Du opplever, du ser. Du hører og du leser. Alt samler seg i en stor tankedigel. 

 

 

 

 

Det er meg, det er andre, det er alle de forskjellige liva.

De forskjellige mulighetene.

 

En sjøl.

Alle de andre.

 

Tankene arbeider og ute skinner sola.

Jeg midt i en prosess.

Midt i en kvern av tanker.

 

 

– Hvor går veien?

– Hvilke valg?

 

 

Det er så stort.

Men det er samtidig så lite…

Spørs hvilken retning en ser.

 

 

Jeg har ansvar for mitt eget liv.

Til tross for at helsa nok lager flere snubletråder enn jeg vil akseptere.

Eller kanskje er det en feil tanke…

Ens egne problem.

 

Når noen kommer med sine, som en betrakter som små…liksom, kan jeg kjenne på irritasjon.

 

– Hva har du liksom å bære deg over, kan jeg tenke.

 

Sjøl om jeg er klar over at det i liten grad handler om hendelsene, men evnen din til å takle det man står oppi.

 

 

Jeg blir likevel påvirka, påvirka av min egen situasjon, påvirka mer enn jeg er klar over.

Tåler mindre.

 

Jeg står ovenfor valg og spørsmålet om hva som er mulig -.

Og resultatet av det.

 

Føler sorg ovenfor eventuelle utfall.

 

Altså, jeg er i en prosess.

 

Samtidig ser jeg andre, andre som står i mye større kriser enn hva jeg sjøl gjør.

Der min greie blir bitteliten.

 

 

Så i dag har jeg en gedigen tenkedag.

Tenker på om tanken er medvirkende, hvor mye kraft er det i tanker, hvor mye kan jeg styre meg sjøl med å tenke.

 

– Hvor mye er valg?

 

Jeg tenker så mye at jeg tenker at jeg kanskje skal stoppe å tenke.

Kanskje er det beste bare å handle.

Ikke tenke.

Tankene kan bli for heavy.

 

 

Egentlig er jeg glad i tanker, men i dag tror jeg bare må legge den i en skuff og lukke igjen.

 

 

Alt for vakker sommerdag til slikt.

 

 

♥