I DAG HAR JEG PROBLEMER MED BLOGG.NO. JEG FÅR IKKE TIL REDIGERE TEKSTEN PÅ INNLEGGETT. PÅ ET INNLEGG SOM SKULLE FEIRES.
Jeg skulle skrive litt og gårsdagen og enda mer om dagen i dag. Jeg har to i huset som fyller sitt første år. Men jeg får nøye med å sette inn bilder av de to.
GRATULERER ACHIA og IRIS <3
Det er så mye og så mangt, noen dager er overveldende slik at en nesten mister pusten.
Og det er så vått at en blir våt langt i seg sjøl av værmeldingene. For her regner det. Det har regna og det skal regne.
I går kom siste lass med plank til terrassen, så dagen starta med bæring. Nå ligger et gedigent lass under den slitte terrassen.
Fikk også høre om et liv som var for slitent og som satte alle ut.
Fikk også en samtale med et familimedlem som ga håp til tross.
Og så var huset vi hadde flytta fra da vi flytta hit, lagt ut for salg.
Jeg visste allerede i høst at det skulle, så jeg har vært inne på Finn ofte uten at jeg fant det.
Det er mange år siden den flyttinga skjedde for oss, men det var et hus med sjel og det var der barndommen til barna var. Så det var et hus som har betydd. Sjøl om et ekteskap havarerte, sjøl om baksida av syndromatikk begynte å vise seg. Det er fra en periode så sår og så fin at det vanskelig kan beskrives.
Et liv utenfor allfarvei, langs en vei som hadde vært hovedvei.
Mellomste hadde gått ut en vinterkveld, da hadde hun hørt liv og ståk fra hester med vrinsk og tramp lengre nede i veien. Der det hadde vært skysstasjon for hundre år siden. Og det var også energier i huset, et rom som ble til arbeidsrom og siden rotrom, gikk ikke an å være i når det nærma seg midnatt. Da ble det ekkelt slik at nakkehårene begynte å reise seg. Rommet over var også fylt med en type energi.
Men likevel opplevde jeg huset som godt.
Tømmerkassene det besto av og de småruta vinduene, som tok sin tid å vaske.
Åpne kjøkkenvinduet om sommeren og rope på barna at nå var det mat, der de sprang rundt på den store plenen, hoppa på trampoline og hadde all frihet de kunne ønske. Mens jeg sto i kjøkkenvinduet og følte meg som en reklame for Sunda eller Hapå.
Kjøkkenet har forresten blitt bad nå, så jeg fra prospektet. Og arbeidsrommet med energier har blitt kjøkken.
Er det ubehagelige energier i det kjøkkenet spekulerer jeg på?
For huset hadde gjennomgått en enorm renovering. Så det er helt sikkert varmere om vinteren. Tømmerstua i andre etasje, der vi har feira uttallige fødselsdager og familisammenkomster, var delt opp til en liten stue og to soverom.
Soverommet til mellomste sto oppført som uferdig og skulle nok ha blitt til et bad.
Jeg sendte link til alle vi som hadde hatt 9 år i dette huset.
– Det har mista sjela, sa yngste.
Det var bygd nytt inngansparti med veranda, der det aldri er sol.
Her feira vi jonsok ute på gårdsplassen en sommer.
Terrassen vi hadde bygd på baksida var fjerna og lagd en steril grønnsakshage på grus.
Trea langs veien var hogd ned. Det hvite stakittgjerdet var fjerna. Det fine klatretreet også. De gamle hageveiene er nok borte, plenen så plan ut rundt flaggstanga.
Her har mellomste og jeg stilt oss opp klare for å feire 17.. Mang en gang når jeg kom hjem, gikk jeg inn, gjennom stua og ut igjen, der jeg begynte å grave i hagen.
Syriner og mandeltre er borte. Og epletreet som voks oppover veggen utenfor stua er borte.
Og den fantastiske seljen ved uthus og garasje med den fine formen og som viste årstidene så godt, ser ut til å være borte.
Klessnorene langs rekken med trær, der barna hadde sin hemmelige verden er fjerna.
Husker hvor glad jeg var da vi fikk fjerna peisen som ikke ga varme og kjøpt en ny ovn, en etasjeovne som var stilmessig mer riktig til huset.
Her står eldstemann etter en gradering til gult belte i Taekwon-Do.
Det er mange år siden 2007. Han som kjøpte huset da jeg flytta skifta taket, det ble rødt.
Det et anna hus.
Men salget på huset førte meg tilbake til en tid som var.
Da barna var små.
Da man ikke visste alt en vet nå.
Her er mor og far samla på stabburtrappa med alle sine barnebarn.
– Om dere har hatt pengene, har dere vil ha kjøpt huset, spurte jeg.
Svaret var nei.
Og uansett, den tida er omskapt til minner, uansett huset.
Håper det får gode eiere. Og ønsker du å flytte til Orkland og skal ha deg et hus, så er huset her.
♥
Det er en våt Sankthans som starter. Sola har allerede snudd, men det sier vi ingen ting om.
Potetene står og koker, eggene er knakka, morgenes øvelse er gort og et par telefoner er tatt. Har avbestilt middag og hjemmetjenesten midt på dagen. Skal lage eggerøre og potetsalat. Det blir rømmegrøt og spekemat hos mor. Lillesøster kommer etter en nedeperiode med hodepine. Det blir oss tre. Tror jeg.
I fjor var vi flere. I tillegg til de i dag var det også en tanteunge og et søskenbarn. Ser det ut av bildene jeg ikke la ut på bloggen. Og jeg leser ut av innlegget mitt at jeg slet mer, hadde mer problemer med helsen. Jeg føler en glede av å lese dette, for jeg er ikke der i år. Ett år etter har jeg mer energi, mindre vondter og den progresjonen gjør meg glad.
Og det skal bli bedre.
Jeg må ut å hente grasløk å ha i eggrøra.
Tror jeg honker med meg rabarbraen også.
Litt sollys akkurat nå, gjennom skylaget.
Var hos mor i går og hun syntes det var lenge siden jeg var der sist. Fortalte om at jeg hadde mista kortholderen med alle korta, til og med sertifikatet.
I går var det en ringing uten sidestykke, uten at det ga noe resultat. Heldigvis hadde jeg coopay, så fikk handla inn til i dag. Var også oppom lillesøster og fikk sendt avgårde klagen om at kommunen svikter henne. Over fire måneder stillhet etter de fikk avvist saksbehandling er mye. Men er redd sommeren går uten at noe mer skjer. For to år siden søkte hun om brukarstyrt persomlig assistent (BPA).
I butikkdøren satte jeg meg fast i en samtale, en dame som har samme bakgrunn som meg, vi har snakka om å møtes for å tegne.
Jeg tenkte at da jeg kom hjem måtte jeg se etter der bilen hadde stått før jeg kjørte, men glemte det. Glemte det da jeg rygga meg ut tildligere på dagen også. Men jeg parkerte litt lengre nede i veien.
Og der ser jeg noe som ligger å blinker…
Der ligger kortholderen!
Jeg kommer med et utrop av glede.
Inne i vindfanget tar jeg et bilde og får sendt rundt til de som jeg hadde snakka med om at jeg hadde mista kortholderen.
Så kvelden min var god, med en ferdigmiddag som ikke var så god. Men ble mett. Og en samtale jeg venta ble utsatt til i dag, veldig greit det også. Hyggelig dame, men temaet er tungt.
Så nå skal jeg til å virke videre, men unner meg en kopp matcha først. Og så er det å lage potetsalaten, tror jeg skal ha eple og vårløk i den sammen med at jeg må lage en dressing.
♥
Når temperaturen begynner å krype oppover tyvetallet og juni er her, da må en bare… liksom…
Jeg pakka sekken med vannflaske, håndkle, plastpose og hansker. De to siste greiene høres kanskje litt rart ut for en plan med bad, men jeg hadde en plan-.
Og så lå strandkanten foran meg med flo og varme vinder.
Litt skeptisk var jeg nok på temperaturen i sjøen. Og det var friskt, ja direkte kaldt. Likevel godt fornøyd etter et par svømmetak i det våte.
Men kanskje ikke fornøyd nok. Så etter en pause på en stein, litt vann inn i kroppen også, tenkte jeg at jeg måtte uti en gang til.
Denne gangen var det ikke så kaldt, jeg kjente ikke ising i beina. Det ble også flere svømmetak. Jeg greidde likevel ikke svømme hele renna der tang er tatt bort, men nesten halvparten. Slik midtveis på bildet, fram og tilbake med en liten pause.
Så nå er badesesongen åpnet. Og glad og godt fornøyd gikk jeg igang med neste post på programmet.
Før jeg kunne ta veien tilbake med en halvfull søppelsekk med gammelt tang som hadde rekt på land.
Turen opp gjennom skogen ble noe tyngre. Det betydde bare ekstra trening.
Jeg fikk sekken med meg opp. Og i dag skal den tømmes utover jorda der jeg skal plante. For tang er bra både for mennesker, dyr og foredling av jord.
I dag blir det først en hagedag, så en handledag. Skulle gjerne tatt en tur ned til sjøen også, men tror ikke timeplana har plass. Men uansett skal det ikke bli lenge til neste gang turen går ned til sjøen.
Er du glad i å bade?
♥
Litt slik på hodet gjennom dagen. Så sitter jeg her og kan puste dypt og kjenne på ro.
Skal jeg ta meg en tur ut nå, tenkte jeg først.
Men kanskje skal jeg ikke det nå, kanskje er det like greit å sette enden ned i den gule stolen og kjenne på at det er godt. For det har vært et pes og pesinga har vært på flere områder.
På lørdag pakka jeg en bag med både ditt og datt. Pusene fikk mat, de skulle være et døgn alene.
Det var duka for jubileum. Været ble bedre og bedre til nærmere vi kom. Og der slo jeg av tida.
De første ansiktene, hvem var det jeg sto foran, huska jeg…
Så var det akkurat som alder forsvant og personer fra 50 år tilbake i tid kom fram.
Av 79 elever møtte 27 opp. 10 var ikke livet i lengre.
Det var mange jubilanter fra 10 års til 60 års.
Her henger jeg på veggen for alle som har gått her.
Jeg så både bilde av moren min og broren hennes. Til og med morfar min har gått her.
Da datteren min valgte folkehøyskole valgte hun utenfor familietradisjonen.
Det var helt greit.
Vi sang masse, det ble underholdning i det som var kombinert gym- og festsal. Da jeg satt der, før vi skulle opp på korbenkene følte jeg at jeg møtte den 17 år gamle meg. Det var rart å sitte der å kjenne på dette.
Alle jubilantene fikk strykkarakter da vi stilte opp for å synge «Fram da frendar», men hva gjorde det…
Læreren som uttalte seg var blitt såpass tunghørt også.
Ellers ble vi underholdt av lærerne fra dagens skole, og de var virkelig gode.
Helga gikk som en solskinnshistorie og på søndag kom sola skikkelig fram. Vegitasjon rundt skolen hadde forandra seg og det hadde mange av romma også. Var oppe i fløya der jeg bodde og kjente meg ikke igjen. Men folka, som åpent møtte hverandre og var der, fortalte og delte.
Som sagt, tida forsvant både direkte og overført. Jeg kosa meg så inderlig.
Den godt voksne dama var uten tid.
Ellers var det god mat og alt vel på alle vis.
Jeg kjente en tåre eller to lura, da vi tok hverandre i hendene å danna ring ute på plassen. Slik spontant, en praksis vi hadde gjennomført det året vi gikk der.
Jeg angra virkelig ikke på at jeg reiste.
På tur hjem etter endt jubileum kjørte jeg oppom mor. Sola varma og jeg ordna slik at hun fikk sitte ute da middagen kom. Da jeg dro derifra ga hun et tydelig ønske om at hun hadde lyst å kjøre seg en tur. Men jeg måtte si at jeg var både sliten og hadde papirarbeid å gjøre for henne, så jeg kunne ikke i dag. Trist når hun ga så tydelig signal om dette ønsket og jeg ikke hadde mulighet til å møte henne på det.
Etter en god natt var en ny uke i gang. I dag har jeg hatt besøk fra en som har sett på huset for å gi en pris på maling. Han jeg en gang var gift med, vi spiste middag sammen etter befaringa var unnagjort. Og vi hadde det helt greit trivelig.
Og til slutt denne dagen har jeg vært delvis med i et møte angående et annen familimedlem over telefonen.
Så nå var det mer riktig å sette sin ende i en gul stol framfor å sette føtter i grønne støvler og ut i våt skog. Det får bli i morgen.
Nå skal dagens straks brettes fint sammen.
♥
Verden er skjult av tåke. Alt sklir enklere uten at jeg har tenkt på det. Jeg er bare i gang.
Et glass vann og en snartur innom.
På senga ligger en to-tre antrekk. Snart pakkes alt ned. Utrolig og overraskende har det lagt seg til rette.
I gårkveld tok jeg en oppvisning for meg sjøl, det eller det…
Bløtkakekjolen var bare helt håpløs. Magen kosta fram alle rysjer og alle kapper. Så ut som en tegneseriefigur. Jeg grov meg innover klesskapet og oppdaga at skjørtet jeg tenkte på var borte. Hadde det den 17. mai.
Kikka og leita, det var bare borte. En stund spekulerte jeg på om jeg hadde tatt det av meg på tur hjem, hadde jeg hatt et illebefinnende.
Jeg fant det.
Til slutt.
Kan fortelle at det verken var opphengt eller lå i skittentøykurva.
Snart går jeg i dusjen, så er jeg på vei. Skal plukke opp ei som gikk på samme folkehøyskolen 10 år før meg.
Jubileum.
Nå gleder jeg meg igjen. Formen er utrolig nok bedre. Virker som at det å spise mindre karbohydrat har en heldig effekt. Men noen få dager gir ingen troverdig konklusjon. Er bare glad for at jeg føler meg bedre, en liten økning av energi blir tatt imot med takknemmelighet.
Hadde en prat med mor i går, at over 30 år med utfordringer som på en måte fortsetter, forsvinner ikke. Sjøl om det øredøvende stresset er borte etter jeg ble pensjonist.
Skal bli artig å se de som kommer, noen har jeg sikkert ikke sett på 50 år og andre møtte jeg for 10 år siden. Mange møttes i gårkveld, de la ut bilder med teksten at de hadde blitt unge igjen. Noen lærere kommer, min lærer fra den linja jeg gikk på kommer ikke. Det har vært artig og møtt henne.
Nå må jeg «kaste meg rundt» som faren min brukte å si når noe skulle skje.
God helg.
♥
Solen skinner og det er vår. Turen opp til min lille oase er så god.
Lykkens plass som jeg har døpt den vesle lommen inne i småskog, full av fioler.
Vandre oppover stien Gauksyra lager hvite prikker i skogbunnen.
Noen korte meter opp til plassen.
Sette seg ned på en stein, bare høre på lydene fra naturen og se.
Og alle skogfiolene som dekker området.
Sitte der og kjenne at stedet passer navnet sitt.
♥
Mai flagger forbi med sine dager. Fort. Fort.
I dag står jeg opp til en dag fri for avtaler. Bare mine egne, for de har drukna i alt det andre. Slik som 17. mai og tannlegebesøk med andre. Og dagen viser seg med en forsiktig sol og temperaturer som er akseptabelt. Det er bra. I denne verden jeg vanker skjer slikt som at den eneste panelovnen i huset plutselig slo seg av. Jeg vet ikke om den kan virke eller er om den er historie.
Orker ikke slike ovner nå.
Men på vår ultimate flaggdag pakka jeg ned klær og mat. Kutta ting mens jeg snakka med mellomste på telefonen mens hun kutta ting…
Vi begge skulle lage lefseruller å ta med dit vi skulle.
Hadde en fantastisk kjøretur med alt som finnes av pompøse sanger ut av høytalerene, grønne jorder, blå himmel og vaiende flagg hele turen til mor.
Fikk opp mitt flagg også, fant festet som hørte til flagget da jeg kjøpte det for over 18 år siden.
Da jeg skulle ta ned flagget om kvelden knakk festet.
Mor var i strålende 17. mai humør og glad for at hun hadde noen å spise frokost sammen med.
Det begynte å regne, så aktiviteter ute, slik som natursti, ble tilbudt ved bordene. Vi sto alle over, ikke fordi vi ingenting vet, men jeg for min del har aldri likt den type konkurranse. Så var det sodd, kaker og kaffe. Jeg blir en slik tjenede ånd, handler, henter og bringer. Og så var det ferdig med allsang av nasjonalsangen.
Hjemme hos mor var det spising igjen, rester etter lefserullene og det vi hadde til frokost. Lillesøster var med, de ville se på tv etterpå og jeg sovna. Etter hvert fikk jeg rydda på kjøkkenet og kom meg hjem.
Så kom gårsdagen, igjen ut på hjul. Hjemmetjenesten ringte meg, de hadde stussa over at mor hadde sagt hun skulle til øyenlege og at jeg ville komme. Jeg bekrefta at jeg var på tur dit og at mor skulle sjekke noe i ansiktet. Hun skulle til tannlege.
Det er noe med tid og avtaler, for mor er ikke opptatt av tid lengre. Det føles som et stress, men vi trilla inn på tannlegekontoret i akkurat passe tid. Har begynt å ta med rullatoren, den har bare stått til pynt i flere år.
Så var vi tilbake, begge sultne og jeg fant fram middagen fra i går og Fjordland, så det ble middag på begge. En treretters ble det faktisk.
Og igjen var jeg for sliten, satte på tv’n, sovna og var helt borte en lang stund. Blir ganske oppgitt, ja rett og slett sliten av denne slitenheten min. Men det virka også som om jeg hadde en allergisk reaksjon. Øynene var såre og vanskelig å få opp helt hele dagen.
Og så trodde jeg at jeg skulle få til noe da jeg kom hjem til meg sjøl. Det er nok å gå igang med. Men jeg sovna igjen sittende i stolen, helt ubrukelig. Blir så lei av meg sjøl og denne energien min.
I dag tenkte jeg å dra til Kristiansund, en tidligere klassekamerat har et foredrag som har vært artig å høre. Men jeg tror at i dag skal jeg bare være i ro. I morgen skal jeg både i møte med banken, vil se på forsikringene mine og etterpå er det ut på tur med tidligere kollegaer. Torsdag har jeg lovet å dra i en genralforsamling for mor. Så i lys av dette er det nok det lureste å bare være hjemme. Det er faktisk ikke bare, bare, for her hyler oppgavene; virker plenklipperen i år, er det mulig å flytte den gamle bilen, rydding etter snekkere…og slik kan jeg forsette å ramse opp oppgaver.
Tror jeg skal sette meg ned for å manifestere et liv med masse energi og oppgaver som føles som en lek.
Nyt dagen din, håper du har dager fulle av ro, glede og masse plass til deg.
♥
Tenker på overskrift til innlegget, et innlegg som handle om besøk på kirkegården.
“Kaldt som i graven” var en overskrift som slo meg, her jeg sitter i en kald stue.
Men nokså upassende for innholdet, sjøl om panelovnen har slått seg av og der er kaldt her jeg sitter.
Nå er det gårsdagen jeg skal ta for meg, en dag med sol og litt varme på kirkegården. Her er fra tidligere i vår da jeg var der å danna med en oversikt.
For endelig fikk jeg gjort tanke til handling.
Jeg har skrevet om at jeg «arvet» fem graver etter faren min; foreldra hans, broren, en søster og en tante.
Hadde kjøpt inn stemorsblomster for å plante ned.
Jeg pakka inn i bilen det jeg tenkte jeg måtte ha. Fikk parkert og gikk til verks. Gravene var helt dekt av gras.
Jeg starta med farfar sin grav, det var gamle gravsteiner og de var dekt av lav. Det var forresten alle gravsteinene, mose og lav.
Må se om det finnes noe for å få vaska bort dette.
Jeg krafsa så fingrene er såre i dag.
Men fikk laget en liten åpning for å plante ned.
Den neste var farmors grav. Fikk bor grastorva greit, men måtte bruke tid. Plutselig kommer det tårer i øynene, først tenkte jeg at det var tanker som handla om meg sjøl. Men da tårene kom tilbake en stund etter, enda sterkere, der jeg ikke hadde noen triste tanker, tenkte jeg at det måtte være sorga fra 1933 som enda satt i. For rundt grava sto det den gangen fem morløse unger, faren min var ti år og så full av sorg at han syntes han skjemte seg ut. En sorg som varte til han var gammel.
Grava fikk blomster.
Så var det faster mi, søster til far. Hun og mannen fikk ingen barn. Det sto en liten forfrossen plante på grava. Jeg fikk krafsa bort røtter og gras. Og så satte jeg ned stemorsblomstene i tillegg til den som sto der, på grava til faster og onkelen min.
Da var det gammeltante sin tur. Der fant jeg kanter av stein under grastorva.
Til slutt var det veslebror til far, han var ungkar i hele sitt liv. Men vi har et bilde av han etter et opphold for opptrening etter et slag, der står han og holder en dame i hånden. Og det er hyggelig, for det kan virke som han hadde en romanse der.
Det var den veste graven. Slik så den ut før jeg begynte.
Der var det også kantstener som til og med hadde bevega på seg i temperaturskiftningene. Men det ble et greit resultat her også.
Det ble mange timers arbeid å få dette ferdig.
Må nok tilbake for å legge på mer jord, men gravene hadde fått en oppjustering etter mange år. Far døde for fem år siden, og jeg regner med de ikke var på gravene etter far måtte levere inn serifikatet da han var 90. Det vil si at det kan være over ti år siden noen av gravene har blitt stelt.
På slutten var jeg kommet dit at jeg gikk barføtt, slengte med meg en genser og en plastpose jeg måtte tømme mange ganger fordi den ble full av mose og grastorv. Plutselig ringer telefonen. Først greier jeg ikke plassere navnet, men det var fra der jeg hadde kjøpt bilen min.
– Nei, jeg har ikke mista nøkler, svarer jeg på spørsmålet.
Men det var akkurat det jeg hadde gjort. For andre gangen mista jeg nøklene til bilen på kirkegården. Det var en som hadde funnet de og som hadde hengt de opp på toalettet.
Det er ikke verst, få beskjed om at nøklene var funnet før jeg hadde oppdaga de var borte.
Og så kunne jeg legge alt inn i bilen og kjøre hjem. Faktisk var jeg godt fornøyd med jobben jeg hadde gjort.
♥
For en start på en uke. Dagen har liksom aldri starta, egentlig.
Tror faktisk ikke det er noe nevneverdig håp for dagen. Det er bare å ikke tenke på det, kanskje ikke tenke på noe vis. Bare skru av tankene, puste og ikke bestille noe mer.
Det kom over meg i går. Der gleda liksom bleikna. Jeg vil bare ha fred i mitt lukke. Ikke forholde meg.
Har jeg ikke vært så voksen har det kanskje kunna vært fortvilende. Men jeg har levd en stund. Så jeg vet. I morgen kan alt være bra.
Da jeg var ung opplevde jeg ofte denne overgangen. Jeg kunne føle meg helt på the top of the world den ene dagen.
Neste dag var det ingen som likte meg og alt var skikkelig kjipt.
Snakka jeg, hørte ingen meg.
Nesten som jeg ikke fantes.
Da jeg hadde levd noen år så jeg mønsteret. Dette skjedde på en spesielt tid. Før jeg fikk mensen.
Som godt voksen dame har jeg lært at damer har sykluser. Mange av oss damer er varierende i løpet av 28 dager.
Jeg var.
Men visste det ikke, visste ikke om de fire fasene i en syklus. Om varierende energinivå fra toppen til bunnen.
At jeg var laga som en fabrikk som skulle kunne sette nytt liv til verden. En kropp full av hormoner som dirigerte og reagerte etter dette mønsteret jeg fra naturen hadde fått. Senere har jeg lært at etter menopausen er over kan det gamle mønsteret sitte i fortsatt. Riktig nok ikke så sterkt, men en kan være prega.
Jeg tror jeg er i en lavfase nå.
Det som kan gjøre meg både sint og oppgitt er hvordan dette har blitt latterliggjort. De ‘sure og sinte damene’. Samfunnet tillot latterliggjøringa i stedet for å spre kunnskapen som fantes.
Som sagt, det blir bedre.
Sola skinner.
Luften er kald.
Og det er en dag i mai.
Og det er ikke det minste artig å være her uten slik jeg har det vanligvis. For oftest er humøret mitt ganske lett å leve med. Så jeg får bare holde meg i mitt lukke til det er over. Ikke tenke, bare være og nyte det jeg kan på lavgir.
♥
