Dagen er mest mulig min

 

 

Sola glir bak fjella og jeg glir ned i stolen. Dagen er brukt opp.

 

 

Dagen har ikke hatt hard bruk, men kjennes likevel. I går kveld la jeg igjen mobilen på badet. Det betydde at jeg ikke visste hva klokka var da jeg vakna. Den var halv ni da jeg kom på badet.

Dagen har bevega seg rolig. Litt klesvask, koppvask og slikt. Ute la jeg meg på kne i potetåkeren. Nå kan den knapt kalles åker den ene stripa jeg har. Men fikk tatt vekk ugras.

Blir spennede å smake på sin egen dyrka potet.

 

Gikk også en runde, innom fjøs og utebod.

Fantes det noe jeg kunne bruke for å slå graset?

Men en mer tom gård tror jeg en skal lete lenge etter. Til og med den kraftige kantklipperen kom bort. Den jeg kjøpte en stund etter jeg flytta hit. Det er så irriterende at en kan ikke tenke på det. 

Jeg må nok gå til anskaffelse av nytt. 

 

Jeg starta også å lekse en bok. En riktig tykk en. Fant ikke Skråpånatta på Storytell, så da blir det fysisk lesing. Lars Mytting er en grundig forfatter.

Jeg er atter igang med å gjøre ferdig en jakke, den har modnet i årevis. Fant ut at blomstene ble for blasse og trengte litt kontur. Blir en grønn kontur på annahver blomter, tror jeg…

Jeg var bedt på middag og tenkte meg innom apoteket først. Atter en gang har jeg fått sti på øyet.

Men så viste det seg at klokka hadde gjort et byks, så apoteket får vente til en annen dag.

Det ble en hyggelig stund med spekemat ute i sola.

 

Av uplasserte planer står følgende på lista. Først er mor og jeg bedt til Trondheim til søsteren min, men det måtte ha skjedd i løpet av de aller første dagene. Jeg har bare ikke så lyst å sitte i en bil og gå i butikker når det er så gode værmeldinge. Mor vil kjøpe seg noe nytt til bryllupet siste helga i august. Et barnebarn som skal smis.

Så er det enda en ting når det gjelder mor, høreapparatet. Det skulle vært sett på, men må leveres inn. Det kan jeg ha kombinert, for i dag kom vaskemiddelet til oppvaskmaskina til museet. Det er også noe som skal leveres på hovedkontoret. Og ja, jeg har ferie, men det skulle vært på plass.

Og så skulle vi; mor, et søskenbarn og jeg vært en tur på Smøla. Det har også passa nå mens været er så bra.

 

Dette var noen av uplasserte planer.

 

Jeg sa det i dag, at jeg har litt motstand mot å gjøre bastante avtaler. Det har vært så mye en må, at jeg er nok litt allergisk mot avtaler.

Så var jeg hjemme og parkert utenfor huset, mens sola var på tur ned bak fjella.

Men nå skal jeg straks ta med meg boka mi og lese en vanlig bok på senga. Ikke noe scrolling på mobil.

 

 

 

 

Så er jeg her

 

 

Jeg er ikke riktig der, men det er en milpel. Noe jeg så fram mot, her er jeg.

 

 

 

 

Dagen starta tidlig, de siste etter helga skulle reise.

Mellomste og hennens kjære. 

Helga har vært travel med fullt innhold. 

Fredag og jobb. Museet og innkjøp.

Her er jeg hjemme igjen på fredag.

Om kveldne kom de to som allerede er nevnt og eldstemann. Maten er nesten en tradisjon etter jeg fant den i et blogginnlegg for lenge, lenge siden. Fajitas. Gjengen hjalp til.

Meste dag var det besøk hos mor, rømmegrøt fra jonsok og nydelig vær.

foto:asbjørg

Før vi reiste, kom et regnskyll. Da hadde parasollen blitt satt ut. Den har hatt et par års pause.

Hjemme var det matoppordning, men likevel ble det en ganske tidlig kveld. For neste dag skulle vi alle ut til museet. Tidlig.

Mellomste hadde tatt på seg synging. Samboeren ble også med på opptreden.

Og det kom både barn og voksne, men vi hadde hatt plass til flere.

Min siste dag med aktivitet på museet.

En nabo ville vite om jeg kom til å savne museet.

15 år er et stykke tid.

Og sannsynlig vil jeg føle vemod og dveling ved en tid som var. Slik en alltid gjør inn i mellom. I alle fall jeg.

Men akkurat nå er det gleden over å ikke ha stresset hengende over meg. Her er jeg ferdig med gårsdagen.

foto:asbjørg

Nå har jeg fire arbeidsdager igjen, men med overtid betyr det bare fem arbeidstimer. Og akkurat det skjønner en tidsoptimist som meg til og med at ikke går. 

Men nå er det først tre uker ferie.

Tenk å våkne til dette.

Full sommer og sol.

Jeg fulgte datter og kjæreste ned til bussen.

I går dro sønnen, vi kjørte han rett over fjellet til buss og pizzaspising. Vi trodde vi måtte bestille to, men det holdt med en stor pizza. Ble fort mett etter dagen.

Vi kjørte han ned til bussen før vi tre andre kjørte hjem.

Da var vi alle så slitene at vi orka ikke være mer sosial og avslutta dag.

 

I dag skjønte jeg at de siste dagene hadde vært krevende, for jeg ble skikkelig kroppssjuk. Helt elendig så kroppen vrei seg, men det var ikke noe særlig som kom da jeg begynte å brekke meg. Nå er det slutt på slikt. Slutt på å presse seg.

Jeg har ferie. Rett og slett ferie.

Og det er høysommer.

Og jeg nyter så inn i hampen.

Har ingen planer…

…eller nesten ignen planer.

Livet er herlig.

 

 

 

 

 

Et frampek

 

 

Jeg måtte gjøre en innsats, måtte finne. For det gikk ikke. Og jeg trenger dem.

 

 

 

De har vært borte lenge, jeg husker egentlig ikke når de kom bort. Men med å resonere er det kanskje snart en måned siden.

 

Nøklene.

Nøklelknippet både til jobb og hjem. Tror faktisk jeg har nøkkel til alle dørene på huset mitt, ytterdørene, tre stykker. Men muligens til leiligheten nede, sjøl om den ikke låses.

Jeg sa det på siste møtet. Nestsiste mandagsmøtet jeg er med på. Jeg sa det, at til helga er det siste arrangement. Og at nøklene hadde kommet bort. Nesten symbolsk. Uten at jeg forstår symbolikken.

 

Et frampek, sa sjefen.

 

Ja, kanskje det.

Jeg regna med at de var et sted og ville dukka opp. Har egentlig tenkt det lenge nok.

Har leita i bilen, uten å finne dem.

Husker bare jeg måtte fram med reservenøkkelen som ligger en trygg plass etter en annen gang jeg hadde glemt de igjen ett eller annet sted. Husker det var vinter og dyp snø. Jeg begynte å prøve meg på de tre ytterdørene. Vea i dyp snø rundt huset. Stengte dører. Det var bare terrassedøra igjen…

Etter det ble det gjemt en ekstranøkkel.

 

Den måtte ha blitt borte i bilen. Jeg tok en ny runde. Gikk grundig gjennom bagasjerommet. 

Ingen ting.

Vet ikke hvor mange ganger jeg har leita under setene. En ny runde med å gå ned på kne, kjenne, føle… og ja den bilen skulle vært rydda. Det lå et par flasker under det ene setet, undet den andre et glass som det var grønnsåp i for en aktivitet for over et år siden.

Så skjedde det…nøklene materiserte seg under det ene setet. Plutselig sto jeg med dem i hånda og kunne ikke tro det var sant.

Da får jeg brukt min egen i helga, den som straks ikke er min.

Og innen 27 dager skal jeg gi den i fra meg.

 

Veldig godt den kom til rette.

 

 

 

 

 

Mellom avlæring og utføre

 

 

En bra dag når du rekker å ta inn klærne før de blir for våte av et kraftig regnskyll. Så tror på denne dagen.

 

 

Nå henger klærne på vaskerommet, snart tørre. 

I går sleit jeg mer med dagen. Fant ut jeg skulle vaske et stoltrekk, som det viste seg at trekket til puta ikke ble med inn i maskina. Når går putetrekket rundt og rundt i maskina.

Men det aller verste i går var det tekniske, det satte seg helt på bakbena. Vet ikke hvor mange ting som lugga. Komfyren som ikke ville slå seg på, data som ikke ville virke, det var så mye gjennom dagen.

Jeg våkna med kaosdrømmer, om ting som skulle flyttes, pakkes, fraktes og at det ikke gikk an å løse. 

Natta speiler dagen, alt som bobler inni meg av det jeg burde, det jeg ser for meg. Pisken henger der, stram i snerten. 

Tenker tilbake til da jeg som lita kunne ligge på magen å se inn i gresset, på livet der, som en skog. Små liv, insekter, som streva seg gjennom skogen av gras. Ligge der å observere i fred, mens sola skein i ryggen… Det var fred. 

Etter hvert lærte jeg at jeg skulle-.

At hendene hang uvirksomme langs siden, eller drømte seg vekk i streker og farger, var ikke helt bra, det var så mye en måtte.

Og en lærte.

Alt som en skulle gjøre.

Drømmene kom i veien, men prøvde å kombinere drømmer og skulle-. Faktisk ble jeg flink til å hoppe over både mat og søvn. Og det gikk, jeg var ung.

Men etter at livet hadde gitt en grundig leksjon om at det nødvendigvis ikke går på skinner, sto bare «må’et» igjen. Og etter at alt som ikke ble som det skulle, slik en trodde uten at en tenkte tanken, sto en der med den berømmelige veggen. Og når en sakte kom seg mer fri fra den, ble det å slynge seg videre i alt som skulle utføres.

 

Nå er jeg igang med å avlære. 

I dag sitter jeg med alt for mye å gjøre og jeg har nesten ikke tid. 

Nå har jeg lagt bort pisken. Og jeg vet at jeg ikke kan trylle.

Jeg sitter her på slutten av den siste hele uka av arbeidslivet. En uke på halv tid med alt for mye overtid. Jeg har gått inn i rollen som vanlig arbeidstaker, jeg har den tida jeg har. Det jeg ikke får til får jeg ikke til, sier jeg til meg sjøl. Men jeg drømmer kaos om natta og våkner med stress.

Over helga har jeg tre uker ferie. Etter det har jeg fire dager igjen med arbeid på halv tid og fortsatt for mye overtid.

Så er det slutt.

Greier jeg igjen å være fullt ut i nå’et. Som da jeg var barn. 

 

Det er målet. 

Piisken skal kastes. Innbiller meg at jeg allerede har kasta den.

Jeg kan fortsatt gjøre masse, men det skal være innom mestring og stress kan bare brukes kun til konturer. 

Håper også kaosdrømmene forsvinner i mitt snarlige, nye liv.

 

Stressfin dag til deg.

 

 

 

 

 

Jeg er ingen du har møtt før

Her er et innlegg, en reprise fra 23. februar for 11 år siden. Og jeg har tenkt det mange ganger etter…

Jeg fikk lyst til å dele det igjen. For av og til er folk for flinke til å blande sine egenskaper når de tolker andre. De spør ikke etter hva folk vet, de tar utgangspunkt i det de sjøl vet. Og det kan føles misforstått.
Dette innlegget ble skrevet etter å ha datet en fyr. Han kom med en del råd uten at han sjekka hva jeg visste.
Jeg kan si at det ikke ble oss.
Her kommer innlegget:

 

23.02.2014 19:01

Vi er fryktelig flinke til å sette hverandre i bås. Er du slik du ja, akkurat! En veldig begrensende egenskap vi har de fleste av oss.

 

Jeg har den garantert. Og jeg veit hvor fryktelig irriterende det er når noen går ut fra at dem veit-.

Når folk tror at jeg er slik eller sånn og ikke prøver å bli kjent med den jeg (føler jeg) egentlig er.

“Hun er sosial”, sier vi, eller “han er ikke flink med barn”. Sannheta er vel at alle kan være forskjellig til forskjellige tider. “Hun kommer alltid for sent”. “Han glemmer alltid noe» …for jeg tror at det oftest er det negative vi veit om hverandre som vi tror vi veit.

Om en kommer for sent første gangen til et møte betyr ikke det at en kommer for sent til alle de andre møtene. Om så skjer, er det fordi en gir blaffen? I denne retorikken her mener jeg at svaret er nei.

Når du forstår at folk du har møtt legger et sett egenskaper på deg, er det provoserende. Da kan det være at provokasjonen  stemmer- eller at det er helt feil. Ett av to. Så da må en bare tenke over det. Overfor seg sjøl bør en i hvert fall være ærlig.

Hvert menneske er en unik ny bekjentskap. En bør vaske øyne, ører og hjerne for å lære det nye mennesket å kjenne. Men det er fryktelig vanskelig. Leitinga og kategoriseringa er i gang.

 “Jeg er ingen du har møtt før”. 

Kanskje det er verre å ta inn over seg et slikt faktum, fordi erfaringene vokser med åra. Når erfaringene vokser, tror vi at vi veit så mye mer. Ikke like lett å være ny og frisk i hodet.

Men ingen liker å ikke få en sjanse i gammelt tankegods.

Og kanskje et tungt tema en søndags kveld, når det meste er uavklart, når kjøkkenkranene er slik passe tørr. Når noen skal reise og noen skal bli og det meste er slik en ikke veit.

Jeg ser ut i det blå, jeg ser etter krystallkula og tenker at det blir nok slik det skal uansett. Alt blir slik det skal.

Jeg vil leve, jeg vil lære, jeg vil holde øynene åpne og håpe at de nye inntrykk får plass. For alt er nytt om alt er gammelt og repriser på det som har vært. For du er ingen jeg har kjent før, for alt er nytt, på nytt og på nytt og på nytt igjen. Bare vi holder øynene friske.

 

 

 

En søndag for lenge siden, der mellomste datter skulle reise aleine ut i verden, lekkasje på kjøkkenet som førte til stor renovering.

Kjøkkenet ble ferdig da sommeren var en realitet, datter kom etter mange måneder og mange opplevelser fram til LA, der vi møtte henne. Og han fyren ble ikke blid da jeg trakk meg, for det er så alt for mange en ikke vil ha. Noen behøver en ikke en gang å møte.

For alt blir slik det skal. 

 

 

 

 

 

Slynge gjennom dagen

 

 

 

Hvordan blir denne dagen? Tar meg tid til å se på den før den er ordentlig i gang.

 

 

Kan ta meg tid til litt blogging med de få timene jeg har igjen i arbeidslivet.

Gårsdagen spora av etter jeg gikk opp for å spise. Og når det er snakk om mat, der spora det også av. Med et rundstykke og en loffskive, loff liksom, med masse majo-stoff på alt, ble frokostlunsjen absolutt krafig nok. Etterpå fant jeg ut jeg hadde nesten en halv pose taffelsticks igjen etter helga, fikk kverka den. Tok en marengskake ut av fryseren og bevilga meg et stykke av den også. Til middag to pølser med brød, noe jeg egentlig unngår å spise. Og til slutt lagde jeg meg arme riddere. Jeg, arme menneske…

For et hysterisk kosthold og la oss si, det får så være, for i går, at det ble slik. I dag gikk jeg på vekta og den var ikke påvirka. Det overraska meg, kanskje den bare var snill.

Ikke gjorde jeg noe aktiviterer heller, en mer eller mindre utslått dag.

I dag måtte jeg i hvert fall ta «slyngen».

Den hjemmelagde slyngen.

Den funker.

Skal gi motstand i de små musklene i nakken med å presse mot strikken. For å få de i bedre stand.

I dag var pekefingeren min på venstre hånd mer doven, mer merkelig, enn den bruker.

Denne nakken må jeg få orden på og at disse fingrene på venstre hånd blir normale igjen.

 

Men tilbake til dagen i dag og de få timene jeg har til bruk. Jeg skal annonsere mer arrangementet i helga. Finne ut hvor mange jeg får med meg og hvor mange aktiviteter som kan bys fram.

Skulle også vært utover på museet og besøkt moren min på returen. Må prøve å få til det.

Jeg prøvde å oppnå kontakt i går, men det var visst ikke dagen. Ingen svar.

Ringte også en snekkerbedrift som har sagt de skulle komme på befaring for å se på skadene på huset mitt. Vet ikke hvor mange ganger de har sagt de kommer i løpet av… og jeg har purra. De skulle ringe meg opp igjen, som jeg ikke ble. I går kveld la jeg jobben inn arbeidet på Mitt anbud.

Kjente det da det blåste i helga, utryggheten på hvor godt dette huset holder.

 

Men i dag tror jeg at kostholdet på ingen måte skal matche gårdagen. Tenker jeg skal gå for et sunt inntak i dag.

Og så må jeg ned til denne utsikta, den er fra kontoret.

Grønt vått og frodig, slik har det vært i en stund og slik blir det fortsatt en stund sier YR.

 

 

Men været er som det er.