Denne dagen var jeg uvenner med, på en måte. For jeg så den ikke gikk opp.

 

 

 

 

Her tidligere lovet jeg meg sjøl en greie.

Og den skulle overholdes.

Det var plana.

Jeg har nevnt tidligere at jeg er med på et kurs. Det handla om en type sjølutvikling.

Kraften du har i deg.

Til kurset hørte tre samtaler der vi kunne spørre i felleskap på nettet.

Første samtalen fikk jeg med meg. De andre to fikk jeg ikke til. Nå er det opptak, så en får med seg samtalene – men har ikke mulighet til å spørre underveis når en ser det i ettertid.

Nå var det ikke direkte noen krise, jeg hadde ikke noe å spørre om fordi jeg ikke har sett ferdig det som var temaet i dag.

 

Det som jeg ikke liker med dette er at jeg narrer meg sjøl.

For jeg lovet meg at dette skulle være hellig, min tid.

 

 

Og så greier jeg å rote det til -.

Noe av grunnen var nok at de bytta dag, siste samtale ble sendt torsdag en time tidligere, ikke onsdag. Dette greidde jeg ikke å ta innover meg da jeg for over en uke siden sa til mor og lillesøster:

 

– Da drar vi å kjøper oss ball.

 

Jeg la mors vaksinasjon til dagens dag med planer om å kjøre til nabokommunen etterpå for å kjøpe middag. Så jeg avbestilte maten mor skulle få i dag og bestilte i morgen i stedet.

Og så tenkte jeg at kom jeg meg tidlig nok i gang kunne jeg rekke å være hjemme til samtalen i ettermiddag. Sjøl om jeg innerst inne ikke trodde på den muligheten.

 

Da jeg våkna var det en hvitrima dag, da begynte jeg skikkelig å føle på en klønete dag. Den gikk ikke opp.

Så jeg venta…

Men rimet ble liggende, derfor kom jeg meg alt for sent avgårde. Heldigvis gikk alle veier fint, sjøl om jeg så det var frosset på flere steder.

Fikk ringt og bestilt hjulskift, det var nok på tide.

 

 

Mor fikk et stikk. Fikk både lillesøster og rullestol inn i bilen.

Vi benka oss til bordet på Kafe Koselig og kjøpt ballbuffe.

Men du verden dette er mektig mat.

Etterpå trodde vi i grunn vi ikke kom til å bli sultne før etter jul.

 

Etter maten ble det handling, mor mat og jeg fuglefrø.

For her holder fuglene på å spise opp huset. Ga de det som var igjen fra i fjor, litt over en halv mater. I dag satt det fullt av fugler og lukta etter maten som ble spist i går.

 

 

Og så skulle vi kjøre hjem med de mette magene våre. Det var da dramatikken spratt opp som troll av eske.

Slikt må vel til…

Jeg skulle hente bilen og plasserte mor på en benk med handlekorga. Lillesøster flaksa i rundt ett eller annet sted.

 

Men hvor var bilnøklene?

 

Tenkte at jeg måtte ha gått fra de på kaffeen og gikk dit. Ingen nøkler var funnet og betjeningen ga seg i kast med leting, uten at det ga resultat. Kunne jeg gått i fra den da jeg gikk fra bilen, husket at jeg la fra meg mobil og nøkler oppå taket da rullestolen skulle løftes ut.

Men nei…

Da var de om jeg hadde mista de på butikken…

 

Jeg kjente en kvalme, jeg hadde med meg ei på over 91 med stokk og ei som satt i rullestol.

Sjøl var jeg også rimelig brukt opp.

 

 

Gikk i spora jeg hadde gått tidligere, men ingen ting å se.

Da jeg nærmer meg kassa slår det ned i meg, for jeg betalte ved sjølbetjeninga, hendelsesforløpet.

Først tok jeg mor sine varer og så tok jeg posen med frø til slutt, da brukte jeg mobilen med å scanne Coop appen og betale gjennom den.

Øynene mine er lange da jeg nærmer meg kassa jeg brukte… og DER!

Både handlelappen som mor hadde skrevet og nøkkelen lå på kanten.

Det var virkelig en lettelse å finne nøkkelen <3.

 

 

Jeg gikk gjennom kaffeen og ga de beskjed om at jeg hadde funnet. Ved bilen fant jeg lillesøster, fikk henne og stolen inn i bilen. Kjøre til hovedinngangen og henta mor og varene, og så var det tut og kjør hjem. Så klart i rolig tempo.

Jeg holdt meg på veien, fikk satt av søsteren, fikk kjørt hjem mor, som ikke følte seg helt god da vi hun var i hus. Så i stedet for å kjøre rett hjem, satte jeg meg litt attmed henne, fikk henta vann og det bedra seg.

 

 

Nå er jeg hjemme og må straks ordne meg på morgendagen.

Må kjøre hjemmefra tidlig for dekkskift, håper bare det er såpass lyst at jeg ser dekka. De ligger i fjøset og er et strev å få inn og ut av bilen når vi er ved den tida dekka må byttes.

Jeg krysser fingrene for at de ikke er for slitte.

Og så har jeg legetime.

Nå får jeg høre om han har funnet ut om jeg er deprimert…for da tenker han nok det bare er å gi meg en tablett…simsalabim.

Jeg tenker at jeg vil begynne å jobbe, men samtidig er jeg fortsatt veldig sliten.

Men det blir slik det blir. Orker ikke tenke verken slik eller slik.

 

I kveld fikk jeg spørsmål om å dele et bilde fra ungdomstiden og jeg valgte et bilde fra starten av ungdomsskolen. Og med den 13 år gamle meg ønsker jeg god natt.

 

 

♥