Ett år er over. Det nye er i gang. Og jeg er atter alene i dagen min.
En bevegelig jul er over, nyttårsfeiringa er gjennomført og vi er framme ved januar. Det har vært lite tid til stillhet og refleksjoner.
Like før jul gikk det opp i for meg at det var like før jul. I all sin forståelse av det en ikke rakk.
Men jula rekker en alltid.
Og når mellomste kom hjem mange dager før jula ringte inn, da var jeg heldig. For hun er effektiviteten sjøl.
Sønnen kom også hjemom noen dager, men han skulle jobbe i jula. Han fikk hentet hjem det største juletreet noen gang.
Juletreet fylte stua.
Han fant det minst treet noen gang, til foreldra mine. De ønsket det slik.
Vi var der på juleaften med grøt og treet, jentene og jeg. Treet ble pynta og mor fant mandelen i grøten.
I år kunne ikke foreldra mine være med på feiring hos oss. Far hadde blitt for dårlig. Var med han til lege like før jula. I romjula ble det nytt legebesøk og innleggelse på sjukeheimen. Så dette har vært en jul med kontraster, for vi gjorde oss mange tanker da far ble sendt avgårde.
Jeg var med og fikk vite at sjukehjemmet er stengt for besøkende, noe som gjør vi ikke kan besøke han. Men i perspektiv til ulykken på Gjerdrum, er dette en liten ting. Og vi må håpe på at far enda en gang kan komme seg ut, til tross for sin høye alder. Vi vet han får god pleie.
I huset kom og gikk folk.
Faren til barna kom, kjæresten til mellomste.
Tredje juledag reiste mellomste, samboeren hennes og faren.
Hun skulle jobbe noen dager.
Så kom eldstemann hjem og kjæresten til yngste.
Nyttårsaften kom de som reiste, tilbake.
Det har vært mat, skravling, sene kvelder og full aktivitet.
En dag tok jeg med mor hit en tur, før far ble lagt inn, for hun begynte bli sliten. Far fikk selskap av de unge.
En annen dag var lillesøster mi og datteren hennes hit. Vi valgte stående buffe og avstand.
Vi hadde en veldig fin nyttårsfeiring. Spiste i kjellerleiligheten ved langbordet, for å kunne holde avstand. Det ble spilt på pianoet og på gitar, stemninga var høy.
I dag sitter jeg her nesten litt omtumla.
I går reiste alle. Huset er tomt med minnene igjen. Henta mor hit på middag. Kjøring etter veier med glitrende frost og en måne som er minkene. Vi fikk snakka med far. Jeg fikk vondt inni meg, vet han vil ha vært hjemme. Nå brenner det telys og på ovnen. I morgen skal jeg prøve å samle meg om det nye året, hverdagen som kommer tilbake. Tenke gjennom året som har vært. Tenke gjennom året som kommer. Dagen i dag er straks over og vi er i gang med det nye året.
Med overhengende fare for gjentakelser, legger jeg ut et nytt gratulasjons-innlegg.
Treårs-dagen
Mi gode mellomste er i ferd med å klatre oppover andre halvdel av tyve åra.
Da jeg fikk noen minutter med henne på telefonen, sa jeg akkurat dette. At jeg syntes at nå hadde hun blitt eldre enn det jeg syntes hun var.
– Ikke nevn det, sa hun og hadde det på samme måten.
Storebror med en lillesøster som nærmer seg året.
Jeg hadde tenkt og dra til Trondheim for å feire, men hun er midt i eksamenstida.
Drar opp på universitetet klokka åtte om morgenen og holder på til åtte om kvelden. Det er framføringer og gjennomgang.
Neste fredag er hun ferdig med denne perioden.
Vi skal feire når hun er kommet i gjennom.
Det har vært både artig og utfordrende sier hun. Hun holder på med en bachelor i drama og teater.
De hun går sammen med hadde laga kake med lys.
Yngstejenta hadde en plan om å lage middag og dra dit sammen med sin kjærest, men hun skulle sjekke opp om det passa, med samboeren til fødselsdagsbarnet.
Mellomste har blitt storesøster.
Sjøl trodde hun at hun kom hjem og skulle spise middag med han.
Jeg er ikke informert om hvordan det gikk.
Hun har jobba mindre med å lage musikk , men her har hun posta på sin åpne Instagram-konto et arbeid hun er i gang med.
-Spilt inn på mobil.
Her er fra en oppgave på studiet, der hun opptredde som et ånde-vesen som samla inn søppel.
Jeg koser meg med det hun kreerer, og tenkte en fødselsdag var naturlig å dele slikt. Og jeg har kunna delt så mye mer.
Skal jeg rekke å poste gratulasjonen innen datoen, må jeg jeg avslutte og sende GRATULASJONEN
Det var Rosenborg som sa det; here we grow, tidlig på nittitallet. Så ga de bort små drakter til den nye generasjonen som nettopp ankom verden.
Vår lille sønn fikk en drakt. Han har grodd seg både lang og voksen. Mer eksakt fylte han 29 år i går.
Husker orda til foreldra mine, da de kom til sykehuset på barselsvisitt:
– I fjor kom vi i sorg og i år kommer vi i glede.
Vi prøvde oss på babysvømming.
Gutten ble glad i vann.
Han var en nysgjerrig. Det var så mye han skulle bli kjent med.
Da han ble ett år, tror jeg det ble for mye styr med å lage en flott feiring, slik at det ble for mye for han som var liten.
Får dårlig samvitighet enda, over de alvorsamme bildene fra ett-årsdagen.
For han var en smilende gutt. Og han likte latter og glede.
Senere kunne han si, da han hadde fått talens bruk; kan vi ikke le.
I går feira vi. En enkel feiring med lite styr.
Jeg satte kurs mot Trondheim, for at vi som kunne, kunne. Og så gikk ut for å spise.
Mellomste er på telttur med sin kjære og yngste hadde noen få timer mellom jobb og jobb. Hun gledde seg til kveldens og neste dags utfordring, for det var filming på gang.
Her avtales det.
Vi tre som var igjen bestemte oss for en kaffekopp hjemme hos faren, der også eldstemann har bodd en tid.
Før mor sjøl kunne dra videre hjem over fjella.
Det store og voksne fødselsdagsbarnet ble med et stykke, for fra da gikk feiringa over til å deles med venner.
Og jeg kunne kjøre langs mørke veier, for det er slutt med lyse kvelder, og tenke på livet.
På gleder og sorger.
Og på hvor glad jeg er for at jeg har en sønn på 29 år.
Strålende dag. Alt som het skyer, vek til fordel for det store blå. Og dagen ble av de sterkt vakre.
Stå opp til dagen, åpne døra ut mot sommeren og bare kjenne med hele seg at dette var godt!
Etter å ha våkna helt, satte jeg meg i bilen. For jeg hadde en plan…
Det var 88 år siden mor ble født.
I dag.
Så i sol og vind kjørte jeg innom sentrum og kjøpte med røde roser og en liten romkake. Gave hadde jeg allerede.
Derfor ble det kaffe og kake med foreldra mine midt på blanke formiddagen.
Mor strålte.
Hun likte overraskelsen. Få uanmeldt besøk på dagen sin.
Det skulle bare mangle -.
Vi skal feire i morgen, men måtte framom på dagen også.
Etterpå ble det en snartur innom kontoret. Fikk gjort klart til søndagens arrangement.
Etter en enda snarere tur på butikken, gikk turen hjem. Med åpne vinduer og lukt av salt sjø i nasen.
Hjem, kjære hjem.
Gå ut av bilen og syns alt er vakkert. Til og med stålet i rørene på fjøset.
Ta veien opp og se innover sin egen “hage”.
Der bringebær-kjerra skjuler inngangen til huset. Og det summer av liv i villbringen.
Og bringen begynner å modnes. Klar til å plukkes.
Slippe ut boffen. Som er overlykkelig over at han ikke lenger er alene hjemme.
Kose meg, rusle rund på bare føtter i det grønne. Nyte synet av den lille blomsterbedet jeg laga i vår. Alle blomstene, sommerblomstene som nikker på lange, tynne stilker.
Boffen tar runden sammen med meg.
Er stikkelsbæra snart modne?
Berger jeg ripsbæra?
Slik en sommerdag skal brukes. Siste dag i juli.
En slik dag det er godt å være menneske. Og verden ligger åpen og fri med alle drømmene.
Så er tamperuka over. Den ligger faktisk bakom, den er passert.
Sitter her i stolen min, nesten ør.
Det er mandag. Mandagen jeg så fram til. Den er regntung, men pytt, hva har det å si.
Tror faktisk været også blir bedre.
I går kveld kom jeg tilbake til tomt hus.
Rydda hus.
De hadde rydda det fint de som for. Til og med redd opp senga mi. Og alle de andre sengene. Kjøkkenbenkene var blåst.
Godt å komme hjem til slikt.
Etter alt.
Uka med huset fullt av folk var over. Der gjøremåla kom som perler på en snor…eller, der det var mye som skulle skje, skjedde mer. Der det skulle komme mange folk, kom fler.
Jeg sitter her med viten om et vellykka arrangement i går, i sol og varme. Masse mennesker og god stemning.
Der jeg på slutten var så sliten at jeg greidde å rote bort brillene jeg har plassert slik omtrentlig midt i ansiktet, der de bruker å være. Måtte til slutt be en av sommerungdommene om å se om han kunne se. Og han fant de.
På golvet.
Jeg skrev kjøreplan, fikk alt på plass, fikk haka av. Til og med en journalist hadde funnet veien, uten noen invitasjon. Og alle gjorde det de skulle.
På torsdag og fredag fikk vi feira, feira at man blir eldre. Folk skrytte av fiskesuppa, jeg kjente ikke smaken av den. Men bra gjestene likte den. Vi var ikke store gjengen. Men vi fikk henta foreldra mine. Søsteren min nedunder og en kamerat. Far ble bært opp til huset i rullestolen og mor støtta. Da gikk det.
Torsdag, da jeg hadde dagen, kom jeg hjem til koselig oppdekt bord og kyllingfajitas. Barna og samboeren til mellomste, hadde stått for dette.
Jeg fikk gavekort til å kjøpe et plommetre. Så nå skal det plantes ett etter hvert.
Ellers har jeg en seter å vaske.
Vi for bare fra den, etter endt arrangement der.
I regn og blåst kom nesten 300 mennesker for å kjøpe seg vafler og grøt på setervollen.
Jeg slapp lett unna dette. Eldste og yngste stilte, jeg kom bare mot slutten og lefla liksom litt, en hjelpende hånd. Men her er det mange hender i aksjon og jeg har ikke stort større ansvar enn å ha en seter.
Så seterbua vår må jeg greie å vaske.
Og uka starta med henting av barn, mellomste kom på mandag i redusert tilstand, etter visdomstann-inngrep. De to andre kom tirsdag og ble kjørt nesten direkte opp på setra der de overnatta.
Så slik har uka passert, med folk som kom og dro, arrangement og mat og prat. Jeg har en fridag, men måtte ta noen telefoner etter gårsdagen. Blant anna om et tett toalett. Det må bli ordna til neste helg. Da er det konsert. Og så en søndag igjen med foredrag.
Sommeren går mot slutten, men august er også sommer.
Det var en gang en gang som var lang. Men heldigvis kunne man ta en sang…
Fått en trend med småteite ingresser. Og det er helt greit, i hvert fall for meg.
Det er morgen, til og med sola har fått nesten fritt leide. Ikke slik super varme.
Har vært nede ved veien med papiravfall, tømmedag i dag.
Ferien over, den første og minste.
Hadde noen timer i går.
Med arbeid.
Opplevde meg sjøl bablende til høyre og venstre. Så hadde nok samlet noe energi.
Men kjenner at skuldrene har en tendens til å krype oppover…, skjønner ikke dette.
Før dagen var i gang, hadde jeg en telefonsamtale med St. Olav. De syntes jeg burde komme dit, kroppen min reagerer ikke etter intensjonene.
Skal på jobb i dag også, noen få timer forhåpentligvis. Fredager er egentlig ikke jobbedag. Men jeg må rote med meg prosjektor, pc, lydanlegg, brus, plakater og andre papirer.
Søndagen går et nytt arrangement av stabelen.
Da skal vi slippe folk inn i et lokale, det må vi ha en kontroll på.
Nå er det arrangementa sin tid framover, det vil si at neste søndag har vi ingenting, men skal bidra på lørdag.
Uka etter er det årlige arrangementet på setra, som ikke har med jobben å gjøre. Slik som det nå ser ut kommer alle tre barna hjem og blir med på overnatting før seterdagen. Det bruker å være en trivelig sekvens.
Dagen etter det arrangementet runder jeg en ny sving av livets regnestykke, det må muligens utsettes…
Tenk om en har kunnet gjort det på ordentlig, utsatt år-.
I den følgende helga er det i hverfall hovedarrangementet på museet, så dette blir sommerens hektiske uke.
Etter det har jeg bare to søndager igjen.
Men samtidig må eg snekre sammen en layout.
Og det jeg skal fram til er at der framme vinker en ny ferie.
Så her poster jeg et nytt temmelig intetsigende innlegg.
Har tenkt å skrive om kantklipp, kanskje en novelle og så fisk… Ikke helt sikker på om produksjon av de orda vil rive stjernene av himmelen, men det er nok like bra. Stjernene vil vi ha :).
En dag legg fra land, ut på det blåe havet. Som skal vugge deg i søvn.
Ingressen ble litt slik, litt halvkvasi -.
Jeg er gjennom en dag.
En ny dag.
Vi har feira søstera mi. Den mellomste. Hun var kommet fram til slutten av femtiåra.
Du verden det har gått fort denne tida. Ikke så lenge siden vi lekte alle disse lekene; med papirdukker, hørespill på båndopptakeren og teater. Hun var den snusfornuftige og den useriøse, litt av en blanding. En gang jeg skulle sette opp et teaterstykke, sjølskrive, aktørene en gjeng av søskenbarna. Det var øving over en lav sko, undertegnede var seriøs til ytterste hårstrå, mellomste fjasa og tulla og fikk de andre til å le. Det var en tålmodighetsprøve.
Foreldrene våre, vi tre søstrene, hennes familie med mann, barn, svigerbarn og barnebarn var gjestene i dag.
Først var vi på den lokale puben, etterpå hos mor og far, der vi drakk kaffe.
Fødselsdagsøstergjengen var på hytta, men foreldra mine har blitt for dårlig til bens for forsering av svaberg og lyng.
Det ene lille barnebarnet var en voksen toåring i tyllskjørt som sjarmerte alle.
Vi hadde det hyggelig.
Samtalene var slik som samtalene bruker å være.
Artig å snakke med tantebarna. To fine jenter.
Men jeg ble sliten mot slutten. Etter og ha gått i dvale i flere dager kjente jeg det var godt å ta turen hjem, hjem til mitt eget.
Min egen prosess, mine egne tanker.
Vite at enda er det noen dager av ferien igjen.
Tror jeg skal kjøre meg en liten tur over helga.
Det er meldt regn.
Vurderte å dra framom museet i morgen, være publikummer, være med ut på sjøen. Det er arrangert tur dit.
Men tror ikke det, tror jeg går for enda en dag med fred. Så nå skal jeg straks vugge ut på drømmenes hav.
Vet du at man tror og har forska på at drømmene er med på å preparere en til å takle dagen bedre?
Etter de vakre dagene kommer de grå dagene. Slik er det, ingen ting varer evig.
I hverfall ikke solskinnsdagene.
Men det har vært noen dager, vakre uten like. De var så fullstendig perfekte, grønne og fulle av sol, slik at jeg hadde lyst til å gjøre alt. Jeg sloss med plenklipper, tente opp bålpanna, planta i krukker, men heldigvis hadde jeg fornuft til å sette meg å bare nyte også.
En liten stund hadde jeg den fornuften. Likevel hadde denne vakre pinsehelga litt for høye skuldre.
Men ble det mye etter disse skuldrene, kan en spørre-.
Og nei, det ble det ikke.
Akkurat nå er det grått, Skyene henger ned i fjellsida på andre sida av fjorden.
Jeg kom hjem, etter en lang og konsentrert jobbedag. Jeg ble ferdig med noe som har hvilt tungt på skuldrene mine lenge.
Så da jeg var hjemme orka jeg ikke lage meg middag. Jeg stekte eggrøre, tinte et par rundstykker og tok på spekemat og persille.
Så på et stream-opptak, og så sovna jeg.
Grunnen til at jeg ikke har skrevet er akkurat dette. Det er liksom så lite å si noe om.
Jeg tok med meg foreldra mine på en tur i pinsa. Så jeg kan avslutte med noen bilder fra den gamle setra, der far hadde barndomens somrer.
Foreldra mine måtte sitte i bilen.Det lille stykke er for langt for de, over brua…Den vesle seterbua.Mange gode sommerminner både for eldre og yngre.
Årets 17. mai går inn i historien som litt annerledes. Og den blir nok husket.
Min 17. mai starta ganske tidlig.
Hund og katter fikk mat, en luftetur med boffen, før jeg pakka nystekt brød; både honningbrød og urtebrød, hjemmelaga aioli, roastbiff og frukt blant anna, inn i bilen.
Mor og far hadde invitert til frukost med sjampanje.
Nå skal det sies at den glemte vi, huska det da vi skulle synge et par timer senere. Da fikk det bare være.
Vi ble sittende ved bordet både vel og lenge. Og vi var så mette at vi nesten ikke orka middagen senere på dagen.
Lillesøsteren min kom også siden, hun hadde hatt problemer med å starte dagen tidlig.
Klokka ett skulle hele lande synge, var det oppfordra til.
Så da da musikken stemte i på tv’n, sto vi klare på terrassen. Skulle det være, så skulle det være.
Og regnet sila, snøen minka og vi sang “ja vi elsker dette landet“. Vi sang mye fortere enn sangen som kom fra NRK.
Nå var ikke dette en konkurranse, derfor klarte vi å sakke tempoet. Tror far med rullatoren sin, hadde vunnet i så fall.
Etter sangen stakk hodene til naboen fram i regnet-.
Jeg snappa med de i går, og sa vi måtte ut og synge. De hadde tatt oppfordringa, men ingen av oss hørte hverandre.
Så slik hadde det ingenting å si at vi glemte sjampisen, vi skjemte oss ikke ut med pistinga vår. Ikke var vi flaue heller.
Egentlig var det både spesielt og fint å stå der på terrassen å synge i regnet i koronaens tid.
Det skulle gå en båtkortesje senere. Den fikk vi med oss også. I en av de mindre båtene uten overbygg, sto et oransje menneske og bak vaiet det norske flagget.
Til tross for været, hadde mange lagt turen ut på sjøen for et 17. mai tog til vanns.
Etter mye tv med rimelig høy lydstyrke, enda mer mat, var det godt å ta turen hjemover.
Mor fulgte meg ned og sa hun hadde hatt en veldig fin dag. Men de måtte nok være slitne de også.
Så slik har jeg feira dagen.
I morgen er det hverdag med teamsmøte fra morgenen, kommer til å ta hjemmekontor. Skal også vei å ta blodprøver, så en pause midt i dagen.
Men må nok avslutte denne dagen før jeg starter morgendagen.
