Kan ikke påstå jeg er vilt begeistra for snø. Og noen ganger er det verre.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

På et vis har jeg gitt opp og bli oppgitt. For hva hjelper det?

I dag klarte jeg å komme meg ned på veien, men gjett om jeg venter på mildværet. Ikke for det, været er mildere enn det var. Så snøen er sleip og riktig slush’ete.

Jeg kom meg også opp de bratte veiene til mor i dag, det var mer som et under.

I kveld da jeg skulle kjøre opp hos meg sjøl, gikk det ikke. Jeg kom opp til svingen, da var det slutt. Da jeg skulle rygge, vrei bilen seg, så nå står den ordentlig fast.

Litt etter kom naboen og brøyta opp veien, så får jeg se om jeg greier å få løs bilen i morgen. Om ikke må jeg avbestille tannlegetimen enda en gang.

Jeg ønsker meg en mann med traktor, muskler og varebil.

For i dag kjøpte jeg meg også en brukt oppvaskmaskin, uten å planlegge hvordan jeg skulle få den hit.

Kan den legges inn i en stasjonsvogn der bakluka er deffekt?

Og hvordan få den inn og ut av bilen, for ikke snakke om å få den nye/gamle og gamle opp og ned en trapp. Den gamle som takket for seg akkurat da den var passert 5 år, det vil si, jeg har vært uten vaskemaskin i 5 år. Og om nå denne nye, gamle maskina ikke virker, som det sto den gjorde… da har jeg enda en å kvitte meg med. Da hjelper det lite at den var skummelt billig.

Så akkurat i kveld vet jeg ikke noe om noe. Etter hvert har jeg blitt ganske flink til slikt, ikke vite og jeg har blitt flinkere til å la være å tenke mer på det også.

Derfor er dette ikke et trøste, bære og sutre innlegg. Ikke direkte et kvitre innlegg heller, da.

Det finnes en løsning eller så finnes en annen løsning.

Og mannen med muskler og traktor er nok bare en fantasifugur. Menn i min alder springer enten rundt i sykkelbukser og konkurere om hvor unge de er eller så har de ølmage, helseproblemer og syns alt var bedre før. Og sjøl er jeg heller ingen reklameplakat, så menn med muskler og traktor og kanskje til og med med hjerneceller i bra funksjon, kjører nok forbi min oppkjørsel med en bil fastkjørt i snøhaugen. Jeg er liksom ikke en jomfu i nød…lengre.

Men uansett fikk jeg det komplimentet i dag, da jeg var hos mor. Hun fikk besøk av en helsearbeider mens jeg var der. Og jeg som må fortelle til alle at jeg blir pensjonist, får en reaksjon jeg tror var oppriktig ment.

– Er du 67 da, spurte han.

– Jeg blir, sa jeg.

Han virra litt med hodet og så sa han, jeg trodde du var i femti åra. Han gjorde meg oppriktig glad.

Nå VET jeg at jeg nødvendig vis ikke ser ut som noe anna enn den alderen jeg har. Men hyggelig sagt var det.

♥

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Mørk og kald omslutter kvelden dagen.Dagene viser at vinteren er her,likevel – om snøen er borte.

Til tross for kaldere temperatur føles det likevel litt tidligvåraktig.

I dag da jeg gikk opp for å lage meg lunsj, fikk jeg en gledesboost. For bortover golvet tegnet det seg en firkant av lys. Og jeg sprang inn på stua for å kikke gjennom de små tullvinduene. Og der… DER, nedi V’n av to fjell så sola meg rett inn i øynene.

Jeg ble så glad at jeg kvitra.

Jeg sang da jeg snakka (snakka med yngste på telefonen).

Og jeg kjente det langt inn i hjerterota, for en boblende glede. Den spredte seg som ringene i vann.

Vi var DER igjen.

Gikk mot sol, vår og sommer!

Det var et øyeblikk så stort at jeg glemte helt å ta bilde. Orienterte meg først etter en stund, men da var øyeblikket over. Noen skyer var trukket for, sola var mer bak fjella igjen og vinduene var ekstremt skitne.

Jeg mener sola kommer 9. februar og har sett etter den. Så om det har vært skyer eller feil tid som har gjort at jeg ikke har sett den før, vites ikke. Om dagen sitter jeg oftest nede i kjellaren med vindu på andre siden av huset.

I kveld var jeg hos mor. Mellomste søster ringer mens jeg er der, i Trondheim er månen kommet bort, forkynner stemmen fra Trondheim.

Ingen måne å se hos mor heller. I går var den full,så den burde vises.

Da jeg skal dra litt etter, henger den der.

Ser den først gjennom vinduet nede i sjøen.

Jeg måtte forevige den. Men helt rettferdig blir ikke bildet. 

Jeg prøver igjen, uten at det hjalp det minste.

Hjemme igjen er den vanskelig å finne, bare stjerner på himmelen.

Sporer den opp helt bakom huset.

Pusen kommer ut og fyker inn i mørket. Men den kommer inn igjen da jeg roper «kom». Så går vi inn, jeg koker meg en kopp te. Dropper middag, det er for seint.

I morgen skal jeg levere tekst med barnedomsminner. Men har gjort en avtale over helga. Tror ikke de er klare for å lese gjennom dem og sende materiale til trykk i helga. Er forresten ikke ferdig med baksida ennå heller.

Jeg blir veldig berørt av historiene. Av barndommen, minnene og følelsene.

Det er artig å få lage denne utstillinga før jeg slutter. Får bare håpe jeg rekker alt det andre også.

Nå skal tekoppen drikkes før natta.

Er sola helt under horisonten hos deg i flere dager i løpet av vinteren?

♥

I dag er en dag som var noen sin dag. Vi feira sjøl om det er noen år siden…

For i dag hadde far fødselsdagen sin. Han som var født som den fjerde i søskeflokken.

Storesøstra syntes de hadde blitt mange nok, så hun fikk med seg de to mindre søskena til å sote til ansiktet sitt. Grunnen var enkel, den nye verdensborgeren skulle skremmes tilbake der han kom fra.

Heldigvis klarte de ikke det. Og alle ble de alle en sammensknytt søskenflokk, det kom også en femte søsken. Gjengen talte to jenter og tre gutter.

I dag ville far blitt 101 år. Og i morgen er det 4 år siden han «gikk ut døra».

Så det var naturlig å møtes.

Mor, lillesøster og jeg.

Mor fikk blomster fra oss begge. Vi hadde både søtt og kaffe.

Det er rart denne tida. Den fyker så avgårde.

Kjenner på vemod. Natta og formiddagen for fire år siden.

Slik er det.

Livet, fødselsdagene… og døden. 

♥

Den gang jeg var barn… Som var for hundre år siden. Og som var i går. Og litt av barnet sitter også igjen.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Hvem er jeg, spurte jeg meg sjøl om for en stund siden.

Det som forklarte det best var da jeg så på barnebilder. Der kom det fram.

Det gjorde meg godt.

Det jeg er bygd på som den jeg er.

Igjen er det Utifriluft som oppfordrer. Denne gangen er det «Fra jeg var lita».

Jeg velger meg en søndagstur.

Det var mange søndagsturer.

Denne gikk opp veien ovefor der vi bodde. Mor, far og søsteren min. Det kom en søster til, men enda var det noe år til.

Der møter vi morbroren min. Han var glad i å fotografere.

Søsteren min og jeg i like kjoler.

Hun var tre år yngre enn meg.

Vi lekte mye sammen til tross for den aldersforskjellen.

Det var mange søndagsturer, en skulle ut og spasere.

Noen turer kunne være ubegripeøig kjedelig… eller skumle. Ett sted var en ferrist en skulle ballansere seg over, det var artig. Men på andre siden var verden full av skumle, store kyr. De var jeg redde.

Denne dagen bildet er tatt er bare en slik kort, koselig dag. Sola skein og det var sommer. 

♥

I farta, på en måte… Kan en egentlig være i farta når en nesten er i ro?

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Og er jeg i ro?

Njaa…

Det er i hvert fall et helt nytt år. 

Du vet, et år som er nytt, blir annerledes enn tidligere år, et år med nye sjanser, et NYTT år rett og slett.

Jeg føler du smilet nå…; slank, sprek og sunn, liksom…

Sææærliig!            

Nå må jeg ile til med å si at jeg er ganske sunn, faktisk. Og det har ikke hatt så mye å si om jeg har blitt både slank og sprek, bør nok ha et lite fokus i den retning -.

Men dette året blir faktisk helt annerledes.

Virkelig.

På enden av sommeren blir jeg pensjonist og det ser virkelig fram til det. Ikke fordi jeg tror alt blir fryd og gammen. Men jeg har aldri prøvd å bli det, så det blir veldig spennende. 

Likevel, først har jeg noen måneder med slik det har vært. Altså gammelt nytt.

Utenom at jeg har fått meg en samboer.

Han sitter å vagler på knærne mine nå.

Vi har vært ute på glatte veier i kveld, jeg bak rattet og han i en veske.

Han likte det overhodet ikke. Mjauinga var like intens både dit og tilbake.

Mor var lykkelig over besøket, tror nesten pusen gjorde størst lykke. 

Det har vært så mye vær, så vi har holdt oss mest i ro.

Det har blåst, regna, snødd, føket og tordna. Var likevel framom mor første nyttårsdag, etter nyttårskonsertene.

En natt blåste det slik at jeg ikke fikk sove. Og ja, jeg var redd. Her var jeg oppe en tur, utelysa på treet satt fortsatt på, men vinduet var nesten dekket av snøfokken.

Jeg har også funnet veien ned, altså vært på jobb. Dit fant pusen veien også.

Det er mye som må på plass måneden framover. Jeg ønsker å levere fra meg et oversiktlig produkt. Det er nå jeg må registrere gjenstander som ikke er kommet på plass, rydde i mapper, kaste, gå igjennom bilder, sortere. Rydde både fysisk og virtuelt. I tillegg skal jeg få opp utstillinga jeg ikke fikk til i vår på grunn av at helsa svikta flere ganger, i år skal den bli.

Tror dette vil bli nok de månedene som er igjen. Det vil nok bli en del møter, mye som skjer for de som skal fortsette. Flytte inn i nytt bygg, årets landsmøte for museum osv.

Det er nytt år, vi er kommet fire dager ut i året.

Pus vil helst drikke av glass.

Jeg skal prøve å få til det jeg ikke har klart de siste par åra, gjennomgang av året som gikk.

Og året som kommer.

Jeg gleder meg.

Jeg er heldig. 

Detter er sååå bra.

♥♥♥

.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Været vil være med slik at det vises og høres. Det blåser igjen.

Både førjulsvinteren og nå i jula har det blåst i perioder. Utover kvelden vil det bli vind med opp i 25 meter i sekund i kasta. Da høres det.

Jeg sitter med beina på en skammel.

Pusen, unge herr Truls, hviler hodet sitt på ene foten.

Det er stille, utenom trafikken på veien og vinden. Og så knitrer og durer det inne i ovnen. Rundt omkring er det tente lys.

– Du tar deg sikkert et glass eggelikør når vi er dratt.

Det var mellomste som spurte.

Nå er alle dratt; eldste, mellomste, yngste og faren.

Jeg sa som sant var at det var vemodig at dem reiste. Men at det var også godt å få tilbake stillheta si.

Roen.

For det har også vært et lite maraton.

For alle.

En salig blanding av følelser, frustrasjon og å være glad i hverandre.

Enklere om alle hadde bodd nært hverandre, slik at vi kunne ha besøkt hverandre hjemme hos hverandre. Men likevel er det fint å kunne være sammen, godt og slitsomt.

Nå er jeg tilbake til mitt liv på tampen av et år.

Fikk en bok fra mellomste søster i går, da jeg kjørte mor hjem til seg sjøl. 

Den skal skrives i. Jeg vil gi meg den tiden slik at jeg kan følge meg sjøl, mine tanker, gjøren og laden, inn i en sekvens av min livsreise.

For mor var det en veldig fin overgang å møte de, få servert kaffe og kos hjemme hos seg sjøl.

Etter hun fikk en av julegavene sine, fotbehandling, kjørte vi herifra og framom lillesøster.

Hun hadde også fått seg en pus for en måned siden.

Litt godt gjort at vi begge ordner oss katt nesten samtidig.

29. desember og to dager igjen av et år.

Her er fra i gårkveld, da sønnen diska opp med elgsteik. Den smakte nydelig.

Jeg vil sitte her en stund til, bare kjenne på at jeg er til.

Tenke på glede og på sorg.

På livet og på at dem som kjørte skal komme velberga fram til sine reisemål i dag.

♥

Romjul i «rom» sjø uten rom. Men i et rom. Og det er det rom for.

Juletreet står og lyser, kanskje det største noen gang. Det gikk akkurat fra golv til tak. Måtte kutte litt av toppen for å få på stjerna.

Det var eldste og mellomste som var i skogen og hogg det.

– Det ligner på Barbapappa, sa jeg.

Da ble det en diskusjon om hvem som visste hvem det var. Og alder på oss som visste det.

Det har vært mange diskusjoner. Ikke så enkelt når alle har sine liv og en skal enes i barndommens rike i så mange dager.

Akkurat nå har jeg en stille stund mens julemusikken kommer fra radioen.

Det har ikke vært menge av de stundene. I går kom jeg meg en tur ut. Lenge siden jeg har tatt turen ned til sjøen.

Det regna.

Mørket kom.

Men godt gjorde det.

I går hadde vi en dag uten julemat, det ble søtpotetsuppe til likt med i fjor. Mellomste som sto for det.

I dag blir det elgkjøtt, eldstemann som tar den tørnen i og med det er takket være han vi skal ha akkurat det.

Folk har kommet og gått. 

I dag skal jeg kjøre mor hjem, hun har vært her siden veslejulaften. Vi skal framom yngste søster, hun var her julekvelden. Til frokost første juledag kom kjæresten til mellomste, han reiste i går tidlig. Litt senere kom faren til «barna» og han blir til i morgen. Da reiser alle. Gjengen min skal på felles nyttårsfest. Jeg tror jeg bare går inn i det nye året aleine. 

Tenke over.

Det er mye som kan tenkes.

Yngste skreiv og sendte ut et bilde på nettet om at han var vår «lykkepille» .

Og det er sant det hun skreiv. Ellers ville han gjerne sitte attmed oss ved bordet når vi spiste.

Folk begynner å stå opp.

Pusen som er «lykkepille» mjauer og vil leike.

– Jeg kan ta han med til deg, sa eldste.

Men det syntes ikke faren var aktuelt. Så ble det en ny diskusjon.

God vi har unge Truls, han aktiviserer oss.

Og vi har det koselig, tross alt.

Mye mat.

Magen min vil ikke ha mye, sjøl om den byder på volum. Det ble likevel fort nok.

Greit nok nok at lysten til å spise seg fra sans og samling ikke var til stede.

Jeg må straks til her; koke kaffe, lage eggrøre…

For dagen er igang.

Og så gikk dagen sin gang.

Til lykke med jula.

♥

Å huske alt er ikke alltid like greit. Det er i alle fall min erfaring.

Og noen deler jeg kanskje erfaringen med…

Ja, for du veit, det er snart jul. Jul med din glede, slik i alle komplikasjoner.

I går kveld, på hengende håret, egentlig…gikk jeg igang. Med deiger.

Rota sammen til en smultringdeig og til havregrynskjeks. Det skulle stå over natta.

Så arbeidsøkta starta med begge deler, smult opp i en kasserolle og mel bakt inn i havregrysdeigen. 

Så en periode stekte jeg både smultringer og kjels. Skikkelig effektiv.

Etterpå en rask dusj for å få bort smutlukt.

Samla sammen bøker, noe skulle på biblioteket. Litt irriterende over at jeg ikke hadde fått med meg alle bøkene som skulle leveres, men pytt…det måtte ikke føre meg down.

Etterpå innom Rådhuset som nesten har blitt som et fort.

Ene boka skulle ordføreren få, ble låst inn og fikk levert. På tur ut går jeg framom min gamle arbeidsplass og stikke hodet innom. Sier ja til en kopp kaffe som jeg drikker på mitt gamle kontor. 

Så var det framom mor med noen smultringer, hun var bekymra for at hun ikke ble ivaretatt i jula og jeg prøvde å trygge henne med at alt blir gjort, hun kunne bare slappe av.

Hjem for å lage meg en enkel middag, da ser jeg det…

Inne i kjøleskapet ligger en «gjeng» ustekte smultringer.

I et tilbakeblikk ser jeg det ene brettet med papir på, at de rå smultringene ville sette seg fast. Så jeg samla de i papiret og fikk lagt de i kjøleskapet for å få de hardere. Skulle steke de til slutt. Men jeg var for effektiv.

Nå er det store spørsmålet om jeg orker å sette i gang prosessen igjen, få smulta varm nok for å steike noen få smultringer…

♥

Men livet fortsetter etter også. Etter juleaften, juledagene, romjula, nyttårsaften… for det kommer et nytt år.

Og et år som var nytt er blitt gammelt.

Jeg har krøpet meg opp i stolen min.

Gir meg tid.

Tid til å ta opp bloggen, til å tenke, til å skrive.

Til helga skal jeg ha slik jula blir, klar. Det som er bakt, vaska og slikt, blir jula. Og ja, er klar over mange av de ønska gjøremåla vil falle av lasset. Men det overordna er at vi som samles skal ha det bra, kose oss, glede oss over å være sammen. Det er det viktigste. Ikke at det er laga aspik. Gjorde det for første gang i fjor, tror jeg dropper det i år. Etter hvert var det ikke så delikat å ta inn på bordet.

Jeg drikker min morgendrikk, har skifta ut det jeg drakk, limen og match-teen. Nå er det er stort glass med raspa gurkemeie og sitron jeg drikker.

Denne uka har jeg ferie. Altså ikke jobbe jobb.

I dag skal det planlegges godt. Vaske og settes noen deiger; et fruktbrød, havregynskjeks og smultringer. Det er mor og sønnen som ønsker seg smultringene.

I går kom jeg meg endelig til legetimen min. Et gjennomgående tema i flere innlegg her. B-vitaminene hadde fått rett nivå. Men skal fortsette med å ta B-12, for legen tror at tarmene mine ikke tar opp det de skal, blant anna på grunn av divertikkpelsykdom.

Men det jeg var mest spent på var MR-bildene. Det er over fire måneder siden nå, det. Nakke, arm og fingrer og at jeg går med disse fingrene som enkelt sagt er ekle.

Var beredt til å kjempe for å finne ut av dette problemet, for regna kanskje med ingen funn var funnet. Men det var det. Det viste seg at jeg går med en prolaps i nakken. Så det var prolaps, har vært litt fram og tilbake om det. Dette kan gå tilbake av seg sjøl, men fordi det var veldig trangt var legen redd for at dette ikke ville skje. At nervene var for mye i klem. Dermed vil veien gå videre til nevrolog. Håper likevel på at dette går over av seg sjøl, har ingen lyst til eventuelt inngrep. Og så klart at dette ikke skal bli verre med lammelse som verste scenario.

Det er ikke bare året som er blitt gammelt. Noe må en regne med når det kommer til kroppen også. Nå tror jeg at nakken ble skadd etter en bilulykke da jeg var litt over 30 år. Har hatt perioder med vond nakke etter den ulykka, men aldri opplevd at fingrene mista følelse.

Uansett er det greit å hake ut dette legebesøket.

Nå skal mer hakes ut.

Yngste og samboer tar en tur over til Danmark i dag, skal vi handle noe på båten, spurte hun.

– Kanskje sprit, sa jeg.

Jeg har så lyst å lage eggelikør.

Faren til barna kommer ikke til julekvelden i år… men jeg kan kjøpe inn akevitt, hvitvin og rødvin, sa han. For det bruker han og handle inn når han feirer sammen med oss.

Jeg ble veldig glad for det. Så da er det kanskje bare konjakken til goro og sherryen til desserten julekvelden jeg må handle inn.

Det er en greie denne jula. 

Kikka gjennom en gammel kokebok med mange minner, da jeg var hos mor sist.

Hun syns det er rart at jeg husker så mye om mat og mente jeg måtte være ganske interessert i maten, både da og nå.

Og jeg er nok det.

Så nå må jeg bare fortsette med akkurat det.

Og vasking.

Det er jeg ikke så glad i, men jeg liker resultatet.

Vi deler en liste, den ble laget i fjor og kopiert i år, barna og jeg. Der haker vi ut etter hver som ting er gjort, kjøpt eller laga… og så kommenterer vi.

Den er veldig grei å forholde seg til. For jul er gjentakelser.

Noen er viktigere.

Hva er den viktigste greia i di jul?

♥

For en dag. Ka annja ska æ sei enn «hei på deg».

For dette var dagen sin.

Jeg trodde nok på denne dagen. Etter en natt med masse drømmer, med våkne stunder, var jeg ikke helt der jeg ønska.

Da Ni-timen kjørte avgårde denne låten…

prøvde jeg sågar å danse.

Det ville seg ikke helt.

Etter hvert gikk jeg ned på kontoret til en heller kort arbeidsøkt.

Tenkte å jobbe mer oppe, har masse å lese igjennom, så tok med meg bøkene og arka opp.

Etter frokosten/lunsjen var jeg fortsatt på siste still. Men jeg begynte…

Først gikk jeg gjennom oppskrifter, tok ut slikt jeg rekker å lage og slik jeg tror jeg skal lage, men ikke rekker.

En liten dunge.

Oppdaga at jeg hadde ikke solsikkefrø, så da må jeg vente med «Kåre Nordrum» brødet. Et brød fra Ingrid Espelid sin tid. Her skriver jeg om det samme i fjor, men jeg var tydeligvis langt tidligere ute og mye mer snill i både matvei og med å komme meg ut.

Da fikk jeg gå i gang med hvetebrødet, en enda eldre oppskrift fra da mor gikk på husmorskolen.

Samtidig gikk jeg i gang både med middagen og tok en telefon.

Jeg bruker ferskgjær, da jeg skulle kaste et blikk på litermålet så det slik ut…

Jeg fikk berga det før alt for ut over benken.

Kan bare fastslå at jeg virker dårlig, ingenting i flow hos meg.

«DUNK» sa det!

Jeg ble så forskrekka at jeg glemte å ta bilder av hendelsen…

Hele maskina med brøddeigen hoppa utom benken og boms i bakken. Mel og melk nedover benken og utover golvet.

Det gode var at støpselet ble revet ut av veggen så maskina ikke fortsatte å gå.

Og den virka da jeg fikk satt den opp og prøvd den.

Heldigvis ble heller ikke golvet skadd.

Det er bare å fastslå, denne dagen er av de mer krevende.

Trøtt er jeg også.

Så dagen skal ikke drøyes – men deigen som ikke falt ut må gjøres ferdig.

Wish me luck.

♥