En ulykke… eller Halloween… eller bare… og slik kan jeg nok lage mange starter på dette innlegget-.
Ett sitat jeg har brukt er «å sitte rolig i båten», men det går mest på siste del av dagens innlegg.
For denne dagen har snørt seg sammen, som en umulige situasjonen som føles absolutt som en uhygge.
Slik passer det dagen.
31. oktober.
Men det er ikke døden…eller litt det også, faktisk. En materiell død.
Jeg våkner tidlig og fant ut at det var best å stå opp, sjøl om det var tidlig så var også lyset begynt å komme.
Bankingen i huset starta nokså tidlig den også.
Bank-bank-bank, lyden trenger inn i huset.
Jeg løper ut på terrassen…
Dagen er i gang.
Jeg lager meg dette glasset med lime. Tenker jeg må ned for å gjøre et par ting. På kontoret. Men før jeg kommer så langt ser jeg at vannstrålen er liten.
Det kan være to grunner, nå er det barfrost kan muligens noe av rørsystemet mitt være utsatt…
Det andre er brønnen.
At den er tømt.
Holder det på å fryse må jeg la vannet renne, er brønnen tom må jeg ikke la vannet renne.
Altså, helt motsatt reaksjoner.
Jeg må finne ut, så jeg tar på meg ullundertøy, sokker, lue… ja alt slikt en må ta på seg når temperaturen er -5.
Hæææ, minus fem.
Det er kaldt.
Faktisk sto det -7 på en snapp jeg sendte på turen.
Jeg er bevæpnet til turen.
Bakken er frossen. Himmelen er blå med sol på og ellers mye skyggeland.
Oppover den bakken skal jeg.
Og innover i skogen.
Der ligger brønnen.
Enda lengre innover renner elva.
En ting som er godt er at det er lett å gå i skogen når det er så kaldt.
Jeg går meg rett på brønnen i dag.
Kommer ikke en dråpe ut av den sorte slangen.
Det er ikke helt frosset over alt, det er åpne vannpytter.
Og elva er både åpen og frosset.
Slangen er fanga under isen, jeg får bruk for hammeren.
Jeg får slått hull på isen.
Sannsynlig er ikke dette vanninntaket, for slangen kan se ut til å forsvinne under noen stener som er for store til at jeg får bevega dem. Så jeg skjønner at med dette kommer jeg ikke lengre.
Men våt er jeg blitt.
Takk til ullstilongsen, den berga meg.
Bak haugen her er huset.
Det forskrekkelige huset.
Ellers er det en blå frossenverden.
Her går veien rett inn i solskinnet.
Men sola befinner seg på andre siden av fjorden.
Jeg skal opp til venstre på jordet her.
Gleder meg på mat, har ikke spist ennå.
Og så er jeg nede og hjemme hos meg sjøl.
Nå skal jeg vise det aller verste.
Det som livet mitt har ført til.
Noe av det som bare blir verre og verre.
Utover terrassen begynner det å bli en samling av flis.
Det har sammenheng med bankelyden.
For en flaggspett har funnet mening i huset mitt.
Før jeg dro opp i skogen hang jeg opp aluminiumsfolie i en trå. Men jeg hører den på taket.
Den har hakka og gjort stor skade allerede.
Dette er et kjedeproblem, det ene som fører til det andre…
Jeg kommer til å levere inn en skaderapport, men er redd jeg ikke kommer noen vei. De vil sikkert si at dette er min feil.
Dette er ett av mine største problemer.
Nå.
Men det har vært mange. De har liksom holdt hverandre i hedene.
Da jeg flytta hit var det en som sa at det er et stort ansvar og sitte med en gård, han var nok ikke så begeistra for at jeg kjøpte den. For det fantes de som hadde andre planer.
Dette førte til at jeg gikk stille i dørene, men trodde jeg skulle klare det.
Jeg visste ikke da at helsen min ville svikte.
Visste ikke alt som lå foran meg med utfordringer.
Jeg har tenkt jeg bare fikk sitte rolig i ‘båten’, til tømmerpriser ble bedre, rentene lavere, kanskje jeg ble friskere og klarte det-.
Kanskje jeg vant i lotto.
Slike tanker…
I stedet merkes økonomien nedtur.
Når energien din er lav, da er det meste vanskelig for evnen til tiltak er borte.
Før hakkespetten håpa jeg at jeg skulle greie å komme dit, greie det…
Men denne fuglen holder på å hakke vekk det jeg har over meg.
Og jeg vet det er mange som har det mye verre enn meg og at det ikke er synd i meg.
Energien har bare vært på et lavbluss i alt for mange år. Jeg skriver overhodet ikke dette for at folk skal syns synd i meg, helst ønsker jeg ikke at folk skal syns jeg er dum, heller.
Alle har vi våre liv og vårt strev.
Det er ett eller annet jeg gjorde skikkelig feil, tror nødvendigvis ikke det var å kjøpe en gård.
For tanken var ikke så dum, den. Det var bare alle disse utfordringene
Nå har jeg sovnet i stolen min.
Turen til elven, for å se etter om jeg greidde å få vann i hus, i kulden, tok alt for mye energi.
Likevel skal jeg prøve å komme meg såpass at jeg kan være med på ny tokt når naboene kommer hjem. For det skal visst være et anna uttak, og det kan være greit å vite hvor det er.
Så kanskje det blir vann etter hvert.
Kanskje jeg kan bevilge meg en varm dusj før jeg legger meg.
Det er mandag, en kald og nydelig dag. Jeg spiser frokost/lunsjen min tidligere enn jeg bruker…
Først våkna jeg i sekstida, syntes det var tidlig.
Våkna noen ganger til før jeg var oppe åtte. Mørkt var det, tross timen som var flytta.
Sjøl om jeg er sykemeldingen er det greit å være med på mandagsmøtet på jobb over nett.
Så fikk med meg det etter litt rydding på kjøkkenet, som jeg fortsatte med da jeg kom opp igjen. Samtidig fikk jeg stekt ferdig røra til svelene, sto igjen fra vi laga på lørdag. Det var også igjen et par pizzaboller.
Det er de som ble frokost/lunsj.
Ellers er det enda flere rester, både suppa fra lørdag og laks fra i går.
Prøver å få dette til å gå opp, slik at jeg slipper kaste mat. Jeg bedriver Bokhasi, som jeg har tenkt å skrive om en dag, men ikke i dag. Derfor får jeg utnytta alt, uansett, likevel liker jeg ikke kaste tillaga mat.
Helga er over, med mat, snakk og koselig samvær.
I gårkveld fulgte jeg mellomste ned til bussen. Etter gammeldags laksemiddag og eplemuffins. Etter og ha fått sommerhjula ut av bilen og inn i fjøset og henta inn ved.
Etter musikk og en ny snutt fra mellomste.
– Vil du være med, sa hun.
Og jeg sa så klart ja.
Først skulle jeg synge/snakke inn et spørsmål i teksten.
Hun måtte ta mange opptak, for det er rart med det, skikkelig uvant var det.
Men det var sunt, tenkte jeg. Prøve noe nytt.
Etterpå skulle jeg mime etter mine egne ord.
Jeg kjente det.
Det ble alt for mye ansikt på meg. Så det ble noen opptak.
Etter å ha vært på badet å sminka seg, skal det være, skal det være.
Ikke for det, jeg har nok kunnet smurt på mer.
Her er resultatet som mellomste mekka sammen.
Jeg fikk tilbud om å være med på dansen, men takka nei til det.
Valgte å scrolle vilt på data’n i stedet. En skal ikke overdrive utfordringene.
Litt artig å se hvor ukomfortabel en blir.
Men i dag er det altså mandag.
Hakkespetten som vil hjelpe til med forfallet på huset mitt, har også ødelagt fuglematereren. Da jeg skulle fylle den rasa det ut.
Jeg må dekorere huset mitt med glimmer for å se om det holder fuglen borte. Det er temmelig bekymringsfullt dette.
Men dette vil jeg ikke tenke på akkurat nå.
Fortsatt ligger mandagen nesten helt ubrukt foran meg og det gir en veldig god følelse.
Te og bananpannekaker gjør godt midt på dagen. Og etter den innledninga fortsetter dagen og dagene.
For dette innlegget starta fredag. Så det er et innlegg med bilder og ord i streif av en helg.
På fredag våkna jeg veldig tidig, det var mørkt da jeg gikk ut. Heldigvis lysner det fort så det var ingen vanskeligheter med å få bildekka inn i bilen, sterk var jeg også så tidlig på morgen.
Tiden jeg hadde beregna meg var akkurat passe på de glatte veiene, var framme noen minutter før timen. Dekka ble satt på uten ord om slitasje verken på vinterdekk eller sommerdekk.
Så i kaldt solskinn kjørte jeg framom mor, spiste frokost sammen med henne.
Vi hadde det hyggelig. Da jeg dro derifra sa jeg at det var viktig å være glad i seg sjøl, det måtte hun også være. Og ikke minst tilgi seg sjøl, for senere kan en se feil fordi en lærer nytt og skjønner mer – men det er viktig å ikke kritisere seg sjøl i fortid fordi en ikke hadde den kunnskapen. Greie å se at en gjorde sitt beste ut fra sin forståelse.
Så var det legetimen.
Kjente så på at jeg ikke var klart til å begynne å jobbe, men at jeg hadde lyst til å være i gang også.
Legen har blitt superhyggelig og jeg syns det er fryktelig komisk når han spør om jeg har det bra -.
Hadde jeg liksom gått til legen da…
Ut i fra skjemaet jeg hadde fylt ut sist, konkluderte han med at jeg hadde en lett depresjon.
Et skjema er et skjema, skjematisk.
Jeg tenkte at jeg fylte ut skjemaet edruelig, for hvor ofte har en det helt topp uten en enda bekymring. Heldigvis var det av en slik art at han ikke mente det var nødvendig med medisinering…akkurat den biten skulle vi i så fall blitt to om.
Og han var enig med meg at jeg ikke var nedstemt. Og heldigvis hadde senkninga gått ned og var nesten innen normalverdier. Men han ville anbefale meg to uker til med sykemelding.
Jeg ser også sjøl det kan være greit.
Hjemme igjen, etter handletur måtte jeg sloss med meg sjøl for å få til noe.
Kvelden kom og det gjorde også bussen med mellomste i.
Jeg hadde tent talglys.
Jeg hadde tent opp i ovnen.
Jeg hadde til og med tent talglys på kjøkkenet.
Jeg gledde meg til at hun kom og jeg ønsket at hun skulle bli omslutta med lys, varme og god stemning.
Og så var hun der, snufsete og forkjølt.
Hun kunne innta sofaen under pledd, Pizzabollene var klare og fredagskvelden var til å kroe seg inn i.
Lørdagen sto opp til en tanke effektivitet. Planen var både handling og besøk hos mor. Plana om apotek og vinmonopol ble skrinlagt. Tenkte egentlig bortom apoteket fordi mellomste sine øyner var ikke gode, hun hadde blitt smittet med øyebetennelse.
Jeg fikk laget svele og hun hakket opp til søtpotetsuppe, slik at det skulle være klart da vi var hjemme igjen.
Og sjøl om de to navnesøstrene ikke kunne klemme fordi mellomste hadde forkjølelsen sin, så kunne ikke mormoren helt holde fingeren borte.
Vi hadde med pizzasnurringer, vi åt sveler som var et skikkelig stykke mat… og det er godt å dele tid sammen.
Vi fikk snakka om jula og hvordan vi skulle gjøre det. Og mor protesterte ikke på at hun kunne være noen dager hos oss.
Det kan se ut som vi da vil bli seks stykker, kanskje et par til.
Greit å få slikt bestemt
Tiden går fort og vi måtte bryte opp.
Det hadde blitt mørkt.
Og etter sola lå en oransje fargeprakt ut over mot havet.
Vi måtte stoppe for å fotografere.
Da vi kom hjem hang den hele og fulle månen trillrund oppe på himmelen.
Vi måtte forevige den også sjøl om den ikke er så lett å yte dette skuet rettferdighet med mobilkamera.
Senere ble den formørka delvis, det ble en liggende halv måne.
Da prøvde jeg ikke feste den til fotografiet, må bare huske hvordan det så ut.
Søtpotetsuppa tok mellomste ansvar for.
Jeg rista gresskarkjerner.
Suppa smakte nydelig med kjerner, koriander og kokoskrem på.
Ellers hadde jeg delvis blitt handikappet, det starta da jeg satt hos mor og strikka. Verst var det i høyrehanda, jeg greidde ikke gripe noe uten rimelig store smerter. Heldigvis vet jeg nesten ikke om jeg hadde opplevd så ill, og om det var artrose eller artritt er underordna.
I dag er ikke dette så vondt, men fortsatt ikke bra. Så får bare være forsiktig.
Datter har jeg ikke sett noe til enda.
Jeg fikk laget en humus, kokt laksen og skjært opp agurk til agurksalat.
Utenfor kjøkkenvindua ser jeg den første snøen dale.
Jeg får gitt fuglene mat, de flakser sulten fram til materen. Jeg setter meg ned med mitt sedvanlige limeglass.
Det er søndag.
Det er så koselig å tenke på at mellomste snart vil komme opp.
Og så skal vi spise frokost; hjemmebakt brødskive med egg, humus og tzatziki på. Og bare kose oss gjennom dagen. Helt til bussen kommer og henter henne hjem til hennes liv, når kvelden igjen er her.
Riktig fin søndag til deg som er der ute i bloggverdenen.
Denne dagen var jeg uvenner med, på en måte. For jeg så den ikke gikk opp.
Her tidligere lovet jeg meg sjøl en greie.
Og den skulle overholdes.
Det var plana.
Jeg har nevnt tidligere at jeg er med på et kurs. Det handla om en type sjølutvikling.
Kraften du har i deg.
Til kurset hørte tre samtaler der vi kunne spørre i felleskap på nettet.
Første samtalen fikk jeg med meg. De andre to fikk jeg ikke til. Nå er det opptak, så en får med seg samtalene – men har ikke mulighet til å spørre underveis når en ser det i ettertid.
Nå var det ikke direkte noen krise, jeg hadde ikke noe å spørre om fordi jeg ikke har sett ferdig det som var temaet i dag.
Det som jeg ikke liker med dette er at jeg narrer meg sjøl.
For jeg lovet meg at dette skulle være hellig, min tid.
Og så greier jeg å rote det til -.
Noe av grunnen var nok at de bytta dag, siste samtale ble sendt torsdag en time tidligere, ikke onsdag. Dette greidde jeg ikke å ta innover meg da jeg for over en uke siden sa til mor og lillesøster:
– Da drar vi å kjøper oss ball.
Jeg la mors vaksinasjon til dagens dag med planer om å kjøre til nabokommunen etterpå for å kjøpe middag. Så jeg avbestilte maten mor skulle få i dag og bestilte i morgen i stedet.
Og så tenkte jeg at kom jeg meg tidlig nok i gang kunne jeg rekke å være hjemme til samtalen i ettermiddag. Sjøl om jeg innerst inne ikke trodde på den muligheten.
Da jeg våkna var det en hvitrima dag, da begynte jeg skikkelig å føle på en klønete dag. Den gikk ikke opp.
Så jeg venta…
Men rimet ble liggende, derfor kom jeg meg alt for sent avgårde. Heldigvis gikk alle veier fint, sjøl om jeg så det var frosset på flere steder.
Fikk ringt og bestilt hjulskift, det var nok på tide.
Mor fikk et stikk. Fikk både lillesøster og rullestol inn i bilen.
Vi benka oss til bordet på Kafe Koselig og kjøpt ballbuffe.
Men du verden dette er mektig mat.
Etterpå trodde vi i grunn vi ikke kom til å bli sultne før etter jul.
Etter maten ble det handling, mor mat og jeg fuglefrø.
For her holder fuglene på å spise opp huset. Ga de det som var igjen fra i fjor, litt over en halv mater. I dag satt det fullt av fugler og lukta etter maten som ble spist i går.
Og så skulle vi kjøre hjem med de mette magene våre. Det var da dramatikken spratt opp som troll av eske.
Slikt må vel til…
Jeg skulle hente bilen og plasserte mor på en benk med handlekorga. Lillesøster flaksa i rundt ett eller annet sted.
Men hvor var bilnøklene?
Tenkte at jeg måtte ha gått fra de på kaffeen og gikk dit. Ingen nøkler var funnet og betjeningen ga seg i kast med leting, uten at det ga resultat. Kunne jeg gått i fra den da jeg gikk fra bilen, husket at jeg la fra meg mobil og nøkler oppå taket da rullestolen skulle løftes ut.
Men nei…
Da var de om jeg hadde mista de på butikken…
Jeg kjente en kvalme, jeg hadde med meg ei på over 91 med stokk og ei som satt i rullestol.
Sjøl var jeg også rimelig brukt opp.
Gikk i spora jeg hadde gått tidligere, men ingen ting å se.
Da jeg nærmer meg kassa slår det ned i meg, for jeg betalte ved sjølbetjeninga, hendelsesforløpet.
Først tok jeg mor sine varer og så tok jeg posen med frø til slutt, da brukte jeg mobilen med å scanne Coop appen og betale gjennom den.
Øynene mine er lange da jeg nærmer meg kassa jeg brukte… og DER!
Både handlelappen som mor hadde skrevet og nøkkelen lå på kanten.
Det var virkelig en lettelse å finne nøkkelen <3.
Jeg gikk gjennom kaffeen og ga de beskjed om at jeg hadde funnet. Ved bilen fant jeg lillesøster, fikk henne og stolen inn i bilen. Kjøre til hovedinngangen og henta mor og varene, og så var det tut og kjør hjem. Så klart i rolig tempo.
Jeg holdt meg på veien, fikk satt av søsteren, fikk kjørt hjem mor, som ikke følte seg helt god da vi hun var i hus. Så i stedet for å kjøre rett hjem, satte jeg meg litt attmed henne, fikk henta vann og det bedra seg.
Nå er jeg hjemme og må straks ordne meg på morgendagen.
Må kjøre hjemmefra tidlig for dekkskift, håper bare det er såpass lyst at jeg ser dekka. De ligger i fjøset og er et strev å få inn og ut av bilen når vi er ved den tida dekka må byttes.
Jeg krysser fingrene for at de ikke er for slitte.
Og så har jeg legetime.
Nå får jeg høre om han har funnet ut om jeg er deprimert…for da tenker han nok det bare er å gi meg en tablett…simsalabim.
Jeg tenker at jeg vil begynne å jobbe, men samtidig er jeg fortsatt veldig sliten.
Men det blir slik det blir. Orker ikke tenke verken slik eller slik.
I kveld fikk jeg spørsmål om å dele et bilde fra ungdomstiden og jeg valgte et bilde fra starten av ungdomsskolen. Og med den 13 år gamle meg ønsker jeg god natt.
Jeg er fryktelig sulten nå. Det skal bli godt med mat. Pizzasnurringer.
Jeg dro hjemmenfra klokka 12 i dag. Det hadde vært en rolig start på dagen.
Ute var det rim på marka.
Da jeg var i bilen var det en time til ferja gikk.
Biltrafikken var rolig og jeg var en stund redd for om jeg ville rekke ferja jeg skulle ta.
Jeg skulle både overlevere og ta imot -.
Følte meg nesten som en hemmelig agent, men det var ingen hemmeligheter med oppdraget jeg sjøl hadde satt meg i.
Da jeg var kommet godt over det halve så jeg at det ville gå bra.
Ved ferjekaia parkerte jeg samtidig som ferja la til. Labba ombord og hadde hele salongen for meg sjøl. Ikke så mange som reiser på denne tida, eller alle satt i bilene sine.
Jeg sendte bilde av et saltvannsdekt vindu.
Fortalt at jeg var på vei.
På andre sida var det ikke mange minutter å gjøre det på, så var jeg på vei tilbake.
Heldigvis rolig over sjøstykket.
Så var det å henge opp et drøss med plakater.
Var nedom museet, hang opp en plakat der også.
Skulle forandra en kode med resultat at jeg ikke vet hva skjedde. Til slutt ga jeg opp, får prøve å finne ut av det siden.
Det var så fint med den side sola.
Avslutta med en tur innom butikke.
Tenkte jeg skulle lage pizzasnurringer og fryse ned.
Kjente da jeg gikk ut av butikken at nå hadde jeg ikke mer å gå på.
Ringte mor siden i kveld, hun håpte bare at hjemmesykepleien skulle komme så hun kun legge seg. Hun hadde ikke fått på tv’n.
Hun tuller mellom fjernkontrollen og telefonen og satte meg på vent i ett sett. Hvor mange ganger jeg ringte og hvor mye jeg forklarte, aner jeg ikke. Jeg var på vei til å gi opp prosjektet mange ganger. Men til slutt lyktes vi, hun fikk på tv’n.
I morgen skal jeg hente henne for vaksine og så skal vi vei å kjøpe oss potetball på Øra. Fikk avbestilt maten til henne i morgen.
Sjøl kom jeg meg til slutt i gang med å lage snurringene.
Spiste ganske mange.
Da var jeg skikkelig sulten. Resten skal fryses.
I kveld er jeg så trøtt at rydding av kjøkken må skje i morgen.
Noen ganger blir en mer overrasket enn en takler. Sjøl om jeg på en måte fikk forvarsel.
Dagen sto opp til det lavbudsjettet jeg befinner meg i om dagen, på nesten alle områder.
Koker opp vannet og kryster en halv lime i vannet, setter meg ned mens jeg retter gårsdagen blogginnlegg. Fryktelig mange feil som har krøpet fram i løpet av natta.
Etter en tid får jeg rydda litt rundt meg, vaska både kopper og klær. Været er ubestemmelig, men mest fint. Henger ute en vask.
Jeg sjekker mailer, teams og skjønner jeg må foreta meg noe. Ja, jeg er sykemeldt, men…
Et bilde har for lav oppløsning og noen plakater til et foredrag må henges opp.
Jobbe uten å jobbe.
Foreslår at jeg kan ta en ferge om noen kan møte meg på kaia, nesten kurervirksomhet dette.
Men saken blir i alle fall løst, i morgen den dag. Da kommer både bildet til artikkelen og plakater til foredraget på riktig plass. Det er bra.
Snakker med flere av familiegjengen. Mellomste kommer utover i helga og yngste var sulten.
Har lovet mor å komme og hun blir glad. Staven hennes er kommet bort, men hun finner den til slutt sjøl. Vi spiser og snakker.
Mor syns jeg skulle vært lengre da jeg reiser meg, da hadde jeg vært der i flere timer.
Utenfor er det mørke teppet dratt over himmelen med en halv måne på.
Jeg klemmer henne og sier vi møtes i alle fall på torsdag.
Setter meg så i bilen, triller ned bakkene med Ketil Bjørnstads 80-tallet ut av høytaleren.
Lite trafikk, stjerner på himmelen og langt der framme ser jeg et dyr løpe over veien, bare dette ene.
Skal jeg stoppe, tenker jeg, da jeg nærmer meg postkassene.
Er nok en reaksjon på dette intetsigende innlegget.
Egentlig er jeg fryktelig dårlig til ta imot…
Føler meg forlegen.
Jeg legger konvolutten på bilsetet og kjører de siste meterne opp til huset.
Så åpner jeg…
Og JAAA, Bunny, jeg tror-.
Jeg tror på at steiner har en vibrasjon og kan gi energi.
Ametyst gir energi, står det…og mye annet jeg gjerne tar imot.
Samtidig blir jeg fryktelig flau, enn å bære og syte så mye over for lite energi at en medblogger gjør dette, vil hjelpe meg. Egentlig har jeg lyst til å gråte, for det er så fin en handling, det ligger veldig mye omtanke og nestekjærlighet i slikt.
TUSEN TAKK, Bunny.
Takk for din medfølelse og jeg skal prøve alt jeg kan å få dette til å påvirke meg.
Få energien til å vokse<
Jeg skal finne et kjede å henge hjertet av ametyst i og bære på meg.
Hver dag.
Og natt.
Og jeg skal prøve å arbeide bort flauheten og ta imot gaven med et rent hjerte.
Jeg ringte ene datteren for å fortelle, og hun ble så glad og mente at jeg bare måtte glede meg over en så fin handling.
Og jeg gjør det.
Det er faktisk en trening i det å ta imot også.
Og jeg setter veldig pris på gaven, tankene dine og ordene.
Nå er det lenge siden jeg har posta en novelle. Her kommer det en:
– Er du desperat. Spørsmålet kom fra søsteren.
Hun angra på at hun fortalte det. Hvorfor skulle hun være så løsmunnet. Hvorfor skulle hun fortelle. Søsteren som satt trygt i alt sitt.
Først hadde hun fått mye sympati. Da hun satt aleine igjen med Kristian. Han var så vidt fylt fire år. Som tiden gikk, ja, så gikk alt seg til. Kristian fikk halvsøsken og han var mye på besøk hos faren og hans nye familie. Linn sjøl konsentrerte seg om å ta en bachelor og siden en master. Økonomien ble til å leve med. Livet var egentlig på stell.
Så var Kristian i gang med videregående og hadde truffet søte Leonora. Han begynte å få både mer og mer sitt eget liv. Det gjorde hun også.
– Du skal ikke finne deg en mann, sa søsteren.
Ja, vennene hennes hadde mer enn ymtet frampå om at var det ikke på tide, egentlig for lengst, å finne seg noen. Men det var da vel ikke bare å gå ut å finne seg noen -.
Gå på butikken å finne hyllen med «menn til salgs». Forresten hadde hun ikke ville ha kjøpt en mann, om det hadde gått an.
Ville hun ha en mann…
Den smertefulle prosessen med å bli avvist, bli svikta, blir valgt bort til fordel for noen andre, ville hun utsette seg for noe slikt igjen. Kanskje var hun ikke en gang interessert i menn…
Hun kom fram til at det var mannen hun kunne tenke seg, det var bare at alle disse følelsene var pakka så godt ned. De var liksom borte vekk.
–Du kan lage deg en profil på nettdating, det var Monica som foreslo det. Hun hadde funnet sin Marius der.
En helg hun var alene satt hun seg ned. Søkte opp siden Monica hadde anbefalt. Skulle hun… Hva skulle hun kalle seg, hun ville ikke bruke sitt opprinnelige navn. Hun tenkte lenge; blondie…butter… eller annabell eller catty. Til slutt falt valget på Meilleur Ami. Det betydde bestevenn.
Hun fant et bilde fra sommerfesten i fjor, der hun så så glad ut.
Interesser? Ja, hvilke interesser hadde hun…
Etter hun hadde skrevet en kort profilbeskrivelse, posta hun. Hun fikk på kort tid svar fra flere, men de lå ikke innen søkerkritikerene hennes.
En helg hun var alene hjemme satt hun seg fore å se gjennom utvalget. Det var da Bjørn dukka opp. Han virka oppmerksom, spurte fine spørsmål og hun likte bildet han hadde lagt ut av seg. Kontakten ble flytta ut fra nettstedet. Første gangen hun hørte stemmen hans slo magen krøll på seg. Hun likte stemmen så godt. De ble enige om å møtes, men avstanden var større enn det som var praktisk. De ble enige om å møtes midtveis, mellom bostedene sine. Hun fortalte ingen om hva hun skulle.
Da hun satte seg i bilen og kjørte gjennom den blomstrete våren var pulsen høy. Hun følte seg forelska i noen hun ikke hadde møtt. Etter flere timer var hun framme, de hadde blitt enig om å møtes ved noe så uromantisk som en rasteplass, men de var enige om at det føltes best og mest upretensiøst. Hun så det sto en bil der, da hun var framme. Utenfor sto en mann med armene i kors. Det var han. Hun følte beina geleaktig da hun gikk ut av bilen.
Så sto de der ved sannhetens øyeblikk. De tok hverandre i hånden og kikka hverandre i øynene. Og hun likte det hun så og følte. De snakka en stund og ble fort enig om å finne et sted for overnatting. Aller først måtte de kjøpe seg mat og fant et passende sted. Det var veldig hyggelig og maten smakte. Praten gikk og det viste seg at ståstedet deres var på mange måter mer like enn de hadde skjønt. Da de kom på rommet føltes det helt naturlig å holde rundt hverandre, kyssa som kom.
Linn som ikke hadde følt på kjærlighet til en mann i alle disse åra, kom følelsen flommende som en flodbølge. Plagg for plagg forsvant og nærheten var nydelig, sjøl om fullbyrdelsen var noe skuffende. Det gikk så fort. Men det å sovne inntil han var så godt. Også å våkne om morgenen. Det føltes bare så naturlig. Spise frokost sammen var også bare helt som det skulle, de lo mot hverandre.
Da hun var på tur hjem igjen følte hun seg lykkelig. De hadde ikke lagt nye planer, men de skulle snakkes.
Nå gikk dette lengre enn hva hun hadde sett for seg dette vårdøgnet med epleblomstring og gjøken som gol i liene. Ikke hadde de ferie på samme tid og det var noe han måtte ordne opp i. Da hennes ferie starta var han i jobb, men hun foreslo at hun kunne komme til han.
Slik ble det. Hun kjente følelsene flomme opp i seg bare ved å sitte ved siden av han. Det å krype inn til han om kveldene var så nydelig, ligge med nasen inn i ryggtavlen hans. De kunne ikke ha sex, først hadde hun tenkt det kom av at han ikke var interessert nok. At det hadde skjedd noe i løpe av tiden de ikke hadde møttes. Men han hadde et problem, fortalte han. Han måtte gjøre et inngrep. Da hun fikk vite grunnen var det bare fint, fint å vente, for dem hadde hverandre og tiden. Det ble noen fine dager. Hun kjente hun likte det hun så, dele tid med han var bare enormt nydelig. Om dagene når han var på arbeid fant hun turer i området.
Hun reiste lykkelig hjem til høsten, til en framtid, de hadde ikke snakka så mye om framtid. Den kom, framtida ville komme.
Og det gjorde den. I takt med gradestokken sank også temperaturen i det som var starta opp mellom dem. Han hadde ikke så mye tid, han foreslo ikke noe nytt møte og i tillegg syntes hun han hadde mange damebekjenskaper på facebook. Hun så også han fikk nye. Dette føltes ikke godt lengre, hun ville ikke bli svikta mer. Og så gjorde hun det slutt.
Det var tungt, det var fryktelig å føle det hun følte. Hun tok på seg joggeskoene. Jogging var en god medisin.
– Du var uheldig, sa søsteren.
Etter et par år tok han kontakt.
– Jeg tenker på deg, men det er også noe nytt på gang, jeg kan bare ikke glemme deg, sa han.
Da hadde hun også fått kontakt med en ny mann som bodde enda lengre borte. Han ville komme på besøk og kom.
Det første hun la merke til var at han hadde mista en jeksel. Men likevel var det noe med han, utseendet var bra. Det gikk ikke så lang tid før hun følte at dette var som det skulle være. Han var spennende. Fortalte om ungdomstiden, om opprør, om et liv med innhald. Han var veldig åndelig opptatt. Fortalte at de tok kontakt. Åndene. Hadde gjort det fra da han var liten, fortalte han.
Det var sprøtt det han fortalte, men skulle han være kjæresten hennes måtte hun gå inn i denne verden. Hun kjente at hun syntes denne verden hans var rar, men hun ble trukket inn i den.
Bildene fra måltider, de er så forelsket og han ser helt salig ut. Han syns hun er så fin, har så mange gode ideer og skjønner så mye. Hun drar på besøk til han i ferier, han kommer til henne. Han er uføretrygdet, men skriver mye og er veldig opptatt av sine ting. Åndene snakker til han, han refererer til det de uttrykker. En morgen vil han ikke fortelle, hun må spørre gjentatte ganger og til slutt forteller han at det var en ånd som hadde sagt han kunne få yngre damer. Ånden ville ødelegge for dem, sa han. Hun tenkte at dette var nok noe han sjøl tenker.
De drar på turer. Hun møter familien hans. Han møter hennes.
Og han begynner å forandre seg. Hun forteller han at hun tenker å skifte ut en lampeskjerm og han tror ikke det blir bra. Hun begynner å ikke glede seg til å komme hjem fra jobb når han er hos henne. Han spør henne aldri om hvordan dagen hennes har vært. Han opplyser henne om at jobben hennes er ikke han en del av, så han er ikke interessert i den delen av livet hennes. Hun legger merke til at han innynder seg hos Kristian, samtidtig som han begynner å latterliggjøre henne. Etter hvert er ingen ting av det hun gjør bra.
Hva har skjedd?
Hun skjønner ikke, det er noe som er feil. Hun kjører han til flyplassen, han skal reise og han er helt forandra. Han er stressa for reisa og oppfører seg så rart, kritiserer og sier hun ikke forstår noe. Hun når ikke fram til han og slik skilles de.
I en telefonsamtale en stund etter sier han at han syns hun har forandra seg mye og han spekulerer på om de bør ta en pause. Hun sier at det er best de avslutter.
Det føles bare så riktig og hun er letta.
– Han var fryktelig sjølopptatt, se alle bildene han legger ut av seg, sier søsteren.
– Det var ubehagelig når han skulle få meg til å se ned på deg, sa sønnen.
Det ble aldri til at han flytta til henne, som plana var. Og hun må si hun føler seg nesten berga over at det ikke skjedde. Hun føler seg kurert. Kurert med å finne en mann.
Og så blir samfunnet stengt ned. Pandemien er et faktum.
Hun får medling fra Bjørn, forholdet til henne han var sammen med er over.
– Jeg tenker på deg, sier han.
Hun orker ikke tenke på menn. En dag tenker hun likevel på at det har vært godt å finne denne mannen. Han som kunne vært både bestevenn, kjæreste og fortrolige. På nytt lager hun seg en profil på et nettsted. Ett datingsted hun har vært medlem av før. Kjenner igjen flere av fjesene.
– Jeg er en 52 år gammel mann, står det i teksten. På profilen står det at alderen hans er blitt 59 år.
Hun blir lei seg, over alt dette; savn- eller er det å aldri tørre, tid som bare går…kanskje er det grønnere på andre sida av gjerdet alltid.
Hun fikk nettopp vite at eksmannen hadde skilt seg, hun som ble bytta ut med henne holdt heller ikke, eller var det hun som bytta hanut…
Litt ut på nyåret får hun en lang melding fra en som skriver godt. De sender meldinger fram og tilbake og han er tidlig framme med at han gjerne vil møte henne. Og denne gangen bor han i nærheten. Hun utsetter møtet. En dag sier han at han kan komme innom henne.
Det blir til at hun sier ja. De har hatt mange fine samtaler og snakka med hverandre mange ganger på telefonen. Og så står han der i hennes gang. Han er nummeret for liten, men veltrena og ansiktet er fint. Et fint modulert ansikt. Øynene er litt unnvikende. Han er veldig hyggelig. De snakker og ler. Hun har laget en enkel rett og han har tatt med seg vin. Linn reier opp sengen på rommet til Kristian, han kan ikke kjøre hjem.
Så kommer han inn og legger armene sine rundt henne. Først er hun ukomfortabel og løsner grepet, men etter et par slike framstøt var det nok. De havner i samme seng.
Nå kommer en tid der de deler helgene. De går på turer og han snakker. Han spør ikke så mye, men forteller. Forteller om sitt. Hun forstår at han ikke syns om å spørre folk, at det mener han er nysgjerrighet.
De er ikke så like.
Han syns hun skal trekke seg ut fra nettstedet der de ble kjent, han er også snart ferdig, sier han.
Påska kommer, Kristian vil komme hjem, han studerer i en større by. Henrik dra på hytta si og skal feire sammen med sine barn. Etter påska fortsetter de å møtes.
–Vet ikke om dette vil vare, sier Henrik.
Hun føler ikke at forholdet utvikler seg. Hun har avslutta abonnementet på datingsplassen og spekulerer på hva han hadde gjort. Men syns ikke det er hennes sak å spørre om det, hun må vel ha tillit han. Likevel settere hun seg ned en dag og lager en ny profil, uten å legge inn bilde. Hun skriver hun kommer fra et annet sted i området. Linn ser han ikke har sletta profilen sin og fortsatt er aktiv. Han kommer også inn på den nye profilen hennes. Hun blir for frista da han skriver til henne, hun svare uten å røpe sin identitet. Han skriver en stund og vil møte henne uten å be om bilde.
Så han vil møte henne uten å vite mer om henne. Hun spør om det er lenge siden han har vært i forhold. Han svarer at han har nettopp avslutta et forhold og at det gikk greit.
I den virkelige verden tar Linn kontakt med Henrik og sier forholdet må være over.
– Skal vi avslutte allerede nå, er reaksjonen hans.
Hun hadde ansett han som både ærlig og redelig og det verste er at hun tror han sjøl også mener han er det. Nå ser hun også på seg sjøl som redelig og ærlig, men hun har heller ikke opptrådt redelig. Litt etter avslutter hun kontakten med Henrik på denne fiktive profilen og lager den om til sin egen konto.
Det går ikke lange stunden før hun får kontakt med en som virker veldig oppvakt. Han får henne til å le med sin finurlige måte å skrive på, før de går over på facetime.
Han forteller ganske tidlig at han er både syk og at han er gift. Han vil ikke føre henne bak lyset, sier han.
Wilhelm er intens, han kan ringe henne flere ganger om dagen.
– Du må bare si i fra om jeg er for intens, sier han.
Kona vil ikke ha noe med han å gjøre, forteller han, han må gjerne finne seg en dame.
Da hun senere på sommeren skal møte han, må hun innrømme for seg sjøl at dette er galskap. Det er bare at kan hun la være å følge opp noe som likevel virker så bra.
Hun drar for å møte han med håp om at det ikke skal føles riktig. Det gjør det ikke heller, han er veldig syk, verre enn hun hadde sett da de snakke sammen på facetime. Hun er letta da dette kan legges bak, men også en følelse av å bruke seg for mye.
Hun er ikke laga til så mye dating, så mange treff, så mye håp. På denne tida kommer Bjørn inn på arenaen igjen med mer intensitet.
– Kan vi snakke sammen, ber han.
De får noen fine samtaler, han vil så gjerne de kan møtes. Nå er det en stund siden hun har gitt opp å tro på han. Hun har også sagt at greier han å komme på besøk, er det greit. Det er snart ti år siden de ble kjent og møttes.
Disse samtalene gir henne likevel mer tro på at han mener det han sier. Og han sier at han må komme før midten av oktober, for etter det er veiene for dårlige. Og så blir det stille fra han. Det vil si hun får noen korte meldinger uten innhold. Hun mister igjen troen på at han noen gang vil greie å ta turen.
Hun har enda noen måneder igjen på profilen hun starta på i vår og tar seg en tur innom. Der ligger det en melding fra en som sier at han likter profilen hennes og vil gjerne bli kjent med henne. Hun ser på bildet og syns ikke han virker så interessant, men svarer. Han foreslår at de kan møtes, men hun utsetter det. Men så tenker hun at han virker som et hyggelig menneske og en kaffekopp kan hun alltids ta med han. Regner ikke med at det fører til noe.
En lørdag skal de treffes, hun kjenner seg lite nervøs, hun er så sikker at dette ikke vil bli noe. Han kommet ut av bilen sin da hun parker, det er bare deres to biler som står på parkeringsplassen. De blir stående å snakke mellom bilene sine. Han er veldig lett å snakke med. De går inn og han spanderer. Praten går fra tema til tema. Hun liker øynene hans, ellers virker han litt for gammel. Men hun kjenner at det er helt ok å møte han igjen. Han gir henne komplement og da de skal skilles kommer han med en bukett blomster.
Han sender melding om kvelden, god morgen melding neste dag. Da hun skal levere inn bilen sin vil han komme å hente henne. Hun ber han på kveldsmat. Og praten går og stemninga er god. Hun kjenner på at det er en kjemi som er i ferd med å vokse fram, så hun velger bevisst fysisk avstand. Han sier at han vil ikke slippe henne, ingen andre skal få henne nå når han hadde funnet henne. Han spør ganske tidlig om de kan være kjærester.
Dette går veldig fort og hun forteller noen få om dette, sjøl om de har kjent hverandre i såpass kort tid.
Det er ikke noe imot henne å bli mer kjent med han og hun tenker at høsten vil bli fin og at det nok vil bli mange felles opplevelser. Han ber henne på en flott middag hjemme hos seg og hun blir bedre kjent med han, hun kjenner hun trives bedre og bedre i selskapet med han.
Hun opplever at han er kommet lengre aldersmessig, at han har et anna fokus, men tror det kan gå. De snakker om å være ærlig overfor hverandre. Han sier det kan være vanskelig.
Hun overnatter hos han. De spiser frokost sammen og etter hvert kjører hun hjem.
Hun er igang med dagens planer, søsteren er på besøk. Linn snakker entusiastisk om mannen hun har møtt. Det kommer en melding og hun tar opp telefonen.
«Jeg må ha en tenkepause» står det. Han ville si i fra.
Hun kjenner hun blir helt vissen, akkurat som alt blodet forsvinner fra kroppen hennes. Men hun sier ingen ting til søsteren, dette må bearbeides.
Litt sener svarer hun at det er bra han sier fra, følelsene sine kan en ikke bestemme over. Hun skulle likevel ønska at han ikke gikk ut med at han var så sikker på henne fra starten og at hun følte seg narra.
Han svarte ikke.
Hun fikk sagt i fra til dem hun hadde fortalt om dette til, at det var avslutta før det hadde begynt.
Tante Guri, som hadde møtt han, forsto ingen ting.
– Han virka da så interessert i deg, slo hun fast.
Sjøl kjente Linn at hun var ferdig med han og at hun gjorde som tidligere når ting røynte på, tok seg noen joggeturer. Og så var han for gammel.
Det nærma seg midten av oktober. Bjørn hadde oppgitt at det var siste sjanse for at han kunne komme. Etter bare noen korte meldinger fra han en tid, noe som Linn tolka var hans måte å trekke seg ut og bort. Det var derfor hun lot det gå så langt med daten til han som nå lå bak henne i løypa.
Hun følte seg egentlig flat av alt som hadde vært. Alle følelser som hadde vært i sving. Hun sa det var greit han kom, men hun regna med han ikke ville dukke opp.
– Jeg kjenner jeg blir forelska i deg, når vi snakker sammen og jeg ser deg, sa han og tok seg til hjertet.
Det var bare været som kunne ødelegge for dette. Men værmeldingene var perfekt, full sol både der han bodde og hos henne da tiden nærmet seg. Han skulle kjøre natt til fredag. Torsdagskvelden fikk hun melding om at han hadde sittet innom et åpent vindu og ikke følte seg helt frisk. Han var usikker om han kunne dra.
Fredagsmorgen fikk hun en ny melding, han var syk.
– Har du feber, spurt hun. Han trodde ikke det.
Var hun skuffa, nei, hun var forberedt. Senere fortalte hun det til søsteren sin. Det var da hun spurte om hun var desperat.
Var hun det?
Hun så tilbake på det siste halve året, utenfra sett kunne det absolutt ha et hysteri over seg, en desperasjon. Men hun følte seg ikke desperat. Og nå følte bare for å roe ned, bare ha det fint uten et kobbel menn. Når de ikke evna å se hvem hun var, da brukte hun ikke mer tid på dem. Var hun ikke verdt mer…
Hun fikk være veldig glad for at hun sjøl syntes det var fint å være sammen med seg sjøl.
Hun slo på datamaskina, gikk inn på datingplassen og sletta profilen sin.
Så tok hun på seg fjellskoa.
Kjente det var ikke noe hun behøvde jogge i fra, holdt fint å gå ut i høstfargene med sekk på ryggen med termos og matpakke i.
Tror den har stått der i to år. I vindfanget. Sammen med det nye snøret. Fiskestanga.
Kapasiteten har liksom ikke vært der, har ikke vært der, men i dag tok jeg på det nye snøret og knytte på en helt ny og rød stingsild, eller hva det heter.
Jeg hadde sjekka når floa var på vei opp. Det er da fisken skal biter best, har jeg hørt.
Det var i kveldinga jeg gikk ned til sjøen. Jeg hadde med meg pose til å ha fisken i og en kniv.
Tror aldri jeg har fortalt at jeg syns det er veldig artig å fiske.
Vurderte om jeg skulle ha med en ekstra pilk, for den er lett at den setter seg fast i bunnen, når du står på land og kaster. Men tenkte at da var det sikkert på tide å gå opp om jeg mista angelen etter noen kast.
Så var jeg nede, sola var nok gått ned – men lyset var så fint.
Jeg stilte meg slik passe bredbeint, åpna låsen på snella og gjorde meg klar til et skikkelig kast.
«Plump», sa det og jeg fikk en snodig følelse…
Det føltes som et rart kast. Og så så jeg det, angelen eller stingsilda, hadde falt av i kastet. Jeg dro inn snøret.
Se her, slik så det ut.
Pilken hadde falt av i kastet og det satt igjen en del av den.
Var nok matrialtrøtthet eller noe slikt, på denne pilken. Akkurat da angra jeg på at jeg ikke tok med meg ekstra pilker.
Ikke helt fornøyd med dette utfallet.
Jeg ble stående å se ned i vannet. Og der så jeg små fisk svømme og en og annen større var også å se.
Så ned på den grønne bunnen, skjønte heller ikke jeg skulle se den så godt…
Men det hjalp ikke hvor mye jeg så, det ble ikke fisking i dag.
Gikk bortover stranda der jeg bruker å bade.
Kveldssola skein rødt oppi fjella.
Turen var ikke bortkasta, for vakkert var det i all sin høstlige prakt.
Vanne var så stille, ikke en krusning, anna enn etter fisk som var oppe i overflata.
Syns det er rart at vannet var så lavt.
Det skulle vært høy flo.
Da jeg kom opp igjen måtte jeg igjen kikke på Kartverkets ‘flo og fjære’ på nettet, og det er da jeg ser det…
For dette stemte ikke i sommer heller, jeg kom ned når det skulle være flo, men vannet hadde alltid falt for mye. Så hadde egentlig bestemt meg for at Kartverket ikke var helt å sette sin lit til.
Og det er i dag jeg oppdager det jeg ikke hadde sett før. Tidevannstabellen holdt seg til normaltid, ikke sommertid.
Så det betyr at floa er oppe en time før når det er sommertid.
Bedre å lære dette sent enn aldri.
Plutselig hører jeg noe prusting ute fra fjorden. Og jeg ser noe stort er oppe. Det var for langt borte til at jeg kunne se hva det var. Kanskje det var en hval, mest logisk var det en eller flere niser, kanskje…
Var oppe en gang til, men da var det enda lengre borte.
Men en artig opplevelse.
Så om jeg ikke fikk fanga fisk, fikk jeg fanga noen fine opplevelser.
Før kvelden kom og fredagskvelden fikk slippe til, bestemte jeg meg en tur ut. På ovnen sto det en suppe og putra. På to stekebrett sto det kanelboller å heva.
Da passa turen.
Ute hadde det begynt å mørkne.
Sola var gått ned i horisonten og fikk verden til å virke enda mørkere i motlyset.
Det var kaldt.
Glad for at jeg hadde dekt til hodet.
Vannet langs veien var frosset. Det så finere ut enn hva bildet viser.
Det var mye biltrafikk.
Svuitsjj, svuitsjj…
Men de kjørte fint utenom meg, så jeg syntes nok greit i refleksvesten min.
Mye rart en kan finne på, jeg begynte å fundere over brøytestikkene, om de er satt ned etter et fast mål. Begynte å regna skritta mellom, den første 60 skritt, neste 29 skritt… så da fikk jeg svar på det.
Ikke den mest spennende turen.
Da jeg hadde gått slik omtrentlig 15 minutter snudde jeg. Da ville det bli de berømmelige 30 minuttene som er anbefalt.
Veien lå foran meg, tilbake til en varm stue.
Litt tidligere, før jeg gikk ut, ville jeg tenne opp i ovnen. Oppdaga at jeg var tom for fyrstikker. Fant en lighter som bare gnistra.
Men til slutt fikk jeg til en bitte liten flamme. Og med det ble det fyr i ovnen.
Det var godt å komme inn i huset igjen, da hadde jeg også gått framom klessnorene for der hadde vasken snurra seg rundt snorene. Fikk ta med vasken inn, den var blitt tørr i den kalde vinden.
Jeg komme meg inn i varmen, landa i stolen og kose meg med maten som var ferdig, det vil si, jeg måtte steke kanelbollene. Fikk med meg Dagsrevyen og tv-kvelden på NRK.
I dag må jeg i butikken. Noe av det jeg skal kjøpe tenker jeg du gjetter…
Må kanskje skrive meg en liste, ene lyset hadde også gått på badet.
Dagen er ny med Nitimen i bakgrunnen.
Ingen ting jeg egentlig skal, men føler likevel at jeg «må». Så det blir nok en tur framom moren min, hun har forresten ikke middag heller i dag… det må jeg nok rette på.
En klar og kald dag er igang. Jeg våkna uten å vite hva klokka var og sto opp.
Den var ikke så mange, men det var nesten lyst. Jeg åpna mobilen, der lå det meldinger.
Hadde jeg sendt inn historien, spurtes det i den første. Jeg er blitt syk og kan ikke komme, sto det i neste. Det er i orden med 7. november, vi kan ha foredraget da, sto det på den siste.
Dagen var i gang.
Satte på vannkokeren, satte på en maskin med vask. Svarte på meldingene.
Det er alltid best å jobbe fra morgenen.
Jeg må foreta meg et par handlinger, jeg er sykemeldt en uke til.
Jeg må ordne med regninger og jeg må gå i gjennom to tekster.
Slik sett blir helga roligere uten besøket.
Først skulle vi på besøk, snakka om å ta med meg mor opp til Trondheim for å besøke søstera mi. Men med sommerdekk på har jeg ikke så lyst over fjellpartier.
Og så er det denne ‘helsikkes’ energitomheta.
La den fram for legen i går, den har aldri vært hovedtemaet, mer en bi-greie som ikke har fått fokus.
Sover du bra, spurte legen…greier du å konsentrere deg, hvordan er fritiden… og jeg skjønte hva han tenkte. Jeg sa som sant var at jeg er nok ikke deprimert, men jeg fikk et skjema til å fylle ut.
Tenker over dette, at mange leger er så lite flinke til å summere og se ting i sammenheng. Man kan liksom ikke ta en tablett for livets hendelser. Men tror en kan bli sliten av når livet byr opp til en for intens dans, der helsa til slutt svikter.
Jeg fylte ut skjemaet og var snill pike. Reiser tilbake for å samtale med legen neste uke, så får jeg høre på han, hva han mener.
Har jeg bare hatt en oppskrift på hva som virker best for slitenhet, for jeg vil ikke være det og har vært det alt for lenge.
Jeg er også så lei av ordet «sliten» at jeg vil helst vil kaste det langt bort.
På returen fra legen kjører jeg innom mor, hadde lovet det. Tenkte jeg kunne ta henne med meg ut, sola skein på det viset at en måtte aller helt komme seg ut.
Fikk vaska en bedrøvelig skuffe i kjøleskapet først og tømt oppvaskmaskina.
– Hva vil du helst, sa jeg.
Og svaret kom kontant.
Så først kjørte vi til sentrum og handla, fikk kjøpt med en kaffebrød og så gikk turen til broren.
Der ble vi lenge, det ble snakka, aller mest om det de liker best, slekt. De er glade i slekta si.
Og mor med høreapparat hørte. Morbroren min svingte seg rundt i stolen sin, ordna med kaffe og timene gikk.
Tror dette gjorde godt for dem begge.
Tilbake i mors hus fikk jeg varmet opp hennes middag, før jeg jeg kunne låse meg inne hos meg sjøl en halv time senere.
Da hadde mørket senket seg såpass at jeg orka ikke ta inn ved.
Fikk laget meg en helt merkelig middag da jeg kom inn; avocado, kokt egg, tomat, aioli, nudler med ett rundstykke til. Til dessert ble det rosiner og valnøtter.
Da jeg gikk til sengs var jeg veldig mett og i dag viste vekta helt feil retning.
Men nå må bloggen legges til sides.
Dagen kaller, ute ristes trærne slik at alle blada skal falle av.
Vi nærmer oss november, kan ikke være igjen blad på trærne da…
Vi står foran en helg, håper jeg i kveld kan krysse ut alt jeg har tenkt for dagen i dag.
I helga har jeg også planer om å skissere noen vedtekter og jobbe med organisasjonsarbeid, det er verken jobb eller privat.
Jeg har alt for mye å gjøre til å kunne bruke ordet jeg ikke vil bruke, men en ting er bra…denne helga får vi en ekstra time...her får jeg tilbakemelding om at det er ikke denne helga vi skal snu klokka, så her var jeg for tidlig ute, først neste helg den skal snu 😀
Hva skal du bruke den timen til? Derfor ble spørsmålet mitt her feil…så spør i stedet hva du skal bruke alle timene i helga til… (kanskje et vel omfattende spørsmål, syns det sies fra nettet, akkurat nå, “les bloggene da vel»). Tror jeg stopper å spørre, jeg, leser i stedet.
