Grålysninga ordner dagen lysere, etter hvert. Jeg bosetter meg i kroppen min for en ny dag.

 

 

 

Med sitronvann i glasset og ild på ovnen.

Hører på ni-timen.

Snart skal jeg ut.

Skal både på kontoret og biblioteket.

 

Men er så glad for at vi er kommet til i dag og ferdig med gårsdagen. For den grudde jeg meg til.

Den starta for lenge siden.

 

Foreldra mine går til øyelege.

Etter jeg begynte med medisin for reumatisme ble det mye trøbbel i kroppen. Blant anna ene øyet. Så da fikk jeg time til samme øyelege.

På grunn av omstendigheter og mye, gikk det plutselig tid  som passerte året – siden sist gang vi alle skulle vært der.

Så her for en tid tilbake tok jeg sats, peila meg inn mot det lille ringevinduet som er disponibelt til å ta kontakt.

Vi fikk time alle tre, og dagen var i går.

 

I og med at jeg også skulle ha kontroll kunne jeg ikke kjøre. For kan risikere å bli dryppet med noe som utvider pupillene og som gjør en veldig lysømfintlig.

Etter hvert var det tydelig at jeg ville få problemer med å få far med. Så det har vært ringing og styring for å få dette til.

Legekontor og hjemmesykepleien.

Og tanker om en skulle utsette faren min for dette.

 

Da jeg parkerte nedenfor huset deres i god tid i går, sto hjemmesykepleien å vinka oppi bakken. Utenfor inngangsdøren holdt ambulansepersonell på å løfte far inn i bilen. Og så kom taxien som skulle ta med mor og meg.

Underveis forteller sjåføren at vi ikke kunne blitt med alle tre i bilen uansett, for reglene under koronaen sa toppen to passasjerer.

 

Slik  dura vi avgårde i god tid. Såpass god tid at vi tok ferga før den vi skulle. Det er halvtimes ruter.

– Kommer dere såå tidlig, sa hun i resepsjonen.

Far hadde lånt en stol fra ambulansen, så undersøkelsene gikk greit med at han satt i den. Men han sjøl ble veldig sliten av at den ikke hadde noe komfort.

 

Og faktisk gikk det slik at vi alle ble ferdige samtidig og at da sto både taxien og ambulansen utenfor. Samme ferge tilbake og retur til huset deres.

Regna egentlig med at far for hjem først og hvordan en skulle løse dette med nøkler og folk der, så han ikke var alen etter hjemkomst.

 

I hodet mitt foregikk det så masse organisering og problem-senario, at før vi kom fram begynte jeg å plage meg sjøl med tanker som “tenk om jeg hadde notert timen på feil dag…”

 

I dag kjennes det, jeg ville ikke våkne, jeg er stiv og støl, men snart nå…skal jeg til.

Vil gjøre godt med en solhilsen, strekke, puste dypt og kjenne en er til.  

 

Gårsdagen er over, alt gikk bra.

Jeg har for mye grå pipp-pipp på øynene, men det er det løsning for. Så på nyåret blir det et lite inngrep. Da blir nok synet mitt skarpskodd.

 

Denne øvelsen her gjør jeg ikke opp igjen. Får heller ta flere byturer. For å kordinere en slik utflukt var krevende.

Men jeg er glad det gikk så bra, og vil sende en takk til hjemmetjenesten for at vi fikk dette til.

 

 

♥

 

 

 

 

Som perler på en snor kommer dagene. I forskjellige farger og mønster.

 

 

 

Jeg står opp og legger meg, står opp og legger meg…

Dette er livet.

Hver dag er livet ditt, det du lever.

 

Jeg er midt i en ferie.

Tok raust ut de siste to ukene mine, droppa å føre over.

Som har blitt en tradisjon etter hvert i de siste åra.

 

Snøen forsvant, den jeg skrev om i siste ukessammendraget. Etter det kom en travel uke, med møter og å få unna seg det jeg måtte før ferien.

Første feriedag starta tørt, ikke en dråpe vann ut av kranene.

Så det var bare å legge til skogs, for å finne brønnen, elva og årsaken.

 

 

Jeg har aldri gått dit alene, så jeg gikk alt for høyt opp og ikke fant jeg elva.

Men heldigvis lever vi en tid der vi kan google. Så jeg fant ut at gikk jeg enda litt til, var jeg framme.

Begynte å gå ned langs den og plutselig ser jeg slangen. Den står opp i tørre lufta…eller tørr, det regna. Jeg fikk lagt den ned i elva, og festa den med steiner.

Det hadde nok vært is som hadde smeltet og tatt slangen med seg.

Måtte styre litt før jeg fikk vannet til å renne, det var is i slangen.

Men da endelig vannet plaska ned i brønnen var jeg fornøgd, våt og sliten.

 

Det gikk en stund før vannet var tilbake i kranene, men sjøl om trykket var lavt, var det godt å stille seg under en varm dusj en stund etter.

 

Jeg har forresten vært på flere skogsturer.

Tatt inn bar og mose.

Fikk kjøpt meg en lysslynge, men den var for kort.

 

 

Derfor kjøpte meg en til og fikk to lyspunkt ute.

Både i tujaen og ved inngangen.

 

 

Følte glede ved dette.

 

Bakt har jeg også. Det ene typen jeg bruker, ligger nå i frysere.

Bakte det samme en gang til, men fikk malt opp solsikka og valnøttene, før jeg hadde det i.

Ikke så greit for faren min å få korn i munnen, for det vil komme under gebisset.

Julegavene til de i år blir i hovedsak hjemmebakt, moren bryr seg ikke om baking i år. Hun syns ovnen er for dårlig.

Nå står det steiking av lyst brød.

 

 

Tannlege besøk har jeg hatt et par av, nitidig beskrevet i forrige innlegg.

 

Dagene har gått.

Ikke så effektive som jeg håpte.

Men alle vinduer er vaska og gardiner, puter og slikt-.

Forrige helg fant jeg fram til advent. Jeg fulgte med på tv, lo, gråt og så, at hele landet tenkte julegrana.

 

I dag er det to lys som tennes.

 

 

Var framom foreldra mine forrige helg og ordna for dem også.

 

Og ennå er det noen flere ting, besøk, butikkgange, telefoner og slikt, som er utført.

Men leiligheta nede er ikke i orden, ikke har jeg lest bøker og ikke skrevet, heller ikke tegna og mala.

 

Tenkte jeg skulle få gjort slik i ferien.

 

Og sjøl om jeg har en uke igjen, regner jeg med den går like fort som den som har gått.

Men jeg gleder meg til jul, uten at jeg vet helt hvordan den blir.

Holder alle seg friske?

Far er for skrøpelig i år til å ta med hit.

Sønnen min må kanskje arbeide, har sagt at faren bare må komme, om han vil. Har ikke fått ordentlig svar.

Men noen blir det nok.

I fjor var vi elleve. I år blir vi toppen fem, lenge siden vi har vært så få.

Skulle jeg bli helt alene skal jeg kose meg likevel.

Lenge siden jeg har gledd meg slik til jul.

For da er vi kommet fram til veien mot en ny vår.

Og kanskje blir koronaen noe som vi kan leve vanlig med.

 

 

Ønsker deg en riktig fin andre søndag i advent.

 

 

♥

 

 

 

 

I dag mista jeg munnen min. Ikke munn og mæle, bare munnen.

 

 

 

Tannlegen sier ikke gap opp, lengre. Ikke stiller de spørsmål du ikke kan svare på heller, når du gaper.

Slike besøk er best når du kan gå ut igjen uten noe mer enn en kikk.

 

Slik gikk det ikke.

 

Jeg hadde fått en time som jeg måtte utsette.

 

I forrige uke ble server twist og kaffe i ett møte. Møteleder forteller om sin erfaring med karamellene som befinner seg i posene og en plombe som løsna.

Jeg tenkte at jeg kanskje ikke burde spise karamellen jeg hadde henta.

Men tenkte så;

det går så klart bra.

 

Det gjorde det ikke.

 

Plutselig kjente jeg noe hardt, og det var ikke bare plomben, det var forresten ikke noen plombe.

Nesten hele tanna, en jeksel, plukka jeg ut.

 

Flaks i uflaksen var at jeg hadde den utsatte timen neste dag.

 

 

I tannlegestolen får jeg dommen…og ja, den var dum.

For akkurat denne tanna var rotfylt, og til og med rota var delt i to, antakelig under karamell-økta.  Det eneste som kunne gjøres var å sette tann på stift, om forholda i kjeven var til stede.

 

Men på andre sida var det også en lignende tann, rotfylt, som begynte å se dårlig ut.

I tillegg hadde det blitt hull under en fylling i en annen tann.

 

Her var det tilstander som aldri passer og hvert fall ikke før jul.

Men hvem vil bli tannløs…

Så det som sto igjen av tanna og hele rota ble røska ut, med påfølgende penicillinkur. Som ikke passer med medisinering for reumatismen. For jeg vil ikke ‘miste’ kroppen min, verken nå, i jula eller ellers.

 

Men må man, så er det det en må…

 

 

I dag hadde jeg time igjen og spurte om tannlegen kunne ta tanna med hull under plomben, for den var øm å tygge på.

Underveis under arbeidet stopper tannlegen opp, det var verre enn hun hadde trodd. Hadde jeg ikke hatt smerter i tanna, ville hun vite.

Nerven var betent, så her måtte tanna rotfylles.

 

Nå sitter jeg her, mens mørket begynner å skjule dagen.

Bedøvelsen holde på å slippe taket.

Men jeg måtte gi opp å spise da jeg skulle prøve, for gang på gang knaka det i indre kinn når jeg beit åt.

Så her er det tilstander.

 

Nå skal jeg ikke tilbake før etter nyttår.

 

Enn å må gjøre slikt, vondt er det, dyrt er det og ikke er det det minste morsomt.

 

Men dette blir også historie.

Noe en gjorde en gang.

 

Det trøster jeg meg med.

 

 

 

 

Med overhengende fare for gjentakelser, legger jeg ut et nytt gratulasjons-innlegg.

 

 

 

Mi gode mellomste er i ferd med å klatre oppover andre halvdel av tyve åra.

Da jeg fikk noen minutter med henne på telefonen, sa jeg akkurat dette. At jeg syntes at nå hadde hun blitt eldre enn det jeg syntes hun var.

– Ikke nevn det, sa hun og hadde det på samme måten.

 

 

Jeg hadde tenkt og dra til Trondheim for å feire, men hun er midt i eksamenstida.

Drar opp på universitetet klokka åtte om morgenen og holder på til åtte om kvelden. Det er framføringer og gjennomgang.

Neste fredag er hun ferdig med  denne perioden.

 

Vi skal feire når hun er kommet i gjennom.

Det har vært både artig og utfordrende sier hun. Hun holder på med en bachelor i drama og teater.  

De hun går sammen med hadde laga kake med lys.

 

Yngstejenta hadde en plan om å lage middag og dra dit sammen med sin kjærest, men hun skulle sjekke opp om det passa, med samboeren til fødselsdagsbarnet.

 

 

Sjøl trodde hun at hun kom hjem og skulle spise middag med han.

Jeg er ikke informert om hvordan det gikk.

 

Hun har jobba mindre med å lage  musikk , men her har hun posta på sin åpne Instagram-konto et arbeid hun er i gang med.

-Spilt inn på mobil.

 

Her er fra en oppgave på studiet, der hun opptredde som et ånde-vesen som samla inn søppel.

 

Jeg koser meg med det hun kreerer, og tenkte en fødselsdag var naturlig å dele slikt. Og jeg har kunna delt så mye mer.

 

Skal jeg rekke å poste gratulasjonen innen datoen, må jeg jeg avslutte og sende GRATULASJONEN

til deg,

fantastiske,

snille,

jenta mi

<3.