Noen ganger blir det ikke akkurat slik en tenkte. Egentlig syns jeg det er slik ofte.
I går tenkte jeg at jeg måtte ta turen ut til museet. For å se om vinden hadde gjort noen skade. Jeg hadde fått beskjed om at det kom takstmann på torsdag og syntes det var for lenge å vente. Derfor satte jeg meg i bilen å kjørte timen det tar.
Heldigvis så alt bra ut.
Bare masse tang som hadde blitt skylt på land.
Da jeg er ferdig blir jeg oppringt.
Av takstmannen.
Han vil komme i morgen, sier han.
Altså i dag.
Har jeg vissta det har jeg venta ned befringa til i dag.
Nå må jeg sette meg i bilen snart for å kjøre denne timen igjen. Og så er det en time tilbake.
Men jeg er glad det blir gjort såpass fort.
Og turen utover mot havet gir mange fine naturoppøevelser.
Hvem er jeg, spurte jeg meg sjøl om for en stund siden.
Det som forklarte det best var da jeg så på barnebilder. Der kom det fram.
Det gjorde meg godt.
Det jeg er bygd på som den jeg er.
Igjen er det Utifriluft som oppfordrer. Denne gangen er det «Fra jeg var lita».
Jeg velger meg en søndagstur.
foto:kolbjørn
Det var mange søndagsturer.
Denne gikk opp veien ovefor der vi bodde. Mor, far og søsteren min. Det kom en søster til, men enda var det noe år til.
Der møter vi morbroren min. Han var glad i å fotografere.
Søsteren min og jeg i like kjoler.
Hun var tre år yngre enn meg.
Vi lekte mye sammen til tross for den aldersforskjellen.
Det var mange søndagsturer, en skulle ut og spasere.
Noen turer kunne være ubegripeøig kjedelig… eller skumle. Ett sted var en ferrist en skulle ballansere seg over, det var artig. Men på andre siden var verden full av skumle, store kyr. De var jeg redde.
Denne dagen bildet er tatt er bare en slik kort, koselig dag. Sola skein og det var sommer.
På meg kom den litt bardus fordi jeg trodde lavtrykk og vind ville roe ned.
Men å tro er ikke nok. På YR viste det mange og 30 i kasta. Så etter en forholdsvis kort arbeidsdag på fredag fant jeg ut at det beste var å pakke sammen toalettsaker, litt klær, kattmat og kattsand. Pakke pusen i veska og dra.
Men så enkelt å komme seg ut av huset var det ikke. Det ene etter det andre fant jeg ikke. Til og med nøklene til hus og bil var borte.
Typisk når det blir for mye å stå i, tingenes tilstand kortslutter.
Etter mange ganger opp og ned trappa, leita gjennom skuffa de har plassen sin en ti-talls ganger, mens vinden økte… begynte jeg å spekulere på om jeg ikke fikk dratt.
Så begynte jeg å tenke etter om jeg ikke brukte den sekken dagen før da jeg var ute. Og det viste seg være riktig. Under toalettveska, litt klær og strikking lå nøklene.
Da jeg kjørte inn til sentrum svaia trærne kraftig og det var bare å holde på rattet. Vinden tok tak i bilen. Innom en butikk før turen over broene. Tre stykker skulle passeres.
Litt skummelt.
Der mor bor ligger mer i ly. Det er aldri så mye vind der, men når det blåser kan vinden være farlig. Den kommer nedover liene og kaste sjøen rett opp.
Mor hadde håpt jeg kom, men jeg nådde henne ikke på telefonen.
Og hun hører så dårlig nå, at da jeg kom inn i et vanlig lydbilde, skvatt hun skikkelig og ba meg ikke skremme henne slik.
Må få sjekka det høreapparatet.
Ellers var hun veldig glad.
Telefonen viste seg hadde takka for seg. En Doro-telefon som aldri har virka optimalt.
Da telefonnettet ble kobla ned for mange år siden, ble det kjøpt en telefon med touch, en handel som var en irritasjon i seg sjøl. Den 40-årige ekspertise sammenligna seg med mor i åtti åra og forsto ingen ting.
Det var i alle fall det beste hun kunne tilby. Så vi dro fra butikken med telefonen og så klart var det ikke enkelt å tilegne seg kunnskapen med å sveipe. Men etter hvert begynte hun å mestre det.
Det er da det mer eller mindre fatale skjer, min egenrådige, minste søster, som hele tiden hadde irritert seg over denne telefonen gikk og kjøpte en Doro til fødselsdagsgave. Og så klart var det veldig bra ment, men det var ikke så bra å begynne med ny lærdom for en godt voksen dame. Så telefon ble et stort problem. Hun setter oss på vent mange ganger ved hver samtale, hun hører ikke, for den har hatt dårlig lyd.
Den har vært slik at det har vært store øvelser i tolmodighet.
Og det er ikke bare, bare å flytte en en godt voksen dame fram og tilbake i teknikkens landskap. I tillegg har hun aldri vært opptatt av tekniske dubbeditter. Faren min, derimot, levde da den touch-telefonen kom i hus og for han var det enormt spennende. Hans problem var at nevropati hadde tatt fingrene hans, men inne på bildene fant vi mange bilder av far som hadde tatt selfi uten å vite det, for å lære seg den nye telfonen og kjenne.
Nå er alt dette historie.
Jeg tok fram denne telefonen, øvde litt med mor før jeg dro i går. Nå er jeg ikke sikker på om dette går nå.
Da mor sitter der tom i blikket for at hukommelsen er borte og jeg ser hun blir lei seg for at det hun prøver å ta tak i ikke er der. Sa jeg til henne at jeg opplevde det som at hjernen hennes var masse stoff som lå i folder og at hun gikk seg inn i feil fold.
– Ja, men det er slik det føles, svarte mor.
Telefonen mestra hun før jeg dro, men det er ikke sikkert hun gjør det når den ringer. Så vi må finne en telefon som hun kan bruke.
Vi hadde en fin lørdagskveld, ikke gikk strømmen, men vinden tok tak i taket, det var bare som det knaka. Mor hørte ikke det, så av og til er tung hørsel bra. Vi så to filmer, først en dokumentar om elefanter og etterpå Downton Abbey.
I går var vinden roa ned. Men den hadde herja. Et naust som har vært et landemerke all tid, var dratt ut i sjøen. Naboen for å leita etter plater til drivhuset sitt som vinden hadde tatt.
På hjemveien så jeg flere trær lå nede. Og jeg var spent på hvordan det var hjemme. For det bruker å være sterkere vind hos meg, men ikke kastvind. Det første jeg så var at både fjøset og bolighuset sto. Det gamle fjøest sto også. Naustet så jeg ikke og setra var jeg heller ikke oppom. Så må nok ut å sjekke i dag.
Så litt må jeg farte. Men bare litt.
Og så skal jeg levere noen besøkstall i morgen, som jeg tenker å se på i dag.
Fuglemateren er hengt opp og dagen er grå, men det er søndag.
Om pus og får vite litt om søskene til Truls. Ene er veldig lik Truls.
Truls var den roligste i kattekullet. Men var glad i å klatre oppover føttene til henne som vi fikk katten fra, fikk jeg vite.
Så går jeg ned for å arbeide. Har mye på listen.
Etterarbeid etter gårsdagens befaring.
Framtida fikk fokus. Gikk gjennom gjenstander til utstillinga til våren.
Så ringte telefonen.
Hjemmetjenesten.
Mors kjøleskap. Frysedelen var så full av is at døra ikke kunne lukkes.
Det var tomt for melk og lite brød.
Melken visste jeg om, en dag uten gikk bra, tenkte jeg i går da jeg var der og oppdaga det var tomt.
For jeg hadde ikke tenkt meg til mor i dag.
Nå måtte jeg og jeg kjente på irritasjon.
En times kjøring tur retur.
Der sto døra inn til fryseren åpen. Det hadde både smelta og frosset med døra åpen. Kjøleskapet burde vært satt av.
Det ble litt av en jobb.
Heldigvis forsvant irritasjonen, etter hvert som jeg hakket meg gjennom isen.
Og så var jeg veldig glad for at jeg fant en bibliotekbok som var på avveier. Den fikk jeg levert inn på turen.
Det ble et par kaffekopper.
Da jeg skulle gå ville mor jeg skulle klippe neglene hennes. Jeg er ikke flink til slikt, finmotorikken min er ikke så bra lengre og når en står og skal dra, blir det en utfordring. Men jeg gjorde så godt jeg kunne.
Tenkte etterpå hva som ville vært det beste å gjøre i en slik situasjon. Si at jeg tok det neste gang eller presse seg til å gjøre det, sjøl om omsorgevnen var brukt opp?
Så slik var dagen min i enkle trekk.
Pus kom sprettende ned trappa da jeg låste meg inn hjemme. Hoppende glad.
Nå herjer han rundt, river papir i stykker, hopper opp på stollenet i stolen jeg sitter, bykser bort på bordet, rutsjer utfor fordi en bok tok overbalanse, slåss med sofaen eller et bordben. Det er alltid noe å gripe fatt i.
Jeg tror jeg skal gripe tannbørsta.
Og til helga skal jeg gjøre det-.
Jeg skal skrive en årskavalkade, ha årsoppgjør, se på fjoråret.
I går fikk jeg en telefon med opplysning om vannlekkasje. Der ute på museet.
Det ble noen telefoner og meldinger.
I dag gikk turen utover og der var et vått kjøkken. Her et golvet i rommet under kjøkkenet, det er våte tegninger i det gamle tregolvet.
Ingenting av slikt passer.
Den egentlig plana for dagen var jobbing nede, så inn til mor der vi skulle ha et lite kaffeselskap.
Det ble en lang dag for pus. Han ville ha oppmerksomhet nå da jeg kom hjem med både å fange meg og kos.
Så etter en dag opp og ned, samtaler og noe opprydding… våkna forresten veldig tidlig på grunn av vinden og regnet, så da blir jeg også en kløne med kommunikasjon. Vet liksom ikke hva som kommer ut av munnen, best å slippe og snakke, egentlig.
Etter endt arbeidsdag var det opp til mor for å dekke et kaffebordet med fint servise som måtte håndvaskes. Ikke så ofte det er kaffeselskap lengre, så måtte dekke et fint bord.
I tillegg kom hjemmetjenesten mye senere enn hva de bruker, utfordringer for de også. Dette førte til at middagen kolliderte med kaffeselskapet. Jeg sa at hun som kom kunne dra videre, så jeg tok dette, hang opp klærne som var vaska og tok ut av oppvaskemaskina.
På slutten var jeg helt våt i panna og i bilen hjemover prikka det i kroppen som jeg hadde feber.
Så konklusjon er enkelt at det ble for mye. Vanskelig å styre slikt som bare legger seg oppå.
Men nå er jeg hjemme.
Pus vil være oppi meg. Nærmere 10 timer aleine er alt for mye.
Så blir ikke dagen slik jeg tenkte, men det går bra. Naturen er svart og hvit og våt.
Jeg skulle begynne å jobbe tidlig.
Ha en lang dag.
I dag.
Var tanken.
Men nå er det ikke tidlig lengre. Fant ut at jeg spiste før jeg gikk ned. Ned for å jobbe.
Nitimen maser i bakgrunnen. Men det er opp til meg å sette den av.
Når det først ikke blir en lang jobbe-dag, tror jeg det er bra. Jeg trenger det.
Det har vært folk rundt meg siden en stund før jul, periodne aleie har vært korte. Med besøkene hos mor og pus i hus, får jeg sannsynlig for lite stilletid.
Ikke misforstå, jeg liker mennesker, liker familie, liker barna, flokken min. Når de er her, når de bruker tid sammen med meg.
Men samtidig føler jeg lunta blir kortere, når jeg må ha kapasitet til å gi det lille ekstra, forstå sykdom, fortstå egosimen som kan være en følgesvenn, forstå tunghørthet og glemsel, forstå at jeg har disse i liva mine, disse som trenger mer.
I går fikk jeg spørsmål om jeg ville være med på en kosert. Jeg kjente jeg hadde lyst å finne på en hvit løgn for ikke å såre. Sa litt strengt til meg sjøl at jeg må gi meg lov til å si at jeg ikke vil. Og så gjorde jeg det. Måte på hvor langt en skal dra seg sjøl med å være behagelig. En blir bare mer irritert av slikt.
Når du ikke har klart å markere deg, vist hva du står for og blir forbigått, da føler en irritasjon. Jeg har følt mye av det. Det er godt snart bli fri for det.
På en måte er det verken andre eller min skyld, det ble slik, kanskje skulle det være slik.
Det handler om å gjøre seg fri. Fri fra det en ikke trenger.
Så slik er det fint å bare rusle rolig gjennom denne dagen. Skal likevel ned etter hvert.
Liver skal være godt, det skal være glede og latter.
Og jeg har det, har fått mer.
Tror jeg var født med både latter, glede og følsomhet.
Som eldst i en søskenflokk kan det hende en lærer seg etterrettelighet og strenghet.
For det tok jeg nok med meg ut i livet.
I 17 års alderen skrev jeg mange dikt om fugler i bur.
Det er godt med en rolig dag.
Ikke skulle ut i regn, vind og svart og hvit natur.
Bare ta et bilde innen fra.
I morgen ønsker jeg å starte på en gjennomgang av året som har gått. Eller dagen etter…
I de fleste tilfeller prøver en å bygge opp det som er ramlet ned. Dette er et innlegg om akkurat det.
Bildet er tatt av bepart64 fra Pixabay
For jeg er bygd ganske kraftig ned. Når man går inn på nettsteder flommer de over av råd og produkt om hvordan kroppen skal komme opp på toppen. Nytt år og nye muligheter… liksom. Jeg tror ikke på at dette er noe for meg. Men etter helseproblemer fra brukket tå til nakkeprolaps og en del mellom disse ytterpunktene, som betennelser som kommer og går, har tilværelsen blitt mindre fysisk. Så det er ikke bare å dure massivt på.
Jeg er i utforskningsmodus.
Slik som bare å ta en dusj fører til behov for hvile i etterkant.
Nå har jeg over lang, lang tid hatt morgenens drikkemønster.
Tror jeg kan gå flere år bak i tid; Lunka vann og lime, lunka vann og sitron. Lunka vann, sitron og gurkemeie…
Variasjoner over et tema.
Nå går jeg over til å drikke kun lunka vann, minst to store glass, før alt.
Det var sønnen som kom med et innspill, om at med dette var anbefalt i østlig tankegang.
Det er to ting jeg må få opp og det er metabolismen og fysiske bevegelsen. Dette hører ganske godt sammen.
Drikkinga tenker jeg å fortsette med utover dagen, slik som å føre chaga-te inn igjen. Jeg har mye av sorten liggende og den har mange helsegevinster.
“Chaga er et adaptogen og virker immunmodulerende, krefthemmende, svulsthemmende, genbeskyttende, generelt styrkende (tonikum), styrker hjertefunksjonen, blodrensende, blodsukkerbalanserende, smertestillende, magestyrkende, leverstyrkende, betennelseshemmende, antibakteriell og virushemmende. Soppen utgjør en av de kraftigste naturlige antioksidantene som er kjent. Av alle medisinske sopper har chaga trolig det største mangfoldet av medisinske egenskaper.»
Så det er for dumt å ikke bruke det en har i skapet, spesielt med så god omtale.
I tillegg fikk jeg nettopp Johannesurt eller Prikkperikum. Når jeg søker på hva det skal hjelpe for står «nedstemthet». Det sliter jeg heldigvis ikke med. Men leser jeg videre ser jeg det kan brukes blant anna mot harde muskler med varme omslag. Så det vil jeg prøve for nakken.
Har forresten fått svar fra St. Olav om at jeg hadde hatt problemene i nakken for kort tid for inngrep og de anbefalte konvensjonell behandling.
Nå vil jeg så klart unngå et medisinsk inngrep i nakken for alt i verden. Men varme omslag av Johannesurt kan jeg forsøke.
I tillegg til dette har jeg vurdert Osteopati. Dette har ikke refusjonsrett, så behandlingen blir dyrere – men hjelper det er det verdt det. De tre fingrer på venstre hånd har feil følelsesreaksjon fordi nervene er i press. Dette kompliserer hverdagen.
Etter hvert vil jeg få mer inn for å forbedre helsen, ikke minst bevegelse. Kanskje bare noen turer opp og ned gårdsveien… Og så har jeg øvelsene mine jeg skal i gang med og ikke minst meditasjon. Så planen står i kø.
Tenker forresten å føre inn noe av det samme jeg gjør i jobben i privatlivet også. For å få unna slikt som jeg skal gjøre i «morgen». Morgenen kommer aldri, for den er der alltid i framtiden. Bare litt redd for at jeg har forsøkt dette tidligere. Men kanskje tiden er der nå.
I hvert fall er det disse enkle tingene jeg skal starte fokusen med. For å komme meg i gang med et mer fungerende liv. Bygge meg opp.
Blir godt når jeg er kommet dit at jeg slipper å hvile etter dusjen.
Det er i alle fall fredag igjen. Jeg har jobbet en uke . Og jeg kom nesten opp i full tid. Bare 20 minutter for lite. Jeg begynner året som i fjor. Under streng kontroll og planlegging.
Nå skal vi ta oss en tur til butikken. I kveld skal vi være kjempetypisk, er det ikke taco da man skal spise på fredag?
Tror ikke jeg har spist taco på evigheter.
Det ble handling, det ble taco…som forresten skrives med «k» som tako, hørte jeg på radioen i dag.
Og så var fredagen over og det samme var jeg.
Gleder meg til at jeg skal få denne forma mi opp igjen. Nå er den helt elendig.
Noen som ikke har dårlig form er han her.
Han raser rundt og er skikkelig raptus. Plutselig var han på toppen av gardinen. Jeg løfta han ned.
Nå skal jeg poste dette innlegget som ble starta i går. Slik er blogglivet mitt, tafatt, magert og blir lite etter. Om det er en periode eller en utfasing veit jeg ikke. I alle fall må det fylles på med mer energi i dette livet mitt. Og det tror jeg at jeg skal klare.
