Novelle

 

 

 

Nå er det lenge siden jeg har posta en novelle. Her kommer det en:

 

 

– Er du desperat. Spørsmålet kom fra søsteren.

 

Hun angra på at hun fortalte det. Hvorfor skulle hun være så løsmunnet. Hvorfor skulle hun fortelle.  Søsteren som satt trygt i alt sitt.

 

Først hadde hun fått mye sympati. Da hun satt aleine igjen med Kristian. Han var så vidt fylt fire år. Som tiden gikk, ja, så gikk alt seg til. Kristian fikk halvsøsken og han var mye på besøk hos faren og hans nye familie. Linn sjøl konsentrerte seg om å ta en bachelor og siden en master. Økonomien ble til å leve med. Livet var egentlig på stell.

 

Så var Kristian i gang med videregående og hadde truffet søte Leonora. Han begynte å få både mer og mer sitt eget liv. Det gjorde hun også.

 

– Du skal ikke finne deg en mann, sa søsteren.

 

Ja, vennene hennes hadde mer enn ymtet frampå om at var det ikke på tide, egentlig for lengst, å finne seg noen. Men det var da vel ikke bare å gå ut å finne seg noen -.

Gå på butikken å finne hyllen med «menn til salgs». Forresten hadde hun ikke ville ha kjøpt en mann, om det hadde gått an.

Ville hun ha en mann…

Den smertefulle prosessen med å bli avvist, bli svikta, blir valgt bort til fordel for noen andre, ville hun utsette seg for noe slikt igjen. Kanskje var hun ikke en gang interessert i menn…

Hun kom fram til at det var mannen hun kunne tenke seg, det var bare at alle disse følelsene var pakka så godt ned. De var liksom borte vekk.

 

–Du kan lage deg en profil på nettdating, det var Monica som foreslo det. Hun hadde funnet sin Marius der.

 

En helg hun var alene satt hun seg ned. Søkte opp siden Monica hadde anbefalt. Skulle hun… Hva skulle hun kalle seg, hun ville ikke bruke sitt opprinnelige navn. Hun tenkte lenge; blondie…butter… eller annabell eller catty. Til slutt falt valget på Meilleur Ami. Det betydde bestevenn.

Hun fant et bilde fra sommerfesten i fjor, der hun så så glad ut.

Interesser? Ja, hvilke interesser hadde hun…

Etter hun hadde skrevet en kort profilbeskrivelse, posta hun. Hun fikk på kort tid svar fra flere, men de lå ikke innen søkerkritikerene hennes.

 

En helg hun var alene hjemme satt hun seg fore å se gjennom utvalget. Det var da Bjørn dukka opp. Han virka oppmerksom, spurte fine spørsmål og hun likte bildet han hadde lagt ut av seg. Kontakten ble flytta ut fra nettstedet. Første gangen hun hørte stemmen hans slo magen krøll på seg. Hun likte stemmen så godt. De ble enige om å møtes, men avstanden var større enn det som var praktisk. De ble enige om å møtes midtveis, mellom bostedene sine. Hun fortalte ingen om hva hun skulle.

Da hun satte seg i bilen og kjørte gjennom den blomstrete våren var pulsen høy. Hun følte seg forelska i noen hun ikke hadde møtt. Etter flere timer var hun framme, de hadde blitt enig om å møtes ved noe så uromantisk som en rasteplass, men de var enige om at det føltes best og mest upretensiøst. Hun så det sto en bil der, da hun var framme. Utenfor sto en mann med armene i kors. Det var han. Hun følte beina geleaktig da hun gikk ut av bilen.

Så sto de der ved sannhetens øyeblikk. De tok hverandre i hånden og kikka hverandre i øynene. Og hun likte det hun så og følte. De snakka en stund og ble fort enig om å finne et sted for overnatting. Aller først måtte de kjøpe seg mat og fant et passende sted. Det var veldig hyggelig og maten smakte. Praten gikk og det viste seg at ståstedet deres var på mange måter mer like enn de hadde skjønt. Da de kom på rommet føltes det helt naturlig å holde rundt hverandre, kyssa som kom.

Linn som ikke hadde følt på kjærlighet til en mann i alle disse åra, kom følelsen flommende som en flodbølge. Plagg for plagg forsvant og nærheten var nydelig, sjøl om fullbyrdelsen var noe skuffende. Det gikk så fort. Men det å sovne inntil han var så godt. Også å våkne om morgenen. Det føltes bare så naturlig. Spise frokost sammen var også bare helt som det skulle, de lo mot hverandre.

Da hun var på tur hjem igjen følte hun seg lykkelig. De hadde ikke lagt nye planer, men de skulle snakkes.

 

Nå gikk dette lengre enn hva hun hadde sett for seg dette vårdøgnet med epleblomstring og gjøken som gol i liene. Ikke hadde de ferie på samme tid og det var noe han måtte ordne opp i. Da hennes ferie starta var han i jobb, men hun foreslo at hun kunne komme til han.

Slik ble det. Hun kjente følelsene flomme opp i seg bare ved å sitte ved siden av han. Det å krype inn til han om kveldene var så nydelig, ligge med nasen inn i ryggtavlen hans. De kunne ikke ha sex, først hadde hun tenkt det kom av at han ikke var interessert nok. At det hadde skjedd noe i løpe av tiden de ikke hadde møttes. Men han hadde et problem, fortalte han. Han måtte gjøre et inngrep. Da hun fikk vite grunnen var det bare fint, fint å vente, for dem hadde hverandre og tiden. Det ble noen fine dager. Hun kjente hun likte det hun så, dele tid med han var bare enormt nydelig. Om dagene når han var på arbeid fant hun turer i området.

Hun reiste lykkelig hjem til høsten, til en framtid, de hadde ikke snakka så mye om framtid. Den kom, framtida ville komme.

Og det gjorde den. I takt med gradestokken sank også temperaturen i det som var starta opp mellom dem. Han hadde ikke så mye tid, han foreslo ikke noe nytt møte og i tillegg syntes hun han hadde mange damebekjenskaper på facebook. Hun så også han fikk nye. Dette føltes ikke godt lengre, hun ville ikke bli svikta mer. Og så gjorde hun det slutt.

 

Det var tungt, det var fryktelig å føle det hun følte. Hun tok på seg joggeskoene. Jogging var en god medisin.

 

– Du var uheldig, sa søsteren.

 

Etter et par år tok han kontakt.

 

– Jeg tenker på deg, men det er også noe nytt på gang, jeg kan bare ikke glemme deg, sa han.

 

Da hadde hun også fått kontakt med en ny mann som bodde enda lengre borte. Han ville komme på besøk og kom.

Det første hun la merke til var at han hadde mista en jeksel. Men likevel var det noe med han, utseendet var bra. Det gikk ikke så lang tid før hun følte at dette var som det skulle være. Han var spennende. Fortalte om ungdomstiden, om opprør, om et liv med innhald. Han var veldig åndelig opptatt. Fortalte at de tok kontakt. Åndene. Hadde gjort det fra da han var liten, fortalte han.

Det var sprøtt det han fortalte, men skulle han være kjæresten hennes måtte hun gå inn i denne verden. Hun kjente at hun syntes denne verden hans var rar, men hun ble trukket inn i den.

Bildene fra måltider, de er så forelsket og han ser helt salig ut. Han syns hun er så fin, har så mange gode ideer og skjønner så mye. Hun drar på besøk til han i ferier, han kommer til henne. Han er uføretrygdet, men skriver mye og er veldig opptatt av sine ting. Åndene snakker til han, han refererer til det de uttrykker. En morgen vil han ikke fortelle, hun må spørre gjentatte ganger og til slutt forteller han at det var en ånd som hadde sagt han kunne få yngre damer. Ånden ville ødelegge for dem, sa han. Hun tenkte at dette var nok noe han sjøl tenker.

De drar på turer. Hun møter familien hans. Han møter hennes.

Og han begynner å forandre seg. Hun forteller han at hun tenker å skifte ut en lampeskjerm og han tror ikke det blir bra. Hun begynner å ikke glede seg til å komme hjem fra jobb når han er hos henne. Han spør henne aldri om hvordan dagen hennes har vært. Han opplyser henne om at jobben hennes er ikke han en del av, så han er ikke interessert i den delen av livet hennes. Hun legger merke til at han innynder seg hos Kristian, samtidtig som han begynner å latterliggjøre henne. Etter hvert er ingen ting av det hun gjør bra.

Hva har skjedd?

Hun skjønner ikke, det er noe som er feil. Hun kjører han til flyplassen, han skal reise og han er helt forandra. Han er stressa for reisa og oppfører seg så rart, kritiserer og sier hun ikke forstår noe. Hun når ikke fram til han og slik skilles de.

I en telefonsamtale en stund etter sier han at han syns hun har forandra seg mye og han spekulerer på om de bør ta en pause. Hun sier at det er best de avslutter.

Det føles bare så riktig og hun er letta.

 

– Han var fryktelig sjølopptatt, se alle bildene han legger ut av seg, sier søsteren.

 

– Det var ubehagelig når han skulle få meg til å se ned på deg, sa sønnen.

 

Det ble aldri til at han flytta til henne, som plana var. Og hun må si hun føler seg nesten berga over at det ikke skjedde. Hun føler seg kurert. Kurert med å finne en mann.

Og så blir samfunnet stengt ned. Pandemien er et faktum.

Hun får medling fra Bjørn, forholdet til henne han var sammen med er over.

 

– Jeg tenker på deg, sier han.

 

Hun orker ikke tenke på menn. En dag tenker hun likevel på at det har vært godt å finne denne mannen. Han som kunne vært både bestevenn, kjæreste og fortrolige. På nytt lager hun seg en profil på et nettsted. Ett datingsted hun har vært medlem av før. Kjenner igjen flere av fjesene.

 

– Jeg er en 52 år gammel mann, står det i teksten. På profilen står det at alderen hans er blitt 59 år.

Hun blir lei seg, over alt dette; savn- eller er det å aldri tørre, tid som bare går…kanskje er det grønnere på andre sida av gjerdet alltid.

Hun fikk nettopp vite at eksmannen hadde skilt seg, hun som ble bytta ut med henne holdt heller ikke, eller var det hun som bytta han ut…

 

Litt ut på nyåret får hun en lang melding fra en som skriver godt. De sender meldinger fram og tilbake og han er tidlig framme med at han gjerne vil møte henne. Og denne gangen bor han i nærheten. Hun utsetter møtet. En dag sier han at han kan komme innom henne.

Det blir til at hun sier ja. De har hatt mange fine samtaler og snakka med hverandre mange ganger på telefonen. Og så står han der i hennes gang. Han er nummeret for liten, men veltrena og ansiktet er fint. Et fint modulert ansikt. Øynene er litt unnvikende. Han er veldig hyggelig. De snakker og ler. Hun har laget en enkel rett og han har tatt med seg vin. Linn reier opp sengen på rommet til Kristian, han kan ikke kjøre hjem.

Så kommer han inn og legger armene sine rundt henne. Først er hun ukomfortabel og løsner grepet, men etter et par slike framstøt var det nok. De havner i samme seng.

Nå kommer en tid der de deler helgene. De går på turer og han snakker. Han spør ikke så mye, men forteller. Forteller om sitt. Hun forstår at han ikke syns om å spørre folk, at det mener han er nysgjerrighet.

De er ikke så like.

Han syns hun skal trekke seg ut fra nettstedet der de ble kjent, han er også snart ferdig, sier han.

Påska kommer, Kristian vil komme hjem, han studerer i en større by.  Henrik dra på hytta si og skal feire sammen med sine barn. Etter påska fortsetter de å møtes.

 

–Vet ikke om dette vil vare, sier Henrik.

 

Hun føler ikke at forholdet utvikler seg. Hun har avslutta abonnementet på datingsplassen og spekulerer på hva han hadde gjort. Men syns ikke det er hennes sak å spørre om det, hun må vel ha tillit han. Likevel settere hun seg ned en dag og lager en ny profil, uten å legge inn bilde. Hun skriver hun kommer fra et annet sted i området. Linn ser han ikke har sletta profilen sin og fortsatt er aktiv. Han kommer også inn på den nye profilen hennes. Hun blir for frista da han skriver til henne, hun svare uten å røpe sin identitet. Han skriver en stund og vil møte henne uten å be om bilde.

Så han vil møte henne uten å vite mer om henne. Hun spør om det er lenge siden han har vært i forhold. Han svarer at han har nettopp avslutta et forhold og at det gikk greit.

I den virkelige verden tar Linn kontakt med Henrik og sier forholdet må være over.

 

– Skal vi avslutte allerede nå, er reaksjonen hans.

 

Hun hadde ansett han som både ærlig og redelig og det verste er at hun tror han sjøl også mener han er det. Nå ser hun også på seg sjøl som redelig og ærlig, men hun har heller ikke opptrådt redelig. Litt etter avslutter hun kontakten med Henrik på denne fiktive profilen og lager den om til sin egen konto.

Det går ikke lange stunden før hun får kontakt med en som virker veldig oppvakt. Han får henne til å le med sin finurlige måte å skrive på, før de går over på facetime.

Han forteller ganske tidlig at han er både syk og at han er gift. Han vil ikke føre henne bak lyset, sier han.

Wilhelm er intens, han kan ringe henne flere ganger om dagen.

 

– Du må bare si i fra om jeg er for intens, sier han.

 

Kona vil ikke ha noe med han å gjøre, forteller han, han må gjerne finne seg en dame.

Da hun senere på sommeren skal møte han, må hun innrømme for seg sjøl at dette er galskap. Det er bare at kan hun la være å følge opp noe som likevel virker så bra.

Hun drar for å møte han med håp om at det ikke skal føles riktig. Det gjør det ikke heller, han er veldig syk, verre enn hun hadde sett da de snakke sammen på facetime. Hun er letta da dette kan legges bak, men også en følelse av å bruke seg for mye.

 

Hun er ikke laga til så mye dating, så mange treff, så mye håp. På denne tida kommer Bjørn inn på arenaen igjen med mer intensitet.

 

– Kan vi snakke sammen, ber han.

 

De får noen fine samtaler, han vil så gjerne de kan møtes. Nå er det en stund siden hun har gitt opp å tro på han. Hun har også sagt at greier han å komme på besøk, er det greit. Det er snart ti år siden de ble kjent og møttes.

Disse samtalene gir henne likevel mer tro på at han mener det han sier. Og han sier at han må komme før midten av oktober, for etter det er veiene for dårlige. Og så blir det stille fra han. Det vil si hun får noen korte meldinger uten innhold. Hun mister igjen troen på at han noen gang vil greie å ta turen.

Hun har enda noen måneder igjen på profilen hun starta på i vår og tar seg en tur innom. Der ligger det en melding fra en som sier at han likter profilen hennes og vil gjerne bli kjent med henne. Hun ser på bildet og syns ikke han virker så interessant, men svarer. Han foreslår at de kan møtes, men hun utsetter det. Men så tenker hun at han virker som et hyggelig menneske og en kaffekopp kan hun alltids ta med han. Regner ikke med at det fører til noe.

En lørdag skal de treffes, hun kjenner seg lite nervøs, hun er så sikker at dette ikke vil bli noe. Han kommet ut av bilen sin da hun parker, det er bare deres to biler som står på parkeringsplassen. De blir stående å snakke mellom bilene sine. Han er veldig lett å snakke med. De går inn og han spanderer. Praten går fra tema til tema. Hun liker øynene hans, ellers virker han litt for gammel. Men hun kjenner at det er helt ok å møte han igjen. Han gir henne komplement og da de skal skilles kommer han med en bukett blomster.

Han sender melding om kvelden, god morgen melding neste dag. Da hun skal levere inn bilen sin vil han komme å hente henne. Hun ber han på kveldsmat. Og praten går og stemninga er god. Hun kjenner på at det er en kjemi som er i ferd med å vokse fram, så hun velger bevisst fysisk avstand. Han sier at han vil ikke slippe henne, ingen andre skal få henne nå når han hadde funnet henne. Han spør ganske tidlig om de kan være kjærester.

Dette går veldig fort og hun forteller noen få om dette, sjøl om de har kjent hverandre i såpass kort tid.

Det er ikke noe imot henne å bli mer kjent med han og hun tenker at høsten vil bli fin og at det nok vil bli mange felles opplevelser. Han ber henne på en flott middag hjemme hos seg og hun blir bedre kjent med han, hun kjenner hun trives bedre og bedre i selskapet med han.

Hun opplever at han er kommet lengre aldersmessig, at han har et anna fokus, men tror det kan gå. De snakker om å være ærlig overfor hverandre. Han sier det kan være vanskelig.

Hun overnatter hos han. De spiser frokost sammen og etter hvert kjører hun hjem.

Hun er igang med dagens planer, søsteren er på besøk. Linn snakker entusiastisk om mannen hun har møtt.  Det kommer en melding og hun tar opp telefonen.

«Jeg må ha en tenkepause» står det. Han ville si i fra.

Hun kjenner hun blir helt vissen, akkurat som alt blodet forsvinner fra kroppen hennes. Men hun sier ingen ting til søsteren, dette må bearbeides.

Litt sener svarer hun at det er bra han sier fra, følelsene sine kan en ikke bestemme over. Hun skulle likevel ønska at han ikke gikk ut med at han var så sikker på henne fra starten og at hun følte seg narra.

Han svarte ikke.

 

Hun fikk sagt i fra til dem hun hadde fortalt om dette til, at det var avslutta før det hadde begynt.

Tante Guri, som hadde møtt han, forsto ingen ting.

– Han virka da så interessert i deg, slo hun fast.

 

Sjøl kjente Linn at hun var ferdig med han og at hun gjorde som tidligere når ting røynte på, tok seg noen joggeturer. Og så var han for gammel.

 

Det nærma seg midten av oktober. Bjørn hadde oppgitt at det var siste sjanse for at han kunne komme. Etter bare noen korte meldinger fra han en tid, noe som Linn tolka var hans måte å trekke seg ut og bort. Det var derfor hun lot det gå så langt med daten til han som nå lå bak henne i løypa.

Hun følte seg egentlig flat av alt som hadde vært. Alle følelser som hadde vært i sving. Hun sa det var greit han kom, men hun regna med han ikke ville dukke opp.

 

– Jeg kjenner jeg blir forelska i deg, når vi snakker sammen og jeg ser deg, sa han og tok seg til hjertet.

 

Det var bare været som kunne ødelegge for dette. Men værmeldingene var perfekt, full sol både der han bodde og hos henne da tiden nærmet seg. Han skulle kjøre natt til fredag. Torsdagskvelden fikk hun melding om at han hadde sittet innom et åpent vindu og ikke følte seg helt frisk. Han var usikker om han kunne dra.

Fredagsmorgen fikk hun en ny melding, han var syk.

 

– Har du feber, spurt hun. Han trodde ikke det.

 

Var hun skuffa, nei, hun var forberedt. Senere fortalte hun det til søsteren sin. Det var da hun spurte om hun var desperat.

Var hun det?

Hun så tilbake på det siste halve året, utenfra sett kunne det absolutt ha et hysteri over seg, en desperasjon. Men hun følte seg ikke desperat. Og nå følte bare for å roe ned, bare ha det fint uten et kobbel menn. Når de ikke evna å se hvem hun var, da brukte hun ikke mer tid på dem. Var hun ikke verdt mer…

Hun fikk være veldig glad for at hun sjøl syntes det var fint å være sammen med seg sjøl.

 

Hun slo på datamaskina, gikk inn på datingplassen og sletta profilen sin.

Så tok hun på seg fjellskoa.

Kjente det var ikke noe hun behøvde jogge i fra, holdt fint å gå ut i høstfargene med sekk på ryggen med termos og matpakke i.

 

 

♥