En helg er straks over. Det har vært både fantastisk feiring og politi på hjul.
Akkurat nå sitter jeg her og føler meg slik bort i mot oppbrukt av helga.
Heldigvis har jeg ferie enda en uke. Så det skal gå bra.
I går gikk hjula mot Trondheim.
Søster mi fylte rundt år og var nokså forskrekka over sin egen alder.
Jeg vet-.
Man trodde en var lovet evig ungdom.
Været serverte en så nydelig dag det gikk an å ønske seg.
Jeg tok med med mor, overatta hos henne først, så jeg slapp en ekstra times kjøring på bare kjøre fram og tilbake for å hente henne.
Utenom litt kø, gikk turen greit.
Mor gledde seg både til å møte alle barnebarna sine og det ene oldebarnet.
Vi kjørte på med kjøling i bilen.
Vel framme ble vi møtt med velkomstdrink og hyggelige mennesker.
Det ble en veldig fin feiring, trivsel, god mat og altså årets varmeste dag.
Heldigvis var det godt å sitte i skyggen.
Etter maten og før kaffen, gikk ungdommene ned til stranda.
Flere ville bade.
Vi fikk vite at sjøen var riktig varm.
To av tantebarna padla ut med brett.
Kan godt forstå det må være artig.
Hun som hadde kjøpt seg brett, fortalte hun ble hekta etter bare to turer.
Hun som fylte år strålte og var helt strålende.
Eldstemann hadde vært ute i kajakk og hadde stuka tommelen. Så da måtte mora tre til med å “heale” tommelen.
Denne mora ser faktisk ikke ut som hun har det bra, for hun ser skikkelig morsk ut. Men kanskje visste hun mer enn hva hun visste, om hva dagen/natten ville bringe…
Men innom dette småsinte uttrykket befinner det seg, tro det eller ei, en svært blid dame.
Ute var folk i aktivitet med spill.
Og den aller yngste i gjengen sprang rundt og hadde all mulige aktiviteter for seg. En stund satt hun på golvet og mata en stor, fargerik drage med en serviett.
Folk snakka over alt.
Inne og ute.
Mellomste tok seg også en svømmetur.
Det gjorde disse to også.
Tror dette er ett av de mest perfekte fødselsdagene jeg har vært i.
Alt var virkelig perfekt…
Temperaturen og ja… alt.
Mor og jeg hadde tilbud om å overnatte. Men jeg hadde lyst til å komme meg hjem. Ville nyte søndagen hjemme, sola som var meldt neste dag, siste uka mi av ferien.
Da vi nærmet oss vår kommune, forandra lufta seg.
Over fjellet seig råskodde inn fra havet.
Da vi kjørte mot sentrum, etter en liten pause og en kopp te hos meg, var skodda virkelig tykk.
Ser knapt bilen som står i en oppkjørsel.
Men ser det er en politibil.
Var litt usikker på om jeg hadde for godt fart, men tenkte politiet måtte være i det huset de sto parkert utenfor.
Ser jeg får en bil bak meg, men ikke hvilken bil det er på grunn av tåka.
Bilen kjører bak meg et godt stykke.
Da vi nærmer oss en rundkjøring skjønner jeg det er politibilen.
Den setter på hysteriske lys.
Og jeg har sett amerikanske filmer…så kjører inn til veikanten.
Klokka ett om natta blir jeg altså stoppa av politet, syk av trøtthet får jeg stukket en alkotest inn gjennom vinduet.
Jeg greier nesten ikke blåse, så sliten er jeg.
Men på tredje forsøket blir det resultat.
Det viste 0,00, så vi ble ønska god natt og fin kjøring videre.
– Dette var virkelig uvirkelig, sa mor.
En uvirkelig opplevelse i tykk tåke.
Jeg orka i hvert fall ikke kjøre hjem igjen. Jeg vrengte av meg klærne og hoppa igjen til køys hjemme hos mor. Og jeg som ikke har problemer med å få sove, fikk ikke sove.
Men om slutten ble en smule dramatisk, så var det en fantastisk nydelig dag.
Hun med venner er i gang med å starte en organisasjon.
foto: lånt av bloggen til Linda Sakseide
Hun skriver om tilstanden Venezuela, et land veldig langt unna vår egen dørstokk og tv skjermer. Hun forteller at landet ikke er i krise, hun bruker et så sterkt ord at landet har kollapset. Lønningene er horrible, utdanna folk som ikke får så mye mer i månedslønn enn hva en pakke ris koster. Om familier som ikke har mat, redsler, kriminalitet og store horder av innbyggerne som emigrerer.
Hun vil hjelpe, hun er igang, sjøl om det er en dråpe i havet, er det et hav for familiene som får hjelp, sier hun.
Jeg vil anbefale bloggen hennes, anbefaler at vi får løfta bloggen hennes opp.
Å våkne til tyve grader i skyggen lager nesten stress. For jeg vil ALT! Og hva vil de andre…
For jeg vil virkelig nå over og nyte alt som kan nytes.
Samtidig gjøre det jeg både bør og vil.
Og så har du folk i rundt deg som sikkert tenker noe, og hva er det…og skal jeg gjøre slik eller sånn…
Når tankene løper slik, er det nesten ikke godt med tyve grader i skyggen.
For dette kalles stress.
Det vil jeg absolutt IKKE ha!
Så nå skal jeg vatre meg.
Ta med meg fotoapparatet ut å la inntrykka snakke til meg.
Jeg kan ikke vite om den kommer, eller om jeg bør gjøre ditt eller datt.
“Mennesker som har hatt strenge grenser og har lært seg til å ta hensyn til andre, som barn, kan bli veldige servile og ikke vite sin egne behov”, leser jeg.
Plutselig går det opp for meg at jeg er nok langt fra så snill som folk vil ha det til, jeg er nok preget av en barndom, jeg som andre.
Jeg strekker meg langt utover mine egne behov.
Faktisk vet jeg ikke hva behova er heller.
Bare det, ikke ha egne behov, er litt skummelt.
Og jeg blir irritert. Når jeg har strukket meg nok. Når jeg likevel føler forventningen.
For kan ikke de andre, alle de andre, forstååå…
Det var interresant da jeg oppdaga dette.
At jeg kanskje ikke er helt den jeg tror.
At jeg er mye det andre tror – i stor grad.
I dette spekteret ligger det veldig mye spennende.
Sannsynligvis utvikling også.
For hvem er en?
Vet du hvem du er?
Dette var tankene som kom poppene når dagen er…, ja, jeg har skrevet noen ganger om temperaturen i skyggen, den er kanskje blitt enda høyre nå-.
