Da er jeg framme ved ferie nr. 2. Den som skal gi meg energi som skal vokse seg enorm, helt inn i himmelen.
Ble sent på kontoret i går kveld for å komme i mål.
I tillegg ble jeg stukket og hadde timene mine på biblioteket. Er glad for at jeg greidde å stå dagen ut.
Sa til henne som stakk, at jeg hadde ikke tid til å få problemer med stikket.
Nå står automatisk svar på mail, kom akkurat på at jeg glemte å stille inn telefonene.
Shit!
Får stikke innom å få gjort det.
Tenkte ikke jeg skulle på kontoret før 26. august.
Jeg fikk kalt inn til flere møte, sendt mailer i øst og vest.
Men rakk ikke alt det jeg hadde tenkt, prioriterte at ferien skulle starte NÅ.
Ferien der energien skal sankes og vokse.
Jeg kjører på med nye ting allerede i dag.
Eller mer en gammel ting.
Ikke ting da.
Min eldste.
Han fyller tre tiår i morgen.
Så det kommer en gjeng hit, de første kommer i kveld.
Akkurat nå ser det ikke slik ut. Men satser på en heidundrende dag med superkrefter og vulkansk arbeidsevne.
Ferietur og snart inn i et nytt tiår.
Husker min egen 30 årsdag.
Jeg bodde i Oslo.
Drakten eller antrekket jeg hadde, ettersittende sort jakke med knapper foran, litt slikt liv som ble bruka i skiftet mellom 1800-tall og 1900-tallet. Under hadde jeg sort miniskjørt med knapper i sida og under et sidt, gjennomsiktig blondeskjørt og tøffe boots.
Fra festen, ikke så lett å se antrekket.
Følte meg tøff.
Husker jeg ble sjekka opp av en 17 åring på nyttårsaften da jeg hadde det samme antrekket. Nå var ikke det interessant.
Følte heller ikke det var så ille å bli 30 år.
Helt greit liksom.
Siste høsten i Oslo, gåtur i Nordmarka.
Året etter var jeg gift og bodde i rekkehus og det var ikke så mye av den rocka meg igjen.
Nå er sønnen min blitt såvoksen.
Han har ikke sort, gjennomsiktig blondeskjørt – men opptatt av klær har han vært.
Så slik starter ferien min.
I gårkveld orka jeg ikke en gang å lage meg middag, så tok kvelden helt med ro.
Kjenner det litt i arma. Stikket.
Kvelden i går var min.
Nå må jeg til å virke.
Må ta meg en hodepinetablett, tror stikke har gått meg til hodet også.
Når helga er over er det en uke igjen. En uke igjen og helst litt mindre.
Nå er jeg midt i virvelen.
– Du må ta hensyn til deg sjøl, sa sønnen min.
Og jeg ble fornærma, følte det som kritikk.
– Jeg sier det bare fordi jeg bryr meg om deg, svarte han.
Og det er så klart både fint og godt.
Men det er ikke bare å kaste inn håndkleet midt i oppløpet. De har kanskje ikke med seg håndkle i oppløpet, de som er i gang med et oppløp…og hvorfor kaster en inn håndkleet egentlig…?
En liten digresjon.
I dag er det riktignok bare en hyggelig dag. Skal feire at mor fyller år.
89 år.
Første fødselsdag uten far, siden hun var ung.
Jeg skal bare kjøpe gave og handle kake først, men skal prøve å være der tidlig. Mellomste søsteren min har vært hos henne i det siste, hun har ferie.
Men døtrene mine, begge har flyttedag i dag. Yngste tar hele flyttelasset i dag. Mellomste og samboeren hadde første natt i ny leilighet i natt.
Først er det jobb på henne i dag og så nedvasking.
Og – opplevde i natt at noen hadde rappa en veske fra bilen da de snudde ryggen til, med mye dyrebart i.
Så hun har litt av en dag, har så vondt av henne.
Jeg vil gjerne ha vært der for å hjelpt begge, men det gikk ikke denne gangen.
Heldigvis har de begge kjærestene sine.
To flinke, trivelige gutter.
Og jeg, er midt mellom de to mest krevende dagene i sommer.
Bakkseterdagen har satt meg ut i flere dager, ikke uventa.
Nå er det siste arrangement igjen på museet.
Hovedarrangementet.
Vet at jeg må fungere, har ansvaret.
Håper bare jeg husker hvordan lydanlegget skal kobles og slikt.
Må kjøpe inn noen få ting til morgendagen.
Ellers står alt klart på kontoret, så jeg får henta i morgen.
I tillegg fikk jeg en antibiotikakur oppi dette. Må passe på ikke spise før en time etter tablett og ikke spise før to timer etter, fire ganger om dagen. Jeg liker ikke slike kurer. Men må man så må man.
Til uka skal jeg bare avslutte sommerens hendelser og starte et par prosjekt som skal være ferdig til høsten. Og så blir det vel et par møter.
Så er uka over.
Da er det FERIE!
Og ja – da ønsker jeg meg den deiligste sensommeren en kan ønske seg.
Litt vemodig kan jeg konstantere at en vakker dag er over og har gått inn i historien.
Helt på slutten av dagen, da vi fant kulpen i elva for avkjøling med noen svømmetak, hadde vi en liten diskusjon.
Var dette 30. gangen dagen ble arrangert…
Seterdagen har vært arrangert noen år.
Jeg reflekterte over dette, at først var jeg her med små barn og foreldra mine som møtte alle gamle kjente.
Nå har jeg rykka opp i øverste divisjon og møter andre som har levd en stund. Mens jeg ser på de unge som er der med de små barna sine.
Tidens malstrøm.
Da jeg kom opp til setra i dag var det ikke starta.
Bord og benker var satt ut.
Det er et velsmurt maskineri og bygdefolket deltar for å gjennomføre arrangementet.
Bygget midt på bildet blir satt opp hver sommer.
Der kokes det tradisjonelt gjennom dagen.
Melk blir kokt opp, først tas hvit ostemasse ut. Den blir satt i press.
Så fortsetter kokeprosessen fram til brunost.
Når dette er ferdig blir et gammelt vaffeljern lagt på ovnen. Ovnen er også gammel med ringer til å ta av. Det blir tatt bort ringer slik at jernet får plass og kan svinges over flammen.
Det blir ekstra gode bakels…eller vafler… som blir stekt her.
Her var min plass gjennom dagen.
Spurte medselger om jeg kunne ta bilde for å legge ut, fikk ja, men var ikke dyktig med å knipse.
En trivelig dame å arbeide sammen med.
Men skal innrømme at det nesten ble for varmt. Tror hjernecellene mine ble kokte.
Folk benka seg, det ble spist og snakka.
Sjøl traff jeg flere søskenbarn. Det var veldig hyggelig.
Så var årets nye aktivitet klar til å underholde.
Den var inspirert av Farmen, programmet som sendes på en elle annen kanal.
Folk bevega seg bort til skueplassen.
Flere lag var satt sammen med utgangspunkt i gårdene nede i bygda.
Først var det øksekasting.
Øksa ble løfta over hodet.
Så ble den kasta.
Og så var det spennende om den traff blink.
Etter dette var det å sage raskest gjennom en planke. Siste post var å holde bøtter med vann i, lengst, med armene strake rett ut til hver side.
Folk fulgte med og klappa. Til slutt ble vinnerlaget kåra.
Det blir solgt hjemmelaga rømmegrøt og spekemat i denne setra.
Grøtkokerne er tidlig oppe med å koke litervis av grøt.
Folk hygga seg over alt.
Været var helt fabulerende fantastisk.
Det blåste bra og det var godt, sjøl om en måtte holde godt på hatter og løsøre. Uten vinden hadde det blitt alt for varmt.
Nede ved elva var det også et yrende liv, badeliv.
Så var dagen over.
Folk rusla tilbake til nåtida.
Siste arbeidsøkt var i gang.
Stoler, benker, bord, kaffekanner, rømmebokser og andre ting som var igjen, ble kjørt på plass.
Så var dagen kommet fram til å låse seterbuene.
Men først, før man satte seg i bilene, gikk turen ned til kulpen.
Det å dukke seg ned i vannet, svømme, flyte, nyte…mens sola glitra i vannet…behøver jeg å si mer?
Og alle var enige om at det hadde vært en vakker dag, for akkurat det tror jeg alle var enig om.
Dagen hadde vært særdeles vakker.
Neste år kommer seterdagen igjen.
Så til dere som ikke var med i år, til neste år er en ny mulighet.
En liten hvil mens vaskemaskina durer. En kort landing i yndlingsstolen.
For i dag var det ikke mer å vente på.
I dag måtte jeg.
Her har jeg funnet fram det jeg skulle ta med.
Om du ikke ser hva det er, så er det altså svartsekk, bøtte, engangshansker, vindusvask og varmvatn.
Om jeg viser dette bildet er nok dette litt mer forståelig. Ikke så lekkert.
Døde og levende fluer, edderkopper og maur hadde samling inne i seterbua mi.
Slik kan den ikke vises fram.
Skulle tatt det tidligere i sommer, men når det ikke var gjort var det ikke mer å vente på.
Så i mange tyve grader var det bare å gå på med dødsforakt.
Og svetten rant snart i strie strømmer.
Det ble rundtvask light.
Plana var å være tidligere ute fra morgenen av.
Riktig slik ble det ikke.
Folk hadde begynt å komme opp.
En blir ikke like effektivt, men veldig koselig likevel.
Det ble satt fram, bygd opp og arbeidet med å få alt klart til morgendagen utenfor.
Jeg fikk meg en liten pause da jeg ble bedt på kaffe i en hytte like ved.
Det gjorde godt å få den pausen.
Tilbake fikk jeg vaska resten.
Duker, matten og slikt, tok jeg ikke med opp.
Usikker på om jeg skal legge det på.
Bua vil bli brukt til å oppbevare det som selges utenfor.
Vafler, sveler, kaffe og slikt.
Egentlig var plana å overnatte.
I år har jeg ingen av mine her, vi har brukt å overnatte.
Etter alt er klart er det en sosial stund med alle som hjelper til. Det bruker å være en trivelig kveld.
Jeg skal sjekke nasen min i morgen, etter pålegg fra sykesøster-søsteren min.
Jeg tok med sengetøyet som hadde overvintra, kopphåndkle og vaskefille, ned.
Da var nokså mange biler kommet opp.
Jeg fikk manøvrert meg ryggende ut av området.
Og så hadde jeg bestemt meg for at til tross for et regnskyll som kom deisende ned, skulle jeg likevel ta meg en dukkert.
Kjørte bort til vannet jeg var oppmed for noen dager siden og fikk dukka meg.
Det var veldig herlig med den lille svømmeturen.
Med en deilig følelse satte jeg meg i bilen for å kjøre ned.
Passerte to jenter som haika og tok med de ned til fylkesveien. De var overrumpla av regnet etter å ha gått et par dager i fjellet, så veien ble i lengste laget.
Nå skal jeg dra til mor.
Overnatter der, hun bor nærmere legekontoret og så får jeg besøkt henne også.
Og i morgen blir det seterdag og sikkert masse folk. Tror været blir perfekt for en folksom dag.
Varmt og overskya.
Den årlige seterdagen med ostekoking, rømmegrøt og mimrig om gamle dager, står klar for å passere.
Så er feiring av et nytt år i livet passert. Vi ble en veldig liten og nett gjeng.
Og vi var bare damer.
Damer i nærmeste familie.
Sola skein.
Vi snakka og vi lo.
Og maten var enkel og ikke noe spesielt komplisert.
Det var kylling fajitas først. Den er spesiell og en gjenganger hos vår familie. Faktisk fant jeg den på blogg en gang for mange år siden.
Den har både aioli, stekt ananas og stekt spekeskinke til. Den blir veldig smaksrik i og med både bruk av koriander, chili og lime.
Til dessert og kaffe var det enkelt en pavlova med masse frukt på.
foto:ingrun
Fikk holdere fra Iittala til telys. Hadde tre stykker fra før, så nå fikk jeg fire nye. To i farger jeg allerede hadde.
Det var morsomt.
Fikk en te-trakter, veldig praktisk. Et fint fat og penger.
Jeg syns faktisk det kan være ekkelt å få fødselsdagsgaver.
Skal tro om flere har det slik?
Yngste forsvant ut på terrassen for å ta bilder av selskapet utenfra.
Glemte å spørre hvordan bildene ble.
Feiringa ble absolutt trivelig.
All grunn til å være fornøyd.
foto:ingrun
Så da er min dag overstått.
Mulig jeg må be med meg noen flere en dag, men vi får kombinere det med dagen til søsteren min som også fylte for noen uker siden. Føler for å be de en får gaver fra.
Vi har mange sommerfødselsdager i familien.
Utenom noen søskenbarn som har tidligere, starter mellomste søster, så er det meg, mor og så eldstemann.
Høyt oppe svevde måkene, mot den blå julihimmelen. Det var tidlig morgen.
Far hadde nettopp kommet tilbake fra Finnmark.
Kanskje var det det som gjorde det -.
Gleda av å ha han hjemme.
For mor.
Det var tre uker igjen, men det kjentes ut som noe var på gang.
Jordmora var opptatt på anna hold.
Det var inga anna råd enn å dra til byen og sykehuset.
Mor ba om at mormor også måtte være med, hun ga seg til slutt.
Så båten ble starta opp igjen.
Allerede før de var kommet ut av sundet kjente mor at dette gikk fort. Hun ba de derfor skifte retning og kjøre mot sentrum. Der var det lege.
Tidlig om morgonen, like før rutebåten kom, la fiskebåten til kai med baugen først.
Morfaren min hoppa ned på kaia og sprang oppover mot legekontoret for å fortelle at det var fødsel på gang. Han var en mann på over seksti, så sprek måtte han være for å klare det hoppet på flo sjø. Det var et stykke ned til kaia.
Over seg så mor hodet til far stikke bekymra ut gjennom rorhusvinduet. Mor ba han trekke hodet sitt inn, hun orka ikke se på den bekymra mina.
Ingen lege kom, så da tok far og byksa i land. Han fortalte legen at nå holdt ungen på å komme.
Fortsatt drøyde legen.
Morbroren min hadde ikke lyst til å forlate de to som var igjen på båten, men til slutt la han også i vei. Han kunne fortelle at nå var ungen kommet.
Legen, som visst nok hadde mista barn, ville egentlig ikke ha noe med fødsler å gjøre. Men nå kom han seg endelig avgårde.
– Farsken, sier du det, sa han.
Han fikk rota sammen ting og ga til de andre. Saksa holdt han gapende foran seg da han løp ned til kaia, er det blitt fortalt.
Mor ba mormor kikke etter om hvilket kjønn barnet hadde.
Først ville mormor ikke løfte på dyna, ikke slippe trekk inn. Men mor ba så inderlig at hun til slutt gjorde som mor ba om.
Mormoren min ble innbitt og konsentrert over det hun fikk se.
Heldigvis var hun vant til å ta imot lam.
Den nyfødte hadde navlestrengen to ganger rundt halsen, så da hun skulle prøve å få den av, stramma den slik at ungen ville blåne.
Synet fulgte henne inn i natta er jeg også blitt fortalt.
Men hun fikk det til slutt til. Og babygråten kunne slippe ut i sommermorgenen. Så en mann som gikk og venta på rutebåten prøvde å strekke hals for å se, for dette var ikke en vanlig lyd fra en fiskebåt.
Ungen var en jente og jenta var meg.
Navlestrengen ble klipt og vi ble tatt med opp på legenkontoret.
Der hadde legen sprunget og kikka på den nyfødte gjennom dagen. Jeg var visst eneste ungen denne legen hadde tatt imot.
Da jeg ble større var jeg sikker på at grunnen for at jeg ble så lang og tynn var at jeg var født ombord i en fiskebåt der sildkasser sto. Silda var også lang og tynn.
Dette er på dagen noen år siden.
I dag kom yngste hjem. De to andre må jobbe.
Jeg skal ha et lite selskap i morgen. Men feiringa blir på land.
Båten ligger på havsens bunn. Den ble solgt og han som kjøpte fikk ordna at båten ble kondemnert etter en brann. Båten som morfaren min fikk bygd for å sjekke ut en byggeteknisk teori. Senere ble det bygget mange båter etter denne metoden.
Jeg har mange minner fra den, så syns endeliktet er trist.
Ellers er både mormor og morfar borte for lengst. Morbroren min også, og far nettopp.
Jeg begynner å bli en godt voksen dame, men ennå er jeg ikke å betrakte som eldre, det blir en visst når en fyller 65.
Så enda noen år til.
Derfor er jeg ung og kan fortsatt kaste meg ut i dansen.
En helg er straks over. Det har vært både fantastisk feiring og politi på hjul.
Akkurat nå sitter jeg her og føler meg slik bort i mot oppbrukt av helga.
Heldigvis har jeg ferie enda en uke. Så det skal gå bra.
I går gikk hjula mot Trondheim.
Søster mi fylte rundt år og var nokså forskrekka over sin egen alder.
Jeg vet-.
Man trodde en var lovet evig ungdom.
Været serverte en så nydelig dag det gikk an å ønske seg.
Jeg tok med med mor, overatta hos henne først, så jeg slapp en ekstra times kjøring på bare kjøre fram og tilbake for å hente henne.
Utenom litt kø, gikk turen greit.
Mor gledde seg både til å møte alle barnebarna sine og det ene oldebarnet.
Vi kjørte på med kjøling i bilen.
Vel framme ble vi møtt med velkomstdrink og hyggelige mennesker.
Det ble en veldig fin feiring, trivsel, god mat og altså årets varmeste dag.
Heldigvis var det godt å sitte i skyggen.
Etter maten og før kaffen, gikk ungdommene ned til stranda.
Flere ville bade.
Vi fikk vite at sjøen var riktig varm.
To av tantebarna padla ut med brett.
Kan godt forstå det må være artig.
Hun som hadde kjøpt seg brett, fortalte hun ble hekta etter bare to turer.
Hun som fylte år strålte og var helt strålende.
Eldstemann hadde vært ute i kajakk og hadde stuka tommelen. Så da måtte mora tre til med å “heale” tommelen.
Denne mora ser faktisk ikke ut som hun har det bra, for hun ser skikkelig morsk ut. Men kanskje visste hun mer enn hva hun visste, om hva dagen/natten ville bringe…
Men innom dette småsinte uttrykket befinner det seg, tro det eller ei, en svært blid dame.
Ute var folk i aktivitet med spill.
Og den aller yngste i gjengen sprang rundt og hadde all mulige aktiviteter for seg. En stund satt hun på golvet og mata en stor, fargerik drage med en serviett.
Folk snakka over alt.
Inne og ute.
Mellomste tok seg også en svømmetur.
Det gjorde disse to også.
Tror dette er ett av de mest perfekte fødselsdagene jeg har vært i.
Alt var virkelig perfekt…
Temperaturen og ja… alt.
Mor og jeg hadde tilbud om å overnatte. Men jeg hadde lyst til å komme meg hjem. Ville nyte søndagen hjemme, sola som var meldt neste dag, siste uka mi av ferien.
Da vi nærmet oss vår kommune, forandra lufta seg.
Over fjellet seig råskodde inn fra havet.
Da vi kjørte mot sentrum, etter en liten pause og en kopp te hos meg, var skodda virkelig tykk.
Ser knapt bilen som står i en oppkjørsel.
Men ser det er en politibil.
Var litt usikker på om jeg hadde for godt fart, men tenkte politiet måtte være i det huset de sto parkert utenfor.
Ser jeg får en bil bak meg, men ikke hvilken bil det er på grunn av tåka.
Bilen kjører bak meg et godt stykke.
Da vi nærmer oss en rundkjøring skjønner jeg det er politibilen.
Den setter på hysteriske lys.
Og jeg har sett amerikanske filmer…så kjører inn til veikanten.
Klokka ett om natta blir jeg altså stoppa av politet, syk av trøtthet får jeg stukket en alkotest inn gjennom vinduet.
Jeg greier nesten ikke blåse, så sliten er jeg.
Men på tredje forsøket blir det resultat.
Det viste 0,00, så vi ble ønska god natt og fin kjøring videre.
– Dette var virkelig uvirkelig, sa mor.
En uvirkelig opplevelse i tykk tåke.
Jeg orka i hvert fall ikke kjøre hjem igjen. Jeg vrengte av meg klærne og hoppa igjen til køys hjemme hos mor. Og jeg som ikke har problemer med å få sove, fikk ikke sove.
Men om slutten ble en smule dramatisk, så var det en fantastisk nydelig dag.
