Det er søndagskveld, mørket hyller den varme kvelden inn. Jeg har bært inn alt, men ikke pakket ut kofferten.
I helga har det vært feiring av bryllup.
Uka ellers har gått i en vanvittig fart.
Fikk kllipt bort masse hår.
Var fornøyd med klippen.
Jeg har badet nesten hver dag.
Gått barfot over jordet og gjennom skogen.
Skulle gjerne gjort det i morgen også. Det er vanvittig herlig. Men et lite gnagsår har satt stopper for det. For jeg regner med jeg har fått bakterier i dette gnagsåret. Det har vært behandlet i helga, søsteren min og mor til bruden jobber på hudavdeling – så hun har renset.
Uansett spøker det for turen jeg tente å ta til Kreta over neste helg.
Utenom en betent fot har helga vært nydelig.
Det er ikke hver dag noen gifter seg.
Brudeparet var så nydelig. Jeg ble allerede i kirka ovemannet av følelse. Da jeg så på min yngste datter hadde hun det på samme viset, stor tåret trillet ned over kinnene.
Eneste moren min som ikke kjente på noe, det ble nok alt for mye for henne og for mange folk. Her hadde hun fått lakket negler til neste dag.
Og lørdagen startet med perfekt vær for det som skulle skje.
Lokalet hvor vi feira var nydelig pyntet.
Siden ble det en heldt fantastisk god meny. Alt fra jordskokksuppe til marinert bacon i desserten. Veldig gode sammmensetninger av smaker.
I dag hadde vi brunsj, før mor og jeg kjørte hjem.
Da er det på’n igjen. En stund siden sist, så slik er det kanskje på tide.
Jeg våkna til dagen, men hadde ikke så lyst til å stå opp. Prøvde istedet å sovne igjen.
Men en må stå opp til en ny dag.
Etter vasking av kopper tok jeg en smak på gårsdagens produksjon av ripsgele, den smakte absolutt.
Ellers var det mye å gå igang med. Og til slutt gjorde jeg det jeg måtte. Ringe bilverkstedet.
Fikk vite de hadde manko på folk, ferietid og slikt. Men henne på telefonen skulle prøve å finne ut mer.
En stund etter ble jeg oppringt.
– Jeg ringer fra NRK, sa stemmen.
Kjente igjen stemmen, en stemme som kommer gjennom høytaleren når det er lokalsendinger.
Fikk vite de ville være på tur forbi museet i morgen. Jeg sa at jeg hadde ferie og var billøs, men fortalte om lekeutstillinga. Han syntes det hørtes interessant ut.
Så kom jeg på venneforeninga og lederen av den. Journalisten kjente godt til henne, hun var ordfører i en årrekke. Han fikk telefonnummeret og jeg fikk snakka med henne etterpå. Så da blir det et innslag av museet slik på tampen av min tid der, på lokalradioen.
Og etter noen timer ringte de fra verkstedet. Jeg kunne komme med en gang, så skulle de få til et søk.
Da jeg skal til å dra, ringer enda en telefon. Jeg har tatt kontakt med folk som jeg har hatt kontakt med gjennom jobben, om at jeg er i ferd med å gå av. Noen ble en ekstra begeistra for, så synd jeg var for mye i farta til å kose meg med samtalen.
Turen inn til sentrum gikk greit helt til siste bakken. Den var tung, men kom meg opp.
Og så kom bilen til doktoren.
Hva ble resultatet, jo at de ikke fant resultatet.
Den må undersøkes mer, det skjer på onsdag. Etterpå blir det gjennomgang av kostnader og hva som er det beste å velge…
Så det skjer. Og det er en ny bolk med utfordringer.
Jeg har allerede sett på biler.
Brukte biler.
Men det beste er bare å være i den tiden som heter «nå», så får jeg ta det som skjer etter hvert som det skjer.
Det handler muligens om at jeg tenker at det jeg skriver om ikke er så interessan å lese om, eller at jeg ikke syns det er så interessant å skrive om; sol, måne og mat…
Og kanskje har det litt å gjøre med at data’n min begynner å bli dårlig.
I dag har tiltaket vært over alle hauger, skulle egentlig være med på ei omvisning i Kristiansund. Men nakken slo seg vrang.
Dagen i går var i den tjenende ånd, dro inn til mor, ba folk dit og fikk en lang arbeidsøkt. For det var både jonsok og St. Hans.
Hva kaller du det?
Fikk laga en enkel rømmegrøt, spekematsfat med eggerør og potet. Så det ble i grunn full rulle.
I halv tolv tida om kvelden satte jeg meg i bilen for å kjøre hjem.
Det regna i hele går, midtsommerkvelden.
Jeg hører lydbok om dagen og har nesten flytta ned til Gudbrandstalen. Det er triologien til Mytting jeg er i gang med. Jeg har gledet meg til den.
Dette livet i farta, det skjer egentlig både det ene og det andre.
Men sommeren er litt avslått og det er sannsynlig skrivelysten min også.
Regner med det går over… kanskje bare med å skrive om det.
Om at vannet i kranene var borte. Dette skjer inn i mellom for vannet er fra en brønn.
En brønn langt opp i skogen.
Så etter en lengre pause, da var regnet kommet, tok jeg på meg støvler.
Det er en tur over enger, opp og ned bakker.
Denne gangen i høyt gress som var vått.
Oppe var brønnen omtrentlig tom, det sildra vann ned i den – men det hjelpte tydeligvis mindre. Bare lokket på denne brønnen er så tungt, et gedigent sementlokk.
Vannet kommer fra en elv en del meter lengre borte. Tror det var i fjor vi oppdaga inntaket som går nede i jorden, fram til da hadde vi trodd vannet kom gjennom slangen som ligger oppå bakken. For før var det ikke vi som tok oss av det. Det bodde menn som tok ansvaret med dette. Flere av mennene ble gamle, syke og så var livet deres slutt. Vi har flere brønner og flere husstander rundt omkring som tar ansvar, men akkurat denne som fører til huset mitt er vi noen få husstander om.
Jeg satte meg ned ved elven for å krafse vekk gus og stein, som hadde lagt seg over silen. Ikke så jeg silen under grusen og vannet ble grumsete av å bruke et redskap for å få bort det som hadde samla seg.
Slangen som lå oppå bakken hadde vanninntak, men sannsynlig hadde vannet stoppa av luftbobler inne i slangen.
Da jeg satt der ved elvekanten, etter regnet, ble jeg angrepet av horder med fluer og mygg. Jeg skvetta vann etter dem, tok vann i ansiktet og om det hjalp er vel mer usikker. Men til slutt var det uutholdelig å sitte der og jeg tenkte jeg at det måtte være bra nok, så så vidt et drag i vannet som kunne tyde på innsug.
Nede ved brønnen fossa vannet inn. Heldigvis.
Fikk også ut luftbobler i slangen som ligger oppå marka og vannet gikk til slutt i den slange også.
Da gikk jeg ned.
Bakke ned…
…og enda mer bakke ned.
Rund blomstrer det nydelig.
Juni byr på.
Så var det bakke opp.
Og enda litt mer bakke.
Til slutt var jeg nede i mitt eget hus. Og det gikk en stund før vannet var tilbake i kranene.
I dag, ett og et halvt døgn etter, er trykket igjen normalt.
Vann i kraner og vann ned fra himmelen, så skal ikke klage på for lite vann.
Med sol fra strålende, blå himmel. Ro i kroppen og fred i sjela. Det er 18. mai.
foro:asbjørg
Jeg har starta dagen med å ta en del av en gedigen koppvask. Slik som samla seg opp når dagen skjer, vi er mange folk og er uten oppvaskmaskin.
I går, på sjøveste 17. mai våkna jeg tidlig. Soverommet mitt ligger vegg i vegg med badet. Og der gikk den ene ut før den neste kom i ett, hørtes det ut som.
Til slutt sto jeg opp.
Det så ikke ut på badet, vann utover golvet, baderomsmatten var hengt ut gjennom vinduet og at det hadde skjedd ting det var tydelig. På badet er det to vasker der den ene har lekket i senere tid, så den er ubrukelig. Krana hadde stått og dryppet i denne dårlige vasken, derfor hadde vannet rent gjennom skuffene under vasken. Håndklær hadde blitt våte og hang over dusjdørene…
En trøtt hjerne skjønte nesten ikke hva den så.
Slik starta dagen.
Jeg fikk hengt ut flagget.
Det første jeg grep fatt i da jeg kom inn på kjøkkenet var en blåfiol-bukett som holdt på å drukne i en for stor glassvase, så jeg stakk hånda i – .
Vannet ble pressa ut av vasen, det fløt utover benken og ned på golvet i strie strømmer. Så jeg måtte få tak i en ny rull med tørkepapir som er oppbevart i en kurv oppå kjøleskapet. Da jeg skulle få den ned reiv jeg ned noen kopper som som på toppen av en hylle. De falt ned på noen dessertskåler som sto på benken og de ble knust. Glasskår spratt utover hele kjøkkengolvet. Og sjøl om jeg støvsuga nøye, så fikk jeg hilse på flere av glassbrotta utover dagen. Men litt blod og glassbrott tåles, bare det blir tatt ut. Jeg hadde god hjelp slik. Og heldigvis var det bare mine føtter som fikk unngjelde. Og støvsugeren fikk enda en grundig omgang over golvet.
Før frokost og kaldt i lufta, ble det barforttur.
foro:asbjørg
Mellomste var med på galleien, mens kjæresten beholdt skoa på. Nede igjen rekna hun 21 flått som krøyp på seg.
Ellers var det en slik fin morgen. Akkurat slik en nasjonaldag skal være. Som flagget gikk vi også til topps på den høyeste haugen.
Og nede hang det norske flagget bak nyutsprunget løv.
Det kunne ikke bedre være på en slik dag.
Vi hadde en god og sen frokost.
Det å kose seg er så viktig.
Endelig ble resten av dagen bestemt også.
Vi dro inn i «huset», som også ble kaldt ungsomshuset og er et samfunnshus. Her var vi samla mange av klanen, henta mor, hun fikk møtt broren sin, jeg fikk møtt opp til mange søskenbarn. Her er de fleste ut på aktiviteter.
foro:asbjørg
Og gjengen min fikk vært med på natursti, møtt folk, slekt og gamle skolevenner.
Det er veldig koselig, men en blir også temmelig sliten.
– Blir dere med opp på kaffe, ba mor da det var ferdig.
Hjemme hos meg venta det mat i lange baner, både kalvedans og pavlova, stekt bacon snurra rundt dadler og pølse med brød.
Det ble til at mor ble med oss, sa ifra til hjemmetjenesten og dura innover til meg. Senere kjørte mellomste og hennes kjære mor hjem, hjalp henne med slikt som hun må ha hjelp til.
Tror vi alle følte på at det hadde vært en dag som krevde sitt. Jeg ble likevel sittende og dingle foran tv-apparatet for å få med meg GP. Egentlig er det avstemminga som er det artigste.
Så slik gikk dagen, kvelden og en liten bit av natten.
Nå er enda en dag gått, med barfottur, mat, litt hagaarbeid og masse sol. Jeg er atter aleine i mitt, gjengen er dratt og en ny uke står klar for å brukes.
Mai med alle fridagene er på plass. Dog litt mindre i år, men godt med fri midt i uka.
«Musører» på trærne, akkurat passe til å høste for å lage te av.
Torsdag er ikke midt i uka, bare nesten. Men godt med en fridag. Sjøl om det regner. For om dagen er det vått, elvene bruser.
Slik som våren, den bruser og rusjer fram.
I boka sto det at det aldri har vært så tidlig som i år.
«I år» som det sto om var 6. mai i fjor.
Jeg var oppe for å sette opp koden for i år på turen jeg har ansvar for, i en luke i regnet.
Så jeg slo rekorden fra i fjor.
Vanligvis har ikke denne StikkUt-turen blitt åpna før 1. juni på grunn av snø.
Koden ble plassert og jeg var fryktelig glad for at jeg var kommet fram til enden av vannet.
For motstanden i meg for å legge innover var sterk. Sendte melding til gjengen min, det er ikke dekning på mobil og dumt om jeg skulle snuble og bli liggende.
Tenker jeg har alt på å vinne med å gjøre noe med denne tilstanden, trenger å fungere.
Og jeg konsentrerte meg for hvert steg.
Vurderte først om jeg skulle ta turen over elva like attmed posten, men så mye vann som det var i naturen skjønte jeg det ikke var en god ide.
Det var opphaldsvær på hele turen, men det har regna. Jeg måtte ett sted gå langt innover myra på innsida av vannet, for det gikk en renne med vann, for dyp og for brei til å kunne passere.
Prøvde meg riktig nok på tilbakeveien. Da rann det vann ned i støvlene, det var for dypt der jeg kunne stå for å jumpe over.
Det er fasinerende med så mye vann.
Og fuglene sang. Noen fugler skreik. Inn i mellom syntes jeg at jeg hørte barnstemmer. Jeg stoppa for å lytte, uten å bli klok på om det var det jeg hadde hørt. Det er en seter litt lengre inne for enden av vannet, det kan være at det var folk på den.
Lyden kan bære godt.
Et lite stykke innom vannet ligger en seter.
Og da jeg leita meg fram for å passere der det var for vått, kom jeg over dette.
Jeg hadde ikke tidligere lagt merke til dette store treet mellom vannet og myra.
Da jeg snudde, tenkte jeg «yes, jeg har klart det», men jeg hadde returen igjen.
Det rare er at den alltid virker kortere. Ikke bare i går, men det bruker være slik.
Men måtte sette meg for å hvile en del ganger på tilbaketuren.
Jeg bør nok ta turen innover snart igjen, burde ha skifta ut noen av stikkene som begynner å bli slitte i fargene.
Litt overraska ser jeg det er fem år siden turen ble lagt ut, da jeg gikk inn på linken.
Tid ass.
Men det er en fin tur og i år skal jeg få tid til å ta med meg folk innover, vi har snakka om det et par år nå. Men våren kan nærme seg sommer før vi gjør turen.
Jeg sitter her med data’n i fanget. Kommuniserer med folk på messanger.
Venter på at dagen skal starte for flere -.
Godt å sitte slik i stillhet.
Søndag… smak å ordet. Ukens kjedeligste dag har blitt en god dag der stillhet er godt.
Det har vært så mange fine dager den uken her.
Fredag skulle sønnen komme, men han var alt for sliten etter arbeidsuke og tannpine. Så han skulle da komme på lørdag i stedet, avtalte samkjøring med faren. Bussavgangene er sparsomme på lørdager.
Litt før jeg skulle dra fikk jeg beskjed om at vi måtte utsette dette en time.
Jeg kjørte dit vi skulle etter timen var gått, uten at noen kom.
Det viste seg de ikke hadde dratt og jeg fikk masse beklagelse, men uansett var jeg en liten time hjemmenfra, så å kjøre tilbake var uaktuelt. Det var det å bli stående der også. Så det endte med at jeg kjørte helt fram, for jeg ville stikke innom et garneri.
Det var lenge siden jeg hadde vært der, fikk tiden litt slik rett i ansiktet. Var der mye da jeg bodde i Orkdal. Det var mange forandringer, hun som hadde drevet det var der på grunn av mange folk, men var tydeligvis pensjonert. Det var unge folk med gravide mager og el-biler med framtiden foran. Og der loffa jeg med håret i tutt, slitte «hjemme» sko og ikke klarert for en dag i “offentlighet».
De hadde ikke det jeg ville se etter; kvann og løpestikke. Men kjøpte en svartsurbærbusk og tre urteplanter.
Så i dag skulle jeg hatt hejlp til å gravet i jorda.
Og det blir nok etter hvert, når han som sover en uke av seg, våkner. Da blir det ut i lukt av frau, altså møkk, som er en del av bildet på denne tida.
I natt våkna jeg, det var mørkt ennå. Og så mange lyder.
Det føltes tungt.
Noe så inn i hampen tungt.
Jeg somna igjen.
Heldigvis letna følelsen.
Men nå sitter jeg her etter en kort arbeidsdag og føler på at det ikke er så lett. Men jeg er klar over at det endrer seg. Så tar det ikke så tungt at det ikke føles lett. For jeg vet det er mange muligheter, jeg vet at humørskalaen min stort sett er nokså høy. Jeg vet alt dette.
Det er nok tida der framme som fører til det jeg føler. Alt som må gjøres og tid som går.
I tillegg har påska vært søt. Det verker i ledd etter for mye sukkerinntak. I går fikk også ryggen «tannpine», det er lenge siden sist.
Men alt dette har går over.
Ute kvitrer det.
I går var jeg igjen aleine, alle hadde dratt.
Jeg har hatt en fin påske.
Torsdagskveld kom døtrene.
Mat er viktig, om kvelden ble det potetball og salta lammekjøtt.
foto:asbjørg
Morgenen starter med frukost og ferskpressa appelsinjuice.
foto:asbjørg
Godt å spise sammen med døtrene. Denne gangen kom ikke sønnen hjem.
Det er så godt å klemme og tulle med de som kommer.
foto:asbjørg
Senere på dagen dro vi innom mor.
Mellomste var en flittig fotograf.
foto:asbjørg
Utsikten fra mors stuevindu.
Natur med solrenner.
Vi hadde gode samtaler med alvor og humor.
Latteren fikk lufta seg godt.
foto:asbjørg
Påskelørdag kom med både sol og en innspurt.
Yngste og jeg dro til butikken for å handle både til mor og til oss. Etterpå henta vi mor og datter til søskenbarnet mitt. Datter til søsteren min kom også. Søsteren min var bedt, men hun valgte å være hjemme.
Mellomste hadde funnet på en lur vri på påskeegget. Tidligere år har jeg gjemt egga, men denne gangen gjemte vi alle hvert vårt egg.
Vi starta med påske-egg leiting.
Og så fikk alle et egg å kose seg med.
foto:fbb
Kaffe måtte til.
Praten gikk mellom oss, de unge og vi som var krydra med flere år.
Var så fint å ha tremenningen til barna mine her, vi har en så fin fellesskap føler jeg. Hennes bestefar er mors bror.
Mellomste sleit med en stygg hoste og var ikke i direkte superform, men blid for det.
Yngste lasta opp Chat GPT til meg.
Det var en spennende «samtalepartner». Jeg fikk spurt om masse, fant ut om steikovnen som viser seg ikke virker. Og hva man kan gjøre.
Mor ble forklart om hvordan dette var. Hun var i utgangspunktet skeptisk, men syntes det kanskje ikke det var helt dumt heller.
Siden reiste mor hjem igjen, ble kjørt hjem av det ene barnebarnet sitt.
Om kvelden spiste vi lammelår. Fikk heldigvis til å steke låret uten undervarme. Gikk greit med varmluft. Og vi fikk et godt måltid, til tross -.
Siden ble det kortspill, et nytt ett som jeg ikke husker navnet på. Men regner med jeg får prøvd det siden.
Her har jeg tatt fram et fotoalbum med bilder fra en segletur fra Bergen til Egersund sammen med søskenbarnet mitt. Mor til henne som er besøk og som døde så alt for tidlig. Et blikk tilbake til åttitallet, da vi var like gamle som de som så i albumet er nå.
Første påskedag starta som en ny strålende dag.
foto:asbjørg
Påske-egg ble malt før vi starta med frokosten. Brukte matmaling, men fargene ble koka bort.
Likevel, det hadde egentlig ikke så mye å si.
Og så var besøket over. Det ville si; de unge skulle opp til Oppdal og yngstes hadde ikke sett sin kjære på nesten to uker. Vi skulle starte samtidig, men kjæresten starta å kjøre før vi var klar.
Og gjennsynsgleden var stor.
foto:asbjørg
De skulle overvære en åpning, eller for-åpning, på en kaffe og bruktbutikk. Kjæresten hadde vært med på å sjaue før han kom.
Og så reiste gjengen vinkende videre.
Jeg kjørte hjem i sol.
Besøket var dratt, men det var en påskedag igjen. Og den gikk fort, som resten av påska hadde gjort.
Og i dag var jeg tilbake til arbeidet, til alvoret og tanken på at tiden jeg har igjen som har krympa. Tror det var derfor jeg våkna i natt, at jeg følte på en tyngde.
For en fantastisk tid. Våren fosser på. Den byr-. Det grønnes. Og fuglene… Det er en sang, et sus og alt er i vente.
Men det er bra i nå’et, også. For vi er her, alltid.
Nå er påska her. Jeg har en stille morgen.
Snart skal jeg til.
Men nå sitter jeg her.
Dveler litt ved det jeg er i.
Dagen som ruller over himmelen.
I gårkveld, eller natt, gikk jeg en tur ut på terrassen.
Fant ut at jeg ville sette ut tulipanene, det var for varm inne.
Der på himmelen flomma en elv av nordlys. Jeg ble stående med hodet bakover å se rett opp. Det var et mektig syn.
Jeg fikk levert det jeg skulle i løpet av gårdagen. En frist gjennom jobb.
Etterpå kjørte jeg til butikken, eller mer butikkene.
Så jeg hadde et maratonløp med tilbudsappen oppe. Som jeg hadde gått igjennom føråt.
Bilen ble full.
Middagen for nesten alle påskedager er planlagt.
I kveld kommer folk.
Tidligere i uken var mor og jeg og klipte oss. Tok med mor på en kjøretur og hun blomstra.
Få våren inn gjennom bilvindu i stedet for å kikke inn i et tv-apparat.
Og så er det vår på alle plan, fra kroker og krær kommer henvendelser. Noe har våkna.
Jeg sier så klart ja til å bli bedt til Ungarn, sier til andre vi kan være venner, men skjønner mer enn jeg skjønner.
Erfaringer kan en ikke hoppe over. Dette er erfart og trenges ikke flere forsøk.
Regner ned ukene i arbeidslivet. Det er ikke mange igjen. Men ferien er enda ikke lagt. Jeg er kalt inn i en møterekke nå. Det blir vel alt.
Jeg drømte at jeg var redd for ikke å få overlevert alt jeg kan. For i drømmen hadde jeg kunnskap, det var en ny vinkling. Alle drømmer tidligere, og det har vært mange, har jeg kava og alle var misfornøyd.
En snuing i min egen holdning til meg sjøl. Antakelig.
I gårkveld satt jeg foran bokhylla og kikka på bøker. Fant fram en, den må jeg lese, tenkte jeg. Jeg las ned en side, så la jeg boka på nattbordet. Fast bestemt er jeg på å tilnærme meg lesinga igjen.
Men kjenner det er tungt, hjernen har så lite konsentrasjon for lesing. Men med øving greier jeg det nok. Var så glad i lesing.
Jeg jorder meg, tar mine barfotturer opp i skogen.
Det er så enkelt, bare gå ut.
Og naturen er så fin.
Pus har jeg verken sett eller hørt mer om.
– Ørn, sa sønnen, som har et navn som betyr akkurat ørn.
Han ville ikke tenke mer på det, gå videre. Bli overraska om han tok feil.
Kjente noe slukna i meg også.
Inn i mellom lytter jeg, roper jeg, ser… men ingen pus er der.
Men alt er slik det er.
Alt er også slik det skal være, ingen vits å tenke annerledes.
Mitt nåtids-prosjekt fungerer ganske greit. Jeg greier å være mye mer i nåtida. Det fører til at jeg har mindre å meddele.
Jeg lytter til podkaster og får næring. Er så spennende alt en kan åpne opp og skjønne. Samtidig er det fryktelig mye å lære, så får prøve det beste jeg kan.
En ting jeg har veldig mye å lære om-, utvikle meg i…, er irritasjon.
Jeg blir for lett irritert.
Irritert på andre sine valg. Det har jeg ingen ting med. For jeg kan ikke forvente noen fra andre, bare ta ansvar mine egne valg.
