Fram og tilbake er det like langt, er det sagt. Men en kjenner det, etterpå, både turen fram og tilbake.
Det er søndag og jeg har tent et lys.

 

 

 

Nå sitter jeg her, fyrer på ovnen og koser meg.

Radioen står på og sender ut kaskader av musikk.

For litt siden gikk jeg på soverommet og tok ut en eske av skapet.

Den har stått der i mange år. Tror den havnet der gjennom far, da hans søster døde, at det var noe hun hadde fått, men aldri vært brukt. Så kom det hit av en eller annen grunn.

Et varmeteppe.

Et tepper for gamle folk, har jeg tenkt.

Og jeg var ikke det.

I dag tok jeg det fram, jeg skal skru det på om litt. 

 

I går satte jeg meg i bilen i retning Trondheim.

Det var så vakkert.

Kaldt og vakkert.

Og glatt.

Hadde kjørt et stykke da jeg møtte skiltet. Veien er stengt, sto det.

Litt usikker på hva jeg skulle gjøre, kjørte jeg tilbake og tok en annen vei. En smal og bratt vei som jeg ikke vil ha valgt, men det går bra når en tar det med ro.

Etterpå fikk jeg vite det var et bra valg, for veien hadde vært stengt i timer. En trailer hadde kjørt inn i en berghammer og fisken som ble frakta hadde havnet i veibanen.

 

Fotoapparatet fikk jeg ikke tid til å dra innom butikken med, jeg må levere det inn. Det funker ikke. Sist jeg var innom for å levere det sendte de det med meg.

 

Fra Orkanger gikk turen rett til Trondheim, etter å ha bytta bil.

Og så var vi framme.

Vi skulle feire mellomste, det var 30 år siden hun kom til verden.

Her er jubilanten. 

Ikke en illustrasjon at vi var uklare. Nesten alle kveldens bilder ble slik.

Men kvelden ble glitrende.

 

Jubilant og samboer hadde nettopp flytta inn.  De som bodde her inn til nettopp, var også her fordi de måtte tilbake til Trondheim med flyttebilen.

Her går de bortover stuegolvet på det som til for noen få dager siden var deres.

Og plutselig så leiligheta annerledes ut, enn hva den hadde vært.

Men begge leilighetene er like koselig, på hvert sitt vis.

 

Vi spiste og etter hvert begynte stua å fylles med ungdommer. 

Veldig hyggelige folk. De fleste hadde jeg møtt før og flere var min gjeng. Fikk snakka nesten med alle. Stemninga var fin, latteren satt løst.

Og tema alder var oppe. Hovedsaken til det var nok at vi to gamle var der, opphavet til henne som fylte år.

Vi var der en stund.

Men så var det tids for sjåfør og far å ta turen tilbake.

Og jeg hadde drukket to glass vin, og var litt småsliten av å være sosial.

Så da klemte vi alle, tok på oss og gikk ut i kulda.

Jeg hadde vært forutseende og tatt med meg dyna mi. Nå hadde jeg også fått tilbud om overnatting på Ranheim hos søstera min også, men syntes det var greit å bevege meg i riktig retning.

Jeg skulle bruke et rom som hadde vært en bod, men er et isolert soverom.

Likevel…

 

Varmen ville ikke komme og det var iskaldt sjøl om det til og med sto en liten varme på.

Til slutt måtte jeg stå opp å kle på meg mer klær, uten at det hjalp. Vurderte om jeg skulle ta med meg dyna inn i stua.

Likevel, jeg hadde sova. Men våken hadde jeg vært et utall av ganger.

 

 

Så starta jeg bilen, dvs. den ville nesten ikke starte. Den måtte bare stå å gå mens jeg tok meg en god varm kopp med kaffe og spiste et egg.

Snakka litt om jula.

 

Så var jeg på tur igjen.

Glatt, men det hadde vært strøbil ute.

Over fjellet var det noen stedet -22.

Men vakkert.

Det var så nydelig.

Bildet under er fra forrige kveld, med de hvitrima trærne og himmelen i pasteller så slik ut i dag også. 

Hjemme var det å tenne opp i ovnen, ellers har jeg bare spist.

Vurderte om jeg skulle ut å gå, men tillot meg å ta det med ro.

Høre musikk.

Tenne det første lyset. 

Bare være og nyte en rolig ettermiddag og kveld.

Snart skal jeg slå på det elektriske teppet, for i kveld vil jeg ha en varm og god seng. Ikke kjenne på kuldebroer og iskalde legemsdeler. Jeg er gammel nok til å bruke teppet.

Tror aldri jeg har opplevd så kald en natt.

Men jeg tror det kan være litt sunt.

Og i hvert fall gleder jeg meg til en varm seng i kveld.

 

Kos deg med 1. advent.

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Dagen i dag er en aldeles spesiell dag. Andre desember ble for alltid det, for det skjedde noe fantastisk for 30 år siden.

 

 

 

Gratulerer jenta mi, med 30 års dagen din. I dag skal du feires, med kjære og nære.

Du er virkelig en fantastisk jente og dame.

Hjertet ditt er stort og tankene rommer så mye.

Kreativiteten din er lekende.

Arbeidstempoet dit konkurrerer med lyntogene.

Du er ekte, reflektert og varm.

Det eneste er at du bør ikke bli sulten, da er tålmodet uten strekk. 

 

Du er noe helt for deg sjøl.

 Jeg gleder meg til å møte deg om noen timer.

 

Hurra for deg, jenta mi

 

 

Deler fødselsdagsinnlegga fra tidligere. Viser seg jeg har skrevet innlegg alle åra jeg har hatt den bloggen her.

Nå forventer jeg ikke at alle skal gå inn i innlegga, men kanskje det kan være artig for henne som fyller år:

2022 

2021

2020

2019

2018

2017

2016

2015

2014

 

♥

 

 

Igjen en tur. En liten tur. I min barndoms skog. Fra der jeg voks opp.

 

 

Bare en liten en.

Før jeg dro inn til mor.

Besøksdag hos henne.

Valgte å kombinere besøk og tur.

 

Etter endelig å ha kommet meg til sentrum for å gjøre det jeg skulle gjort lenge, levert og henta noen dokumenter. Traff en tidligere kollega. Hun fortalte hun bada med en gjeng, vinterbada. Sa jeg gjerne også kunne tenke meg det.

 

Så gikk turen til mor.

Banka på stuevinduet og sa jeg hadde med boller, så om litt kaffe. Men først denne lille turen.

 

Så gikk turen oppover.

Syns var denne stubben var så dekorativ. Men den var nok finere i virkeligheten.

Så traska jeg innover i en rimfrosset skog.

Et tre hadde falt over stien, så det hadde blitt en sti gjennom granskogen.

Det er bratt, brattere enn det ser ut på bildet.

Kjente at kondisjonen min var bedre. Gikk likere i bratta.

Og her snudde jeg.

Den lille bekken over veien var nesten frosset.

Det hadde begynt å mørkne.

Lysene nede i bygda begynte å tennes.

Et lite flatt område før jeg var nede igjen.

Og så er jeg straks tilbake.

Nede igjen tok jeg inn ved.

Mor hadde gjort klart kaffetrakteren.

Satte på.

Det viste seg hun hadde glemt å spise middag, så varmet opp middagen fra i går.

Mat må man ha.

Etterpå ble det kaffe og boller.

 

– Du kan overnatte, sier hun da jeg skal gå.

 

Må ta en overnatting hos henne snart.

 

Hjemme fikk jeg laget meg en enkel middag, en halv time senere enn jeg skulle, etter min egen plan. Men det gikk nok bra.

 

Nå skal jeg koke meg en stor kopp før jeg legger meg.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Mange mil for middag. Men koselig og verdt det. Noen ganger må en ta turen.

 

 

 

Mørket senka seg da turen gikk over fjella på tur til Trondheim. Lysa på bilene traff meg inn i øynene mens jeg hørte på en lydbok om øyner.

Rakk meg innom Elkjøp med fotoapparatet. Resultatet var mange bilder av butikkgolvet. Butikkmannen skrudde og trykte. Han mente det var bra etter mange svarte og noen bilder av golvet.

Da jeg var framme i Trondheim og skulle ta bilde var bildene igjen svarte. Så mobilen måtte fortsatt være den som tok jobben.

Syns dette første var så morsomt, ikke alltid bilder behøver å være skarpe.

De kan formidle en stemning.

Talglys er tent i hele leiligheta.

Vin i glassene.

Deilig duft av middagen i vente.

Yngste og kjæresten var i full aksjon på kjøkkenet.

Mellomste datter og jeg snakka sammen i sofaen.

Og faren som satt nedbreidd i pledd i en stol, var også med i praten.

Ja, jeg hadde også funnet meg et pledd. For det var kjølig i Trondheim og det var det i leiligheta også.

Men det hadde ingen ting å si for hyggen.

De er i gang med å pakke ned og jeg skulle ta med meg noen sekker utover som de valgte ikke å ta med seg ned til Oslo.

De har bodd der i over et år og fikk seg raskt et koselig hjem.

HER er de første bildene jeg fikk tilsendt etter de flytta inn.

Så nå bryter de opp. Jeg er spent på de neste skritta på veien de tar.

 

Etter hvert var maten ferdig og vi kunne sette oss til bordet.

Fikk servert en nydelig vegetarrett, en lasagne med salat til. Praten gikk lett og ledig om alt og ingenting. Og noen alvorlige aspekt.

Slik livet her.

Og vi snakka om de to på Island og tilsendt bilder av geysir.

Da kvelden var over satt mellomste på ned dit hun bor og sitt liv.

Så kjørte vi ut fra byen.

Det hadde vært snakka om jula, så nå blir vi en til. Faren har feira sammen med oss de fleste år, en par uten mener jeg.

Han blir med i år. Det går greit.

En jul vi hadde en kjæreste med faren sin på besøk, reagerte den faren så på at vi feira jula sammen. Han mente barna kunne få falske forhåpninger. Husker jeg ble overraska over at noen i hele tatt kunne tenke slik og barna var voksne forlengst.

Når en har felles barn er det greit man kan omgås, det var viktig fra den gangen bruddet var et faktum.

Når det gjaldt jula hadde jeg dette ønsket om at de skulle få oppleve de rammen de hadde vokst opp med.

Og slik ble det.  

Arbeidskrevende, også for barna. Slik at de sitter igjen med både positive og negative erfaringer, men vil likevel ha jula. Sjøl om vi har snakka om at vi kanskje bare skal feire anna hver jul, for tida går så fort.

Det er i alle fall koselig og samles. Og i år har vi snakka om å gjøre det enda enklere. For tror en blir flinkere med masse øving.

 

Da jeg satte meg i bilen min og hadde kjørt omtrentlig en kilometer oppdaga jeg at fotoapparatet lå i bilen min. Det som faren hadde tatt på seg å skulle levere inn for meg, for det må ha en reparasjon. Syns ikke om å ta svarte bilder. Men da var jeg såpass sliten at det å snu for så å gå ut med kameraet, føltes for krevende.

Derfor få mobilbilder fortsatt være alternativet til illustrasjoner.

 

Klokka hadde passert et par minutter over midnatt da jeg parkerte utenfor mitt eget hus og kunne gå inn for å lande.

Det var godt det også.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mandagsfølelse på en onsdag. En kald onsdag med tindrende lys himmel som lover sol der den treffer.

 

 

 

 

Og dagen er overraskende sent i gang.

Jeg la meg tidlig og har sovet borti 10 timer, det er helt vilt. Sikkert for at gårsdagen var kalorifattig.

Da kvelden kom hadde jeg ganske desperat behov for å stikke hånda ned i en pose med salte peanøtter.

Men jeg holdt meg.

Gikk i stedet å la meg og natta ble som sagt lang.

 

 

I dag flyter dagen avgårde.

I ovnen står et brett med brød. Skal unne meg å smake på dem siden. Tar med smaksprøve senere da jeg skal innover til mor. Dette er brød til jul, grove med valnøtter i. De bruker å være på frukostbordet, og har vært det på tiårs vis.

Oppskrifta ble fanga fra den gangen Ingrid Espelid var på TV, hun hadde med seg en som het Kåre Nordrum. Mor skrev oppskrifta ned, siden fikk jeg den og fortsatte tradisjonen.

I år blir vi ikke så mange til bords ved julefrukostene. Sannsynlig fem stykker.

 

Nå lukter det brødbakst her jeg sitter og drikke en smoothie av bær og druer.

Når brødene er stekt ferdig kjører jeg opp i fjellet for å se om jeg finner sola.

En tur i den vil gjøre godt.

Det er kaldt.

Fem minus og barfrost.

Tenkte jeg skulle rekke et par ærend til, men de får vente til i morgen.

Prioriterer tur. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

En dag på skinner og kveld med minner. Og så er jeg skikkelig trøtt.

 

 

 

Faktisk våkna jeg tidligere enn trodd, for ble hengende foran tv-skjermen for å se ferdig en serie, White Lotus.

 

Da jeg sto opp var jeg i gang med dagens planen. Jeg tok på meg støvlene for et besøk opp til brønnen.

På søndag hadde naboer vært oppe og fått vannet til å renne gjennom den opptinte slangen.

 

Skogen var så grå.

Lite farge nå.

Men noe av mosen var fargerik. Rød mose borga for friskt vann, sa sønnen min i helga.

Og så lå brønnen der.

Det pulsa vann nede ved bakken, var betongen ødelagt der ned mot jorda…

I hvert fall kom det vann ut av slangen.

Jeg fikk dratt det tunge lokket av og kummen var nesten full, så slik så alt greit.

Det skulle være et vannuttak til, derfor tok jeg turen langs elva et stykke, for å se om jeg fant det.

Det gjorde jeg ikke.

Det er vått i marka, mildværet har tint isen som lå her før helga, men likevel var bakken fortsatt litt frossen, så greit å gå.

En nedrast høybu, minner fra en svunnen tid.

Og så var det ned den siste bratte bakken.

Jeg kom godt over minimumskravet for mengde skritt jeg har bestemt meg daglig for.

Veldig godt fornøyd med det.

 

 

Fikk tatt en dusj etter turen, for en luksus det er å dusje etter en ikke har hatt mulighet.

Var bedt i fødselsdag til en tanteunge, som hadde kommet hjem fra der hun bor.

Skulle først innom for å hente mor og vi var der ett minutt over tiden. Så mye mer presis kan en ikke være, bare 60 sekunder.

 

– Hva skal vi spise, spurte jeg til mor på tur dit.

– Kaker, svarte hun.

 

Og jeg ble direkte sur, for nå var jeg sulten. Rakk bare et eple og et stort glass vann da jeg kom hjem etter turen, så der og da frista søtt lite.

 

Da vi kommer inn døra kjente jeg det lukte middag. Må si at akkurat da ble jeg veldig blid og kjente lykkefølelsen komme.

 

– Dere rekker akkurat å se sola, sa søstera mi.

 

Og jeg fikk tatt et bilde med mor, datter og sol…alle flyktige og i fart for de har sine ting å gjøre.

 

Men så kunne vi sette oss til og vi få servert betasuppe og pannekaker med bacon og blåbær til.

Jeg var salig, mat er virkelig godt.

Fortalte hva mor hadde sagt, så de skjønte jeg satte skikkelig pris på maten.

Og pannekaker spiser jeg ikke ofte. Etterpå ble det krumkaker med moltekrem og Islandsk festkake, så sulten forsvant virkelig.

Vi hadde det hyggelig.

 

Kjørte mor hjem igjen, det var ikke så varmt inne hos henne.

Fikk satt opp varmepumpa og henta opp mer ved.

 

 

Så slik har dagen gått på skinner og nå er dagen oppbruka for min del.

I kveld kommer jeg meg til sengs i det som blir kaller ‘rett tid’. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Te og bananpannekaker gjør godt midt på dagen. Og etter den innledninga fortsetter dagen og dagene.

 

 

 

For dette innlegget starta fredag. Så det er et innlegg med bilder og ord i streif av en helg.

 

På fredag våkna jeg veldig tidig, det var mørkt da jeg gikk ut. Heldigvis lysner det fort så det var ingen vanskeligheter med å få bildekka inn i bilen, sterk var jeg også så tidlig på morgen.

Tiden jeg hadde beregna meg var akkurat passe på de glatte veiene, var framme noen minutter før timen. Dekka ble satt på uten ord om slitasje verken på vinterdekk eller sommerdekk.

 

Så i kaldt solskinn kjørte jeg framom mor, spiste frokost sammen med henne.

Vi hadde det hyggelig. Da jeg dro derifra sa jeg at det var viktig å være glad i seg sjøl, det måtte hun også være. Og ikke minst tilgi seg sjøl, for senere kan en se feil fordi en lærer nytt og skjønner mer – men det er viktig å ikke kritisere seg sjøl i fortid fordi en ikke hadde den kunnskapen. Greie å se at en gjorde sitt beste ut fra sin forståelse.

 

Så var det legetimen.

Kjente så på at jeg ikke var klart til å begynne å jobbe, men at jeg hadde lyst til å være i gang også.

Legen har blitt superhyggelig og jeg syns det er fryktelig komisk når han spør om jeg har det bra -.

Hadde jeg liksom gått til legen da…

Ut i fra skjemaet jeg hadde fylt ut sist, konkluderte han med at jeg hadde en lett depresjon.

Et skjema er et skjema, skjematisk.

Jeg tenkte at jeg fylte ut skjemaet edruelig, for hvor ofte har en det helt topp uten en enda bekymring. Heldigvis var det av en slik art at han ikke mente det var nødvendig med medisinering…akkurat den biten skulle vi i så fall blitt to om.

Og han var enig med meg at jeg ikke var nedstemt. Og heldigvis hadde senkninga gått ned og var nesten innen normalverdier. Men han ville anbefale meg to uker til med sykemelding.

Jeg ser også sjøl det kan være greit.

 

Hjemme igjen, etter handletur måtte jeg sloss med meg sjøl for å få til noe.

Kvelden kom og det gjorde også bussen med mellomste i.

Jeg hadde tent talglys.

Jeg hadde tent opp i ovnen.

Jeg hadde til og med tent talglys på kjøkkenet.

Jeg gledde meg til at hun kom og jeg ønsket at hun skulle bli omslutta med lys, varme og god stemning.

Og så var hun der, snufsete og forkjølt.

Hun kunne innta sofaen under pledd, Pizzabollene var klare og fredagskvelden var til å kroe seg inn i.

 

Lørdagen sto opp til en tanke effektivitet. Planen var både handling og besøk hos mor. Plana om apotek og vinmonopol ble skrinlagt. Tenkte egentlig bortom apoteket fordi mellomste sine øyner var ikke gode, hun hadde blitt smittet med øyebetennelse.

 

Jeg fikk laget svele og hun hakket opp til søtpotetsuppe, slik at det skulle være klart da vi var hjemme igjen.

Og sjøl om de to navnesøstrene ikke kunne klemme fordi mellomste hadde forkjølelsen sin, så kunne ikke mormoren helt holde fingeren borte.

Vi hadde med pizzasnurringer, vi åt sveler som var et skikkelig stykke mat… og det er godt å dele tid sammen.

Vi fikk snakka om jula og hvordan vi skulle gjøre det. Og mor protesterte ikke på at hun kunne være noen dager hos oss. 

Det kan se ut som vi da vil bli seks stykker, kanskje et par til.

Greit å få slikt bestemt

 

Tiden går fort og vi måtte bryte opp.

Det hadde blitt mørkt.

Og etter sola lå en oransje fargeprakt ut over mot havet.

Vi måtte stoppe for å fotografere.

Da vi kom hjem hang den hele og fulle månen trillrund oppe på himmelen.

Vi måtte forevige den også sjøl om den ikke er så lett å yte dette skuet rettferdighet med mobilkamera.

Senere ble den formørka delvis, det ble en liggende halv måne.

Da prøvde jeg ikke feste den til fotografiet, må bare huske hvordan det så ut.

 

Søtpotetsuppa tok mellomste ansvar for.

Jeg rista gresskarkjerner.

Suppa smakte nydelig med kjerner, koriander og kokoskrem på.

Ellers hadde jeg delvis blitt handikappet, det starta da jeg satt hos mor og strikka. Verst var det i høyrehanda, jeg greidde ikke gripe noe uten rimelig store smerter. Heldigvis vet jeg nesten ikke om jeg hadde opplevd så ill, og om det var artrose eller artritt er underordna.

I dag er ikke dette så vondt, men fortsatt ikke bra. Så får bare være forsiktig.

Datter har jeg ikke sett noe til enda.

Jeg fikk laget en humus, kokt laksen og skjært opp agurk til agurksalat.

Utenfor kjøkkenvindua ser jeg den første snøen dale.

Jeg får gitt fuglene mat, de flakser sulten fram til materen. Jeg setter meg ned med mitt sedvanlige limeglass.

Det er søndag.

Det er så koselig å tenke på at mellomste snart vil komme opp.

Og så skal vi spise frokost; hjemmebakt brødskive med egg, humus og tzatziki på. Og bare kose oss gjennom dagen. Helt til bussen kommer og henter henne hjem til hennes liv, når kvelden igjen er her.

 

Riktig fin søndag til deg som er der ute i bloggverdenen.

Håper du også er i en fin og god helg.   

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Lørdagen er her. Uten brød. Med noe innhold. Og med et morsomt minne av gårsdagen.

 

 

 

 

Derfor starta jeg med å rote sammen en deig.

Rundstykker skal jeg rekke før jeg må ut av huset.

Håper jeg.

Har en liten avtale.

 

I går var første dag av sykemeldingen min. Tidligere i uke fortalte mor at en tante var 90 år og at vi måtte ta oss en tur til henne. Jeg sa at det fikk jeg ikke til fordi jeg skulle til Averøya og et møte. Med sykemeldingen falt møtet bort.

Da kommer du hit, spurte moren min.

Egentlig følte jeg sterkt for å være bare helt i ro.

For det skjedde noe rart, for etter sjukemeldingen falt jeg liksom enda mer sammen. Det fantes ikke energi tilbake og jeg burde tatt dagen med ro.

Men på grunn av denne 90 årsdagen syntes jeg at jeg måtte. Så jeg dro innom butikken for å handle til mor og kjøpe blomster. Nå var det ikke blomster som passa til en slik dag, men kjøpte flere buketter avskårne blomster og satte sammen. Buketten ble ganske fin den og mor var klar til å dra dit.

Jeg var forberedt på at hun ikke var hjemme eller at hun hadde folk der. Men det sto ingen bil der og det var stille i huset.

Men vi fiant henne og hun så veldig overraska over da vi kom.

Vi gratulerer og hun får blomstene.

Buketten var så stor at det fantes ikke vaser, så måtte ta en tom krukke.

Vi fikk se bilder og mimra. Hun henta fram en juice og vi hadde en trivelig tid.

Da vi skulle gå sier hun at det blir ikke så mye feiring på dagen. For da viser det seg at dagen sin har hun i neste uke.

Mor hadde trodd vi var kommet til oktober og til hennes dato.

Vi lo ikke, men inni meg syntes jeg det var vanvittig å komme og gratulere med dagen fem dager før dagen.

 

Bilen sto på plassen sin.

Den begynner å bli skummel å sette fra seg. Bremsene er veldig dårlige igjen.

Har dette minnet fra en ferjetur fra noen år siden.

Nå har jeg time på verksted på onsdag. Så fram til dag kan jeg ikke sette den fra meg på noe annet enn flat mark.

 

Da vi kjører nedover fra tanta mi passerer vi huset til morbror min, mor sin bror.

Det er bare mor og han som lever igjen av seks søsken. Han mista konen sin tidligere i år.

Vi har snakka om at jeg skal være med mor til han, mange ganger. Men det har ikke passa, det er denne energien min.

Nå stoppa jeg og mor for inn.

Jeg fikk satt bilen fra meg på en trygg plass og gikk etter.

De begge var veldig glade for å se hverandre, men mors hørsel greidde ikke oppfatte alt som morbroren min sa, han har så lav stemme. Og han ville ha kokt på kaffe, men vi sa at det fikk vi ha til gode til neste gang.

Neste gang er et frynsete begrep når så mange år er nådd. En barndomsvenninne av mor ble også gravlagt i går. Sist vi møtte henne sa jeg at jeg kunne komme å hente henne en dag og ta henne med til mor.

Det rakk vi ikke.

Livets sene høst.

Men når folk er kommet til 90 år, da har de fått mange år. Til tross for at begge vi besøkte i går ikke var kommet dit, hun vi trodde var det og morbroren min som er fire år yngre enn mor.

 

Da jeg etterpå var hjemme hos meg sjøl, ble jeg sittende å se på Lindmo. Hos henne var det en dame på besøk som straks fylte 91 år. Hun satt i bystyret i Bodø. Hun var «ung» til tross for åra sine. Snakka om at mennesker hadde tre aldrer; fødselsdatoen, den biologiske alderen og den mentale alderen. 

 

Så gikk lørdagen min.

Ganske innholdsrikt.

Her er et bilde i regn fra Valsøya.

Nå er kvelden snart natt.

Jeg er hjemme for lengst og må straks avslutte også denne dagen.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

En stormende helg er over. Vi var en gjeng, nå er det bare meg. Bare meg igjen. 

 

 

 

 

En søndag er over, en hel helg er brukt opp.

Jeg satte meg ned for å skrive, men sovna.

Stillheta i huset gjorde sitt.

 

Jeg var usikker på hvordan helga ville gå, for energien var nok en gang nede for telling.

På fredag kom mine som en gang var tre små barn. Nå er de blitt seks personer.

Huset fyltes, jeg er ikke lengre vant til så mange under tak.

Det blir pizza om kvelden.

 

 

Neste dag får jeg god hjelp. Til ettermiddagen, gjestene kommer klokka fire.

Noen drar for å handle, noen støvsuger, noen lager mat og så kler alle seg om.

 

– Nå må du gå å skifte også, sier de til meg.

 

Da jeg har tatt en kjole på, kommer gjesten.

Det ble chili con carne og chili sin carne.

Til dessert ble det plukka inn rips og stikkelsbær. En blanding av vaniljesaus og piska krem hadde vi til og kokosmelk for henne som er veganer.

Folk var godt opplagte og smilende.

Det blir snakka og vi kjører hviske-lek til mye latter.

Her er mellomste søster og jeg ivrig med i en samtale.

Og under er sønnen avbilda sammen med sin kjære i en intens utveksling.

Spesielt ved den nederste delen av bordet var volumet høyt. Sterke stemmer og mye latter.

Gikk folk forbi på veien måtte vi høres ut som en hel forsamling mye større enn dem vi var.

 

– Ja, greit, du kan bruke bildet på bloggen, men da må du skrive vi bare tulla, det er yngste som sier det da jeg spør om jeg kan bruke bildet under.

Folk trakk ut.

Vi kan ikke være mer heldig med været.

Sol og lufta er varm.

Inne blir det dekket opp til kaffe.

Det ser litt kaotisk ut med de forskjellige stolene og en vinkartong midt på bordet. Ja, noen hadde til og med funnet seg øl.

Men alt slik bør gå greit, det er ikke hver dag en feirer en forsinka fødselsdag over en måned etter dagen.

De sang til og med fødselsdagssang.

 

Sola hang fortsatt på himmelen da vi gikk inn til kaffe og kaker.

Da folk brøt opp en stund etter tror jeg på da de sa at de hadde hatt det hyggelig.

Jeg hadde også hatt det.

Det ble en veldig fin feiring.

 

Gjengen min og jeg ble sittende oppe en stund til.

De to guttene som er kommet inn i familien snakka om hvor glade de var for å få bli kjent med far før han døde.

Spesielt han som har vært i familien lengst og fikk mest tid sammen med faren min.

Disse tre unge som er kommet sammen med mine sine, de er så fine.

Slike mennesker en blir glad i.

Det er så fint.

Det er en gave i livet.

 

 

I dag har vi hatt en rolig dag.

Vi fikk besøk av familien til kjæresten til mellomste, mor hans blant anna.

Han ble med de til Trondheim, han hadde en jobb å gjøre.

I kveld reiste resten av gjengen med buss.

Vi klemte hverandre og sa at vi håpte vi møtes snart igjen.

Og så dro den blå bussen med den dyrebare lasten.

 

 

Jeg gikk bakken opp, opp til huset, det var plutselig så stille.

Over huset hang det  skyer i mange sjatteringer.

Da jeg kom inn brøyt regnet løst.

Helga var snart over.

Så satte jeg meg i stolen og sovna.

 

Det er igjen stille og jeg har igjen en uke av ferien.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skal det ikke snart slutte. Det skulle ikke regnet før i kveld.

 

Vi sitter på verandaen, Stripa og jeg.

Godt bare å se på takene, høre lydene, bare være i mylderet.
Etter en tur ute, rusle, ta en buss, sette seg ned med en kopp kaffe.

 

Fra mitt byliv, da kaféene med C gjorde sitt inntog. Preget av elde valgte jeg noe så u-fancy som cappuccino, fra da, den gang.

Vi snakket om katter og skjærer.
I møte med en annen beboer i området.

Hyggelig møte.

 

Før vi rusla innom en butikk der jeg tok med meg en humle.

Men den fløy.

Oppe i leiligheta holdt pusen meg med selskap.
En av de mest fotogene katter du kan tenke deg.
Vi sitter ute i regnet som ikke vil slutte.

Så til slutt må vi bare gå inn.

Vi skal om litt ut og spise.
Det kommer noen flere.  Først noe ost og kjeks her før vi trasker bort dit vi skal.

 

Seks år siden sist, sier venninna mi, at jeg var her sist.
Men det føles ikke slik, jeg føler fortsatt meg hjemme og nyter disse dagene i byen jeg elsker.

 

 

 

♥