Så er framtida straks her

 

 

 

 

Uka ligger blank, eller nesten blank, foran meg. Og i morgen starter sommeren.

 

 

 

 

Her for noen dager siden gikk det opp for meg at det straks var sommer. Og det hadde jeg ikke tenkt på.

 

Ferie og slikt.

 

Nå begynner den å legge seg inn i kalenderen, etter og ha tenkt på hvordan det som skal løses, løses.

 

Tror jeg skal ha den lengste delen tidlig og en kortere i august.

Det tror jeg blir bra. Da har jeg en uke igjen til høsten.

 

 

Men i denne uka blir det ikke ferie.

 

I dag tenkte jeg bare jobb og så hjem.

Det er bare det at i kveld er det to arrangement. Og begge har jeg egentlig vil ha deltatt på.

 

Akkurat det går som kjent ikke.

Det ene et årsmøte i viltforvaltning og det andre et forfattermøte på biblioteket om når et liv er over.

Jeg har valgt det siste, tror det er veldig relevant for det jeg sjøl befinner meg i. Håper bare ikke det trykker på følelsene på et slikt vis at jeg begynner å grine. Det orker jeg ikke.

Jeg har kjent jeg har vært svakere i det siste, fordi det er så mye som skal ordnes i over alt – så litt slått ut.

 

 

Ellers er det ikke mange dagene til seminaret, det er så klart fryktelig spennende.

 

Så arbeidsuka mi vil slutte på torsdag denne uka. Og jeg kjenner allerede at jeg gleder meg til neste helg.

 

 

Nå er det bare å hoppe ut i det.

Holde seg for nesen å jumpe uti…om ikke bokstavelig.

 

 

Hva er din mest spennende oppgave i uka som kommer?

 

 

 

 

Blomstrende dag

 

 

 

 

 

Det blomstrer, skvakker fra reira og fra lia høres gjøken.

 

 

 

Bakom denne heggen henger fuglekasser på låveveggen. Det er kommet fugleunger.

Jeg tror nesten ikke jeg hadde registrert at det var en hegg som voks der. Men i dag tenkte jeg, jøss, det vokser en hegg her.

Jeg syns den er fin, om det ikke er så smart med et tre klint inn til veggen.

 

 

 

Kjente lukta. Av hegg.

 

Syrinene står i knopp. Har to stykker.

De ble planta samtidig og den hvite har vokst seg stor.

 

 

Mens den blå er liten og kommer med første blomster i år.

Jorda var mye grunnere der den står, fylte på jord i fjor for å få den til å vokse. Og i år serverer den første blå blomsteren.

 

 

Kjempekonvallene har en kort blomstringstid. Ved siden står det peppermynte, den syns nesten ikke ennå, men duften kjennes.

 

 

Og så er det de tre søtmispelene som holder på å bli tre tre, de har et overdådig blomsterflor.

 

 

Epletreet står også i blomst. Sarte og så nydelige.

 

 

Den egentlig misjonen var å sjekke plenklipperen, da jeg gikk ut. For graset vokser med et vilt tempo.

 

 

Plenklipperen ble tømt og fylt med nytt drivstoff.

Og under over alle under, den starta!

 

Jeg fikk klipt noe, men ble så forstyrra av all løvetannen som lyste opp.

 

 

 

Kan ikke bare meie dem ned-.

 

Så enden på lørdagskvelden var å plukke løvetann, knuppene steikte jeg – så sammen med stekt kyllingkjøttdeig og blomkål/persillerotpurre, ble den kveldsmaten.

 

 

For plenklipperen…den holdt til noen runder, da slukna den. Etterpå protesterte den på mer arbeid.

Jeg sender en stille bønn en eller annen vei for at den vil ombestemme seg snart.

 

 

Slik gikk siste lørdagen i mai blomstrende.

Håper på flere.

 

 

 

H for hjemme

 

 

Jooo, jeg måtte hjem. Fant ut det, etter en lang dag. Måtte bare det.

 

 

Og så kjørte jeg gjennom myk vårnatt.

Hvordan skal en beskrive en vårhimmel sent i mai, en vårhimmel som lover sol neste dag. Denne fløyelsmyke evigheta som hvelver seg inn i horisonten.

Sjøen med krusninger som glitrer.

Det finnes ikke ord som kan beskrive hvor vakkert det er.

 

 

Men det er godt å være hjemme.

Hjemme igjen.

Krølle seg sammen i stolen sin og vite at nå står bare en ting igjen, å legge seg.

Etter jobb var det feiring av fødselsdag.

Gledde med. Og det ble koselig.

Pizza og kake.

En dag med utskeielser.

 

Så våkner en til lørdagen.

En helt fri dag.

 

Håper dagen overrasker meg.

 

 

 

 

 

En lettere sommer

 

 

For min del er det mye som med fordel kan bli lettere denne sommeren.

 

 

 

Ikke minst kiloa.

De er om dagen tyngende. Nesten som de får en i kne.

 

Men det er ikke det.

 

Sjøl om jeg nok har et lønnlig håp om at på sikt vil fokuset på mat også hjelpe til at livvidden krymper.

 

 

Likevel er det som jeg har skrevet tidligere, energien som må opp.

Helst energi opp og vekt ned.

 

 

Akkurat nå er det likevel noe annet.

Det er håret som gjør sommeren letter.

I går var det frisørbesøk.

Og det var litt av en dunge som lå att på golvet da saksa var lagt bort.

 

Da jeg satte meg i stolen sa jeg “gjør hva du vil, jeg er i dine hender”.

Og slik ble det. Hun fikk bestemme.

 

Håret ble ikke, som du ser, blått.

 

 

Men en grei forandring.

Godt å få gjort denne klippen.

 

 

 

Og så gikk dagens solrunde over himmelen. Jeg fikk gjort slik jeg skulle.

 

Nå står en ny dag på terskelen.

Før helg.

Deilige helg.

 

 

Har du noen fine og forunderlige planer for helga?

 

 

 

 

 

Heldigvis

 

 

 

Heldigvis er det vår. Heldigvis er det fint vær. Heldigvis.

 

 

 

Noen dager må en klamre seg til “heldigvis”.

Vaskemaskina virker, for eksempel. Det er er godt.

Dagene er lette og lyse.

Det blomstrer.

 

 

Så en får fokusere på alt som er glede.

Det andre, det som hviler tungt på skuldrene en periode, det går over.

 

Heldigvis.

 

Så det behøver en ikke skrive om.

 

 

 

 

Når all fornuft er oppbrukt

 

 

Plutselig er det nok. Alt dette her. Sekken på nakken av levd liv. Må’ene og skal’ene.

 

 

 

Jeg sendte melding til frisøren.

Jeg !

Fikk svar til slutt. Fikk også time.

Håret er for langt og hele meg er en tragedie.

 

Om den unge meg hadde møtt den gamle meg og forstått at dette var den unge som eldre…ja, da vet jeg ikke…

Men den gamle meg har akseptert livet. Ser andre verdier og aksepterer etter forholda nokså bra.

 

Slik vanligvis og oftest.

Men det blir nok.

 

Jeg tok fram kassene med sommertøy her om dagen.

Åpna dørene til klesskapet…

Kjente det, som en bølge kom det over meg.

All fornuft, all forståelse, all aksept, som jeg er bygd opp av, tok slutt. Det ropa fra mitt indre “kast”.

“KAST”!

Få alt dette bort.

 

Alt jeg har dratt på i tiår etter tiår, få det bort.

Jeg vil ikke ha all den fornufta, all aksepten av at det vart slik…jeg vil MER!

 

Dette livet mitt har blitt, det at jeg egentlig heller ikke kan gå til frisør.

 

Tror jeg gjør noe helt anna, fullstendig annerledes denne gangen, kanskje jeg skal farge håret blått?

Jeg orker ikke være for gammel til alt. Og det er vel meg sjøl som setter begrensningene…

 

 

Jeg vil kaste klær (ikke de jeg har på meg altså), klærne ligger der som et minne om all denne fornuft og alle begrensingene, stemmen inni meg som sier:  kan ikke kaste, kan få bruk for dem-.

 

NEI!!!!

 

Jeg vil ikke ha ikke bruk for alt dette gamle.

 

 

Så en dag i snarlig framtid skal jeg lage tre dunger. Kanskje med blått hår på hodet.

En dunge for ja, en for nei og en for kanskje.

Dungen med JA skal kastes, dungen med KANSKJE gåes igjennom en gang til.

NEI-dungen blir med videre.

Etter det håper jeg på nesten tomme hyller.

Frie hyller.

Fritt liv.

 

Skal jeg kaste de utslitte klærne også, dem jeg bruker hjemme, skal tro om de også må bort?

 

Får tenke noen runder på det. For det blir ikke i dag.

Det har jeg ikke tid til.

 

 

 

En grønn sky

 

 

 

Jeg vil ha en langhelg til. Med en gang! 

 

 

 

 

Men så banker det på døra, en ny uke står klar. Og jeg har brukt opp hele helga. Den var fantastisk full av den vakreste våren.

 

 

Nå må jeg ta med meg fotoapparat ut, tenkte jeg flere ganger.

Men jeg gjorde det ikke.

For egentlig gjorde jeg fint lite.

Jeg baka,  gjorde det.

Bakst av surdeig.

Flere bakster.

Det smaker godt, men spekulerer på om jeg blir luktende surdeig. Kjenner smaken lenge etter jeg har spist.

 

Lørdagen så jeg Meoldi Grand Prix.

Jeg koste meg. Likte flere innslag. Jeg som ikke har vært GP-menneske.

Ukraina.

Italia.

Latvia…minte meg om 80-tallet.

 

 

 

Jeg var også en tur på fjellet.

Sjekka løypa til StikkUt turen og fikk satt opp koden som skal stå ved enden.

Litt forskrekka oppdaga jeg at jeg stoppa å virke. Etter å ha trappa meg ned i gjørme, som vist seg å ha en slags uendelighet – foten forsvant til over kneet – stoppa jeg å virke.

Så jeg begynte å falle, to ganger deisa jeg i bakken. Så fra da måtte jeg konsentrere meg.

Heldigvis hadde jeg med en nabo, det var betryggende.

Vel hjemme sovna jeg med frost under ullpledd. Etter noen timer var jeg blitt normal igjen.  

 

Hage, ugress og slikt, har fått nyte freden.

 

Andre pinsedag etter enda mer baking, hadde jeg en avtale med mor. Vi skulle finne et sted å spise, men de få stedene som hadde åpent i kommunen hadde ikke det på menyen som frista. Derfor gikk turen til nabokommunen sammen med en lang retur i gjennom regn og sol.

Skikkelig godt med en boost med natur inn gjennom bilvindu.

Hav og fjell, turkisblå strandlinje og skyformasjoner, løvtre i alskens grønne nyanser, en grønn sky en fikk lyst til å kose med.

 

Da står uka klar. Med ditt og datt.

Litt slik hattifnatt.

Men det er årets vakreste tid. Ved siden av de andre vakre tidene gjennom et år.

 

Riktig fin uke :).

 

 

Hva holder jeg på med?

 

 

 

 

Noen dager fri uten en eneste plan. Da kan jeg tenke. Og enda bedre, jeg kan skrive.

 

 

 

 

 

 

I siste innlegg her på bloggen, skrev jeg om at jeg skulle skrive om hva jeg er i gang med om dagen.

Ikke bare meg da.

Jeg jobber i en liten stilling som avdelingsleder på et museum. Så styret er absolutt med på det.

Og kommunen.

 

For akkurat i kommunen jeg bor i, er det mange hus som er bygd på et spesielt vis. De finnes andre steder også, men vi har mange av dem.

 

Jeg bor i en kystkommune og folk har her hatt mulighet til å overleve.

Noen av mine aner kommer fra dalstrøka, for å overleve var det mange som flytta ut til kysten.

Her hadde man sjøen og fisket.

 

Det var viktig å sette opp hus både til båtene de brukte og maten de fikk sanket inn.

Så det å sette opp naust til båter og brygger til mat, var viktig.

,

 

I kommune, og egentlig det som hørte til grensene til det gamle Nordmøre, er sjøhusa bygd med sval.

Regner med dere vet hva sval er.

 

Her har vi mange av bygningene, at fylket har vektlagt dette som en nasjonal verdi i vår kommune.

Det har vært snakket om dette i mange år. Om de grå husa som ligger nede ved sjøkanten.

 

Tiden har forandret seg, de har ikke den praktiske betydningen lengre, som de hadde.

Og da skjer det, fler og fler forsvinner.

Faller sammen.

Fordi husa er i privat eie og mange ikke har interesse eller kapasitet til å ivareta dem.

 

Dette er bakgrunnen.

 

 

Om litt over uke skal vi ha et seminar. Ikke på museet, men i kultursalen.

Der kan vi samle en avgrensa mengde mennesker, om vi ikke får et smitteutbrudd. Spenning nok i seg sjøl.

Vi lever i den tida vi gjør.

 

Jeg har vært fokusert på å legge opp seminaret med “matnyttig” innhold. Nå er det på plass og jeg er i gang med å få folk til å komme for å høre på.

Også et spenningsmoment.

 

Ønsket er at det kan opprettes en interesseforening.

 

 

For med min lille stillingsprosent har ikke jeg den store kapasitet. Men er vi flere mennesker kan vi lettere få til ting.

 

Og en av de som jeg syns har gjort en veldig god jobb med å ta vare på gamle bygg, er Storfjorden Venner. De har tatt vare på gamle fjellgårder rundt Storfjorden og omland i 45 år. Så gleden var stor da de både ble engasjert og sa ja til å komme å fortelle om sitt arbeid med å få til det de har gjort.

En annen kapasitet er Jon Bojer Godal, han har skrevet bøker om kysten og har arbeidet opp en stor kunnskapsbase gjennom et helt liv. Så dato var lagt etter både han og ordføreren, som skal ønske velkommen.

Fylkeskommunen kommer med flere og Kulturminnefondet har sagt ja, sistnevnte må vi ta over Teams.

Ja, vi kommer også til å streame kvelden.

Ellers skal både styreleder og sjefen min si et par ord.

Håper også vi får tid til spørsmålssekvens.

 

 

Jeg håper dette fører til at vi kan få bygd opp en interesseorganisasjon som vil være kapabel til både praktisk rådgiving, dugnad og økonomisk hjelp, slik at vi kan greie å berge disse bygga for framtida.

Noen av de er så gamle som at de er datert til 1600-tall.

Senere har vi også plan om å få bygd opp en svalgangsbrygge på museet jeg jobber på. Både for dokumentasjon og forskning.

 

Så dette er hovedfokuset i min dag.

I går fikk jeg en melding; “har du husket på dugnaden”…. Det hadde jeg ikke.

Så da var det å få ut info om den på overtid.

Sommerens arrangement er nedskalert og nesten, må jeg si, nedprioritert.

Planen jeg lagde meg på nyåret med å få lagt inn gjenstander i digitalt arkiv før juni, er bare å vinke til.

Så dette er dagene min for tiden.

Men nå ska jeg nyte noen fridager.

 

Hvilke planer for pinsa har du, eller gjør du som meg…tenker å ha helt fri og nyte?

 

 

 

Fokus

 

 

 

 

“Mat er godt” har blitt en herming i vår familie.

 

 

 

Det var en uttale som kom fra mellomste, som satt igjen ved bordet i et barnefødselsdagsselskap da alle de andre barna hadde gått i fra bordet.

 

 

Ja, mat er godt.

Mye mat er godt.

Godt for tunga og godt for mye annet.

 

Men kanskje ikke fullt så godt for oss, alltid.

 

foto : nunni

 

Jeg har alltid vært opptatt av mat. Jeg syns mat er spennende.

Men det kan godt hende mat er mye mer enn godt for meg.

Mat kan være både trøst og straff.

 

Hva vet en, og hva tror en om seg sjøl.

Vet jeg tror jeg vet, men det betyr ikke det samme som jeg gjør det.

 

Etter hvert som helsa har lugga har fokuset mitt gått bort fra de forskjellige verdens-kjøkken til hva spiser vi og hva er mat-.

Mat i forståelse av godt for oss, eller godt for meg.

 

Jeg har vært innom Gry Hammer og fermentering, og er kommet tilbake dit. Har bladd i en av hennes bøker. Akkurat nå står en startkultur og modnes for surdeigsbaking. For å bruke noe melbakst. 

 

Til 17. mai hadde jeg både fermentert humus og fermetert appelsinmarmelade på bordet. Sammen med suppe av brennesle og is av nyutsprungne rogneblad.

Gjengen min var hjemme å feira, her har jentene hentet nyutsprunget løv til å dekorere med.

 

 

Det ble nok litt sukker også, sjøl om det er fy.

Raffinert sukker hører ikke til i kostholdet mitt lengre.

Unngår også mest mulig prossesert mat.

 

musikk av Asbjørg

 

Jeg har vært her før, i dette tankeregimet, men det er å få det helt inn i vanen er en utfordring. Gjøre dette til en livsstil.

 

Har også kommet over et konsept som heter Spis deg fri om matavhengighet, som starta med at jeg fant en podkast. Der skal det meste av søtt kuttes, og alt mel.

Foreløpig er det for ambisiøst for meg.

 

Matfokuset er med andre ord stort.

 

Hvordan fungere bedre, få opp en bedre bakterieflora i tarmen.

Slikt.

Og faktisk, den største drivkraften er å få mer energi, ikke vekt eller vondter.

Får jeg opp den, ha en bedre motor for drivverket, da blir jeg enormt glad.

 

Så dette er ett av mine fokus om dagen. I tillegg har jeg et gedigen fokus på jobben, kanskje jeg skal skrive om det neste gang.

 

Energifattighet og for travle dager for den energien jeg har, er ikke det beste for å produsere noe i bloggverdenen.

 

Men plutselig dukker jeg opp igjen… 

 

 

Mai i farta

 

 

 

En vårdag med fuglekvitter, det er åttende mai og Norges frihetsdag. Og så er det lørdag.

 

 

 

Jeg har fridag og skal nyte den helt. Og som i forrige innlegget der jeg skrev om helga, vil jeg i dag, i helga, skrive om midt i uka.

Eller kanskje mer et ukesresymé.

 

Kan være greit å dvele litt ved denne tida som raser forbi.

For å holde igjen. Kjenne på følelsene av dagene.

 

Så da starter jeg ved sist mandag, etter jobb gikk turen til Trondheim. For på tirsdag skulle jeg få sjekka muligheta til å få satt inn tann på stift.

Etter en “omfattende” undersøkelse som var en kort titt i munnen pluss røntgen, fikk jeg presentert regninga for både dagens besøk og hva herligheten vil koste.

Det er noe som ikke fungerer så bra når helse, framkomstmiddel og slikt, braker sammen. Og det har vært mye en periode så jeg avgjorde ikke der noe mer, må se på saken.

Dagen etter, vel hjemme, kom epikrisen fra forrige Trondheimsbesøk med uttalelse for å legge fram ved tannlegebesøk.

Og enda en diagnose-.

Da jeg sitter der inne i bilen etter å ha plukka med meg posten på tur hjem og åpner konvolutt og leser teksten, kjenner jeg tårene komme.

Fordi jeg er lei.

Lei av å feile noe.

At det skal være noe.

Jeg er fullstendig klar over at dette ikke er slik fryktelig ille, men noen ganger er det på sin plass med noen tårer. Som en ventil som får utløst noe i oss, uansett hva tårene kommer av.

Den nye diagnosen var sekundær sjøgrens. Så nå har jeg lest meg opp på det. Og jeg leser at dette syndromet, for det blir kalt det,  forekommer hos en tredjedel av de som har revmatisme.

Så da så.

Da måtte jeg få det.

Men jeg skal visst har rettigheter ved tannlegebehandling også, men ikke sjekket dette nærmere enda.

 

Ellers var det hyggelig i Trondheim. Veldig fint å møte jentene, overnatta hos den ene og hun var med meg da jeg hadde timen.

Resten av dagen, før jeg kjørte tilbake, var jeg sammen med den andre.

Opplevde det godt for oss alle. Alle har vi noe å stri med, inn i mellom. Og da er en prat godt.

 

Resten av uka har det vært jobb. Der gikk dagene i hovedsak med på å planlegge et seminar og et styremøte. Seminaret skal jeg skrive nærmer om senere, for det er så artig.

 

Slutten av uka var det mor sin tur til tannlege.

Så i går fikk hun dagen min.

 

Fra kjøkkenvinduet hjemme hos mor

 

Timen var ganske tidlig. Etterpå besøkte vi søstera mi. Før handling og hjem til mor. Jeg ble der over dagsrevyen, før jeg kjørte hjem.

 

Der fikk jeg noen timer med å se på serier, begge fra NRK; Rådebank og Familien Durrells greske eventyr.

Jeg lot dag bli natt og tok ett jafs av dagen i dag.

Og i dag…i dag er det helg. Så nå skal jeg fortsette med framtida.

 

Jeg har ganske bra kontroll på noe, om dagen, både bevegelse og at jeg nesten rydda bort inntak av hvitt sukker. Så det er bra og lover bedre for denne framtida.

Men det er vi lever.

 

Ha en super dag.