Når helga er over

 

 

Når helga er over er det en uke igjen. En uke igjen og helst litt mindre.

 

 

 

Nå er jeg midt i virvelen

 

 

Du må ta hensyn til deg sjøl, sa sønnen min.

 

Og jeg ble fornærma, følte det som kritikk.

 

Jeg sier det bare fordi jeg bryr meg om deg, svarte han.

 

Og det er så klart både fint og godt.

 

Men det er ikke bare å kaste inn håndkleet midt i oppløpet. De har kanskje ikke med seg håndkle i oppløpet, de som er i gang med et oppløp…og hvorfor kaster en inn håndkleet egentlig…?

 

En liten digresjon.

 

 

I dag er det riktignok bare en hyggelig dag. Skal feire at mor fyller år.

89 år.

Første fødselsdag uten far, siden hun var ung.

Jeg skal bare kjøpe gave og handle kake først, men skal prøve å være der tidlig. Mellomste søsteren min har vært hos henne i det siste, hun har ferie.

 

Men døtrene mine, begge har flyttedag i dag. Yngste tar hele flyttelasset i dag. Mellomste og samboeren hadde første natt i ny leilighet i natt.

Først er det jobb på henne i dag og så nedvasking.

Og – opplevde i natt at noen hadde rappa en veske fra bilen da de snudde ryggen til, med mye dyrebart i.

Så hun har litt av en dag, har så vondt av henne.

 

Jeg vil gjerne ha vært der for å hjelpt begge, men det gikk ikke denne gangen.

Heldigvis har de begge kjærestene sine.

To flinke, trivelige gutter.

 

 

Og jeg, er midt mellom de to mest krevende dagene i sommer.

 

Bakkseterdagen har satt meg ut i flere dager, ikke uventa.

Nå er det siste arrangement igjen på museet.

Hovedarrangementet.

Vet at jeg må fungere, har ansvaret.

Håper bare jeg husker hvordan lydanlegget skal kobles og slikt.

Må kjøpe inn noen få ting til morgendagen.

Ellers står alt klart på kontoret, så jeg får henta i morgen.

 

I tillegg fikk jeg en antibiotikakur oppi dette. Må passe på ikke spise før en time etter tablett og ikke spise før to timer etter, fire ganger om dagen. Jeg liker ikke slike kurer. Men må man så man.

Til uka skal jeg bare avslutte sommerens hendelser og starte et par prosjekt som skal være ferdig til høsten. Og så blir det vel et par møter.

Så er uka over.

Da er det FERIE!

Og ja – da ønsker jeg meg den deiligste sensommeren en kan ønske seg.

 

 

Har du ferie igjen?

 

 

 

 

Bakkseterdagen

 

 

Litt vemodig kan jeg konstantere at en vakker dag er over og har gått inn i historien. 

 

 

Helt på slutten av dagen, da vi fant kulpen i elva for avkjøling  med noen svømmetak, hadde vi en liten diskusjon.

Var dette 30. gangen dagen ble arrangert…

 

 

Seterdagen har vært arrangert noen år.

Jeg reflekterte over dette, at først var jeg her med små barn og foreldra mine som møtte alle gamle kjente.

Nå har jeg rykka opp i øverste divisjon og møter andre som har levd en stund. Mens jeg ser på de unge som er der med de små barna sine.

Tidens malstrøm.

 

 

Da jeg kom opp til setra i dag var det ikke starta. 

Bord og benker var satt ut.

 

 

 Det er et velsmurt maskineri og bygdefolket deltar for å gjennomføre arrangementet.

 

 

 

Bygget midt på bildet blir satt opp hver sommer.

 

 

Der kokes det tradisjonelt gjennom dagen.

Melk blir kokt opp, først tas hvit ostemasse ut. Den blir satt i press.

Så fortsetter kokeprosessen fram til brunost.

 

Når dette er ferdig blir et gammelt vaffeljern lagt på ovnen. Ovnen er også gammel  med ringer til å ta av. Det blir tatt bort ringer slik at jernet får plass og kan svinges over flammen.

Det blir ekstra gode bakels…eller vafler… som blir stekt her.

 

 

Her var min plass gjennom dagen.

Spurte medselger om jeg kunne ta bilde for å legge ut, fikk ja, men var  ikke dyktig med å knipse.

 

 

En trivelig dame å arbeide sammen med.

Men skal innrømme at det nesten ble for varmt.  Tror hjernecellene mine ble kokte.

 

 

Folk benka seg, det ble spist og snakka.

Sjøl traff jeg flere søskenbarn. Det var veldig hyggelig.

 

 

 

Så var årets nye aktivitet klar til å underholde.

Den var inspirert av Farmen, programmet som sendes på en elle annen kanal.

 

Folk bevega seg bort til skueplassen.

 

 

Flere lag var satt sammen med utgangspunkt i gårdene nede i bygda.

 

Først var det øksekasting.

Øksa ble løfta over hodet.

 

 

Så ble den kasta.

 

 

Og så var det spennende om den traff blink.

 

 

Etter dette var det å sage raskest gjennom en planke. Siste post var å holde bøtter med vann i, lengst, med armene strake rett ut til hver side.

Folk fulgte med og klappa. Til slutt ble vinnerlaget kåra.

 

 

 

Det blir solgt hjemmelaga rømmegrøt og spekemat i denne setra.

Grøtkokerne er tidlig oppe med å koke litervis av grøt.

 

 

Folk hygga seg over alt.

Været var helt fabulerende fantastisk.

Det blåste bra og det var godt, sjøl om en måtte holde godt på hatter og løsøre. Uten vinden hadde det blitt alt for varmt.

 

 

Nede ved elva var det også et yrende liv, badeliv.  

   

 

 

Så var dagen over.

Folk rusla tilbake til nåtida.

 

Siste arbeidsøkt var i gang.

Stoler, benker, bord, kaffekanner, rømmebokser og andre ting som var igjen, ble kjørt på plass.

Så var dagen kommet fram til å låse seterbuene.

Men først, før man satte seg i bilene, gikk turen ned til kulpen.

Det å dukke seg ned i vannet, svømme, flyte, nyte…mens sola glitra i vannet…behøver jeg å si mer?

Og alle var enige om at det hadde vært en vakker dag, for akkurat det tror jeg alle var enig om.

Dagen hadde vært særdeles vakker.

 

Neste år kommer seterdagen igjen.

Så til dere som ikke var med i år, til neste år er en ny mulighet.

 

 

 

 

 

 

 

 

Døden i fjellet

 

 

 

En liten hvil mens vaskemaskina durer. En kort landing i yndlingsstolen.

 

 

 

For i dag var det ikke mer å vente på.

I dag måtte jeg.

Her har jeg funnet fram det jeg skulle ta med.

 

 

 

Om du ikke ser hva det er, så er det altså svartsekk, bøtte, engangshansker, vindusvask og varmvatn.

 

Om jeg viser dette bildet er nok dette litt mer forståelig. Ikke så lekkert.

 

 

Døde og levende fluer, edderkopper og maur hadde samling inne i seterbua mi.

Slik kan den ikke vises fram.

 

Skulle tatt det tidligere i sommer, men når det ikke var gjort var det ikke mer å vente på.

Så i mange tyve grader var det bare å gå på med dødsforakt.

Og svetten rant snart i strie strømmer.

Det ble rundtvask light.

 

 

Plana var å være tidligere ute fra morgenen av.

Riktig slik ble det ikke.

 

Folk hadde begynt å komme opp.

En blir ikke like effektivt, men veldig koselig likevel.

Det ble satt fram, bygd opp og arbeidet med å få alt klart til morgendagen utenfor.

 

Jeg fikk meg en liten pause da jeg ble bedt på kaffe i en hytte like ved.

Det gjorde godt å få den pausen.

 

Tilbake fikk jeg vaska resten.

 

 

Duker, matten og slikt, tok jeg ikke med opp.

Usikker på om jeg skal legge det på.

Bua vil bli brukt til å oppbevare det som selges utenfor.

Vafler, sveler, kaffe og slikt.

 

Egentlig var plana å overnatte.

I år har jeg ingen av mine her, vi har brukt å overnatte.

Etter alt er klart er det en sosial stund med alle som hjelper til. Det bruker å være en trivelig kveld.

 

Jeg skal sjekke nasen min i morgen, etter pålegg fra sykesøster-søsteren min.

 

Jeg tok med sengetøyet som hadde overvintra, kopphåndkle og vaskefille, ned.

Da var nokså mange biler kommet opp.

 

 

Jeg fikk manøvrert meg ryggende ut av området.

Og så hadde jeg bestemt meg for at til tross for et regnskyll som kom deisende ned, skulle jeg likevel ta meg en dukkert. 

 

Kjørte bort til vannet jeg var oppmed for noen dager siden og fikk dukka meg.

 

 

Det var veldig herlig med den lille svømmeturen.

Med en deilig følelse satte jeg meg i bilen for å kjøre ned.

Passerte to jenter som haika og tok med de ned til fylkesveien. De var overrumpla av regnet etter å ha gått et par dager i fjellet, så veien ble i lengste laget.

 

Nå skal jeg dra til mor.

Overnatter der, hun bor nærmere legekontoret og så får jeg besøkt henne også.

 

Og i morgen blir det seterdag og sikkert masse folk. Tror været blir perfekt for en folksom dag.

Varmt og overskya.

Den årlige seterdagen med ostekoking, rømmegrøt og mimrig om gamle dager, står klar for å passere.

 

Er det faste arrangement der du bor om sommeren?

 

 

 

 

En skikkelig sommerdag

 

 

Etter en kort dag kommer en lang dag…eller noe i den dur.

 

 

 

Dette var virkelig svada.

Men likevel, noe mening er det i det. For jeg hadde en kort dag på jobb.

Jeg klarte det virkelig, det jeg tenkte.

Og så dro jeg hjem.

Så floa.

Den var høy.

Vel hjemme var det rett i badedrakta og nedover.

Det var grodd igjen.

Har ikke gått ned til sjøen i sommer.

Kanskje for at i år har jeg ingen hund å ta med.

 

Sjøen lå der og sa kom!

 

 

Et halveies smil til meg sjøl, dette blir nok bra….

 

Og faktisk.

Jeg gikk uti…

Det var ikke kaldt i morsetning til i går.

Det var bare å legge seg ned og svømme.

 

 

Jeg gikk heller ikke i land.

Der ute i sjøen prøvde jeg å huske på øvelsene i Tai Chi.

Oppvarming.

Svinga armer i lufta.

Først venstre og så høyre arm, slenge dem i rundt.

 

Faktisk var det litt båttrafikk på den stille fjorden…og tanken slo meg, hva om de trodde jeg sto å vifta.

Kanskje de trodde jeg hadde behov for hjelp…

 

 

Så jeg senka armene nokså fort, og igjen senka jeg legemet ned i sjøen og svømte en runde. Før jeg gikk på land.

Heldigvis kom ingen av båtene.

 

Og jeg var varm med en gang jeg var på land.

Men kjente en helt anna ro da jeg begynte på turen opp. Så denne turen hadde gjort godt.

 

 

Motlyset i bladverket -.

 

 

Bare nyte og ikke falle.

Jeg hadde vært dum nok til å ta på meg sko som er glatte soler i vegetasjon.

Jeg kikka etter sopp og molte. Fant noen kantareller, men ikke helt verdt bryet – så de fikk stå. 

 

Etterpå sovna jeg på solsenga, så ettermiddagen var lang og god.

En skikkelig sommerdag.

 

Og temperaturen er fortsatt 23 grader og klokka er straks halv ni på kvelden.

 

 

 

 

Søndagen før mandag og en hel uke

 

 

 

Så er det en ny uke på gang. Denne blir nok travel. Men i går var dagen god og veldig i ro.

 

 

 

Yngste og jeg sov dagen godt inn.

Den var grå med sidt skydekke på.

Ikke så kaldt.

Slik sett-opp-dørene dag.

Vi hadde begge sovet godt.

 

Jeg ordna to glass med varmt limevann.

Etterpå var yngste med på introduksjon av Tai Chi.

Hun likte det også.

 

Da vi skulle spise hadde sola brutt seg gjennom og hadde jaga det grå og laga dagen blå. Godt å kunne sette seg ute.

 

Skal vi dra og bade, spurte yngsteberta.

 

Kjempeforslag!

 

Etter litt diskusjon og søking i flo og fjære, gikk vi for vannet.

 

Så herlig å komme opp.

Se vannet og se stranden.

 

 

Heldigvis var det nesten folketomt.

Så vi labba utover.

 

 

Men…det var kaldere enn hva vi hadde forventa. Så litt hyling utover det stille fjellvannet forekom nok.

Vi var godt fornøyd med oss sjøl etter noen svømmetak.

 

foto:ingrun

 

Etter vi var kommet på land spredte det seg en god varme i kroppen. Nesten som en vurderte en liten tur uti igjen.

Det var bare det at tida, denne tida…

 

foto:ingrun

 

Yngste skulle rekke bussen, vi skulle spise middag. Så vi måtte bare komme oss ned igjen.

 

Vi hadde en liten stopp på tur ned, for yngste trodde jeg kjørte på en orm. Den berga og sklei inn i buskaset igjen.

Da vi var nede fant hun et lite ett-eller-anna bol hengende på en skjorte på rommet sitt. Glasset hadde stått åpent, så noe hadde funnet veien inn gjennom vinduet og bygd en liten kule festa til denne skjorta.

Så dagen innehold litt dyreliv altså.

 

Da vi skulle ut døra durer bussen forbi.

Derfor fikk vi ekstra tid sammen med kjøreturen etter bussen.

 

Så for hun da, tilbake til sitt.

 

 

Med sekk og skatebrettet.

En levende, varm, reflektert ung dame som tør å stille spørsmål, er sårbar og sterk. Og er kritisk til de inngrodde måtene kvinner har vært og fortsatt blir sett på.

 

Jeg er så glad i disse samtalene jeg får, er så glad i å se på oppfatta og inngrodde “sannheter”.

Så da håper jeg det ikke går så lang tid til neste gang.

Og det gjør det nok ikke, sannsynlig bare et par uker.

 

Men først må jeg kjøre gjennom denne uka og håpe gjøremåla gir og ikke tar.

 

 

Riktig fin mandag.

 

 

 

 

En liten feiring

 

 

Så er feiring av et nytt år i livet passert. Vi ble en veldig liten og nett gjeng.

 

 

 

Og vi var bare damer.

Damer i nærmeste familie.

Sola skein.

Vi snakka og vi lo.

Og maten var enkel og ikke noe spesielt komplisert.

 

Det var kylling fajitas først. Den er spesiell og en gjenganger hos vår familie. Faktisk fant jeg den på blogg en gang for mange år siden.

Den har både aioli, stekt ananas og stekt spekeskinke til. Den blir veldig smaksrik i og med både bruk av koriander, chili og lime.

 

Til dessert og kaffe var det enkelt en pavlova med masse frukt på.

 

foto:ingrun

 

Fikk holdere fra Iittala til telys. Hadde tre stykker fra før, så nå fikk jeg fire nye. To i farger jeg allerede hadde.

Det var morsomt.

 

Fikk en te-trakter, veldig praktisk. Et fint fat og penger.

 

Jeg syns faktisk det kan være ekkelt å få fødselsdagsgaver.

Skal tro om flere har det slik?

 

Yngste forsvant ut på terrassen for å ta bilder av selskapet utenfra.

 

 

Glemte å spørre hvordan bildene ble.

 

Feiringa ble absolutt trivelig.

All grunn til å være fornøyd.

 

foto:ingrun

 

Så da er min dag overstått.

 

Mulig jeg må be med meg noen flere en dag, men vi får kombinere det med dagen til søsteren min som også fylte for noen uker siden. Føler for å be de en får gaver fra.

 

Vi har mange sommerfødselsdager i familien.

Utenom noen søskenbarn som har tidligere, starter mellomste søster, så er det meg, mor og så eldstemann.

Nå er det mor og eldstemann igjen.

 

Når fyller du år?

 

 

 

Ikke eldre enda

 

 

 

Høyt oppe svevde måkene, mot den blå julihimmelen. Det var tidlig morgen.

 

 

 

Far hadde nettopp kommet tilbake fra Finnmark.

Kanskje var det det som gjorde det -.

Gleda av å ha han hjemme.

For mor.

 

Det var tre uker igjen, men det kjentes ut som noe var på gang.

Jordmora var opptatt på anna hold.

Det var inga anna råd enn å dra til byen og sykehuset. 

Mor ba om at mormor også måtte være med,  hun ga seg til slutt.

 

Så båten ble starta opp igjen.

Allerede før de var kommet ut av sundet kjente mor at dette gikk fort. Hun ba de derfor skifte retning og kjøre mot sentrum. Der var det lege.

 

Tidlig om morgonen, like før rutebåten kom, la fiskebåten til kai med baugen først.

Morfaren min hoppa ned på kaia og sprang oppover mot legekontoret for å fortelle at det var fødsel på gang. Han var en mann på over seksti, så sprek måtte han være for å klare det hoppet på flo sjø. Det var et stykke ned til kaia.

 

Over seg så mor hodet til far stikke bekymra ut gjennom rorhusvinduet. Mor ba han trekke hodet sitt inn, hun orka ikke se på den bekymra mina.

 

Ingen lege kom, så da tok far og byksa i land. Han fortalte legen at nå holdt ungen på å komme.

Fortsatt drøyde legen.

Morbroren min hadde ikke lyst til å forlate de to som var igjen på båten, men til slutt la han også i vei. Han kunne fortelle at nå var ungen  kommet.

Legen, som visst nok hadde mista barn, ville egentlig ikke ha noe med fødsler å gjøre. Men nå kom han seg endelig avgårde.

Farsken, sier du det, sa han.

 Han fikk rota sammen ting og ga til de andre. Saksa holdt han gapende foran seg da han løp ned til kaia, er det blitt fortalt.

 

Mor ba mormor kikke etter om hvilket kjønn barnet hadde.

Først ville mormor ikke løfte på dyna, ikke slippe trekk inn. Men mor ba så inderlig at hun til slutt gjorde som mor ba om.

Mormoren min ble innbitt og konsentrert over det hun fikk se.

Heldigvis var hun vant til å ta imot lam.

 

Den nyfødte hadde navlestrengen to ganger rundt halsen, så da hun skulle prøve å få den av, stramma den slik at ungen ville blåne. 

Synet fulgte henne inn i natta er jeg også blitt fortalt. 

Men hun fikk det til slutt til. Og babygråten kunne slippe ut i sommermorgenen. Så en mann som gikk og venta på rutebåten prøvde å strekke hals for å se, for dette var ikke en vanlig lyd fra en fiskebåt.

 

Ungen var en jente og jenta var meg.

 

Navlestrengen ble klipt og vi ble tatt med opp på legenkontoret.

Der hadde legen sprunget og kikka på den nyfødte gjennom dagen. Jeg var visst eneste ungen denne legen hadde tatt imot.

 

Da jeg ble større var jeg sikker på at grunnen for at jeg ble så lang og tynn var at jeg var født ombord i en fiskebåt der sildkasser sto. Silda var også lang og tynn.

 

Dette er på dagen noen år siden.

 

I dag kom yngste hjem. De to andre må jobbe.

Jeg skal ha et lite selskap i morgen. Men feiringa blir på land.

Båten ligger på havsens bunn. Den ble solgt og han som kjøpte fikk ordna at båten ble kondemnert etter en brann. Båten som morfaren min fikk bygd for å sjekke ut en byggeteknisk teori. Senere ble det bygget mange båter etter denne metoden.

 

 

Jeg har mange minner fra den, så syns endeliktet er trist.

Ellers er både mormor og morfar borte for lengst. Morbroren min også, og far nettopp.

Jeg begynner å bli en godt voksen dame, men ennå er jeg ikke å betrakte som eldre, det blir en visst når en fyller 65.

Så enda noen år til.

Derfor er jeg ung og kan fortsatt kaste meg ut i dansen.

Leke kan jeg også.

 

I hvert fall er det artig å leke med ord.

 

 

 

 

 

Gleden

 

 

Det er mye en kan glede seg over. Det å pusse på den gleden gjør den ikke mindre blank.

 

 

 

Med lange skritt kom han opp gårdsveien. Han hadde tatt med seg søppeldunken som sto nede ved fylkesveien.

 

Jeg er veldig trøtt, sa han litt tidligere på telefonen.

 

Han hadde hatt et skift med mye overtid.

 

 

Han kom utover for noen dager. Hadde ikke vært hjemme siden mai. Det var fint å få han hjem, men så klart måtte han få hvile ut.

 

Fordi jeg trodde han først kom neste dag, hadde jeg ikke kjøpt inn mat. Men fant, så fikk laget kjøttsuppe med masse grønnsaker og spekemat. 

 

Vi fikk to døgn, før han måtte reise tilbake på jobb.

Min eldste.

Som ga meg svært mange utfordringer noen år.

 

 

 

Han er blitt en reflektert, åpen og ærlig gutt.

Eller kanskje er han blitt mann.

 

Trøttheta ble glemt.

Vi prata til langt på natt.

Begge dagene gikk inn i natta med orda.

 

Han ble med meg på biblioteket i dag før han tok bussen tilbake.

Fant seg en bok om mytologi og hadde passende musikk på øret. Så jeg måtte sette på Wardruna mens jeg skriver.

 

 

Vi har hatt et par fine dager.

Veldig fine.

Og han sa så mye som var  fint å høre.

Som gjorde meg glad.

Han sa at han følte det var terapi å komme hjem, samtalene gjorde så godt.

Han sa også mye anna fint.

 

Så jeg sitter igjen her, både glad og lykkelig.

 

 

Jeg har lyst til å skrive om disse dagene, sa jeg til han.

 

Nå har jeg det.

Og så tenker jeg på hvor heldig jeg er.

Heldig som kan ha dette fine forholdet med dem som en gang var unger, men som nå er voksne mennesker.

Tenker på hvilken gave dette er.

 

For det er det.

 

 

 

 

Når man slurver med å lese

 

 

Dager i regn og små-sur sol surrer forbi. Før dagene blåser videre.

 

 

 

Hele tiden videre.

Og nye dager kommer.

Dager der en gjør det samme.

Står opp, drikke lime-vann.

Ser på nettet.

 

Etter hva en skal, er prosedyrene for dagen.

Dusjing hører med.

 

Vi mennesker er langt på vei vanedyr. Jeg bruker faste produkter over lengre tid av gangen.

Tror det var i fjor jeg ønska meg produkter til fødselsdagen min som forhåpentligvis skulle hjelpe på den kjedelig forverringa av huda.

Det var tydelig en ble eldre, helt naturlig.

Men det skjedde litt for fort.

 

Nå er vel også det naturlig i og med min nyeste diagnose.

Men det er ikke det som er pointet her.

 

Jeg fikk ønsket oppfylt,  mellomste søster ga meg dusj-olje og lotion med olje i. Jeg syns de var fine og kjøpte inn igjen.

Ofte kommer jeg over slike tilbud ; tre for to og lignende, og da kjøper jeg inn slik at det er på lager.

Kjedelig å skal dusje bare for å oppdage at noe er tomt.

 

Lotionen begynte å nærme seg oppbrukt. Jeg satte den på hodet, slik at jeg fikk ut enda mere.

 

 

Da det var slutt, orka jeg ikke å skjære den opp, noe jeg også har praktisert.

Ingenting-til-spille tanken.

Syntes plasten var hard, redd for at jeg kunne skade meg med enten saksen eller kniven ved en eventuell operasjon for å dissekere flasken.

 

Så da var tiden kommet for å ta fram den lagra flasken.

Den hadde ikke parfyme i seg, derfor var toppa hvit, ellers lik.

 

Jeg trykte ut av den hvite kremen gjennom pumpa.

Begynte å smøre meg inn på brystkassen.

Oppdager at det ikke trekker inn i huden…

Tenker at dette var rart.

Jeg blir i stedet hvitere og hvitere, akkurat som kremen formerer seg.

Jeg gnir iherdig en stund, uten at det hjelper.

 

Hva feiler denne kremen?

 

 

Så jeg tar et blikk på flasken med lotion’en.

 

Og da ser jeg det.

 

 

 

Dette er ikke lotion for å smøre seg inn med etter dusjen.

Dette er en VASKE-lotion!

 

 

Oppgitt skjønner jeg at her har handlinga gått noe fortere enn lesinga. Så det var bare å gå inn i dusjen igjen og samtidig akseptere at lotionen var tom.

 

 

 

Neste gang jeg skal på apoteket skal jeg lese nøye, før jeg betaler og går og tror alt er i den skjønneste orden. 

 

 

 

Forstå grenser

 

 

Så er jeg menneske igjen. Men dagen er nok ikke lang nok -.

 

 

Etter en riktig god natt, starta dagen.

Med litt regn, vind og solgløtt.

Litt har jeg vært utenom døra.

Men bare litt.

Jeg har hatt flere telefonsamtaler.

Mest privat.

For i dag har jeg fri.

 

Denne uka er strengt oppmålt. Litt jobb i morgen og litt på torsdag.

I kveld får jeg besøk av eldstemann. Trodde han kom i morgen, men der tok jeg feil.

 

 

Fra sommeren i fjor da eldstemann stupa ut i kulpen ved sætra.

 

 

Gårsdagen var det jobb, fikk gjort unna det jeg skulle.

Etterpå var jeg egentlig for oppbrukt til å dra på besøk.

Gjorde det likevel, så da jeg endelig var hjemme satt jeg med haka på knærne.

Var ikke igjen noe til noe.

 

Jeg skriver ditt og jeg skriver datt, av og om gjøremål.

Men egentlig gjør jeg ikke så mye, så om noen kommer i de tanker, er de tankene bare å forkaste.

Det som er saken er en ubalanse av energi og gjøremål.

Der har jeg en jobb med å finne fram til den gode balansen.

Så jeg er faktisk i gang med å gjøre meg mer liksel (likegyldig).

Slik som sist søndag var nok utenfor proporsjonene, så jeg må sette grensene over hva som er mulig innenfor min stillingsressurs. For eksempel.

 

Vi har alle vår lekse å lære.

Og vi er aldri utlært.

Heldigvis, skulle jeg til å skrive…og skreiv det.

 

Vært kjedelig om vi var utlært og perfekte.

Hva skulle en gjort på da, liksom…

 

Nå skal jeg ta en husrens, leite mer kort og sannsynlig ringe Plantasjen.

I morgen går kortet ut.

Jeg gråter innvendig.

 

Ok, så er jeg et rotehode.

Men det siste året…tror faktisk det har blitt rot for de fleste når det var så mye som skulle absorberes av livet.

Så jeg forstår meg sjøl.

Og det er kanskje det viktigste.

 

 

Forstår du seg sjøl?