Tre uker

 

 

Om tre uker, akkurat tre uker i dag… Det er godt.

 

 

 

Hva som skjer da skal jeg komme tilbake til.

 

I dag er det tirsdag, den siste tirsdagen i november og siste dag i november også.

Høsten er over.

I morgen er det vinter…da kommer vinteren…sang Jokke & Valentinerne en gang.

 

Jeg liker dem.

 

 

 

Sjøl om vinteren egentlig er kommet.

Og vinteren er jeg ikke så glad i.

Brrrr, det er kaldt.

 

 

Måtte ta ytterjakken min i fanget, det var så kaldt på kontoret.

Jeg frøs og jeg nøs.

Skulle egentlig på et møte etterpå, men jeg droppa det.

Fikk melding om at jeg kunne være med på Teams, så kobla meg opp da jeg kom hjem.

Men slapp ikke inn, fkk beklagelse etterpå.

 

Egentlig var det greit jeg ikke kom med.

Fikk i stedet fyra i ovnen og laga meg middag.

 

Jeg skal sove to netter hjemme nå, før en natt hos mor.

I helga får hun besøk av noen andre enn meg.

 

 

Liker du Jokke og Valentinerne?

 

 

 

 

 

 

Ikke spark noen i baken

 

 

 

Det er noen runder i ringen. For oss alle. Det kommer alltid nye kamper.

 

 

 

 

De driver oss framover.

Å være nede i en dolp er aldri et sted folk ønsker å være.

Jeg mener at vi vil opp i lyset og vil leve livet der.

 

Å nei, vil kanskje noen si. Man trenger et spark i baken inn i mellom.

 

Og jeg er så uenig.

 

Jeg mener, ingen trenger “et spark i baken”.

Det er et av de mest irriterende uttrykk jeg vet.

 

Mennesker vil alltid gå mot lyset, akkurat som planter.

Får ikke planta det den trenger, vil den kanskje ikke klare det.

Til likt med mennesket.

Det de trenger er riktig næring, både planten og mennesket.

Ikke bli sparka der bak.

Det er bare vondt.

En greier vel å ta seg sammen å gjøre det som er forventa, men ikke det som egentlig var behovet.

 

Kamper må tas.

Jeg føler kampene kommer som perler på en snor.

Kamper som bare må tas når de først er der.

Nesten som jeg føler at det snører seg sammen av og til.

Da tenker jeg at det er noe jeg ikke har greidd å lære.

Så må prøve igjen.

 

Jeg er av de som får fryktelig behov for å snakke fra meg problemet, men så kan det fort hende at det ikke finnes ører klare til å høre.

Og da blir en bare til en pest og en plage.

 

Kanskje vi burde hatt en klagemur og en boksesekk…det tror jeg har vært fint for meg i alle fall.

 

 

Egentlig var det ikke dette jeg skulle skrive om.

Jeg føler faktisk jeg har en pause. En liten pause fra kamper.

I går tok jeg bladet fra munnen og fikk sagt en del, ikke sikkert jeg nådde fram og jeg håper i alle fall jeg ikke gjorde noen lei seg.

Men for meg gjorde det godt, befriende å være såpass direkte og ærlig.

Tror veldig på ærlighet.

Ikke ufint, man behøver aldri å være ufin.

Tenker jeg.

 

I ettermiddag kom jeg hjem, hjem til et ISKALDT HJEM.

Og så satte jeg i gang med å snurre lys på tuja’en, den jeg har brukt å sette lys i etter den voks seg såpass til.

Kaldt var det, men jeg fikk det opp.

 

 

Etterpå var det julestjerna.

Den kom opp og den virka.

Tror jeg skifta pære i fjor.

 

 

Og så den sjuarma, det ble mørkt mens jeg holdt på.

 

 

Det var lyst og et fantastisk vakkert lys da jeg kom hjem.

Her sitter jeg i bilen og ser bort dit jeg får satt opp lysa litt etter.

 

 

Helt til slutt fikk jeg strøket duken som er framme hver advent og satt talglys i lysestaken som også kommer fram.

 

 

Nå er det bare lys og dekorasjon ved ytterdøra som står igjen, men det får vente litt.

Må i skogen å hente materiale.

 

Det er godt å ha fått opp dette.  Julepytinga kommer opp til vesle julaften.

Fram til da er det advent, men å lage og kose seg å gjøre klar til eksplosjonen når jula er her.

Kjenne på feststemning og hyggen som skal blinke sterkt en liten stund.

Før man er tilbake til hverdagen, lysere dager og ny start i januar.

Min tradisjon.

 

 

Akkurat nå er det godt å være hjemme, legge mer ved inn i ovnen og tenne et talglys.

En fin søndagskveld.

 

Håper du også har det fint?

 

 

 

 

 

 

Melankoliens snubletråder

 

 

Jeg starter dagen med å arbeide meg ut av av melankoliens gråblå slør. For jeg har ikke bruk for den.

 

 

 

For jeg må tåle at andre mennesker ikke er meg.

Og jeg har ikke bruk for å forstørre det som er negativt.

Hjernen er et fantastisk verktøy.

Og til en viss grad, ja, kanskje sågar i stor grad, kan vi få hjelp til å fargelegge livet.

 

Jeg ser ut på den snødekte fjellsida, hvit og grå med sol på.

Himmelen bak er blå.

 

 

Det er første helg i advent.

Jeg har hentet ned kassen med adventspynt fra det kalde loftet.

Jeg skulle gjerne vært ute for å hentet greiner fra naturen, for å sette utelys i.

Spørs om jeg rekker det.

 

Må inn til sentrum før det er mørkt.

Skal få trykt opp noen kort og skal se på papirkvaliteter.

Det er en presentasjon av arbeidslivet der og de som jeg bestiller fra  står på stand.

Jeg blir fanga av detaljer.

Et papir kan gjøre et trykk bedre eller dårligere.

 

Hjelper å tenke på de praktiske gjøremåla.

Rydde i hodet.

Skjønne.

Ikke forvente.

Ta sin egen plass.  

Melankoli kan være bra når en skal skape, men i hverdagen lager den bare snarer.  

 

Jeg orker ikke melankoliens snubletråder.

 

 

 

 

 

Når dagen ruler

 

 

Og så rulla fredagen framom. Noe så herlig, rulle heim på fire hjul å vite; de neste timene, de neste timene…

 

 

Den følelsen!

Ved er i hus, middagen blir enkel.

Jeg kan sette meg ned å skrive, lese og kommentere. På blogg.

 

 

Kanskje skal jeg bla gjennom oppskrifter. Legge fram oppskrifter med mat som bakes bare til jul.

 

Smultringer, sa mor, da jeg spurte.

Jeg trodde det var far som likte smultringer, sa jeg.

Ja, det var det, svarte hun. Men i år har også jeg lyst på det.

 

Jeg bakte smultringer til jul fordi far likte det.

Så i år tenkte jeg ikke å lage dem.

Men når det står slik til må jeg lage de i år også.

 

 

Jeg har overnatta anna hver natt den siste uka.

Det går bedre med mor, i går strøk hun duker og satte på en vaskemaskin. Da måtte hun gå ned i kjelleren for å utføre dette.

 

Smått om senn begynner det å normalisere seg.

I dag tok jeg meg tid til en prat, før jeg reiste på jobb.

 

En må være snill mot seg sjøl, sa jeg.

 

Mor var en streng mor, hun er blitt mildere, men fortsatt er hun nok streng overfor seg sjøl.

 

Du må holde i rundt deg mentalt, sa jeg.

 

Øynene til mor fyltes med tårer.

Orda gjorde henne godt. Ikke så greit å bli aleine etter 65 år.

Hun takka for samtalen, den gjorde så godt, sa hun.

 

Og jeg blir så klart glad.

Glad for at orda mine hadde en mottaker som satte pris på dem.

 

Lysa i fjor.

 

 

Etter jobb fikk jeg handla, både lilla lys, nye lys til å tenne ute i tuja’en og Fjordland til i kveld.

Nedsatt, for varene som snart er der.

Jeg kikker alltid opp i disken for de snart utgåtte varerne.

Syns det er så bra.

 

Takk, sa butikkmannen, for at vi slipper å kaste.

 

Alle folk var så blide i dag.

Og det er så godt.

Dagen ruler.

 

En riktig god fredag…og det skal den fortsatt være.

 

Håper du også har en nydelig dag og kveld.

Det trenger vi når gradestokken kryper seg blå.

 

Er det kaldt hos deg?

 

 

 

 

 

Regn

 

 

 

 

For en dag og for et vær. Det har bøtta ned med vann.

 

 

Ganske raskt fant jeg ut at stemmen min som holdt opp lister hva dagen skulle inneholde, måtte settes til sides.

Dette var ikke dagen for slikt.

 

Så jeg ble hjemme mens regnet hølja ned.

 

 

På andre siden av fjorden, hadde ikke mindre enn ti bekker stripa seg nedover fjellsida. Ja, en var mer en elv. Den vifta seg utover i møtet med sjøflata.

 

Jeg fikk sendt mail, om at jeg kommer på jobb i morgen.

Radiusen for bevegelse av hodet er ikke stor.

 

Har legetime i morgen.

Tenkte jeg skulle illustrere situasjonen min med en figur med mange armer, som kjemper mot baller rundt seg med sverd i hver arm.

I de forskjellige ballene var fortid, framtid og aller mest nåtid.

Nåtida inneholdt jobb, privatliv, helse, økonomi og så klart min personlighet.

For å forklare…blir så lei av orda.

Ord er så lett å misforstå, det ser vi også her på bloggen, mistolkninger av hverandre og det folk står for.

Tror alle mennesker vil det beste. Ut fra sitt ståsted.

 

Paradokset med å bruke orda, men samtidig begrensingen.

Når en skriver og snakker er det alltid mottakerne som skal tolke. 

 

Derfor strekker ikke orda til med å forklare legen at jeg ikke tror jeg er flink nok til å ta vare på meg sjøl.

Og hva skal han gjøre med det?

Si det…

 

Tror egentlig det er fint lite, men han kan høre på og notere.

Resten må jeg nok finne fram til sjøl.

 

Vet ikke om jeg får laga en tegning, men kanskje jeg kan fortelle om den, uten å fortelle for detaljert.

 

Jeg skal snart ut i regnet.

Jeg er ventet.

Skal lage middag.

Vet ikke hva.

Her hjemme har jeg rota mer enn jeg har rydda.

 

Men jeg kommer tilbake, da kan jeg forsette.

 

Og jeg skal rydde i meg sjøl, sette helsa på si hylle og forstå-.

Forstå tid.

Forstå hva som må til.

Forstå min egen energi.

Et evig arbeid.

Jeg vil bare fungere best mulig og få tatt ut mitt potensiale.

Slik jeg tror alle ønsker.

 

Greier du å kjøre din kurs godt?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Om å styre og finne

 

 

 

Det er så tidlig mørkt. Allerede i halvfem tida føles det som seine kvelden.

 

 

 

 

I går hadde jeg en slik dag som var for ambisiøs. For ambisiøst bare det å stå opp.

Hvor var jeg?

Den tanken tenker jeg ofte når jeg våkner.

Og når jeg plutselig befinner meg i min egen seng, må jeg bruke noe tid på å skjønne akkurat det.

 

 

I går var planene rimelige normale.

For meg; høye.

For jeg ville blogge, jeg ville bake, ville hente ved, jeg måtte finne septiktanken og da jeg kikka i kjøleskapet, måtte jeg noe der også.

 

Jeg fikk blogga.

Jeg målte opp til baking.

Juhuu, første baking til jul.

Hvetebrød.

En oppskrift som også ble bakt i min barndom.

Deigen var full av futt.

Så da jeg skulle bruke tida mens deigen heva, konstruktivt, møtte jeg deigen på tur ut av bollen.

Jeg hadde da vært ute og hentet ved.

Jeg sloss meg tilbake med to sekkert i en trillebåre gjorde sitt ytterste for å bikke, men jeg vant.

Etterpå gikk jeg over veien.

 

 

Så meg både til høyre og venstre før jeg gikk.

 

 

Det kom ingen biler.

Ned til den sida septiktanken ligger.

Annen hvert år har jeg denne aksjonen.

Med å lete.

Noen ganger har jeg ikke funnet den.

For den blir skjult av kvist, kvast og brune blad på de to åra det tar i mellom.

I går fant jeg den ikke.

Tilbake inne i huset fikk jeg brøddeigen med nød og neppe opp i formene.

Lett var det ikke.

For på dette nivået virka jeg ikke lengre.

Men det ble brød og det ble halvvaska kjøleskap, før jeg dro tilbake til mor.

 

I dag hadde jeg ikke lyst til å ta i mot dagen, kroppen var i ulage.

Nakken er stiv og vond om dagen.

Det å gå opp fra rommet mitt og opp trappa var så kjelkete, for kroppen vil ikke.

Men fikk snudd meg rundt, laga frukost til mor etter et glass varm vann med lime, til oss begge.  

 

Og så var det en mer eller mindre snartur innom jobben.

Faktisk var alle på kontoret og det var hyggelig.

Greidde  å pakke sammen veska og komme meg ut igjen mens det var lyst.

 

Da jeg kom hjem starta jeg med en ny leteøkt etter septiktanken.

Jeg tok med meg en stokk som jeg slo i bakken med.

Og plutselig fant jeg den.

Lokket var skjult av visne bregneblader

Men jeg fant den.

 

I kveld var det bil med blinkende lys med mye bråk og leven nede på veien.

Jeg fikk ordna det akkurat i tide.

 

 

I kveld har jeg fortsatt med kjøleskapet.

 

Og snart skal jeg sove.

God natt!

 

 

 

 

 

 

 

Når livet utfordrer

 

 

Hvor naken skal man kle seg. Jeg ser på det jeg akkurat nå er oppi.

 

 

 

Jeg  kategorisere dette innlegget som en reise, men den handler om indre reise og ikke ytre.

 

En ting er sikkert, når en møter opplevelser som oppleves som vanskelig, så kan det ligge mye lærdom i slikt.

En kan oppleve en utvikling.

At en utvikles som menneske.

 

Ser en tilbake i livet vil nok de fleste se at de evner å forstå ting bedre når de blir eldre, enn det utgangspunktet en hadde til å se på det da en var yngre. 

Det handler nok om at livet sliper av hjørner og unødvendigheter.

 

Jeg var nok et barn som lot meg forme, samtidig som jeg hadde en kjerne fylt av meg sjøl.

Av og til ble det en dårlig kombinasjon.

Følelsen av å bli tilintetgjort, eller ikke ha noen betydning.

Kjernen av meg ville ha mer plass enn den fikk.

 

Tror jeg har en reprise.

Av en slik følelse.

Og det er enormt interessant.

Kanskje jeg står overfor en situasjon der jeg kan sette ting i bedre perspektiv.

En slags frigjøringsprosess.

 

 

Vi mennesker må alltid slite med egoet.

Et balansert ego er ikke lett å tilstrebe seg.

Understimulert ego er et begrep jeg har møtt på. 

At behovet for beundring på en eller annen arena blir stor, mange ganger for stor. 

Ofte fokuseres det på at vi har de og de merkevarene, de reisene og slik og slik i hjemma våre, for å fortelle om vår verdi. 

 

Det å føle vi er bra nok som den vi er er ikke alltid like enkelt.

Men samtidig må en ikke la seg trykke under fordi en har et dårlig forsvar for seg sjøl.

 

Denne balansen med å være menneske.

 

Akkurat nå sliter jeg nok med å ha for store forventninger av hva andre skal kunne bidra med, forventninger ut fra valg jeg har tatt sjøl for meg.

Men en har aldri noe å forvente, en vanskelig lekse å lære.

En må sjøl ta ansvar for seg sjøl, må gi seg den plassen en trenger. 

 

Man en er heldig når en må ta tak i en læreprosess, finne ut hvilke kanaler en må bruke for ikke gjøre seg til et offer.

En kan aldri bestemme over andre, bare seg sjøl. Det er en fin lekse å lære.

Og at man må ta sin plass uten å trykke andre ned.

Ta ansvar for seg sjøl.

Av og til er det vanskelig.

Men det skal gå an.

 

 

 

 

 

Den store tomheta

 

 

 

Så sitter her og tenker, hva i all verden skal jeg skrive?

 

 

https://pixabay.com/no/users/picjumbo_com-2130229/

 

Skal jeg skriver noe morsomt, tenker jeg.

Men det dukker ikke noe morsomt opp.

Jeg kjenner jeg er lei av å skrive om det jeg har skrevet om den senere tida.

Sannsynlig er jeg lei av mye mer også.

Og å skrive om slikt gir så lite, både for meg og for deg som leser.

Så jeg tror jeg bare varmer paien min i og tar lørdagskveld.

 

Nyt kvelden godt!

 

 

 

 

 

Stikke av

 

 

Timene på kontoret er utsatt til i morgen. Det er jeg som lager stress i mitt hode.

 

 

 

I kalenderen min står det ingenting om at jeg er på jobb før biblioteket.

 

Etter møtet tidligere i uka kom så mye opp, og jeg tenkte jeg MÅ.

På jobb både da og da.

Referatet jeg må få skrevet, få opp skilt, innkalle til nytt møte for tror tidspunktet nærmer seg.

Omskrive en plan, finne nye bilder.

 

Jeg har så lyst til så mye.

Men blir alt for fort alt for sliten.

Døgnet har disse berømmelige 24 timene, der en skal sove i en del av dem.

 

Men i dag letna litt.

Tror jeg.

 

Ikke alltid en skjønner hva som er riktig før i ettertid.

Så egentlig har det vært enklere å leve tida andre veien.

Tenk det da, blitt yngre og yngre…

Men kanskje litt slitsom og ha blitt spebarnet med den erfaringa. Og etter stor sannsynlighet hadde hatt en mye større kunnskapsbase enn foreldra.

Kanskje like greit det er som det er.

 

Det er snart helg.

Ser værmeldingene lover kaldere temperaturer, regn og ingen lystighet i så måte.

Bare å kunne stikke av, til sol og varme.

 

 

Det har vært deilig det.

Sa det til ene datter mi i dag, at jeg har lyst til å stikke av.

Det hadde hun også, sa hun.

Men en kan ikke det, reflekterte hun…for en har skuffa så mange en er glad i.

Så i hvert fall sagt i fra til de.

 

Men ingen av oss stikker nok av, vi blir.

Regner jeg med.

Tar det som må tas.

Lager jul, kjører hit og dit på hjul og gjemmer seg ikke i skjul.

 

 

Har du noen ganger lyst til å stikke av?

 

 

 

Omsorg?

 

 

 

Det er kaldt i mitt hus. Mørkner gjør det også, sjøl om det bare er ettermiddag.

 

 

 

Men det er godt likevel.

Godt å sette på en vask.

Godt og sette musikken høyt på.

For jeg er hjemme.

 

Jeg føler meg sliten.

Jeg føler meg også rar.

Rar for å være i situasjonen jeg har havnet i.

Det er fullt og helt mitt valg.

For så vidt er vel det som skjer, vi lever som følge av våre egne valg.

 

Men jeg ER nok sliten, ikke bare at det føles slik.

 

 

I går da jeg var slik halvvåken, hadde jeg en aldeles merkelig opplevelse.

Plutselig steig det fra mitt indre et nei, et kraftig nei som varte.

Som om nei’et kom fra alle cellene i hele kroppen.

Det brøt seg fram som en flodbølge.

Etterpå var det helt “stille” før jeg begynt å falle i mitt indre.

Som en gedigen rutsjebane og jeg lot jeg meg “falle” uten motstand.

 

Så var det over.

Sov jeg?

Var jeg våken?

 

I hvert fall fulgte en fysisk reaksjon, som jeg hadde frost, det prikka i hele kroppen fra fot til topp, som en kraftig grøss.

Grøssinga kom tilbake en gang til, da jeg hørte en lyd i huset, men følelsen var mye svakere.

 

Ikke vet jeg hva dette var, drømte jeg, jeg vet ikke?

 

 

Men det var godt å komme hjem, hjem til et kaldt hus.

Mitt hus!

Jeg er i gang med å varme det opp.

Tanken var noen timer jobb i dag, men tar dem i morgen.

Behovet for å være aleine med meg sjøl var gedigent.

 

 

Med tankene mine og spekulasjonene på valga mine, hvorfor liksom…

Hva fører til valga?

Jeg føler meg nok idiotisk.

Idiotisk som ofrer meg.

 

Du er flink, sier folk…før de venner seg til det.

Sjøl veit jeg at jeg ikke er det, flink.

 

“Du er en omsorgsperson” sa sønnen min, han var opptatt av personlighetsanalyse.

Det er jeg heller ikke.

Men jeg føler ansvar og har empati…det er ikke helt det samme.

Og jeg er nok for dårlig på å gi meg sjøl omsorg.

 

Men akkurat nå har jeg likevel gjort det.

For mens jeg satt her med blogging, så ble det så kaldt at ene tommelfingeren dovna.

Varm dusj, tenkte jeg…og før dusj, ansiktsmaske.

Så det ble en avokadomaske, farging av bryn og en riktig, lang, god varm dusj.

Og nå er varmen kommet i hus.

 

nok være som jeg er, sjøl om jeg blir såpass sliten av mine egne valg.

Jeg tok forresten personlighetstesten igjen, der sto det jeg var forkjemper og at:

“Forkjempere er svært uavhengige, og mye mer enn stabilitet og sikkerhet trenger de kreativitet og frihet.”

Ikke mye omsorg for andre i det.

 

 

Jeg skal nyte kvelden og legge meg tidlig, masse omsorg for meg sjøl, det skal jeg gi.