Mai med alle fridagene er på plass. Dog litt mindre i år, men godt med fri midt i uka.

Torsdag er ikke midt i uka, bare nesten. Men godt med en fridag. Sjøl om det regner. For om dagen er det vått, elvene bruser.

Slik som våren, den bruser og rusjer fram.

I boka sto det at det aldri har vært så tidlig som i år.

«I år» som det sto om var 6. mai i fjor.

Jeg var oppe for å sette opp koden for i år på turen jeg har ansvar for, i en luke i regnet.

Så jeg slo rekorden fra i fjor.

Vanligvis har ikke denne StikkUt-turen blitt åpna før 1. juni på grunn av snø.

Koden ble plassert og jeg var fryktelig glad for at jeg var kommet fram til enden av vannet.

For motstanden i meg for å legge innover var sterk. Sendte melding til gjengen min, det er ikke dekning på mobil og dumt om jeg skulle snuble og bli liggende.

Tenker jeg har alt på å vinne med å gjøre noe med denne tilstanden, trenger å fungere.

Og jeg konsentrerte meg for hvert steg.

Vurderte først om jeg skulle ta turen over elva like attmed posten, men så mye vann som det var i naturen skjønte jeg det ikke var en god ide.

Det var opphaldsvær på hele turen, men det har regna. Jeg måtte ett sted gå langt innover myra på innsida av vannet, for det gikk en renne med vann, for dyp og for brei til å kunne passere.

Prøvde meg riktig nok på tilbakeveien. Da rann det vann ned i støvlene, det var for dypt der jeg kunne stå for å jumpe over.

Det er fasinerende med så mye vann.

Og fuglene sang. Noen fugler skreik. Inn i mellom syntes jeg at jeg hørte barnstemmer. Jeg stoppa for å lytte, uten å bli klok på om det var det jeg hadde hørt. Det er en seter litt lengre inne for enden av vannet, det kan være at det var folk på den.

Lyden kan bære godt.

Og da jeg leita meg fram for å passere der det var for vått, kom jeg over dette.

Jeg hadde ikke tidligere lagt merke til dette store treet mellom vannet og myra.

Da jeg snudde, tenkte jeg «yes, jeg har klart det», men jeg hadde returen igjen.

Det rare er at den alltid virker kortere. Ikke bare i går, men det bruker være slik.

Men måtte sette meg for å hvile en del ganger på tilbaketuren.

Jeg bør nok ta turen innover snart igjen, burde ha skifta ut noen av stikkene som begynner å bli slitte i fargene.

Det er noen år siden turen ble stukket ut.

Litt overraska ser jeg det er fem år siden turen ble lagt ut, da jeg gikk inn på linken.

Tid ass.

Men det er en fin tur og i år skal jeg få tid til å ta med meg folk innover, vi har snakka om det et par år nå. Men våren kan nærme seg sommer før vi gjør turen.

Har du StikkUt der du er?

♥

Overskya dag, det lukter møkk og fuglene kvitrer. Det er full vår.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Jeg sitter her med data’n i fanget. Kommuniserer med folk på messanger.

Venter på at dagen skal starte for flere -.

Godt å sitte slik i stillhet.

Søndag… smak å ordet. Ukens kjedeligste dag har blitt en god dag der stillhet er godt.

Det har vært så mange fine dager den uken her.

Fredag skulle sønnen komme, men han var alt for sliten etter arbeidsuke og tannpine. Så han skulle da komme på lørdag i stedet, avtalte samkjøring med faren. Bussavgangene er sparsomme på lørdager.

Litt før jeg skulle dra fikk jeg beskjed om at vi måtte utsette dette en time.

Jeg kjørte dit vi skulle etter timen var gått, uten at noen kom.

Det viste seg de ikke hadde dratt og jeg fikk masse beklagelse, men uansett var jeg en liten time hjemmenfra, så å kjøre tilbake var uaktuelt. Det var det å bli stående der også. Så det endte med at jeg kjørte helt fram, for jeg ville stikke innom et garneri.

Det var lenge siden jeg hadde vært der, fikk tiden litt slik rett i ansiktet. Var der mye da jeg bodde i Orkdal. Det var mange forandringer, hun som hadde drevet det var der på grunn av mange folk, men var tydeligvis pensjonert. Det var unge folk med gravide mager og el-biler med framtiden foran. Og der loffa jeg med håret i tutt, slitte «hjemme» sko og ikke klarert for en dag i “offentlighet».

De hadde ikke det jeg ville se etter; kvann og løpestikke. Men kjøpte en svartsurbærbusk og tre urteplanter.

Så i dag skulle jeg hatt hejlp til å gravet i jorda.

Og det blir nok etter hvert, når han som sover en uke av seg, våkner. Da blir det ut i lukt av frau, altså møkk, som er en del av bildet på denne tida.

Og enda er ikke det nærmeste jordet tatt…

♥

Og så var det over. Påska 2025 er et minne. Og tida etter er åpna. Det som var framtid er plutselig blitt tiden en er i.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I natt våkna jeg, det var mørkt ennå. Og så mange lyder.

Det føltes tungt.

Noe så inn i hampen tungt.

Jeg somna igjen.

Heldigvis letna følelsen.

Men nå sitter jeg her etter en kort arbeidsdag og føler på at det ikke er så lett. Men jeg er klar over at det endrer seg. Så tar det ikke så tungt at det ikke føles lett. For jeg vet det er mange muligheter, jeg vet at humørskalaen min stort sett er nokså høy. Jeg vet alt dette.

Det er nok tida der framme som fører til det jeg føler. Alt som må gjøres og tid som går.

I tillegg har påska vært søt. Det verker i ledd etter for mye sukkerinntak. I går fikk også ryggen «tannpine», det er lenge siden sist.

Men alt dette har går over. 

Ute kvitrer det.

I går var jeg igjen aleine, alle hadde dratt.

Jeg har hatt en fin påske.

Torsdagskveld kom døtrene. 

Mat er viktig, om kvelden ble det potetball og salta lammekjøtt. 

Morgenen starter med frukost og ferskpressa appelsinjuice. 

Godt å spise sammen med døtrene. Denne gangen kom ikke sønnen hjem.

Det er så godt å klemme og tulle med de som kommer.

Senere på dagen dro vi innom mor.

Mellomste var en flittig fotograf.

Utsikten fra mors stuevindu.

Natur med solrenner.

Vi hadde gode samtaler med alvor og humor.

Latteren fikk lufta seg godt.

Påskelørdag kom med både sol og en innspurt. 

Yngste og jeg dro til butikken for å handle både til mor og til oss. Etterpå henta vi mor og datter til søskenbarnet mitt. Datter til søsteren min kom også. Søsteren min var bedt, men hun valgte å være hjemme.

Mellomste hadde funnet på en lur vri på påskeegget. Tidligere år har jeg gjemt egga, men denne gangen gjemte vi alle hvert vårt egg.

Vi starta med påske-egg leiting.

Og så fikk alle et egg å kose seg med.

Kaffe måtte til.

Praten gikk mellom oss, de unge og vi som var krydra med flere år.

Var så fint å ha tremenningen til barna mine her, vi har en så fin fellesskap føler jeg. Hennes bestefar er mors bror.

Mellomste sleit med en stygg hoste og var ikke i direkte superform, men blid for det.

Yngste lasta opp Chat GPT til meg.

Det var en spennende «samtalepartner». Jeg fikk spurt om masse, fant ut om steikovnen som viser seg ikke virker. Og hva man kan gjøre.

Mor ble forklart om hvordan dette var. Hun var i utgangspunktet skeptisk, men syntes det kanskje ikke det var helt dumt heller. 

Siden reiste mor hjem igjen, ble kjørt hjem av det ene barnebarnet sitt.

Om kvelden spiste vi lammelår. Fikk heldigvis til å steke låret uten undervarme. Gikk greit med varmluft. Og vi fikk et godt måltid, til tross -.

Siden ble det kortspill, et nytt ett som jeg ikke husker navnet på. Men regner med jeg får prøvd det siden.

Her har jeg tatt fram et fotoalbum med bilder fra en segletur fra Bergen til Egersund sammen med søskenbarnet mitt. Mor til henne som er besøk og som døde så alt for tidlig. Et blikk tilbake til åttitallet, da vi var like gamle som de som så i albumet er nå.

Første påskedag starta som en ny strålende dag.

Påske-egg ble malt før vi starta med frokosten. Brukte matmaling, men fargene ble koka bort.

Likevel, det hadde egentlig ikke så mye å si.

Og så var besøket over. Det ville si; de unge skulle opp til Oppdal og yngstes hadde ikke sett sin kjære på nesten to uker. Vi skulle starte samtidig, men kjæresten starta å kjøre før vi var klar.

Og gjennsynsgleden var stor.

De skulle overvære en åpning, eller for-åpning, på en kaffe og bruktbutikk. Kjæresten hadde vært med på å sjaue før han kom. 

Og så reiste gjengen vinkende videre.

Jeg kjørte hjem i sol.

Besøket var dratt, men det var en påskedag igjen. Og den gikk fort, som resten av påska hadde gjort.

Og i dag var jeg tilbake til arbeidet, til alvoret og tanken på at tiden jeg har igjen som har krympa. Tror det var derfor jeg våkna i natt, at jeg følte på en tyngde.

Det blir bra, men jeg har en jobb å gjøre.

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

For en fantastisk tid. Våren fosser på. Den byr-. Det grønnes. Og fuglene… Det er en sang, et sus og alt er i vente.

Men det er bra i nå’et, også. For vi er her, alltid. 

Nå er påska her. Jeg har en stille morgen.

Snart skal jeg til.

Men nå sitter jeg her.

Dveler litt ved det jeg er i.

Dagen som ruller over himmelen.

I gårkveld, eller natt, gikk jeg en tur ut på terrassen.

Fant ut at jeg ville sette ut tulipanene, det var for varm inne.

Der på himmelen flomma en elv av nordlys. Jeg ble stående med hodet bakover å se rett opp. Det var et mektig syn.

Jeg fikk levert det jeg skulle i løpet av gårdagen. En frist gjennom jobb.

Etterpå kjørte jeg til butikken, eller mer butikkene.

Så jeg hadde et maratonløp med tilbudsappen oppe. Som jeg hadde gått igjennom føråt.

Bilen ble full.

Middagen for nesten alle påskedager er planlagt.

I kveld kommer folk. 

Tidligere i uken var mor og jeg og klipte oss. Tok med mor på en kjøretur og hun blomstra.

Få våren inn gjennom bilvindu i stedet for å kikke inn i et tv-apparat.

Og så er det vår på alle plan, fra kroker og krær kommer henvendelser. Noe har våkna.

Jeg sier så klart ja til å bli bedt til Ungarn, sier til andre vi kan være venner, men skjønner mer enn jeg skjønner.

Erfaringer kan en ikke hoppe over. Dette er erfart og trenges ikke flere forsøk.

Regner ned ukene i arbeidslivet. Det er ikke mange igjen. Men ferien er enda ikke lagt. Jeg er kalt inn i en møterekke nå. Det blir vel alt.

Jeg drømte at jeg var redd for ikke å få overlevert alt jeg kan. For i drømmen hadde jeg kunnskap, det var en ny vinkling. Alle drømmer tidligere, og det har vært mange, har jeg kava og alle var misfornøyd.

En snuing i min egen holdning til meg sjøl. Antakelig.

I gårkveld satt jeg foran bokhylla og kikka på bøker. Fant fram en, den må jeg lese, tenkte jeg. Jeg las ned en side, så la jeg boka på nattbordet. Fast bestemt er jeg på å tilnærme meg lesinga igjen.

Men kjenner det er tungt, hjernen har så lite konsentrasjon for lesing. Men med øving greier jeg det nok. Var så glad i lesing. 

Jeg jorder meg, tar mine barfotturer opp i skogen.

Det er så enkelt, bare gå ut.

Og naturen er så fin.

Pus har jeg verken sett eller hørt mer om.

– Ørn, sa sønnen, som har et navn som betyr akkurat ørn.

Han ville ikke tenke mer på det, gå videre. Bli overraska om han tok feil.

Kjente noe slukna i meg også.

Inn i mellom lytter jeg, roper jeg, ser… men ingen pus er der.

Men alt er slik det er.

Alt er også slik det skal være, ingen vits å tenke annerledes.

Mitt nåtids-prosjekt fungerer ganske greit. Jeg greier å være mye mer i nåtida. Det fører til at jeg har mindre å meddele.

Jeg lytter til podkaster og får næring. Er så spennende alt en kan åpne opp og skjønne. Samtidig er det fryktelig mye å lære, så får prøve det beste jeg kan.

En ting jeg har veldig mye å lære om-, utvikle meg i…, er irritasjon.

Jeg blir for lett irritert.

Irritert på andre sine valg. Det har jeg ingen ting med. For jeg kan ikke forvente noen fra andre, bare ta ansvar mine egne valg.

Dette er vanskelig.

Er du dyktig til å akseptere det andre gjør? 

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det er lenge siden jeg har deltatt i disse helgeutfordringene. I dag tar jeg tiden til bruk for å være med.

S er en hvilslende lyd. Den er forma som en orm.

Både skjønnehet og sex begynner med bokstaven.

Sint og sur også.

Sannhet og surdeig.

Men S’n min skal være for dette fantastiske vi venter på; SOMMER. 

Det er Utifriluft som oppfordrer til å dele bokstaven S.

♥

Kan ikke påstå jeg er vilt begeistra for snø. Og noen ganger er det verre.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

På et vis har jeg gitt opp og bli oppgitt. For hva hjelper det?

I dag klarte jeg å komme meg ned på veien, men gjett om jeg venter på mildværet. Ikke for det, været er mildere enn det var. Så snøen er sleip og riktig slush’ete.

Jeg kom meg også opp de bratte veiene til mor i dag, det var mer som et under.

I kveld da jeg skulle kjøre opp hos meg sjøl, gikk det ikke. Jeg kom opp til svingen, da var det slutt. Da jeg skulle rygge, vrei bilen seg, så nå står den ordentlig fast.

Litt etter kom naboen og brøyta opp veien, så får jeg se om jeg greier å få løs bilen i morgen. Om ikke må jeg avbestille tannlegetimen enda en gang.

Jeg ønsker meg en mann med traktor, muskler og varebil.

For i dag kjøpte jeg meg også en brukt oppvaskmaskin, uten å planlegge hvordan jeg skulle få den hit.

Kan den legges inn i en stasjonsvogn der bakluka er deffekt?

Og hvordan få den inn og ut av bilen, for ikke snakke om å få den nye/gamle og gamle opp og ned en trapp. Den gamle som takket for seg akkurat da den var passert 5 år, det vil si, jeg har vært uten vaskemaskin i 5 år. Og om nå denne nye, gamle maskina ikke virker, som det sto den gjorde… da har jeg enda en å kvitte meg med. Da hjelper det lite at den var skummelt billig.

Så akkurat i kveld vet jeg ikke noe om noe. Etter hvert har jeg blitt ganske flink til slikt, ikke vite og jeg har blitt flinkere til å la være å tenke mer på det også.

Derfor er dette ikke et trøste, bære og sutre innlegg. Ikke direkte et kvitre innlegg heller, da.

Det finnes en løsning eller så finnes en annen løsning.

Og mannen med muskler og traktor er nok bare en fantasifugur. Menn i min alder springer enten rundt i sykkelbukser og konkurere om hvor unge de er eller så har de ølmage, helseproblemer og syns alt var bedre før. Og sjøl er jeg heller ingen reklameplakat, så menn med muskler og traktor og kanskje til og med med hjerneceller i bra funksjon, kjører nok forbi min oppkjørsel med en bil fastkjørt i snøhaugen. Jeg er liksom ikke en jomfu i nød…lengre.

Men uansett fikk jeg det komplimentet i dag, da jeg var hos mor. Hun fikk besøk av en helsearbeider mens jeg var der. Og jeg som må fortelle til alle at jeg blir pensjonist, får en reaksjon jeg tror var oppriktig ment.

– Er du 67 da, spurte han.

– Jeg blir, sa jeg.

Han virra litt med hodet og så sa han, jeg trodde du var i femti åra. Han gjorde meg oppriktig glad.

Nå VET jeg at jeg nødvendig vis ikke ser ut som noe anna enn den alderen jeg har. Men hyggelig sagt var det.

♥

Mørk og kald omslutter kvelden dagen.Dagene viser at vinteren er her,likevel – om snøen er borte.

Til tross for kaldere temperatur føles det likevel litt tidligvåraktig.

I dag da jeg gikk opp for å lage meg lunsj, fikk jeg en gledesboost. For bortover golvet tegnet det seg en firkant av lys. Og jeg sprang inn på stua for å kikke gjennom de små tullvinduene. Og der… DER, nedi V’n av to fjell så sola meg rett inn i øynene.

Jeg ble så glad at jeg kvitra.

Jeg sang da jeg snakka (snakka med yngste på telefonen).

Og jeg kjente det langt inn i hjerterota, for en boblende glede. Den spredte seg som ringene i vann.

Vi var DER igjen.

Gikk mot sol, vår og sommer!

Det var et øyeblikk så stort at jeg glemte helt å ta bilde. Orienterte meg først etter en stund, men da var øyeblikket over. Noen skyer var trukket for, sola var mer bak fjella igjen og vinduene var ekstremt skitne.

Jeg mener sola kommer 9. februar og har sett etter den. Så om det har vært skyer eller feil tid som har gjort at jeg ikke har sett den før, vites ikke. Om dagen sitter jeg oftest nede i kjellaren med vindu på andre siden av huset.

I kveld var jeg hos mor. Mellomste søster ringer mens jeg er der, i Trondheim er månen kommet bort, forkynner stemmen fra Trondheim.

Ingen måne å se hos mor heller. I går var den full,så den burde vises.

Da jeg skal dra litt etter, henger den der.

Ser den først gjennom vinduet nede i sjøen.

Jeg måtte forevige den. Men helt rettferdig blir ikke bildet. 

Jeg prøver igjen, uten at det hjalp det minste.

Hjemme igjen er den vanskelig å finne, bare stjerner på himmelen.

Sporer den opp helt bakom huset.

Pusen kommer ut og fyker inn i mørket. Men den kommer inn igjen da jeg roper «kom». Så går vi inn, jeg koker meg en kopp te. Dropper middag, det er for seint.

I morgen skal jeg levere tekst med barnedomsminner. Men har gjort en avtale over helga. Tror ikke de er klare for å lese gjennom dem og sende materiale til trykk i helga. Er forresten ikke ferdig med baksida ennå heller.

Jeg blir veldig berørt av historiene. Av barndommen, minnene og følelsene.

Det er artig å få lage denne utstillinga før jeg slutter. Får bare håpe jeg rekker alt det andre også.

Nå skal tekoppen drikkes før natta.

Er sola helt under horisonten hos deg i flere dager i løpet av vinteren?

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I dag er en dag som var noen sin dag. Vi feira sjøl om det er noen år siden…

For i dag hadde far fødselsdagen sin. Han som var født som den fjerde i søskeflokken.

Storesøstra syntes de hadde blitt mange nok, så hun fikk med seg de to mindre søskena til å sote til ansiktet sitt. Grunnen var enkel, den nye verdensborgeren skulle skremmes tilbake der han kom fra.

Heldigvis klarte de ikke det. Og alle ble de alle en sammensknytt søskenflokk, det kom også en femte søsken. Gjengen talte to jenter og tre gutter.

I dag ville far blitt 101 år. Og i morgen er det 4 år siden han «gikk ut døra».

Så det var naturlig å møtes.

Mor, lillesøster og jeg.

Mor fikk blomster fra oss begge. Vi hadde både søtt og kaffe.

Det er rart denne tida. Den fyker så avgårde.

Kjenner på vemod. Natta og formiddagen for fire år siden.

Slik er det.

Livet, fødselsdagene… og døden. 

♥

Den gang jeg var barn… Som var for hundre år siden. Og som var i går. Og litt av barnet sitter også igjen.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Hvem er jeg, spurte jeg meg sjøl om for en stund siden.

Det som forklarte det best var da jeg så på barnebilder. Der kom det fram.

Det gjorde meg godt.

Det jeg er bygd på som den jeg er.

Igjen er det Utifriluft som oppfordrer. Denne gangen er det «Fra jeg var lita».

Jeg velger meg en søndagstur.

Det var mange søndagsturer.

Denne gikk opp veien ovefor der vi bodde. Mor, far og søsteren min. Det kom en søster til, men enda var det noe år til.

Der møter vi morbroren min. Han var glad i å fotografere.

Søsteren min og jeg i like kjoler.

Hun var tre år yngre enn meg.

Vi lekte mye sammen til tross for den aldersforskjellen.

Det var mange søndagsturer, en skulle ut og spasere.

Noen turer kunne være ubegripeøig kjedelig… eller skumle. Ett sted var en ferrist en skulle ballansere seg over, det var artig. Men på andre siden var verden full av skumle, store kyr. De var jeg redde.

Denne dagen bildet er tatt er bare en slik kort, koselig dag. Sola skein og det var sommer. 

♥

I farta, på en måte… Kan en egentlig være i farta når en nesten er i ro?

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Og er jeg i ro?

Njaa…

Det er i hvert fall et helt nytt år. 

Du vet, et år som er nytt, blir annerledes enn tidligere år, et år med nye sjanser, et NYTT år rett og slett.

Jeg føler du smilet nå…; slank, sprek og sunn, liksom…

Sææærliig!            

Nå må jeg ile til med å si at jeg er ganske sunn, faktisk. Og det har ikke hatt så mye å si om jeg har blitt både slank og sprek, bør nok ha et lite fokus i den retning -.

Men dette året blir faktisk helt annerledes.

Virkelig.

På enden av sommeren blir jeg pensjonist og det ser virkelig fram til det. Ikke fordi jeg tror alt blir fryd og gammen. Men jeg har aldri prøvd å bli det, så det blir veldig spennende. 

Likevel, først har jeg noen måneder med slik det har vært. Altså gammelt nytt.

Utenom at jeg har fått meg en samboer.

Han sitter å vagler på knærne mine nå.

Vi har vært ute på glatte veier i kveld, jeg bak rattet og han i en veske.

Han likte det overhodet ikke. Mjauinga var like intens både dit og tilbake.

Mor var lykkelig over besøket, tror nesten pusen gjorde størst lykke. 

Det har vært så mye vær, så vi har holdt oss mest i ro.

Det har blåst, regna, snødd, føket og tordna. Var likevel framom mor første nyttårsdag, etter nyttårskonsertene.

En natt blåste det slik at jeg ikke fikk sove. Og ja, jeg var redd. Her var jeg oppe en tur, utelysa på treet satt fortsatt på, men vinduet var nesten dekket av snøfokken.

Jeg har også funnet veien ned, altså vært på jobb. Dit fant pusen veien også.

Det er mye som må på plass måneden framover. Jeg ønsker å levere fra meg et oversiktlig produkt. Det er nå jeg må registrere gjenstander som ikke er kommet på plass, rydde i mapper, kaste, gå igjennom bilder, sortere. Rydde både fysisk og virtuelt. I tillegg skal jeg få opp utstillinga jeg ikke fikk til i vår på grunn av at helsa svikta flere ganger, i år skal den bli.

Tror dette vil bli nok de månedene som er igjen. Det vil nok bli en del møter, mye som skjer for de som skal fortsette. Flytte inn i nytt bygg, årets landsmøte for museum osv.

Det er nytt år, vi er kommet fire dager ut i året.

Pus vil helst drikke av glass.

Jeg skal prøve å få til det jeg ikke har klart de siste par åra, gjennomgang av året som gikk.

Og året som kommer.

Jeg gleder meg.

Jeg er heldig. 

Detter er sååå bra.

♥♥♥

.