-Om å bli ferdig. Ferdig uansett, men spesielt det en inspirert og full av overmot starter opp med.

 

 

For det er lett å starte, uansett nesten hva det måtte være.

 

Mange av oss damene har en hang til pinner, pinner og tråd. Strikking heter noe av det.

Jeg var 17 år da jeg oppdaga at det gikk an å få ting ferdig.

Ting med strikkepinner og tråd.

Før hadde jeg likt heklenål og tråd. Det gikk fort. Likte at det gikk fort.

 

Etter oppdagelsen kom mange år med produksjon.

En periode var jeg flittig på strikkemaskin også, det ble mange plagg. Laga mønster og sto på.

 

Etter at barna kom, gikk tråden over fingrene i mange år.

Men jeg husker en jul. Under treet lå flere uferdig produkt. Jakke til mannen og dukkeklær til jentene.

Det året fikk fenomenet et kraftig støt av utilstrekkelighet.

 

Jakken ble siden ferdig, men dukkeklærne ble det aldri. Ennå kjenner jeg den triste følelsen, av ikke å mestre. Og at jeg måtte være en dårlig mor som ikke fikk ferdig all dukkeklærne jeg hadde sett for meg.

 

Jeg begynte igjen å strikke mer da jeg jobba-, like før flytting hit jeg nå bor, i en butikk med garn.

Ennå har jeg uferdige ting fra da. Men da hadde jeg en ambisiøs periode. Satte i gang med mye.

 

Da jeg gikk i gang med et strikkeprosjekt som skulle bli en gave nettopp, var jeg ikke direkte overraska over at det ikke ble ferdig til tide.

Men i dag ble gaven overlevert.

Ferdig strikka, trådene festa og garnet tøvd. Måtte kjøre det i vaskemaskina to ganger, før jeg ble fornøyd.

Mottakeren ble både glad og overraska over at det ikke gikk lengre tid. Hun hadde visst nok avskrevet at hun fikk det med det første.

Hun liker farger, sterke farger.

 

Jeg begynte en gang på votter som er strikket av tynt garn fra Rauma. Jeg liker trepinner, men når pinnene er tynne har jeg erfart at trepinner ikke er så lurt.

Pinnene ble både bøyd og brakk.

Tror det var blandt anna pinnene som gjorde det skar seg.

-At det ble lagt bort.

Her er en brekt pinne, tror det er størrelse 2, sammen med andre pinner og en penn (pennen bare lå der).

Lua og vottene var strikka på de største trepinnene.

 

….når øyner og fingrer ikke virker så godt, skjønner en det først ikke. En bare lar være å gjøre det en gjorde tidligere...

 

Gikk mange år før jeg forsto denne sammenhengen.

Når en skjønner dette, er det lettere å gå i gang igjen. Man gir seg da vel ikke på grunn av slikt…

Så jeg tok fram disse vottene som ikke var ferdige, kanskje på tide, tenkte jeg.

Men så viser det seg at det er flere, såkalte, skjær i sjøen.

Jeg har rota bort oppskrifta.

Vil gjerne strikke etter den, så må nok finne den først.

 

Derfor får jeg gå på noe anna først, kanskje gjøre ferdig en genser som nesten bare er monteringa igjen.

 

Men nå fikk jeg vist to av dette som har ligget uferdig.

Den ene er nå ferdig.

Det andre må jeg finne oppskrifta til.

Genseren kan jeg vise når den er ferdig monter.

 

Er du en glad strikker?

 

 

 

 

 

Det er en veldig fin tid nå. Og så er det helg. Men jeg må ta en oversikt og noen grep, tror jeg…

 

 

 

Den kan virke som jeg må leve veldig kontrollert.

Det er egentlig ikke meg, ikke at jeg har vært utagerende på noen måte. Men jeg har tenkt jeg skulle tåle det meste.

 

Og det gjør en bare ikke.

Det er bare det at når en antakelig har gått på akkord med sine egne grenser er det utfordrende å snu på tankemønster.

 

Og stadig sklir jeg utpå. Fordi jeg blir fryktelig lei av å sette meg sjøl slik i sentrum. Sjøl om det kan virke motsatt når jeg skriver et slikt innlegg som dette.

 

Jeg vil jeg skal fungere etter det jeg vil…..om du skjønner.

 

I dag er jeg sliten.

Har litt motvilje mot å gjøre noe som helst.

For det første ser det ille ut hjemme hos meg. For det andre må jeg ut å handle for foreldra mine. Så å få til en god balanse er ikke helt enkelt.

 

Søvn, bevegelse, hvile, mat er viktig for å få dagene til å funger.

For oss alle.

Pusher vi for mye, går det utover disse fire, viktige faktorene. I hvert fall for meg, da spiser jeg for mye, sover for lite, kommer meg ikke ut og presser på for å utfør det jeg har bestemt (som ikke er ut for bevegelse), og slik bortover…

 

Det er så lett å si ja. Så lett å mene dette ja’et også.

Nå prøver jeg ikke si at jeg er et fantastisk ja-menneske, som står på.

Det er jeg ikke.

For alt er relativt. Hvor vi har grensene våre.

 

Og så må en tro på seg sjøl, at det ikke er unnskyldninger og latskap.  

I dag har jeg bare lyst til å sitte i stolen min og at dagen skal være nesten evig.

 

Lista over det jeg tenker og utføre er for lang, det jeg bør det samme. Så både gjøre masse og gjøre ingenting slåss om plassen i tankene mine.

 

Jeg må nok rydde i hodet mitt. Og kanskje ta meg en tur ut for å finne kvister. Kvister til å sette fjør i. Og egentlig la bollene være-.

 

 

Ja, du vet, det er fastelavnssøndag i morgen. Og da er det kremboller i hodet mitt. Men kanskje skal jeg bare hoppe over de…

 

Opp, hopp, finne kvister og rydde i hodet først.

 

Og det er GODT både med årstida og lørdagen.

Det er i alle fall sikkert.

 

♥

 

 

 

 

Når dagen bretter seg ut, lys og fager, da er det på tide å ta fram gamle takter.

 

 

Så det betydde at noe av det første jeg gjorde, var å ta på seg den røde kjeledressen og henge fotoapparatet rundt halen.

Nå var det lenge siden sist. Tror flere uker.

 

Bare labbe ut i morgenlyset. Se på dagen som kom, uten stress.

Bare rusle.

Med en boff som syns dette var en lur ide.

 

Dråper hang på trærne. De var faktisk ikke frosset.

Til tross for at bilen fortalte om lave temperaturer og en grundig skrapejobb-.

Før jeg kunne ta den i bruk.

 

 

Men akkurat første del, før dagen egentlig var i gang, var det lyset som fikk fokus.

Siden gikk dagen.

Det ble en kort jobbedag.

Skulle innom fysio, fikk på-meg-montert noen lapper.

Strøm-.

Føltes som fullt av små maur som pulserte under huden.

 

I går fortalte mor at far ønska seg fisk.

Fersk fisk.

Rogn og lever.

Det er tid for slik mat.

Men jeg orka ikke love noe.

 

Etter behandlinga tok jeg en telefon til fiskeutsalget og skjønte jeg ville rekke dem før stengetid. 

 

Foreldra mine hadde spist middag da jeg kom dit. Men hvem sier man bare skal spise middag en gang om dagen?

Jeg kan forteller det går aldeles suverent med to ganger.

 

Gleden var stor, egentlig hos oss alle. Lenge siden sist vi hadde spist slikt.

Man bør egentlig spise minst ett måltid med fersk fisk, lever og rogn til, i året.

Og faren min, som hadde levd et montomt liv med gåstolen sin i andre etasje, ble plutselig så i vigør at han tok turen ned i først. Og det FØR han hadde spist!

Jeg har hørt uttrykket frisk som et fisk, men at en ble “frisk” før man spiste den – det visste jeg ikke.

 

Nå er dagen kommet i mål. Jeg er endelig hjemme. Tror ikke jeg orker mer i dag. Bare legge meg etter hvert. Det skal bli nydelig.

 

Liker du fersk fisk med lever til?

 

 

Dette skrev jeg i går, men fikk ikke til systemet, alt var på vranga og bare til å legge bort. Så data´n ble klappa sammen. I dag virker alt som det skal. Da poster jeg i den gamle dagen i den nye dagen, som også straks drar av gårde med gjøremåla. Slik som dager gjør.

 

 

 

 

 

 

Dagen strekker i begge retninger. Det blir lysere og lysere.

 

 

Her går vinterferien av stabelen.

De som har skolebarn benytter denne uka til fri.

 

For meg går den nesten ubemerka forbi. Begynner å bli lenge siden mine var så små.

 

Yngste var hjemom i helga. Reiste tilbake til trønderhovedstaden i kveld. Vi har hatt en hyggelig og avslappende helg.

 

Sola har vist seg i søkket mellom to fjell. Ja, den kom til syne etter og ha rulla bakom det ene fjellet.

Soldagen forlenges fort, for slik er naturen her.

 

I morgen er det jobb; statestikk, regnskap og budsjett. Håper jeg er i mål til lunsj, slik at jeg kan gå over på andre oppgaver.

Har begynt å ta kontakt for sommerens arrangement.

Elers er det en del møter framover, de spiser opp tiden.

 

Hjemme henter jeg ved, tenner opp i ovnen, vasker klær og legger de sammen.

Heldigvis er de tunge dagene blitt enormt mye lettere.

Jeg har lyst til å gjøre forskjellig.

Har tatt fram strikkeprosjekt som jeg er i gang med å gjøre ferdig.

Har en del liggende.

Men har også et strikkeprosjekt jeg har lyst til å starte med. En gammel drøm.

Faktisk mange år. Den kan jeg skrive om siden.

 

Nå skal jeg sy inn tråder på en lue og votter, som skal toves. Jeg har også en vott som har ligget lenge, så vidt begynt på andre votten. Dette paret har vært artig å få ferdig.

Ellers har jeg en genser som monteringen står igjen.

 

Det er godt å kjenne på lysten.

Lysten til å gjøre.

 

Akkurat nå regner og blåser det. Kvelden skal ikke bli så gammel, tenker å ta en tidlig kveld slik at dagen i morgen kan starte i god tid.

 

Ønsker deg en riktig fin mandagskveld. 

 

 

 

 

Det nye året er over en måned. Det har vært en måned med mye vær, mye nett og mye helse.

 

 

Det har faktisk vært sammenhengende ett eller anna.

Nå håper jeg dette ikke har blitt normalen, for nå ønsker jeg virkelig at det skal begynne å funke.

ALT!

Året starta med at foreldra mine ble syke og at mobilnettet deres fallt ut. Fortsatte med at mitt datanett var ute gang på gang. Det siste vart en liten boks som hadde stoppa å virke, så etter to uker var jeg igjen på nett, og har nå vært det over en HEL uke.

Men energien til å skrive her inne var skikkelig nede for telling.

Forrige helg måtte jeg ta kontakt med legevakt.

Mellomste og hennes kjære, var hjemme hos meg.

Da legen ringer søndagsmorgene om at jeg må komme til ambulansebåten, ville hun være med. Noe jeg ble glad for.

Kjøreturen bort til båten var på rundt 40 minutter. Det ble bestemt å sende meg til sykehus, jeg prøvde å protestere – var ikke helt enig med det legen landa på.

Men jeg ga meg.

Så klart!

Og mi mellomste tenker først å gå i land, noe jeg syns er logisk. Men så bestemte hun seg å være med.

Enormt snilt<3

Turen går utover sjøen og fra nå føles framtida uoversiktlig. Det er bare å gi seg over.

Båten legger til kai i Kristiansund etter omtrentlig en halv time, der vi har fått beskjed om at avdelingen er stengt denne helga. Så turen videre går i bil til Molde, enda en drøy time.

Der står et team og venter på oss. Jeg har så mye frost i kroppen at sykepleien, som skal sette inn venflon, må gi opp. Etter blodprøver og vurdering av det jeg forteller, finner de ut at det er ikke blindtarm, som var fryktet. Visst ikke noe særlig med det, om en får problem som godt voksen. Derfor denne beredskapen.

Og så får jeg til slutt lov til å reise hjem, sjøl om personellet hadde sett jeg hadde blitt der over natta.

Det var veldig godt å sette seg inn i sin egen bil igjen, sette kursen hjem mens det enda var søndag.

Og det var fryktelig godt at mellomste var med, men jeg syns det var enormt snilt og være med på denne utflukten.

Hjemme venta kjæresten, han hadde foreslått å komme ned for å hente henne da det var snakk om å legge meg inn for natta. De fikk en mye senere retur til Trondhein enn tenkt.

Jeg er veldig glad for omtanken de begge viste, setter handlinga svært høyt.

 

Men det er klart, jeg har kuret. Det viser seg at feberen driver å herjer også. Så slapp er jeg så det holder, men prøvd å være på jobb. Er ikke lett å skjønne om en skal ta hensyn til kroppen, eller bare forsere. Hva som er best, liksom. Hva er hva…

Føler meg grusomt lat.

 

Gleder meg til kroppen er i “normal” gjenge igjen.

 

Sannsynlig har jeg fått influensa, til tross for vaksine, den traff bare 50% har jeg fått vite. Når jeg får infeksjon må jeg stoppe med medisinen som tar ned imunforsvaret mitt, men heldigvis er bevegelsesapperatet mitt greit nok foreløpig. Ledd ass 🙁

 

I tillegg har jeg spist for mye frø, som jeg nå vet må legges i vann, om ikke kan det bli skikkelig trøblete for magen.

 

Jeg håper jeg kan kjøre møtene i morgen, på jobb, som normalt.

At jeg kan ta opp igjen mer bevegelse, uten at feberen stiger. Og at betennelsene i kroppen viser normale verdier, slik at jeg kan forsette det medisinelle løpet. Enn så lenge.

Og ikke minst, slutter å være så forbaska lat.

Heldigvis er vi på tur mot lyset, våren og sola, som snart skinner inn gjennom vinduene.

 

♥

 

 

En grønn verden, grønn natur, midt på vinteren. 

 

 

En verden så grønn og dunkel og våt, at den blir nesten trolsk.

Trær som som er dekt av mose.

Over alt.

Der tråkk av dyr lager stier.

En verden bakenfor og bortenfor der en tror det er fint å gå. Akkurat der kan det være opplevelser.

I en grønn, våt verden som byr på masser av myk mose.

   

 

♥

 

 

Fin dag å gjøre noe spesielt i. For eksempel å gifte seg, eller noe annet som oppleves viktig.

 

 

 

For meg en konstatering av tid.

Tid i fart.

Tid som blir annerledes.

Slik som dagen i dag.

Og mange av dagene før i dag.

Om nett og natt og ting som krever og ting som er vonde. Ikke alvorlig.

Ikke krise.

Bare at det må håndteres.

 

Og om snillhet.

I kveld kan jeg skrive en liten sak, noen få ord. Om tid. Om veien en ikke alltid vet hvor går.

Bare det å kunne skrive et innlegg. I alt som skjer utenfor det en kan kontrollere.

 

Jeg giftet meg ikke i dag.

Akkurat nå sitter jeg i min stue og er fryktelig glad for at jeg gjør akkurat det.

 

Veien i morgen vet jeg ikke.

Men i morgen vet jeg.

Og kanskje kan jeg skrive om dagen i dag. Eller tidligere dager. Men det vet jeg da.

Nå er jeg bare trøtt og hadde lyst til å si et lite hei til dere jeg “kjenner”.

♥