei, men så bestemte hun seg for å fortelle det uvanlige som hadde skjedd i det velfungerende livet hennes. Det kommer en kort latter fra henne da hun kom på Stig Ove som mente hun hadde asberger fordi hun var så rutineprega. Det var etter hun gjorde det slutt fordi hun ikke orka det kaoset han laga.
– Jeg fikk en telefon, begynte hun.
– Fra Toralf.
– Hæ, satte Anne i, hva i alle dager. Mener du Toralf fra ungdommen. Han du var ganske så betatt av?
– Ja, han ringte for å spørre om vi kunne ta en kaffe, han skulle hit i et ærend.
Anne himla med øynene, han hadde de ikke snakka om på flere tiår.
– Når skal dere møtes, ville Anne vite.
– Vi møttes nå på søndag, sa Ella.
Anne så grunnende på henne.
– Ja, jeg hørte du var på CafeCopen på søndag, Tina fortalte det.
Tina, Annes datter jobber der, Tina hadde sett henne da hun satte seg ned. Men hun hadde bare sagt Ella hadde sittet der en lang stund…
– Du vet, jeg var såpass ung da Torlalf flytta hit og han var ny og spennende.
Anne bekreftet at de hadde syntes det var spennende at en ny gutt hadde flytta hit.
– Han skulle vel ha sommerjobb den sommeren. Han bodde hos Johan, tror han var gammelonkelen hans, broren til Johan hadde flytta til Stavanger og var bestefar til Toralf, funderer Anne.
De ble sittende og dvele ved fortiden, den kvelden Ella møtte Toralf på fest. Hvor pen hun hadde syntes denne gutten var og da han hadde kommet bort til henne og dratt henne ut på golvet for å danse. Hun var konfirmert den våren og da fikk en lov til å dra på fest.
– Husker du ble veldig betatt av han og jeg tror du fikk en ganske kraftig forelskelse på nakken.
Ella forsvant inn i tankene. Hun var tilbake på dansegolvet og var nettopp fylt 16 år. Full av forventninger til livet. Hun husker hvordan varmen fra armene hans hadde laga strålinger i hennes kropp. Hvordan han etter de hadde dansa noen danser, tok henne med seg ut i sommerkvelden. Bak hjørnet hadde han lagt armene om henne og kikket ned på henne.
– Du er så vakker, hadde han sagt.
Og så hadde han kysset henne, gang på gang. Hun husket føttene, grunnen, alt, hadde forsvunnet, hun var en del av gutten som holdt i rundt henne. De hadde gått inn igjen og danset mer og så hadde han fulgt henne hjem. Der hadde hadde de kysset igjen, før hun sprang inn.
Mora, som satt oppe, hadde sett på henne med et merkelig blikk.
Ella hadde skyndet seg opp på rommet sitt, de skulle møtes igjen.
Og så hadde de møttes, de hadde sittet på en sliten benk som sto bak skolen. De hadde fortalt, de hadde snakket og de hadde betrodd seg at de var forelsket i hverandre.
Hun hadde tenkt det kom til å bli dem, for hun hadde kjente det var han hun ville ha. Ella hadde gledet seg til å møte han igjen da hun kom hjem fra ferietur med foreldrene.
Hun våknet til et par bank. Hadde hun drømt eller var det virkelig noe hun hadde hørt.
Ella strekte seg så lang hun var i senga. Vrei vristen og fikk strekt ut føttene. Så kasta hun den blomstrete dynen til sides og fikk dratt fra gardinene. Fuglesangen hørtes tydeligere, sangen var intens slik den er når våren har fått et godt tak. Sola var akkurat kommet opp over fjellet, så det var ganske tidlig enda.
Hun fikk gjort unna morgenstellet og gikk inn på kjøkkenet.
Stussa ved et par ting.
Hadde hun satt opp kjøkkenvinduet?
Og hvorfor sto den koppen opp ned på kjøkkenbenken?
Ella likte å ha ting på stell, ting som hun ikke skjønte likte hun ikke. Hun konkluderte ganske fort med at hun sikkert hadde vært veldig trøtt i gårkveld da hun la seg. Dagen hadde vært krevende på et hyggelig vis.
Det var søndagen for to uker siden hun hadde fått telefonen. Den var fra Toralf. Det var lenge siden hun hadde tenkt på han og hvorfor skulle hun egentlig ha tenkt på han…
Det som skjedde for mange år siden var ikke noe å tenke på, det var egentlig ingen ting. Likevel hadde det vært nok til at tanken hadde streifa innom han nokså lenge etter de hadde møttes. Men de var så unge. Og noen kyss, hva betydde det?
Så etter et helt liv ringer han, midt på søndags formiddag en dag i april.
Han skulle framom for å ordne noe og i går hadde de møttes for en kopp kaffe. Det ble en trivelig stund, han fortalte om livet sitt. Barna, kona og hvorfor han måtte reise så plutselig fra Ringvær den gangen.
Det var ikke noe romantikk i møtet, han hadde som sagt en familie. Så det hadde vært veldig rart om det hadde vært. Kona var ganske syk, fikk hun vite. Likevel, da de skiltes og ga hverandre en fort klem, kjente hun en gnist fra gamle følelser.
Da hun kom hjem til seg sjøl om kvelden kjente hun at møtet hadde tatt på. Uansett år som hadde gått, han hadde vært den første forelskelsen, hun måtte innrømme det. Ella satte koppen i oppvaskmaskina og lukka kjøkkenvinduet. Hvilken fugl var det satt i busken utenfor vinduet, den hadde hun aldri sett før… På stua sto en fuglebok i bokhylla, så hun tok den fram og bladde i den.
Kunne det være en stjertmeis?
Hun satte boka på plass.
Hente så fram turtøy, ville ta seg en tur ut.
Kjell og hun hadde ikke fått barn, så hadde han putselig gått bort. Ingen venter å miste noen såpass tidlig og det fulgte noen tunge år etter dette. De åra tok såpass på at kanskje var det det som gjorde at hun ble syk og falt ut av arbeidslivet. Men hun hadde et fint liv. I dag var hun med i flere foreninger, organisasjonsevnen hennes hadde kommet tilbake så hun visste hun gjorde en bra jobb. Var med i tre styrer, sekretær i det ene, regnskapsføre i det andre og leder i det tredje. Hun hadde nok å gjøre på.
Da hun skulle låse opp døra oppdaget hun at hun hadde sovet for åpen dør. Det hadde aldri skjedd før. Så hva var det som skjedde med henne?
Hjemme etter turen tok Ella en dusj.
Da hun kom på kjøkkenet sto koppen på benken, opp ned. Hun måtte ha glemt å sette den i oppvaskmaskina.
Senere satte hun på tv’n og gikk for å hente seg noe mat til kvelds.
Da hun kom tilbake var tv’n slått av.
Det var da fryktelig hvordan hun rota i dag. Det var liksom ingen ting som hang på greip.
Da hun hadde lagt seg og holdt på å sovne, ble hun plutselig lys våken. To harde kakk ett eller annet sted i huset hadde vekt henne.
Nå er det lenge siden jeg har posta en novelle. Her kommer det en:
– Er du desperat. Spørsmålet kom fra søsteren.
Hun angra på at hun fortalte det. Hvorfor skulle hun være så løsmunnet. Hvorfor skulle hun fortelle. Søsteren som satt trygt i alt sitt.
Først hadde hun fått mye sympati. Da hun satt aleine igjen med Kristian. Han var så vidt fylt fire år. Som tiden gikk, ja, så gikk alt seg til. Kristian fikk halvsøsken og han var mye på besøk hos faren og hans nye familie. Linn sjøl konsentrerte seg om å ta en bachelor og siden en master. Økonomien ble til å leve med. Livet var egentlig på stell.
Så var Kristian i gang med videregående og hadde truffet søte Leonora. Han begynte å få både mer og mer sitt eget liv. Det gjorde hun også.
– Du skal ikke finne deg en mann, sa søsteren.
Ja, vennene hennes hadde mer enn ymtet frampå om at var det ikke på tide, egentlig for lengst, å finne seg noen. Men det var da vel ikke bare å gå ut å finne seg noen -.
Gå på butikken å finne hyllen med «menn til salgs». Forresten hadde hun ikke ville ha kjøpt en mann, om det hadde gått an.
Ville hun ha en mann…
Den smertefulle prosessen med å bli avvist, bli svikta, blir valgt bort til fordel for noen andre, ville hun utsette seg for noe slikt igjen. Kanskje var hun ikke en gang interessert i menn…
Hun kom fram til at det var mannen hun kunne tenke seg, det var bare at alle disse følelsene var pakka så godt ned. De var liksom borte vekk.
–Du kan lage deg en profil på nettdating, det var Monica som foreslo det. Hun hadde funnet sin Marius der.
En helg hun var alene satt hun seg ned. Søkte opp siden Monica hadde anbefalt. Skulle hun… Hva skulle hun kalle seg, hun ville ikke bruke sitt opprinnelige navn. Hun tenkte lenge; blondie…butter… eller annabell eller catty. Til slutt falt valget på Meilleur Ami. Det betydde bestevenn.
Hun fant et bilde fra sommerfesten i fjor, der hun så så glad ut.
Interesser? Ja, hvilke interesser hadde hun…
Etter hun hadde skrevet en kort profilbeskrivelse, posta hun. Hun fikk på kort tid svar fra flere, men de lå ikke innen søkerkritikerene hennes.
En helg hun var alene hjemme satt hun seg fore å se gjennom utvalget. Det var da Bjørn dukka opp. Han virka oppmerksom, spurte fine spørsmål og hun likte bildet han hadde lagt ut av seg. Kontakten ble flytta ut fra nettstedet. Første gangen hun hørte stemmen hans slo magen krøll på seg. Hun likte stemmen så godt. De ble enige om å møtes, men avstanden var større enn det som var praktisk. De ble enige om å møtes midtveis, mellom bostedene sine. Hun fortalte ingen om hva hun skulle.
Da hun satte seg i bilen og kjørte gjennom den blomstrete våren var pulsen høy. Hun følte seg forelska i noen hun ikke hadde møtt. Etter flere timer var hun framme, de hadde blitt enig om å møtes ved noe så uromantisk som en rasteplass, men de var enige om at det føltes best og mest upretensiøst. Hun så det sto en bil der, da hun var framme. Utenfor sto en mann med armene i kors. Det var han. Hun følte beina geleaktig da hun gikk ut av bilen.
Så sto de der ved sannhetens øyeblikk. De tok hverandre i hånden og kikka hverandre i øynene. Og hun likte det hun så og følte. De snakka en stund og ble fort enig om å finne et sted for overnatting. Aller først måtte de kjøpe seg mat og fant et passende sted. Det var veldig hyggelig og maten smakte. Praten gikk og det viste seg at ståstedet deres var på mange måter mer like enn de hadde skjønt. Da de kom på rommet føltes det helt naturlig å holde rundt hverandre, kyssa som kom.
Linn som ikke hadde følt på kjærlighet til en mann i alle disse åra, kom følelsen flommende som en flodbølge. Plagg for plagg forsvant og nærheten var nydelig, sjøl om fullbyrdelsen var noe skuffende. Det gikk så fort. Men det å sovne inntil han var så godt. Også å våkne om morgenen. Det føltes bare så naturlig. Spise frokost sammen var også bare helt som det skulle, de lo mot hverandre.
Da hun var på tur hjem igjen følte hun seg lykkelig. De hadde ikke lagt nye planer, men de skulle snakkes.
Nå gikk dette lengre enn hva hun hadde sett for seg dette vårdøgnet med epleblomstring og gjøken som gol i liene. Ikke hadde de ferie på samme tid og det var noe han måtte ordne opp i. Da hennes ferie starta var han i jobb, men hun foreslo at hun kunne komme til han.
Slik ble det. Hun kjente følelsene flomme opp i seg bare ved å sitte ved siden av han. Det å krype inn til han om kveldene var så nydelig, ligge med nasen inn i ryggtavlen hans. De kunne ikke ha sex, først hadde hun tenkt det kom av at han ikke var interessert nok. At det hadde skjedd noe i løpe av tiden de ikke hadde møttes. Men han hadde et problem, fortalte han. Han måtte gjøre et inngrep. Da hun fikk vite grunnen var det bare fint, fint å vente, for dem hadde hverandre og tiden. Det ble noen fine dager. Hun kjente hun likte det hun så, dele tid med han var bare enormt nydelig. Om dagene når han var på arbeid fant hun turer i området.
Hun reiste lykkelig hjem til høsten, til en framtid, de hadde ikke snakka så mye om framtid. Den kom, framtida ville komme.
Og det gjorde den. I takt med gradestokken sank også temperaturen i det som var starta opp mellom dem. Han hadde ikke så mye tid, han foreslo ikke noe nytt møte og i tillegg syntes hun han hadde mange damebekjenskaper på facebook. Hun så også han fikk nye. Dette føltes ikke godt lengre, hun ville ikke bli svikta mer. Og så gjorde hun det slutt.
Det var tungt, det var fryktelig å føle det hun følte. Hun tok på seg joggeskoene. Jogging var en god medisin.
– Du var uheldig, sa søsteren.
Etter et par år tok han kontakt.
– Jeg tenker på deg, men det er også noe nytt på gang, jeg kan bare ikke glemme deg, sa han.
Da hadde hun også fått kontakt med en ny mann som bodde enda lengre borte. Han ville komme på besøk og kom.
Det første hun la merke til var at han hadde mista en jeksel. Men likevel var det noe med han, utseendet var bra. Det gikk ikke så lang tid før hun følte at dette var som det skulle være. Han var spennende. Fortalte om ungdomstiden, om opprør, om et liv med innhald. Han var veldig åndelig opptatt. Fortalte at de tok kontakt. Åndene. Hadde gjort det fra da han var liten, fortalte han.
Det var sprøtt det han fortalte, men skulle han være kjæresten hennes måtte hun gå inn i denne verden. Hun kjente at hun syntes denne verden hans var rar, men hun ble trukket inn i den.
Bildene fra måltider, de er så forelsket og han ser helt salig ut. Han syns hun er så fin, har så mange gode ideer og skjønner så mye. Hun drar på besøk til han i ferier, han kommer til henne. Han er uføretrygdet, men skriver mye og er veldig opptatt av sine ting. Åndene snakker til han, han refererer til det de uttrykker. En morgen vil han ikke fortelle, hun må spørre gjentatte ganger og til slutt forteller han at det var en ånd som hadde sagt han kunne få yngre damer. Ånden ville ødelegge for dem, sa han. Hun tenkte at dette var nok noe han sjøl tenker.
De drar på turer. Hun møter familien hans. Han møter hennes.
Og han begynner å forandre seg. Hun forteller han at hun tenker å skifte ut en lampeskjerm og han tror ikke det blir bra. Hun begynner å ikke glede seg til å komme hjem fra jobb når han er hos henne. Han spør henne aldri om hvordan dagen hennes har vært. Han opplyser henne om at jobben hennes er ikke han en del av, så han er ikke interessert i den delen av livet hennes. Hun legger merke til at han innynder seg hos Kristian, samtidtig som han begynner å latterliggjøre henne. Etter hvert er ingen ting av det hun gjør bra.
Hva har skjedd?
Hun skjønner ikke, det er noe som er feil. Hun kjører han til flyplassen, han skal reise og han er helt forandra. Han er stressa for reisa og oppfører seg så rart, kritiserer og sier hun ikke forstår noe. Hun når ikke fram til han og slik skilles de.
I en telefonsamtale en stund etter sier han at han syns hun har forandra seg mye og han spekulerer på om de bør ta en pause. Hun sier at det er best de avslutter.
Det føles bare så riktig og hun er letta.
– Han var fryktelig sjølopptatt, se alle bildene han legger ut av seg, sier søsteren.
– Det var ubehagelig når han skulle få meg til å se ned på deg, sa sønnen.
Det ble aldri til at han flytta til henne, som plana var. Og hun må si hun føler seg nesten berga over at det ikke skjedde. Hun føler seg kurert. Kurert med å finne en mann.
Og så blir samfunnet stengt ned. Pandemien er et faktum.
Hun får medling fra Bjørn, forholdet til henne han var sammen med er over.
– Jeg tenker på deg, sier han.
Hun orker ikke tenke på menn. En dag tenker hun likevel på at det har vært godt å finne denne mannen. Han som kunne vært både bestevenn, kjæreste og fortrolige. På nytt lager hun seg en profil på et nettsted. Ett datingsted hun har vært medlem av før. Kjenner igjen flere av fjesene.
– Jeg er en 52 år gammel mann, står det i teksten. På profilen står det at alderen hans er blitt 59 år.
Hun blir lei seg, over alt dette; savn- eller er det å aldri tørre, tid som bare går…kanskje er det grønnere på andre sida av gjerdet alltid.
Hun fikk nettopp vite at eksmannen hadde skilt seg, hun som ble bytta ut med henne holdt heller ikke, eller var det hun som bytta hanut…
Litt ut på nyåret får hun en lang melding fra en som skriver godt. De sender meldinger fram og tilbake og han er tidlig framme med at han gjerne vil møte henne. Og denne gangen bor han i nærheten. Hun utsetter møtet. En dag sier han at han kan komme innom henne.
Det blir til at hun sier ja. De har hatt mange fine samtaler og snakka med hverandre mange ganger på telefonen. Og så står han der i hennes gang. Han er nummeret for liten, men veltrena og ansiktet er fint. Et fint modulert ansikt. Øynene er litt unnvikende. Han er veldig hyggelig. De snakker og ler. Hun har laget en enkel rett og han har tatt med seg vin. Linn reier opp sengen på rommet til Kristian, han kan ikke kjøre hjem.
Så kommer han inn og legger armene sine rundt henne. Først er hun ukomfortabel og løsner grepet, men etter et par slike framstøt var det nok. De havner i samme seng.
Nå kommer en tid der de deler helgene. De går på turer og han snakker. Han spør ikke så mye, men forteller. Forteller om sitt. Hun forstår at han ikke syns om å spørre folk, at det mener han er nysgjerrighet.
De er ikke så like.
Han syns hun skal trekke seg ut fra nettstedet der de ble kjent, han er også snart ferdig, sier han.
Påska kommer, Kristian vil komme hjem, han studerer i en større by. Henrik dra på hytta si og skal feire sammen med sine barn. Etter påska fortsetter de å møtes.
–Vet ikke om dette vil vare, sier Henrik.
Hun føler ikke at forholdet utvikler seg. Hun har avslutta abonnementet på datingsplassen og spekulerer på hva han hadde gjort. Men syns ikke det er hennes sak å spørre om det, hun må vel ha tillit han. Likevel settere hun seg ned en dag og lager en ny profil, uten å legge inn bilde. Hun skriver hun kommer fra et annet sted i området. Linn ser han ikke har sletta profilen sin og fortsatt er aktiv. Han kommer også inn på den nye profilen hennes. Hun blir for frista da han skriver til henne, hun svare uten å røpe sin identitet. Han skriver en stund og vil møte henne uten å be om bilde.
Så han vil møte henne uten å vite mer om henne. Hun spør om det er lenge siden han har vært i forhold. Han svarer at han har nettopp avslutta et forhold og at det gikk greit.
I den virkelige verden tar Linn kontakt med Henrik og sier forholdet må være over.
– Skal vi avslutte allerede nå, er reaksjonen hans.
Hun hadde ansett han som både ærlig og redelig og det verste er at hun tror han sjøl også mener han er det. Nå ser hun også på seg sjøl som redelig og ærlig, men hun har heller ikke opptrådt redelig. Litt etter avslutter hun kontakten med Henrik på denne fiktive profilen og lager den om til sin egen konto.
Det går ikke lange stunden før hun får kontakt med en som virker veldig oppvakt. Han får henne til å le med sin finurlige måte å skrive på, før de går over på facetime.
Han forteller ganske tidlig at han er både syk og at han er gift. Han vil ikke føre henne bak lyset, sier han.
Wilhelm er intens, han kan ringe henne flere ganger om dagen.
– Du må bare si i fra om jeg er for intens, sier han.
Kona vil ikke ha noe med han å gjøre, forteller han, han må gjerne finne seg en dame.
Da hun senere på sommeren skal møte han, må hun innrømme for seg sjøl at dette er galskap. Det er bare at kan hun la være å følge opp noe som likevel virker så bra.
Hun drar for å møte han med håp om at det ikke skal føles riktig. Det gjør det ikke heller, han er veldig syk, verre enn hun hadde sett da de snakke sammen på facetime. Hun er letta da dette kan legges bak, men også en følelse av å bruke seg for mye.
Hun er ikke laga til så mye dating, så mange treff, så mye håp. På denne tida kommer Bjørn inn på arenaen igjen med mer intensitet.
– Kan vi snakke sammen, ber han.
De får noen fine samtaler, han vil så gjerne de kan møtes. Nå er det en stund siden hun har gitt opp å tro på han. Hun har også sagt at greier han å komme på besøk, er det greit. Det er snart ti år siden de ble kjent og møttes.
Disse samtalene gir henne likevel mer tro på at han mener det han sier. Og han sier at han må komme før midten av oktober, for etter det er veiene for dårlige. Og så blir det stille fra han. Det vil si hun får noen korte meldinger uten innhold. Hun mister igjen troen på at han noen gang vil greie å ta turen.
Hun har enda noen måneder igjen på profilen hun starta på i vår og tar seg en tur innom. Der ligger det en melding fra en som sier at han likter profilen hennes og vil gjerne bli kjent med henne. Hun ser på bildet og syns ikke han virker så interessant, men svarer. Han foreslår at de kan møtes, men hun utsetter det. Men så tenker hun at han virker som et hyggelig menneske og en kaffekopp kan hun alltids ta med han. Regner ikke med at det fører til noe.
En lørdag skal de treffes, hun kjenner seg lite nervøs, hun er så sikker at dette ikke vil bli noe. Han kommet ut av bilen sin da hun parker, det er bare deres to biler som står på parkeringsplassen. De blir stående å snakke mellom bilene sine. Han er veldig lett å snakke med. De går inn og han spanderer. Praten går fra tema til tema. Hun liker øynene hans, ellers virker han litt for gammel. Men hun kjenner at det er helt ok å møte han igjen. Han gir henne komplement og da de skal skilles kommer han med en bukett blomster.
Han sender melding om kvelden, god morgen melding neste dag. Da hun skal levere inn bilen sin vil han komme å hente henne. Hun ber han på kveldsmat. Og praten går og stemninga er god. Hun kjenner på at det er en kjemi som er i ferd med å vokse fram, så hun velger bevisst fysisk avstand. Han sier at han vil ikke slippe henne, ingen andre skal få henne nå når han hadde funnet henne. Han spør ganske tidlig om de kan være kjærester.
Dette går veldig fort og hun forteller noen få om dette, sjøl om de har kjent hverandre i såpass kort tid.
Det er ikke noe imot henne å bli mer kjent med han og hun tenker at høsten vil bli fin og at det nok vil bli mange felles opplevelser. Han ber henne på en flott middag hjemme hos seg og hun blir bedre kjent med han, hun kjenner hun trives bedre og bedre i selskapet med han.
Hun opplever at han er kommet lengre aldersmessig, at han har et anna fokus, men tror det kan gå. De snakker om å være ærlig overfor hverandre. Han sier det kan være vanskelig.
Hun overnatter hos han. De spiser frokost sammen og etter hvert kjører hun hjem.
Hun er igang med dagens planer, søsteren er på besøk. Linn snakker entusiastisk om mannen hun har møtt. Det kommer en melding og hun tar opp telefonen.
«Jeg må ha en tenkepause» står det. Han ville si i fra.
Hun kjenner hun blir helt vissen, akkurat som alt blodet forsvinner fra kroppen hennes. Men hun sier ingen ting til søsteren, dette må bearbeides.
Litt sener svarer hun at det er bra han sier fra, følelsene sine kan en ikke bestemme over. Hun skulle likevel ønska at han ikke gikk ut med at han var så sikker på henne fra starten og at hun følte seg narra.
Han svarte ikke.
Hun fikk sagt i fra til dem hun hadde fortalt om dette til, at det var avslutta før det hadde begynt.
Tante Guri, som hadde møtt han, forsto ingen ting.
– Han virka da så interessert i deg, slo hun fast.
Sjøl kjente Linn at hun var ferdig med han og at hun gjorde som tidligere når ting røynte på, tok seg noen joggeturer. Og så var han for gammel.
Det nærma seg midten av oktober. Bjørn hadde oppgitt at det var siste sjanse for at han kunne komme. Etter bare noen korte meldinger fra han en tid, noe som Linn tolka var hans måte å trekke seg ut og bort. Det var derfor hun lot det gå så langt med daten til han som nå lå bak henne i løypa.
Hun følte seg egentlig flat av alt som hadde vært. Alle følelser som hadde vært i sving. Hun sa det var greit han kom, men hun regna med han ikke ville dukke opp.
– Jeg kjenner jeg blir forelska i deg, når vi snakker sammen og jeg ser deg, sa han og tok seg til hjertet.
Det var bare været som kunne ødelegge for dette. Men værmeldingene var perfekt, full sol både der han bodde og hos henne da tiden nærmet seg. Han skulle kjøre natt til fredag. Torsdagskvelden fikk hun melding om at han hadde sittet innom et åpent vindu og ikke følte seg helt frisk. Han var usikker om han kunne dra.
Fredagsmorgen fikk hun en ny melding, han var syk.
– Har du feber, spurt hun. Han trodde ikke det.
Var hun skuffa, nei, hun var forberedt. Senere fortalte hun det til søsteren sin. Det var da hun spurte om hun var desperat.
Var hun det?
Hun så tilbake på det siste halve året, utenfra sett kunne det absolutt ha et hysteri over seg, en desperasjon. Men hun følte seg ikke desperat. Og nå følte bare for å roe ned, bare ha det fint uten et kobbel menn. Når de ikke evna å se hvem hun var, da brukte hun ikke mer tid på dem. Var hun ikke verdt mer…
Hun fikk være veldig glad for at hun sjøl syntes det var fint å være sammen med seg sjøl.
Hun slo på datamaskina, gikk inn på datingplassen og sletta profilen sin.
Så tok hun på seg fjellskoa.
Kjente det var ikke noe hun behøvde jogge i fra, holdt fint å gå ut i høstfargene med sekk på ryggen med termos og matpakke i.
Dei var håplause og trilla ut om perler på ei snor syntest Anita. Som jordbær på eit strå. Som etter jordbæra var ete vart bruka til å kile nokon……… Strået strauk nedover den brune, muskuløse overarmen………
Sommaren fylte dagen, livet og kvar ein celle i kroppen. Vindauga sto ope og det sildra lett sommarregn gjennom bladverket til den store lønna utanfor vindauga. Det lukta varm, fuktig jord inn gjennom vindauga. Ho hadde nett vaska golvet, det tørka fort i den varme lufta. Frå radioen spela Postgirobygget Idyll. Ho smatt inn i dusjen. Såpa seg godt inn, ho skulle treffe Knut om en halv time. Han hadde spurt om ho ville bli med på ein køyretur.
…Etter den middagen for nokre dagar sidan…..
Den mislukka middagen.
Ho hadde bedt han på middag. Hadde funnet oppskrift på ei fiskegryte som virka god. Så hadde det vist seg at han var allergisk for fisk. Det var den middagen……..
Ho sprang ned trappene, det var kaldt i oppgongen. Ho såg seg i spegelflisa i vestibylen. Ho hadde tatt på seg ein fillete dongrybukse med farerike lappar. Den var litt stor, så den var snørt saman i livet av ei lang lærreim som ho hadde tredd mange gongar gjennom beltestroppene. Toppen var raud, mønstrete og ermelaus. Ho hadde ein dongryjakke slengt over skuldrene og rundt håret hadde ho knytt ei tørkle. Raudt, gult og svart. Ho såg ho såg bra ut, tynn med lange bein og dei viltre krøllane utover skuldrane.
Var ho forelska i han ho skulle møte?
Nei kanskje ikkje heilt det……eller litt. Men det var spanande. Spanande på ein litt rar måte.
Først hadde han irritert henne, irritert henne noko langt over alle haugar. Han hadde stått der og ledd over at han hadde tatt på seg to forskjellege sokkar.
Ledd!!!
Av noko så idiotisk.
Enn å greie å ta på seg sokkar utan at dei var par. Det var skikkeleg flaut syntes ho. Og at noen kunne le og spøke av noko slikt. Akkurat det skjøna ho ikkje. For det var viktig å ta vare på seg sjølv, gjera sitt beste.
Men så hadde han vore svært hyggeleg, hadde interessante synspunkt. Visste mykje. Han var ferdig studert og noko eldre enn henne, men likevel tok han seg sommarjobb.
Det hadde starta med at ho slengte ut av seg helt tilfeldig “….at da hadde du kunne komme innom”. Han hadde fortalt han hadde vore like ved der ho budde.
“Meiner du det”, hadde han sagt, “at eg kan kome innom?”
Og han hadde kome innom eit par dagar etter. Det var ein dag med sol og varme.
“Skal vi dra ut på Hovedøya?” hadde han sagt.
Ho hadde funne fram bikinien med alle snorane. Dei hadde ligge der på svaberga. Lange strå hadde leika opp i den blå himmelen. Ho hadde sett på han der han låg med lukka augo. Han var ljos og håret krølla seg lett over ei høg panne. Kinnbeina var skarpe og munnen fyldig og fint oppteikna. Ho fekk plutseleg svært lyst til å kyssa han. Men ho torde ikkje. Ho snudde seg på magen, medan ho spekulerte på korleis ho kunne nærma seg.
Best det var kjente ho han snappa ertande i eine snoren på bikinien. Sløyfa datt opp, og ho visste ikkje korleis ho skulle reagere….så ho skunda seg å knyte snora att. Ho følte seg berre stiv og hadde ingen leik i seg.
Så kom han på middag. Ein middag han ikkje kunne eta. I tillegg hadde han hatt lite tid.
Ho opnar døra ut til gata. Det har slutta og regna. Det luktar varm, våt asfalt. Sommarkvelden er varm og klam. Ho set seg inn i bilen med eit “hei”. Han smiler og spør kvar dei skal køyre. Dei køyrer ned Pilestredet og han svingar hardt på rattet nokre gong, ser på henne og smiler. Atter greier ho ikkje ta det….var det no ho skulle ha ramla over han?
Turen går utover til Bygdøy og enda litt lengre ut. Han køyrer gjennom smale vegar. Rundt er det landlege hagar med hus i. Han viser kor han voks opp. Dei går ein tur på stranda. Samtalen går lett utan at dei rører kvarandre. Han køyrer henne fint heim. Helsar på andre med 2cv, og fortel at slik gjer dei det som er eigarar av desse franske bilane.
Om kvelden, da ho er heime i den reine leilegheita spekulerer ho på kva dette er. Vennskap eller starten på eit forhold… Ho tenkjer på kva han la i handlinga med å dra snora på bikinitrusa. Var det ein flørtete handling… Korleis skulle ho ha reagert? Ho hadde funne seg eit strå å kila han med, men han hadde berre fekta det bort. Like keitet han som henne.
Dei hadde avtalt og dra opp til Østensjøvannet om det vart finvêr på søndag.
Dagen presenterte seg med sol. Han ringte på døra og dei køyrde opp.
Ho hadde lagt seg på stråmatta si. Han hadde ledd og sagt at ho ikkje måtte snu seg for no skifta han til shorts attom henne. Ho hadde kjent på irritasjon igjen. Som med sokkane. Ein skifta da vel ikkje slik, det var fleire enn dei der. Han hadde ‘frikete’ tendensar. Ikkje noko ho hadde den store sansen for. Ingen fekk på henne eit palestinaskjerf eller lilla buserull. I varmen var det så klart ikkje aktuelt.
Elles skjedde ikkje noko meir enn soling, bading og snakking den dagen.
Ei lita veke etter dette sat dei i hybelleilegheita hennar. De hadde snakka mykje om ein film dei hadde sett. Ein film om lidenskap politikk, terror og bomber. Om Palestina kontra Israel. Han var klar i sin haldning. Ho visste litt mindre.
Det starta å bli seint. Dei hadde delt ei flaske vin. Det var eigentleg logikk i at han overnatta.
Så låg dei der. Under kvar si dyne. Ingenting skjedde. Ho hadde lyst til å ta bort i han men våga ikkje. Tenk om han ikkje lika det. Ho høyrde at pusten vart lang og roleg. Han hadde sovna. Skuffelsen hennar vart akkompagnert av at skar han tenner.
Det gjekk ei lita veke før han ringte. Om ho ville verta med ein tur på Huk?
“Nei” svara ho, – for nok var nok.
Neste sommar dukka han opp, dei hadde sommarjobb på same stad.
“Eg kan køyra deg heim” sa han ein dag dei slutta samstundes.
Ho takka ja. Det regna så smått og det kunne vera greitt å sleppa å verta våt.
Da dei køyrde Drammensveien og passerte Slottsparken sa ho det.
– I fjor var eg litt forelska i deg.
– Kvifor sa du ingenting om det, spurte han.
Ho berre smilte utan å svare. Inni seg visste ho at ein slik sommar om i fjor ville ho ikkje ha opp att. Og ho hadde takka ja til piknik på Langøya i helga og den ga ikkje plass til køyreturar i 2cv.
Hadde ho håpa på fortsetting hadde ho aldri fortalt det ho nettopp hadde gjort, for slik var ho laga….
Hun strakk seg på tærne. Det lå en koffert oppå skapet. Den skulle ned.
Det stakk i magen av strekket, så hun måtte sette seg på senga.
Det blomstrete sengetøyet med den grå bunnen kjentes uvirkelig.
Hun skulle vel ha skiftet.
Nei, akkurat det skulle hun ikke.
Hun så ut av vinduet, den kjente utsikten.
Denne utsikten hadde hun sett i så mange år.
Hun strøk over sengetøyet, det var i flanell.
Slitt flanell, en stund siden settet ble kjøpt.
Så hun reiste seg forsiktig opp, strekket hadde gitt seg.
Hun hentet en liten gardintrapp.
Kofferten ble vippet ned.
Deres koffert.
Det var hennes ting som skulle ned i den.
Følelsen var nummen da hun begynte å legge i klær.
Det var egentlig ingen hast.
Helga var lang. Hun hadde hele helga til rådighet.
Det plinga i mobilen.
Eldste datter hadde hatt eksamen, det hadde gått bra, det var godt.
For tyve år siden ble hun født, søt som sukker.
Ikke trykket sammen, det hadde vært keisersnitt.
Og tida etter, hun og Håkon, så lykkelige.
For så vidt hadde åra vært snille, samlivet hadde vært bra.
De samarbeidet godt.
Fra hennes side hadde det ikke vært den stor kjærligheta, men det hadde vokst seg til en god og varm kjærlighet etter som åra gikk.
Han var uten svik.
Trodde hun-.
Den korte meldingen hadde lyst mot henne fra mobilen hans, som et støt, fulgt av en intens smerte.
“Jeg gleder meg til å kjenne varmen din igjen. M”.
Det sto et hjerte bak.
– Du må ha en god helg, hadde Håkon sagt da han gikk ut døra.
Sekken var pakket, han skulle på fjellet med gutta.
Eller gutta, de hadde vel blitt voksne menn.
Godt voksne menn.
De hadde brukt å ta den turen på fjellet vår og høst.
Noen ganger hadde konene også prøvd det samme, gjort noe sammen.
Men kjemien var ikke like godt mellom alle, det var ‘gutta’ som kjente hverandre.
De hadde kjent hverandre fra de var barn, nesten alle hadde det.
Hun la buksene ned i kofferten.
Ville ikke være her når han kom tilbake.
Og hun skjønte ikke, for hun hadde snakka med Turid, mennene skulle på tur.
Var det damer med?
Visste de andre mennene at Håkon hadde et forhold.
Hun var såra, sint og uforstående til det hun hadde fått forståelse av.
Valgte ikke å kommentere meldinga med ett ord, hun hadde vært helt nummen, hadde ikke ord.
Samtidig hadde hodet holdt på å sprenges av alle spørsmåla.
Endelig var kofferten pakka, hun fikk lokket igjen.
I speilet så hun en voksen dame, ikke stygg, helt grei figur.
Hvem var hun?
Søsteren tok imot henne.
Hun virka rasjonell, men også vennlig.
Men hun virka ikke overraska, bare denne vennligheten og roen.
Mannen hennes hørte med i samme kameratgjeng. Han var også med på fjelltur.
– Vet du om det var med damer, spurte hun søsteren.
Hun svarte benektende.
Det var ikke sikkert hun visste hun heller.
To tanker sloss om plassen, skulle hun bare la han gå eller skulle hun kjempe for han.
Utmanøvrere den andre.
På søndagskvelden, før gjengen var venta ned til byen, fikk hun og søsteren en prat.
Hun fikk fortalt hvordan hun opplevde dette, sjokket og sorga.
Tankene om å gå eller kjempe.
Hun hadde sett for seg alderdommen deres sammen.
Livet de skulle ha sammen etter barna var flytta ut.
Så klart hadde lidenskapen forsvunnet, men hun savna ikke sexen slik enormt.
Mye hadde vært bra i ekteskapet, men sex var vel ikke det som fungerte best, måtte hun innrømme.
Det var likevel så mange andre ting som hadde veiet opp.
Søsteren så på henne.
Virka som hun tok seg på tak, litt ubestemmelig på hva hun skulle si.
Til slutt kommer orden, litt stotrete.
– Håkon er en veldig… fin fyr, et veldig fint menneske, sa hun. Jeg har kjent han fra jeg møtte Olav, altså før dere ble sammen, da var jeg ofte sammen med guttegjengen. Vi hadde det morsomt, vi festa, vi dro på turer. Etter hvert som de fikk seg… kjærester ble de også en del av gjengen. Ja, du sjøl kom også etter hvert inn. Men Håkon var litt… annerledes, guttene godtok den annerledesheten. Det var ikke noe problem.
– Hvordan var han annerledes, ja jeg vet han var følsom, ærlig og hadde mer finfølelse enn mange menn, men hva mener du?
Hun ser på søsteren sin med vidåpne øyner.
– Den kampen du spekulerer på å ta er du nok dømt til å tape, sa søsteren med alvorlig stemme.
Så sier hun at hun har ventet dette en stund, egentlig.
At dette kom til å skje.
Men det hadde på et merkelig vis fungerte slik det ble, slik det var.
– Martin flytta vel hit før du kom inn i gjengen… Håkon og Martin fant tonen umiddelbart, men de andre gutta likte også Martin. Han passa inn. En liten stund etter kom du inn i bildet.
Ja, hun husket det. Husker hun også ble veldig glad i Martin, kameratskapet mellom Håkon og Martin.
– Vi var nok lenge usikker.
– Usikker på hva, spurde hun søsteren.
– Jo, hva det egentlig var mellom deg og Håkon. Vi forsto etter hvert dere hadde funnet fram til hverandre og at dere hadde det bra.
De hadde det, de hadde hatt det.
– Men etter hvert, etter dere hadde vært gift i noen år, lot det seg ikke skjules.
Hun så på søsteren med vilt oppsperra øyne, hva var det søsteren visste, hadde hun en hemmelighet som hun ikke hadde delt med henne. En hemmelighet som angikk henne…
– Etter hvert innleda Martin og Håkon et forhold til hverandre, høst og vår, en helg, var de fortapt i hverandre. Gutta tok til slutt en prat med dem, fortalte Olav, om hvordan de kunne-, hvordan Håkon kunne gjøre dette mot deg.Det hadde vært en lang og omfattende prat. Men det hadde endt med at dette gjaldt bare de to helgene i året og de hadde lovet å holde tett.
Etter samtalen med søsteren var hun helt tappa. En ny virkelighet hadde dukka opp. Håkon hadde bedt om at de ikke måtte fortelle, han ville ha familien sin hadde han sagt, bo sammen med barna, han var glad i henne og ikke minst barna.
Men de to helgene i året kunne han ikke miste.
De to helgene med Martin.
Ellers i året hadde de ikke kontakt på denne måten.
Måtte han velge var var valget klart.
Etter helga reiste hun tilbake, hun hadde en samtale hun måtte ta.
Hun kjente hun fortsatt var glad i Håkon, men nå var det på tide han fikk friheta til å ta valget. Barna var flytta ut og hun ville nok greie å beholde vennskapet.
Hun visste hun ingenting hadde å kjempe med.
Tiden sammen var over.
Det rare var at hun aksepterte, at det var slik.
Det var tirsdag og hun låste seg inn i leiligheta.
Håkon så opp på henne da hun kom inn, hun så på han og han på henne og begge forsto.
Egentlig hadde hun lagt dette med menn bak seg. Det tok bare energi.
Den siste hadde virkelig tatt energi.
Først hadde det vært stas og full romanse. De hadde delt så mange interesser. Men så begynte han å forandre seg, begynte å kritisere.
Så klart var hun ikke perfekt, men ting hun visste hun kunne, var også feil.
Venner begynte å kommentere.
Han hadde ment hun hadde forandra seg, så da han spurte om de skulle ta en pause var hun snar til å si nei.
– Vi gjør det slutt.
Etterpå var hun letta, letta langt inn i sjela.
Det minte henne om noe og når hun las om det stemte det enda bedre. Men hun skulle ikke sette diagnoser, ufaglært som hun var.
Å legge forholdet bak seg var bare så godt.
Komme seg fri.
Hun orka ikke mer.
Det var greit å melde med han hun hadde hatt et godt øye til for mange år siden. Fortryllelsen som hun hadde vært i, var borte. Hun følte han svikta den gangen, hun stoppa av en eller annen grunn å tro på han.
Kanskje var det henne sjøl som dikta det opp…
Hun hadde jobba seg skikkelig ut av den stormende følelsen, for hun hadde følt sterkt den gangen.
Tom Rune, mannen hun greidde å få ut av blodet den gangen for mange år siden.
Etter Tom Rune møtte hun Pelle med sine narsissistiske tendenser.
Menn, tenkte hun, det er ingen igjen.
Ingen igjen.
Meldingene fra Tom Rune kom slik av og til.
Helt greit, hun følte ingen ting lengre, hun fikk rydda ut den følelsen skikkelig.
Det var slutt med han og dama også. Faktisk hadde forholda deres starta og slutta mest på likt.
Sommeren kom og han begynte å sende hjerter, underforståtte hentydninger om noe mer. Hos henne var det kaldt, ingen følelser. Men det moret henne på en eller annen måte.
Det gikk mot høst, hun hadde meldt seg inn i nettdating. For kanskje kunne det være noen der ute, likevel.
Noen å dele vinteren med.
Kanskje var det noen for henne…
En som bodde i nærheten tok kontakt. Han ville de skulle møtes. Hun tok kontroll, avtalte sted og møtte han og tok han med. Bilen hans var på verksted, så han satte seg inn i bilen hennes.
De skulle kjøre opp i fjellet for å gå tur.
Det starta nesten med det samme, han skulle ta på henne. Det fortsatte, han måtte, sa han. Likte så godt å kjenne, ta på.
Hun fikk fnatt, hun orka ikke fremmede hender på seg.
Hun fikk følelsen av at hvem hun var hadde ingen betydning, bare det at hun var kvinne. Hun kunne vært hvilken som helst kvinne.
Hun fikk parkert hendene, gjennomførte turen i fjellet, fikk kjørt han tilbake på bussen og sendt han avgårde.
Dette var ikke mannen for henne, det skjønte hun.
Tom Rune sendte meldinger gjennom vinteren.
– Håper vi kan treffes, skrev han.
– Det er ikke nok å håpe, skrev hun tilbake.
En ny vår kom, med en etterfølgende sommer.
Å se etter menn hadde hun slutta med.
Orka ikke å prøve.
Det var nok ingen menn igjen. Ingen mann for henne.
– Tenker på deg, skrev Tom Rune. Dumt det gikk som det gjorde.
– Ja, hadde det gått bra har vi vært sammen i seks år nå, repliserte hun.
– Jeg vi møte deg, sa han.
Hun jatta med, visste han ikke kom.
– Jeg vil komme, sa han. Jeg vil hjelpe deg. I sommer. Du må undersøke, så kan jeg hjelpe deg.
Tenk om han kunne hjelpe henne. Hjelpe henne med båten hun hadde arvet. Det var så trist om hun måtte gi slipp på den.
Seilbåten.
Et fint smykke. Men den måtte både pusses og repareres. Det var mye jobb. For mye for henne.
Kanskje hun hadde tatt feil den gangen?
Kanskje det var noe…
Hun husker de sterke følelsene. Hadde tenkt at de hadde vært en fin opplevelse uansett.
De begynte å snakke om ferien. Han visste ikke når han hadde sin. Ikke hun heller. Men hun måtte bestemme seg.
Hun delte den i to, tidlig og sent.
– Jeg skal spørre sjefen min, sa han.
Han hadde i fellesferien. Akkurat i mellom hennes ferier.
– Men jeg kan ta fri når du kommer, sa hun.
Det ble stille fra han. En dag kom meldinga.
– Jeg jobber i ferien min. For jeg kan ikke komme til deg, du har ikke fri.
Hun svarte med at det var hans valg, men at hun hadde sagt han kunne komme.
– Jeg kan komme da-, sa han på telefonen en kveld og nevnte en dag.
De hadde en lengre samtale. Den var fin og hun kjente et lite snev av at dette kunne bygge seg opp igjen. De snakka om hvor han måtte kjøre, han hadde ikke sett på kartet skjønte hun. For han hadde aldri vært hos henne, bare hun hos ham.
Hun tenkte på den sommeren de fikk sammen. De hadde hatt det svært fint. Hun hadde vært veldig forelska.
Veldig.
– Jeg kan komme den torsdagen, sa han.
Uka som gikk var det stille på meldingsfronten.
Det var bare en uke til han skulle komme.
– Jeg tenker på deg og savner deg, skrev han.
De kommuniserte over meldinger.
– Kommer du neste torsdag.
– Nei, dessverre, var det korte svaret.
– Å nei, det var bare det at du sa at du skulle komme da, svarte hun.
– Jeg skal snakke med sjefen min om jeg kan få fri, sa han som arbeidet i sommerferien sin.
Hadde han ikke snakka med sjefen sin, hadde han ikke prøvd å klarere turen…
Om han hadde lyst å se henne, så burde han vel spurt sjefen ved første anledning etter samtalen forrige helg.
Der og da forsto hun det, hun hadde hatt rett. Han bare tulla.
Det ble stille fra han. Hun hørte ikke mer før hun sjøl gikk ut i sin andre ferie.
– Har du det fint med ferie, spurte han.
Han var godt tilbake i arbeidet etter ferien sin. Ferien han hadde jobbe i.
– Ja, veldig godt, svarte hun.
– Jeg tenker på deg og vil møte deg, sa han.
– Du tuller bare og er ikke ærlig, sa hun.
– Jo, jeg er ærlig og sannferdig svarte han.
– Nei, det er du ikke, du sa du skulle komme, men du kom ikke.
– Beklager at jeg har skuffet deg, jeg tenker på deg og vil ha deg, sa Tom Rune.
– Jeg ble ikke skuffet, jeg trodde aldri på du ville komme, du bare tuller og underholder deg med det, svarte hun.
– Jeg underholder meg ikke, jeg vil ha deg. Men du har alltid rett, jeg kom ikke, sa han. Men jeg vil møte deg.
– Nei, sa hun, du har brukt opp sjansene dine.
– Mener du det, sa han, og sendte lei-seg-emoji.
Ja, hun mente det, hun mente det helt og holdent. Hun hadde hatt rett, hele tiden hadde hun hatt det.
Så kasta hun de bittesmå forventingene som hadde begynt og spire.
På facebook lå en venneforespørsel fra en Amerikansk offiser.
For en fake verden.
Hun kjente at hun var like hel, dette hadde vært en liten “sommerflørt”, helt ok.
Nå var høsten her, kanskje måtte hun selge båten.
Det var mye bedre enn denne verden av falske løfter og lovnader om kjærlighet. Men hun var heldigvis glad i seg sjøl, det var ikke det verste.
Den eldste var nøktern og fant alltid råd for det meste.
Den yngste hadde jobba som flyvertinne, eller kabinpersonale som det kalles, i mange år.
Fordi hun hadde vært på farten verden over, fikk hun leie et rom hos den eldre venninnen. De hadde møttes gjennom en sommerjobb tidlig i ungdommen og beholdt kontakten.
Hun hadde ikke behov for egen leilighet. Når hun hadde fri reiste hun også mye.
En god ordning som hadde vart i mange år, helt til den yngste begynte å slite med svimmelanfall. Hun ble også etter hvert permittert fra flyselskapet.
Forholdet mellom de to damene begynte å bli mer krevende når de bodde så tett og begge var hjemme.
De var begge godt voksne. Den ene hadde passert femti og den andre nærmet seg. Ingen av de hadde barn eller var i etablerte forhold.
Den eldste hadde vært i ettforhold som varte i over tolv år, da det tok slutt gikk hun inn for arbeidet sitt og gjennom sin flittighet avanserte hun i jobben.
Arbeidet betydde alt for henne.
Den yngste hadde hatt sine mange elskere, hun var en meget feminin dame som likte å pynte seg.
Etter at helsen begynte å svikte hadde hun lagt på deg, blitt mer sutrete og mennene hadde forsvunnet.
Hun forventa at venninnen skulle ordne opp der hun sjøl ikke strakk til. Hun ble fort sur når hun ikke fikk det som hun ville. Hun var heller ikke så flink til å respektere den eldste og hennes grenser.
Så alt i alt begynte venninneforholdet å skurre.
Den eldste het Magda og den yngste Susanne.
Magda hadde problemer med alle nykkene til Susanne.
Så da Magda ble vekket av at Susanne sto i døren hennes en natt, var irritasjonen overveldende.
Susanne tok opp igjen navnet hennes og snakka som en foss der hun sto i døråpninga. Hun hadde kommet inn på soverommet midt på natta. At det gikk an!
– Magda, det er en feil på rommet mitt. Magda, du må komme å se etter hva det er. Kanskje det er noe med det elektriske. Kanskje fører det til brann… Det er ikke orden på noe i dette huset. Dette kan helt sikkert være farlig…
Magda våkna litt til av strømmen av orda fra Susanne. Og hun skjønte det bare var å stå opp og være med. Dette var ikke bra, hun hadde et viktig møte neste dag. Da måtte hun få ha en god og lang natt for å prestere.
Hun var mer i ørska enn våken, da hun fulgte etter Susanne inn på rommet hennes.
Magda svarte Susanne med taushet, var sikkert et insekt, kanskje en møll…
Inne på rommet hører hun en svak summing.
Kom lyden fra taket? Dette hørtes elektrisk ut.
Taket hadde et utbygg og det kunne virke som lyden kommer derfra.
Hun kikka opp, til tross for at hun var en sjølhjulpen kvinne, nå hadde hun ønska seg en mann. Burde taket rives opp, tenkte hun i sin halvvåkne hjerne.
Kanskje hun måtte vekke mannen som bodde i leligheten under. Hun trodde han var elektriker.
Hva var egentlig inni dette lille utbygget i taket?
Da ser hun den røde kofferten som ligger på skapet like ved, kan lyden komme fra kofferten?
Hun når opp til den og begynner å dra den fram. Men lyden er ikke med bevegelsen. Magda konkluderer med at lyden ikke kan komme derfra.
Men hva med skapet, kommer denne duringen fra skapet.
Plutselig slår en tanke ned i henne.
– Susanne, du har vel ikke en dildo?
Hun ser det forskrekka ansiktet til Susanne som liksom faller sammen.
– UT! UT! Gå, GÅ med en gang, Susanne hyler ut orda.
Hun puffer Magda ut av rommet.
Uten et ord snur Magda og går.
Først kjenner hun på stort sinne. Enn å bli vekt av at venninnens ikke har kontroll over egne lystbehov.
Men hun når ikke sitt eget rom før hun bryter sammen.
Opp kommer latteren boblende. Hun ler så hun hikster.
Hun ser for seg det bestyrta ansiktet til venninnen og ler enda mer.
Det er virkelig ikke enkelt.
Ikke enkelt å være uten menn, konkluderer hun med.
