Nesten…jeg bor nesten i en plastpose. Det vil si…

 

 

 

 

Det jeg vil si, jeg har veske.

Jeg pakker ut og inn i en veske.

Eller mer korrekt, en bag.

Fram og tilbake, mest fram.

Jeg legger i rene truser, et par antrekk, kanskje en bok, noen brev som er kommet og som jeg må åpnes…

 

Fram og tilbake.

 

 

Toalettveska, tannbørsta, tannkrem og deodorant.

Sminkepungen også, sjøl om jeg nesten ikke sminker meg.

Men etter flere år har jeg nå et par ganger tatt maskara på vippene.

 

Da øynene begynte å bli et problem slutta jeg med sminke.

 

 

Og så har vi ladeledninger, mobil og noen ganger tar jeg med høytaleren, min bluetooth tilknytta, superviktige “venn”.

Hva er livet uten musikk?

 

 

Det er mye stæsj, både nødvendig og unødvendig.

Men så er det det å huske alt…

Her om dagen, da jeg hadde vært hos legen, tok jeg matpakken ut av veska.

Jeg hadde brukt matpapir, for hjemme hos mor finnes ikke matbokser, akkurat det har jeg hittil ikke pakka med meg.

Så redd for ulykker og klisj, la jeg fra meg matpakken i bilsetet, sammen med høytaleren…hører på lydbok fra mobilen, lyden blir bedre med høytaler.

Framme på jobb etterpå, ble matpakken liggende igjen i bilen…oppdaga jeg.

Det er et lite stykke bort til parkeringsplassen, men programmet utover dagen tilsa at jeg måtte få i meg mat.

Så måtte hente den matpakken og tok med meg nøklene for å komme meg på kontoret igjen, for å oppdage at nøklene til bilen lå igjen på kontoret…

 

 

Slik blir det mye av nå.

I gårkveld, da jeg skulle legge meg, da oppdaga jeg at toalettveska nok lå igjen.

For det viste seg at den verken sto på badet, på soverommet, i bag’en eller…i bilen.

Og jeg vet jeg pakka den. Jeg la faktisk sminkepungen oppi toalettveska.

Det husker jeg.

Og jeg satte den fram, klar til å tas med.

Da hadde jeg skrevet handlelappe for mor, tatt og knytta sammen matavfallet for å kaste det i fellessøppelet, nede ved veien.

Det huska jeg på, det ble ikke med hjem denne gangen.

For ikke å glemme av å kaste søppelet, bruker jeg å vente til jeg har kastet det som skal kastes, før jeg sett på lydboka.

 

 

Men tolaettveska ble ikke med, ett eller annet sted står den hos mor, kanskje på soverommet mitt, kanskje i gangen opp eller nede.

Heldigvis har jeg dusjolje og alle slike remedier hjemme.

Bruker alltid og ha innkjøpt ekstra av produkta jeg bruker, slik at jeg aldri skal stå i dusjen bare for å oppdage at sjampoen er tom.

Laderen lå også igjen, men heldigvis hadde jeg den jeg bruker i bilen.

Mener jeg la den ned.

Kanskje la jeg den i korga med strikking i.

Den står nemlig igjen hos mor.

For jeg skal tilbake i dag.

Litt usikker når jeg kommer tilbake hit.

 

 

Denne flaksinga tar på, men jeg har ikke samvittighet til ikke gjøre.

Håper bare at det skal føre til mor greier å komme seg mer ovenpå, fortsatt kan bo hjemme og med hjelp, føle trygghet.

Så får det bare våge seg at jeg glemmer, bare jeg ikke glemmer meg sjøl.

Helt-.

 

 

♥