For en dag og for et vær. Det har bøtta ned med vann.
Ganske raskt fant jeg ut at stemmen min som holdt opp lister hva dagen skulle inneholde, måtte settes til sides.
Dette var ikke dagen for slikt.
Så jeg ble hjemme mens regnet hølja ned.
På andre siden av fjorden, hadde ikke mindre enn ti bekker stripa seg nedover fjellsida. Ja, en var mer en elv. Den vifta seg utover i møtet med sjøflata.
Jeg fikk sendt mail, om at jeg kommer på jobb i morgen.
Radiusen for bevegelse av hodet er ikke stor.
Har legetime i morgen.
Tenkte jeg skulle illustrere situasjonen min med en figur med mange armer, som kjemper mot baller rundt seg med sverd i hver arm.
I de forskjellige ballene var fortid, framtid og aller mest nåtid.
Nåtida inneholdt jobb, privatliv, helse, økonomi og så klart min personlighet.
For å forklare…blir så lei av orda.
Ord er så lett å misforstå, det ser vi også her på bloggen, mistolkninger av hverandre og det folk står for.
Tror alle mennesker vil det beste. Ut fra sitt ståsted.
Paradokset med å bruke orda, men samtidig begrensingen.
Når en skriver og snakker er det alltid mottakerne som skal tolke.
Derfor strekker ikke orda til med å forklare legen at jeg ikke tror jeg er flink nok til å ta vare på meg sjøl.
Og hva skal han gjøre med det?
Si det…
Tror egentlig det er fint lite, men han kan høre på og notere.
Resten må jeg nok finne fram til sjøl.
Vet ikke om jeg får laga en tegning, men kanskje jeg kan fortelle om den, uten å fortelle for detaljert.
Jeg skal snart ut i regnet.
Jeg er ventet.
Skal lage middag.
Vet ikke hva.
Her hjemme har jeg rota mer enn jeg har rydda.
Men jeg kommer tilbake, da kan jeg forsette.
Og jeg skal rydde i meg sjøl, sette helsa på si hylle og forstå-.
Forstå tid.
Forstå hva som må til.
Forstå min egen energi.
Et evig arbeid.
Jeg vil bare fungere best mulig og få tatt ut mitt potensiale.
Hvor naken skal man kle seg. Jeg ser på det jeg akkurat nå er oppi.
Jeg kategorisere dette innlegget som en reise, men den handler om indre reise og ikke ytre.
En ting er sikkert, når en møter opplevelser som oppleves som vanskelig, så kan det ligge mye lærdom i slikt.
En kan oppleve en utvikling.
At en utvikles som menneske.
Ser en tilbake i livet vil nok de fleste se at de evner å forstå ting bedre når de blir eldre, enn det utgangspunktet en hadde til å se på det da en var yngre.
Det handler nok om at livet sliper av hjørner og unødvendigheter.
Jeg var nok et barn som lot meg forme, samtidig som jeg hadde en kjerne fylt av meg sjøl.
Av og til ble det en dårlig kombinasjon.
Følelsen av å bli tilintetgjort, eller ikke ha noen betydning.
Kjernen av meg ville ha mer plass enn den fikk.
Tror jeg har en reprise.
Av en slik følelse.
Og det er enormt interessant.
Kanskje jeg står overfor en situasjon der jeg kan sette ting i bedre perspektiv.
En slags frigjøringsprosess.
Vi mennesker må alltid slite med egoet.
Et balansert ego er ikke lett å tilstrebe seg.
Understimulert ego er et begrep jeg har møtt på.
At behovet for beundring på en eller annen arena blir stor, mange ganger for stor.
Ofte fokuseres det på at vi har de og de merkevarene, de reisene og slik og slik i hjemma våre, for å fortelle om vår verdi.
Det å føle vi er bra nok som den vi er er ikke alltid like enkelt.
Men samtidig må en ikke la seg trykke under fordi en har et dårlig forsvar for seg sjøl.
Denne balansen med å være menneske.
Akkurat nå sliter jeg nok med å ha for store forventninger av hva andre skal kunne bidra med, forventninger ut fra valg jeg har tatt sjøl for meg.
Men en har aldri noe å forvente, en vanskelig lekse å lære.
En må sjøl ta ansvar for seg sjøl, må gi seg den plassen en trenger.
Man en er heldig når en må ta tak i en læreprosess, finne ut hvilke kanaler en må bruke for ikke gjøre seg til et offer.
En kan aldri bestemme over andre, bare seg sjøl. Det er en fin lekse å lære.
Og at man må ta sin plass uten å trykke andre ned.
