I kveld vil jeg se tilbake på søndagen. For da tok jeg en runde både i skogen og langs veien.

 

 

 

 

Plutselig er vi nesten midtveis i uka.

Sist søndag tok jeg nesten samme tur som sist.

Men da jeg kom opp i skogen valgte jeg å ta veien til venstre.

For det var blitt kaldere og litt frost i bakken, så der jeg gikk var det mindre sjanse for glatte parti.

 

 

Trærne sto stramme og rette.

Og så den lille grana som sto foran de langt eldre trærne, som en liten “blomst”.

 

 

Jeg gikk nedover mot gården som morfaren min kom fra.

Lenge siden jeg hadde gått denne veien.

 

 

Tilslutt var jeg nede alle bakkene.

Var kommet dit dagligdagsbutikken var før.

Nå er det pub og leiligheter i bygget.

Det vil si, akkurat nå er det ingen drift der.

Men det håper jeg det blir igjen, koselig med en pub i nærmiljøet.

 

 

Det begynte å mørkne.

Sjøen lå blank og stille.

 

 

Videre utover veien.

Forbi verftet.  Det starta morfar min en gang tidlig på tyvetallet.

I dag bygges det ikke båter, men produkt som fungerer med hydraulikk.  

 

 

Så var det å klatre opp bakkene igjen.

Opp til huset til mor.

Langs veien lå brune blad.

 

 

 

Gatelyset var tent og laga rosa skinn på lyktestolpen.

 

 

Jeg kunne se bortover på veien jeg gikk ned og gården jeg passerte.

Ringen var nesten slutta, nesten tilbake til utgangspunktet.

 

 

Utsikten fra hagegangen oppe ved huset til mor.

 

 

Det gjorde godt med tur opp og ned bakker.

 

Burde gått en slik tur hver dag.

Men nå har det vært noen travle dager igjen, så da er det ikke plass.

 

Riktig fin kveld.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Hvordan lever vi livet…Hvordan ønsker jeg, du, livet? Tanker om hva en ønsker av livet.

 

 

 

Intet mindre.

Innlegget mitt berører de store tankene.

Livet.

Hvordan lever en?

 

Som jeg har skrevet om i innlegg etter innlegg, er jeg nesten ikke hjemme for tida. Jeg bor hos mor, og mor er glad i tv.  Og jeg som kan gå flere dager uten å sette tv’n på, hjemme hos meg sjøl…får en gedigen tv-overdose.

 

Men noen gange kommer program som er verdt å se.

Det var en dansk dokumentar.

Den handla om mennesker, livet og døden.

Mennesker som hadde holdt på å dø, mennesker som kanskje kunne eller skulle dø snart.

 

Alle kom med et mantra for livet som ble meislet inn i en sten.

En setning som omsluttet erfaringene og det som sto for dem som det viktigste. Setningene ble meisla inn i steinen av en 88 år gammel dame.

 

Programmet het “Sju ting du må vite før du døyr”.

 

• En mann var full av kreft, han var ikke lovet langt liv og livet handlet om å overleve. Han skreiv dikt, noen ganger sammen med datter si.
• En dame hadde overlevd sunamien i Thailand, med at tilfeldighetene hadde ført henne ut på havet i en båt. Båten hadde ridd oppå bølga uten at dem visste hva som foregikk på land. Da hun kom tilbake til der hotellet hadde vært, var alt knust.
• En hadde et voldsomt behov for å utfordre seg sjøl, alt skulle være mer voldsomt enn sist. Han var på en tur opp på Mont Everest da det gikk et snøskred som krevde mange menneskeliv, han ble tatt men ført slik at livet hans berga og at han var med på å berge ut andre.
• Ei hadde hatt kreft, sto i starten av livet og var ikke sikker på om hun kunne få den igjen og da ville det være slutt.
• En hadde besvimt i togsporet, blitt overkjørt av toget, berga med en arm mindre. 

 

De fikk spørsmålet om hva var det viktigste for dem.

 

 

Mange av oss leves som i det “grå ubeviste”, uten å teke på at hver dag er Livet.

Egentlig legger vi ikke merke til at livet går. 

 

Kanskje bør en gjøre det en vil snart, starte å leve…

 

Jeg ble sittende igjen med mange tanker etter programmet.

 

 

Som han sa han som hadde mistet armen “jeg kan ikke gjøre noe med armen som er borte, men den jeg har”.

 

Dokumentaren grep meg sterkt.

Hvordan leve i nåtida, ikke i går eller i morgen.

 

NÅ!

 

Om jeg har fått vite at jeg hadde en begrensa tid igjen, hadde jeg fortsatt levd slik jeg gjør i dag eller har jeg gjort andre valg.

Jeg syns dette er interessant å tenke over, hva betyr, hva ønsker jeg og hva vil jeg?

 

 

Tenker du mye på slikt og har du tatt noen valg ut fra de tankene?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Nesten…jeg bor nesten i en plastpose. Det vil si…

 

 

 

 

Det jeg vil si, jeg har veske.

Jeg pakker ut og inn i en veske.

Eller mer korrekt, en bag.

Fram og tilbake, mest fram.

Jeg legger i rene truser, et par antrekk, kanskje en bok, noen brev som er kommet og som jeg må åpnes…

 

Fram og tilbake.

 

 

Toalettveska, tannbørsta, tannkrem og deodorant.

Sminkepungen også, sjøl om jeg nesten ikke sminker meg.

Men etter flere år har jeg nå et par ganger tatt maskara på vippene.

 

Da øynene begynte å bli et problem slutta jeg med sminke.

 

 

Og så har vi ladeledninger, mobil og noen ganger tar jeg med høytaleren, min bluetooth tilknytta, superviktige “venn”.

Hva er livet uten musikk?

 

 

Det er mye stæsj, både nødvendig og unødvendig.

Men så er det det å huske alt…

Her om dagen, da jeg hadde vært hos legen, tok jeg matpakken ut av veska.

Jeg hadde brukt matpapir, for hjemme hos mor finnes ikke matbokser, akkurat det har jeg hittil ikke pakka med meg.

Så redd for ulykker og klisj, la jeg fra meg matpakken i bilsetet, sammen med høytaleren…hører på lydbok fra mobilen, lyden blir bedre med høytaler.

Framme på jobb etterpå, ble matpakken liggende igjen i bilen…oppdaga jeg.

Det er et lite stykke bort til parkeringsplassen, men programmet utover dagen tilsa at jeg måtte få i meg mat.

Så måtte hente den matpakken og tok med meg nøklene for å komme meg på kontoret igjen, for å oppdage at nøklene til bilen lå igjen på kontoret…

 

 

Slik blir det mye av nå.

I gårkveld, da jeg skulle legge meg, da oppdaga jeg at toalettveska nok lå igjen.

For det viste seg at den verken sto på badet, på soverommet, i bag’en eller…i bilen.

Og jeg vet jeg pakka den. Jeg la faktisk sminkepungen oppi toalettveska.

Det husker jeg.

Og jeg satte den fram, klar til å tas med.

Da hadde jeg skrevet handlelappe for mor, tatt og knytta sammen matavfallet for å kaste det i fellessøppelet, nede ved veien.

Det huska jeg på, det ble ikke med hjem denne gangen.

For ikke å glemme av å kaste søppelet, bruker jeg å vente til jeg har kastet det som skal kastes, før jeg sett på lydboka.

 

 

Men tolaettveska ble ikke med, ett eller annet sted står den hos mor, kanskje på soverommet mitt, kanskje i gangen opp eller nede.

Heldigvis har jeg dusjolje og alle slike remedier hjemme.

Bruker alltid og ha innkjøpt ekstra av produkta jeg bruker, slik at jeg aldri skal stå i dusjen bare for å oppdage at sjampoen er tom.

Laderen lå også igjen, men heldigvis hadde jeg den jeg bruker i bilen.

Mener jeg la den ned.

Kanskje la jeg den i korga med strikking i.

Den står nemlig igjen hos mor.

For jeg skal tilbake i dag.

Litt usikker når jeg kommer tilbake hit.

 

 

Denne flaksinga tar på, men jeg har ikke samvittighet til ikke gjøre.

Håper bare at det skal føre til mor greier å komme seg mer ovenpå, fortsatt kan bo hjemme og med hjelp, føle trygghet.

Så får det bare våge seg at jeg glemmer, bare jeg ikke glemmer meg sjøl.

Helt-.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Når ting skjærer seg kan gode råd være å ha flaks, eller så kan de bli dyre…

 

 

 

 

Litt omskriving av et ordtak kan passe, noen ganger.

Slik som det som skjedde i går…

 

Torsdag er bibliotekdag, noen få timer med å tolke, stå på hodet og repetere alfabet for bøker som skal settes på nederste hylle med loddrette, uleselige kruseduller av noen fonter.

En ting er sikkert, når designet på bøker blir fastsatt er ikke svaksynte bibliotekansatte i fokus.  

 

Men timene gikk bra i går, var ikke der det holdt på å skjære seg.

 

Jeg avløser en annen når jeg kommer på jobb.

Og låser bibloteket når jeg går.

Nøklene ble skifta ut for en tid tilbake, vi har fått brikker.

Det går greit, sjekker alltid at døra har gått i lås.

 

 

I går skulle vi har foredrag etterpå, men det var en god pause i mellom, så hadde avtalt å gå ut og spise i mellomtida.

Vi var to til å rigge til med lerret og Powerpoint, vi ordna det meste. Hadde 1,5 time – skulle være tilbake i god tid før foredraget.

 

Samtalene fløt lett.

Og det gjorde tida også.

Vi hadde hengt opp lappe med telefonnummer, om han som skulle holde foredraget kom før vi rakk oss tilbake.

Plutselig oppdager vi at det bare er 15 minutter igjen. Lettere sjokkert kommer vi oss opp fra stolene.

Vi småløper tilbake, og da blir vi ringt opp av en som skal på foredraget og står utenfor døra.

Fofatteren hører vi ingen ting fra.

 

Framme tar jeg fram brikken min, og så skjer det som jeg ikke en gang hadde fantasi til tenke..

 

Det som skjer er at det skjer ingen ting.

Døra responderer ikke.

 

 

Døra er like stengt.

Vi som skal arrangere et foredrag og publikum er utestengt!

 

Ved et underets lune får jeg ikke panikk.

Folk begynner å samle seg og vil inn.

 

Det neste underet som skjer er at i mørket inne i biblioteket kommer en skygge…et menneske til syne, inne i det stengte lokalet. Mennesket  låser opp døra med vrideren, innenfra.

 

Og der står forfatteren som skal holde foredraget!

 

Det viste seg at han hadde parkert på andre sida av bygget, der det er skole.

Der møtte han en lærer som hadde låst han inn, så slik var det.

 

Noen ganger er det helt greit med flaks.

 

 

 

Foredraget gikk bra, svært interessant.

Handla om klima-avtrykket vi lager, og hvordan det kan reduseres.

 

“Den store klimaguiden” av Thomas Horne.

 

 

 

Men – jeg må få orden på kodebrikka mi og så må jeg huske å passe tda, uasett hvor hyggelig det er å snakke med en kollega.

 

Vi lo litt etterpå, direkte profesjonelle følte vi oss ikke.

Men heldigvis holdt tidsskjemaet, Thomas Horne tok den noe merkelig velkomsten fint, og de oppmøtte var engasjerte.

 

Men noen flere publikummere hadde vi tålt, for temaet er svært viktig.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Dråper på vindu. Bevegelser i vannspeil. Vær og vind med streif av sol.

 

 

 

Dagens værrapport.

Og verre skal det bli.

Vinden skal herje ennå mer.  

Det er værmeldingene som forteller det.

 

Jeg har fri.

Jeg bør kjøre meg en tur til apoteket.

Over fjellet.

Kanskje ligger det litt snø, men det går bra.

Fikk skifta dekk på mandag.

Da var det minus.

Nå er det flere pluss.

 

Spekulerer på om jeg skal dra hjemom.

Men det er så godt å ha dagen helt plan.

Helt uten en plan.

 

Dagen i går krafsa meg helt stykker.

Har du det slik?

At du blir helt tom og ødelagt når dagen har krevd for mye..

 

I går hadde jeg en slik dag.

Visste det ville hjelpe med en natts søvn.

Folk sier ikke alltid det du vil høre, du kan få meldinger du ikke syns er ok, skjer slikt sammen med travelhet og med andre krevende temaer, da kan det røyne på.

Skjer nok av slikt, kan en gå tom. 

Slik som i går.

 

Da må en sette seg på lading.

Søvn er lading.

 

Nå er jeg opplada.

Med litt mer lading skal jeg tilbake, si i fra at jeg kan reagere og bli lei meg over uttalelser, sette på plass urimeligheter, få regnestykket til å stemme, tenke gjennom hva jeg vil formidle.

Si i fra.

Når man har lada opp er det lett å si fra.

 

Jeg har fri og i dag skal jeg gi meg tid til å lese innlegg.

Det blir ok.

Kanskje apotek i morgen, men da MÅ jeg.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Tidlig morgen og glassklar himmel. En ny dag er på tur i horisonten.

 

 

Jeg er tilbake.

Ser ut av vindua på lyset.

 

 

Det er litt annerledes her, mer åpent enn der jeg bor.

 

Skal straks på jobb.

Først et teammøte og så et morgenmøte på avdelinga.

 

 

I går dro gjengen som har vært på besøk.

En fin gjeng.

Det var mørkt da vi kom ut av kirka i går.

 

 

Det var godt å være samla.

Tankene.

 

Holde hverandres hender.

Klemme hverandre.

Være i følelsen.

 

Vi fikk utdelt roser da vi gikk ut.

Roser som vi la på fars og storebrors grav.

 

 

Det hadde vært en god dag.

Vi samlet oss først hjemme hos mor.

Spiste.

Sodd og riskrem.

Tradisjon.

Mellomste laga en ostekake.

Vi rakk også kaffe.

 

En god dag.

En god dag og en dag med vemod.

Livet og døden.

Slik det er.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Det er stille, på bordene blafrer talglysa. Ellers er det lave stemmer.

 

 

Dagen starta sent, lenge siden jeg har sovet så lenge.

Så dette var ingen hjelp til å få dagen lengre.

Den har bare gått.

En del ble brukt til mat; Vegetarlasagne og pestobrød. Og etterpå, etter og ha spist, ble vi alle stille og tankefull.

Godt med stillhet.

Vi er seks stykker i huset.

Det er også fint å dele stillheten sammen.

 

 

♦

 

 

Dette skrev jeg i gårkveld.

Lengre kom jeg ikke.

 

 

I dag har dagen stått opp med nesten minus ute og blå himmel. Ser sola skinner på toppen av fjellet på andre sida.

Jeg har dusja.

Vi prøvde å løse logistikken i går, fem til skal i dusjen.

Men vi har et bad nede med egen varmtank, om det går tomt for varmtvann oppe.  

 

Tror gjengen ble sittende lenge oppe.

Eldstemann har kjøpt seg VR-briller, prøvde det så vidt og skjønner at den virtuelle verden gir mange opplevelser.

 

 

Sprøtt å se dem i action.

En av de sto med brillene på og fekta i lufta, mens de andre fulgte med på mobil hva den fektende så.

De prøvde å koble til tv’n min, men den er gammel som alle hauger og er ikke med på slikt nymotens greier.

Jeg skulle prøve en berg og dalbane, da jeg kom på toppen og skulle rutsje utenfor, lada brillene ut. Var nok like greit.

Mellomste ble kvalm av det hun så og “var med på”, synsinntrykka kan nok bli sterke.

 

 

Etter vi har ordna oss til dagen i dag, skal vi kjøre innover til mor og være sammen med henne.

Vi drar siden til kirka for å hedre og minnes far.

Mor har sagt i fra at hun blir ikke med, formen hennes er ikke god nok.

 

Jeg fikk satt på en maskin med klær, til tross for at det er søndag. Prøver å forholde meg til gamle regler, fordi jeg tenker at det er godt å være fri slikt arbeid en dag. Men etter jeg har vært borte så lenge, er det virkelig behov for å vaske klær.

 

Nyt søndagen din.

 

Jeg håper jeg snart har tid til å være mer tilstedeværende her også, nå blir kommentarene veldig sporadiske…og jeg liker å legge igjen en liten kommentar i mye større grad enn jeg rekker nå.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Freeeedag, snart lørdag. Og jeg er…ER…intet mindre.

 

 

 

Så hva skal jeg skrive så?

Med denne starten bør jeg vel følge opp med noe spektakulært.

 

Men det har jeg ikke.

Det er bare det at jeg er hjemme hos meg sjøl.

Hjemme i mitt eget hus. Som første natt på nesten to uker skal jeg sove her.

I min egen seng.

 

Huset er kaldt.

Sjøl om det fyres rødglødende.

 

Jentene kom hjem, sammen med kjæresten til yngste.

I morgen kommer kjæresten til mellomste og eldstemann.

Vi samles.

 

Til helga er det allehelgensdag.

Vi ville samles, besøke fars grav og være i sammen.

Mor skal prøve seg på en natt aleine.

 

I morgen kommer mellomste søsteren min med mann, de blir der i helga.

Så i ettermiddag satte jeg meg i bilen for å kjøre hjem, få på varme og gjøre klart.

 

Og så kom de.

 

 

Seinere dro vi til mor og laga mat der, noe hun satte pris på. Både maten. og ikke minst det unge besøket.

Så la hun seg før vi dro, slik at hun fikk hjelp og følte seg trygg.

 

Nå skal vi være i ro her i hele morgen.

Den tanken er så god.

 

Så her kan jeg sitte og være, bare være i mitt hus.

fortsatt litt kaldt.

Men godt likevel.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Dager som går. Nydelige høstdager med lys som lover nok en nydelig dag.

 

 

 

Våkne og se en synålsmal månesigd der oppe på himmelen.

 

 

Mens måkene flakser over vannspeilet og har kanskje dagens første måltid.

 

Sjøen er full av mønster. 

 

Og så siger morgenlyset på og en ny dag er i gang.

 

 

Dager går.

Jeg er ennå sammen med mor.

I dag hadde hun og far bryllupsdag, mors første uten far.

Viktig å være til stede gjennom dagen, tenkte jeg.

 

Vi har feira.

Jeg tok dagen helt fri.

 

 

Endelig fikk jeg meg en skogstur.

Tanken har jeg tenkt lenge.

– Gå tur i min barndoms skog.

 

Så inaktiv som jeg har vært, kjentes det å bevege seg i bratta.

 

Tenkte på det her om dagen;

September var dedikert til øynene mine og operasjonene av dem.

Oktober har blitt viet til mor og hennes helseutfordringer.

 

Nå håper november blir helt, helt stille og rolig og full av et dørgende, kjedelig liv.

Et rolig liv der jeg kan gjøre vanlige, hverdagslige ting hjemme hos meg sjøl.

 

 

 

En liten bekk som sildra ved siden av stien.

Husker sønnen min mista en figur i denne bekken en gang for mange år siden.

Vi var tilbake å leita uten å finne den.

 

Tok med meg fotoapparatet mitt.

Fikk tatt ett bilde.

Da jeg skulle ta neste var batteriet flatt.

 

Men heldigvis tok jeg med meg mobilen.

Til tross for at den er kjedeligere å bruke, tok jeg en haug av bilder likevel.

Så her er noen av bildene fra dagen.

 

 

På andre sida av sundet skein sola. 

 

Ennå satt det igjen rognebær på trærne. 

 

Alle blad var heller ikke falt av helt.

De lyste gyllent mellom bartrær, av høstens fargelegging.

 

 

Syns linjene og det monumentale i strømnettet fascinerer.

 

Så var turen nesten over.

 

Sola skein ennå på det andre landet.

 

Nedenfor lå sundet, en båt laga tegninger på sjøen som en vifte bak seg. 

 

Så var jeg nede.

Glad og sliten over at jeg kom meg ut.

Og så fikk laga et massivt bilde-blogg-innlegg.

Og plutselig gikk resten av dagen som en røyk, og nå er klokka passert midnatt.

 

 

Dager som går.

Dagen som gikk.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Først dagen i nest siste måneden er straks over.Den tyngste måneden.

 

 

Den mørkeste måneden starta med masse lys.

Vakkert lys og varme grader.

Måtte hele november bli slik.

Før sola forsvinner bak fjellet for godt for dette året.

 

Jeg er en utfører.

Og jeg ønsker meg et forstand stort og vidt.

Der alt jeg gjør er av den gode vilje.

 

I dag skrev jeg en melding utforma som en god tanke, men med skjult refs.

Spørsmålet er om det var den gode tanken som var størst eller “refsen”…

 

Slik kan en få ting å tenke på.

Å være så ærlig en kan overfor seg sjøl er viktig.

Men det er ikke alltid lett.

Kjente det lugga litt i mitt indre, så det er nok også er “svar”.

 

Det er viktig å spre det positive, som ringer i vann.

 

Kveldens lille peptalk med meg sjøl.

 

 

Bruker du å samtale mye med deg sjøl?

 

 

♥