Grålysninga ordner dagen lysere, etter hvert. Jeg bosetter meg i kroppen min for en ny dag.
Med sitronvann i glasset og ild på ovnen.
Hører på ni-timen.
Snart skal jeg ut.
Skal både på kontoret og biblioteket.
Men er så glad for at vi er kommet til i dag og ferdig med gårsdagen. For den grudde jeg meg til.
Den starta for lenge siden.
Foreldra mine går til øyelege.
Etter jeg begynte med medisin for reumatisme ble det mye trøbbel i kroppen. Blant anna ene øyet. Så da fikk jeg time til samme øyelege.
På grunn av omstendigheter og mye, gikk det plutselig tid som passerte året – siden sist gang vi alle skulle vært der.
Så her for en tid tilbake tok jeg sats, peila meg inn mot det lille ringevinduet som er disponibelt til å ta kontakt.
Vi fikk time alle tre, og dagen var i går.
I og med at jeg også skulle ha kontroll kunne jeg ikke kjøre. For kan risikere å bli dryppet med noe som utvider pupillene og som gjør en veldig lysømfintlig.
Etter hvert var det tydelig at jeg ville få problemer med å få far med. Så det har vært ringing og styring for å få dette til.
Legekontor og hjemmesykepleien.
Og tanker om en skulle utsette faren min for dette.
Da jeg parkerte nedenfor huset deres i god tid i går, sto hjemmesykepleien å vinka oppi bakken. Utenfor inngangsdøren holdt ambulansepersonell på å løfte far inn i bilen. Og så kom taxien som skulle ta med mor og meg.
Underveis forteller sjåføren at vi ikke kunne blitt med alle tre i bilen uansett, for reglene under koronaen sa toppen to passasjerer.
Slik dura vi avgårde i god tid. Såpass god tid at vi tok ferga før den vi skulle. Det er halvtimes ruter.
– Kommer dere såå tidlig, sa hun i resepsjonen.
Far hadde lånt en stol fra ambulansen, så undersøkelsene gikk greit med at han satt i den. Men han sjøl ble veldig sliten av at den ikke hadde noe komfort.
Og faktisk gikk det slik at vi alle ble ferdige samtidig og at da sto både taxien og ambulansen utenfor. Samme ferge tilbake og retur til huset deres.
Regna egentlig med at far for hjem først og hvordan en skulle løse dette med nøkler og folk der, så han ikke var alen etter hjemkomst.
I hodet mitt foregikk det så masse organisering og problem-senario, at før vi kom fram begynte jeg å plage meg sjøl med tanker som “tenk om jeg hadde notert timen på feil dag…”
I dag kjennes det, jeg ville ikke våkne, jeg er stiv og støl, men snart nå…skal jeg til.
Vil gjøre godt med en solhilsen, strekke, puste dypt og kjenne en er til.
Gårsdagen er over, alt gikk bra.
Jeg har for mye grå pipp-pipp på øynene, men det er det løsning for. Så på nyåret blir det et lite inngrep. Da blir nok synet mitt skarpskodd.
Denne øvelsen her gjør jeg ikke opp igjen. Får heller ta flere byturer. For å kordinere en slik utflukt var krevende.
Men jeg er glad det gikk så bra, og vil sende en takk til hjemmetjenesten for at vi fikk dette til.
♥