Solen skinner og det er vår. Turen opp til min lille oase er så god.
Lykkens plass som jeg har døpt den vesle lommen inne i småskog, full av fioler.
Vandre oppover stien Gauksyra lager hvite prikker i skogbunnen.
Noen korte meter opp til plassen.
Sette seg ned på en stein, bare høre på lydene fra naturen og se.
Og alle skogfiolene som dekker området.
Sitte der og kjenne at stedet passer navnet sitt.
♥
Mai flagger forbi med sine dager. Fort. Fort.
I dag står jeg opp til en dag fri for avtaler. Bare mine egne, for de har drukna i alt det andre. Slik som 17. mai og tannlegebesøk med andre. Og dagen viser seg med en forsiktig sol og temperaturer som er akseptabelt. Det er bra. I denne verden jeg vanker skjer slikt som at den eneste panelovnen i huset plutselig slo seg av. Jeg vet ikke om den kan virke eller er om den er historie.
Orker ikke slike ovner nå.
Men på vår ultimate flaggdag pakka jeg ned klær og mat. Kutta ting mens jeg snakka med mellomste på telefonen mens hun kutta ting…
Vi begge skulle lage lefseruller å ta med dit vi skulle.
Hadde en fantastisk kjøretur med alt som finnes av pompøse sanger ut av høytalerene, grønne jorder, blå himmel og vaiende flagg hele turen til mor.
Fikk opp mitt flagg også, fant festet som hørte til flagget da jeg kjøpte det for over 18 år siden.
Da jeg skulle ta ned flagget om kvelden knakk festet.
Mor var i strålende 17. mai humør og glad for at hun hadde noen å spise frokost sammen med.
Det begynte å regne, så aktiviteter ute, slik som natursti, ble tilbudt ved bordene. Vi sto alle over, ikke fordi vi ingenting vet, men jeg for min del har aldri likt den type konkurranse. Så var det sodd, kaker og kaffe. Jeg blir en slik tjenede ånd, handler, henter og bringer. Og så var det ferdig med allsang av nasjonalsangen.
Hjemme hos mor var det spising igjen, rester etter lefserullene og det vi hadde til frokost. Lillesøster var med, de ville se på tv etterpå og jeg sovna. Etter hvert fikk jeg rydda på kjøkkenet og kom meg hjem.
Så kom gårsdagen, igjen ut på hjul. Hjemmetjenesten ringte meg, de hadde stussa over at mor hadde sagt hun skulle til øyenlege og at jeg ville komme. Jeg bekrefta at jeg var på tur dit og at mor skulle sjekke noe i ansiktet. Hun skulle til tannlege.
Det er noe med tid og avtaler, for mor er ikke opptatt av tid lengre. Det føles som et stress, men vi trilla inn på tannlegekontoret i akkurat passe tid. Har begynt å ta med rullatoren, den har bare stått til pynt i flere år.
Så var vi tilbake, begge sultne og jeg fant fram middagen fra i går og Fjordland, så det ble middag på begge. En treretters ble det faktisk.
Og igjen var jeg for sliten, satte på tv’n, sovna og var helt borte en lang stund. Blir ganske oppgitt, ja rett og slett sliten av denne slitenheten min. Men det virka også som om jeg hadde en allergisk reaksjon. Øynene var såre og vanskelig å få opp helt hele dagen.
Og så trodde jeg at jeg skulle få til noe da jeg kom hjem til meg sjøl. Det er nok å gå igang med. Men jeg sovna igjen sittende i stolen, helt ubrukelig. Blir så lei av meg sjøl og denne energien min.
I dag tenkte jeg å dra til Kristiansund, en tidligere klassekamerat har et foredrag som har vært artig å høre. Men jeg tror at i dag skal jeg bare være i ro. I morgen skal jeg både i møte med banken, vil se på forsikringene mine og etterpå er det ut på tur med tidligere kollegaer. Torsdag har jeg lovet å dra i en genralforsamling for mor. Så i lys av dette er det nok det lureste å bare være hjemme. Det er faktisk ikke bare, bare, for her hyler oppgavene; virker plenklipperen i år, er det mulig å flytte den gamle bilen, rydding etter snekkere…og slik kan jeg forsette å ramse opp oppgaver.
Tror jeg skal sette meg ned for å manifestere et liv med masse energi og oppgaver som føles som en lek.
Nyt dagen din, håper du har dager fulle av ro, glede og masse plass til deg.
♥
Tenker på overskrift til innlegget, et innlegg som handle om besøk på kirkegården.
“Kaldt som i graven” var en overskrift som slo meg, her jeg sitter i en kald stue.
Men nokså upassende for innholdet, sjøl om panelovnen har slått seg av og der er kaldt her jeg sitter.
Nå er det gårsdagen jeg skal ta for meg, en dag med sol og litt varme på kirkegården. Her er fra tidligere i vår da jeg var der å danna med en oversikt.
For endelig fikk jeg gjort tanke til handling.
Jeg har skrevet om at jeg «arvet» fem graver etter faren min; foreldra hans, broren, en søster og en tante.
Hadde kjøpt inn stemorsblomster for å plante ned.
Jeg pakka inn i bilen det jeg tenkte jeg måtte ha. Fikk parkert og gikk til verks. Gravene var helt dekt av gras.
Jeg starta med farfar sin grav, det var gamle gravsteiner og de var dekt av lav. Det var forresten alle gravsteinene, mose og lav.
Må se om det finnes noe for å få vaska bort dette.
Jeg krafsa så fingrene er såre i dag.
Men fikk laget en liten åpning for å plante ned.
Den neste var farmors grav. Fikk bor grastorva greit, men måtte bruke tid. Plutselig kommer det tårer i øynene, først tenkte jeg at det var tanker som handla om meg sjøl. Men da tårene kom tilbake en stund etter, enda sterkere, der jeg ikke hadde noen triste tanker, tenkte jeg at det måtte være sorga fra 1933 som enda satt i. For rundt grava sto det den gangen fem morløse unger, faren min var ti år og så full av sorg at han syntes han skjemte seg ut. En sorg som varte til han var gammel.
Grava fikk blomster.
Så var det faster mi, søster til far. Hun og mannen fikk ingen barn. Det sto en liten forfrossen plante på grava. Jeg fikk krafsa bort røtter og gras. Og så satte jeg ned stemorsblomstene i tillegg til den som sto der, på grava til faster og onkelen min.
Da var det gammeltante sin tur. Der fant jeg kanter av stein under grastorva.
Til slutt var det veslebror til far, han var ungkar i hele sitt liv. Men vi har et bilde av han etter et opphold for opptrening etter et slag, der står han og holder en dame i hånden. Og det er hyggelig, for det kan virke som han hadde en romanse der.
Det var den veste graven. Slik så den ut før jeg begynte.
Der var det også kantstener som til og med hadde bevega på seg i temperaturskiftningene. Men det ble et greit resultat her også.
Det ble mange timers arbeid å få dette ferdig.
Må nok tilbake for å legge på mer jord, men gravene hadde fått en oppjustering etter mange år. Far døde for fem år siden, og jeg regner med de ikke var på gravene etter far måtte levere inn serifikatet da han var 90. Det vil si at det kan være over ti år siden noen av gravene har blitt stelt.
På slutten var jeg kommet dit at jeg gikk barføtt, slengte med meg en genser og en plastpose jeg måtte tømme mange ganger fordi den ble full av mose og grastorv. Plutselig ringer telefonen. Først greier jeg ikke plassere navnet, men det var fra der jeg hadde kjøpt bilen min.
– Nei, jeg har ikke mista nøkler, svarer jeg på spørsmålet.
Men det var akkurat det jeg hadde gjort. For andre gangen mista jeg nøklene til bilen på kirkegården. Det var en som hadde funnet de og som hadde hengt de opp på toalettet.
Det er ikke verst, få beskjed om at nøklene var funnet før jeg hadde oppdaga de var borte.
Og så kunne jeg legge alt inn i bilen og kjøre hjem. Faktisk var jeg godt fornøyd med jobben jeg hadde gjort.
♥
For en start på en uke. Dagen har liksom aldri starta, egentlig.
Tror faktisk ikke det er noe nevneverdig håp for dagen. Det er bare å ikke tenke på det, kanskje ikke tenke på noe vis. Bare skru av tankene, puste og ikke bestille noe mer.
Det kom over meg i går. Der gleda liksom bleikna. Jeg vil bare ha fred i mitt lukke. Ikke forholde meg.
Har jeg ikke vært så voksen har det kanskje kunna vært fortvilende. Men jeg har levd en stund. Så jeg vet. I morgen kan alt være bra.
Da jeg var ung opplevde jeg ofte denne overgangen. Jeg kunne føle meg helt på the top of the world den ene dagen.
Neste dag var det ingen som likte meg og alt var skikkelig kjipt.
Snakka jeg, hørte ingen meg.
Nesten som jeg ikke fantes.
Da jeg hadde levd noen år så jeg mønsteret. Dette skjedde på en spesielt tid. Før jeg fikk mensen.
Som godt voksen dame har jeg lært at damer har sykluser. Mange av oss damer er varierende i løpet av 28 dager.
Jeg var.
Men visste det ikke, visste ikke om de fire fasene i en syklus. Om varierende energinivå fra toppen til bunnen.
At jeg var laga som en fabrikk som skulle kunne sette nytt liv til verden. En kropp full av hormoner som dirigerte og reagerte etter dette mønsteret jeg fra naturen hadde fått. Senere har jeg lært at etter menopausen er over kan det gamle mønsteret sitte i fortsatt. Riktig nok ikke så sterkt, men en kan være prega.
Jeg tror jeg er i en lavfase nå.
Det som kan gjøre meg både sint og oppgitt er hvordan dette har blitt latterliggjort. De ‘sure og sinte damene’. Samfunnet tillot latterliggjøringa i stedet for å spre kunnskapen som fantes.
Som sagt, det blir bedre.
Sola skinner.
Luften er kald.
Og det er en dag i mai.
Og det er ikke det minste artig å være her uten slik jeg har det vanligvis. For oftest er humøret mitt ganske lett å leve med. Så jeg får bare holde meg i mitt lukke til det er over. Ikke tenke, bare være og nyte det jeg kan på lavgir.
♥
Noen ganger tar jeg meg tid, men det er ikke ofte. Jeg stoppa bilen og gikk ut.
Det blåste friskt og jeg var glad for dunjakken jeg hadde tatt på meg.
Jeg var på tur hjem og det var oppholds, så da jeg skulle passere kirka jeg sokner til, ble det en stopp. Her lå far sine og han hadde hatt ansvaret for flere graver; Moren og faren sin, søsken og så videre. Jeg tenkte jeg skulle finne fem av dem, i senere år har det ikke vært stella på gravene.
Jeg har tenkt jeg skulle innom, men det hadde bare blitt med tanken.
Gravene ligger spredt over kirkegården, har vært med foreldra mine noen ganger og visste omtrentlig hvor de forskjellige skulle ligge.
Først begynner jeg å lete etter gammeltante sin grav, hun døde måneden før hun fylte 105 år. Jeg måtte traske fram og tilbake mellom steinene en god stund før jeg fant graven.
Med bildet vil det bli enklere å finne tilbake.
Den neste grava var søster til far og mannen.
Hun ble lagt inn på sykehuset der jeg bodde da. Det var den første uka jeg var aleine med barna etter at faren og jeg hadde skilt lag. Så det å turnere sjukehusbesøk og aktivitetene til tre barn føltes mye. Jeg var der nesten hver dag og de skulle varsku om faster mi ble dårlige. Det gjorde de ikke, hun døde alene. Sjukehuset beklagde, men det forandra likevel ingen ting.
Ved denne graven hadde barna og jeg en merkelig opplevelse. Vi var innom etter det hadde blitt mørkt, mange år senere. Det var mange lyskastere på kirkegården så det så vi ikke mørkt på. Vi leita, men fant ikke graven. Eldstemann var til slutt såpass lei at han i et innfall ropa ut:
– Gud, gi oss et tegn.
Presis i samme stund slår en utent lykt seg på. Den lyser rett på graven til faster og onkel!
Så var det broren til far, hans grav var nesten uleselig.
Han levde alene i hele sitt liv. Han bør også får noen blomster på graven sin.
Så var det farmor og farfar.
Farmor døde veldig tidlig, en stor sorg far bar hele livet det å miste moren sin så tidlig. Siste gang han så henne var han 8 år.
Til slutt var det farfar sin grav, den lå på et område som så glemt ut.
Tenker på at egentlig burde farfar og farmor hatt felles gravstein. Han var født 13 år før henne og levde 13 år etter.
Da jeg var nyfødt hadde mor kommet ned fra loftet og over barnvogna jeg lå i hadde det stått en dame å kikka ned på meg. Damen forsvant i intet og da mor fortalte dette, sa moren hennes at det var sikkert farmoren min som var og hilste på.
Spekulerte både hva kostnadene ville bli om farmors navn ble gravd inn i farfars stein og om det var plass på steinen.
Jeg fant i alle fall alle gravene og gikk i vinden tilbake til bilen. Da jeg er framme oppdager jeg at bilnøklene er borte. Ene søsteren min ringer akkurat da, så sier som sant er at jeg er på kirkegården og vet ikke om jeg kommer meg bort. En småbisar spøk.
Det var bare å ta turen igjen. Vurderte om jeg skulle leite fra siste graven, den til farfar og ta turen andre veien. Men tok samme runden om igjen.
Det måtte da gå å finne nøkkelen.
Jeg gikk hele runden, og der ved farfars grav lå bilnøkkelen.
En tanke fløy gjennom hodet, var det farfars måte å bifale tanken om at farmor skulle vært risset inn i hans gravstein…
For det er mange tanker som kan komme på en kirkegård. Men jeg skulle ikke være igjen der denne gangen, jeg kunne sette meg inn i bilen for å kjøre hjem. Men skal prøve å komme meg tilbake snart for å stelle gravene. Fem graver bør få noen blomster.
♥
Søndag og sol, men akkurat nå har sola bredt skyene over seg. Den er sikkert søndagstrøtt.
Jeg er det ikke.
Og jeg vet sola kommer tilbake i ettermiddag. I hvert fall sier YR det. Så jeg vurderer om noe av dagens første økt er et besøk hos moren min. Litt prat, en kopp kaffe… og så tenker jeg på blomsterbedet ved inngangspartiet hennes.
Mor og far var så glad i hage. De brukte masse tid på å bygge hagen opp i de to husa de bodde i, der mor fortsatt bor i det ene.
Jeg er veldig enig med meg sjøl at jeg har ikke nubbesjans til å holde dette i hevd. At dette har hatt sin tid.
Meeeen, jeg kan ta et raid i denne senga ved innganspartiet. For der spruter nå skvalderkålen opp. Så en tur på kne langs det bedet kan være slik vinn-vinnsituasjon.
For jeg er helt i sankemodus. Jeg ser for meg hyllemeter med alt mulig når vinteren igjen biter i fra seg.
Ute henger flasker for å bli fylt med bjørkesevje.
Når bladene spretter er tappinga over, men når bladene er på størrelse med museører skal blader plukkes. Så kommer vekster i tur og orden; brennesle, løvetann, geitrams og mer og mer utover sommeren. Jeg har enda tørka rødkløver igjen fra sist sommer.
Tenk alt dette naturen byr på.
Siden blir det bær og sopp. Og så er det mine egne forsøk. I går sådde jeg gulerøtter i melkekartonger.
Det er så mye jeg vil.
Ellers er det tang og tare også. Det er en stund siden jeg har vært nede ved sjøen for å høste. Jeg har ennå igjen tørka grisetang.
Dette er så artig.
Jeg har også en drøm om å klare å fiske fisken min sjøl. Men jeger blir jeg ikke. Vurderte en periode høner, men der er jeg ikke nå.
Så nå, først, tar jeg et søndagsbesøk med sanking av skvalderkål.
Hva er din søndagplan?
♥
De gule påskedagene går likt som alle dager, de går fort. Og så er vi i gang med dagene etter.
Når det er mange folk i hus blir det heller ikke tid til å blogge.
Så drar alle igjen.
I år ble det med mer bulder og brak enn vanligvis.
Så plutselig har pusene og jeg har huset for oss sjøl.
Denne påska var litt vanskelig å få oversikt over. Ankomsttid og avreiser ble forandret. Noen ble syke og noen fikk en ulykkelig slutt.
Men vi har kost oss til tross for slikt.
Gjorde malinga på egg enkel, men fikk farga de lett med løkskall.
Og det var påskeegg leiting.
Mellomste gjemte de ved lykkens plass.
Og ting gikk opp.
Vi fant egga alle.
Vi fikk turer i skogen både her og der.
Her er sommerfjøset for mormors eneste ku en gang i tiden. Det var noen rester etter golvet ennå, men veggene som enda sto i min barndom, er borte.
Her er det ett eller annet som blir studert.
For det er både mineraler og vekster som må studeres.
Fra trærne henger rakler.
Jeg fikk mekka sammen en sitronbollekake som vi steikte hos mor, med noen kaffekopper til.
Vi ble mange rundt et lite kaffebord.
Her er en tur med prøvesitting mellom tvillingtrea.
Noen busser gikk ikke fram hit jeg bor. Det å bo i grisgrente støk er ikke alltid så enkelt om en ikke har bil.
Jeg fikk låne en bitteliten bil med to dører til slutt, for min bil står på verksted og den jeg fikk låne etter jeg møtte en hjort så pelsdotter og glass lå strødd.
Yngste og hennes kjære reiste tidligere for gruppa BRÅK, som kjæresten spiller i, skulle ha konsert på Oppdal.
Det var påskeaften og kjæresten til mellomste tok buss og måtte hentes fordi bussen ikke går helt fram.
Som et lite mirakel fikk vi alt til å gå opp, ba flere inn til lammelår der en av gjestene var moren min der samarbeidet med tid og hjemmetjeneste må planlegges. Lammelåret ble lantidsteikt og de fløtegratinerte potetene ble kokt lett først, vi rakk en tur innom butikk og med å kjøre litt lenger fikk vi spart tid bort fra en ekstra sløyfe rutebussen tar.
Da folket kom kunne vi sette oss ved bordet og mor rakk å komme hjem til seg sjøl for kveldstell.
Elstemann skulle også komme, men ble ikke bra for kvalme og hodepine, så kanskje kommer han i dag.
Mellomste og hennes kjære ville ta bussen tilbake på søndag, for en fridag før hverdagen starta på igjen.
På søndag var været både surt og vått, så jeg syntes bare plankene som skulle ryddes kunne ligge. Og det er da det skjer, en nabo kjører forbi og vinker, samtidig som det blir vinket tilbake blir det tatt ett skritt tilbake der det står en blomstertønne…
Fallet var ikke til å unngå.
Det er bare å komme seg til lege, få tatt røntgen og funnet ut ståa. Han har det vondt.
Jeg blir sittende sammen med de i mange timer, det går ikke så fort på slike steder.
Røntgenbildet skal tolkes.
Til slutt måtte jeg dra, det begynner å mørkne og det har begynt å snø. Turen tilbake over fjella med snø som la seg som en slush substans, det var bare å ta i ro med den lille bilen. Jeg vil absolutt ikke skade flere lånebiler. Den holdt på å gå tom for bensin også, men kom meg fram.
Det var brudd, det ble gipsing og en dårlig slutt på en påskeferie for de som satt tilbake på akutten.
For meg var det godt å plassere seg i ro, hjemme igjen.
Og så går dagene videre, i går hadde yngstesøster fødselsdag, så vi hadde en liten forfeiring sammen med mor og litt mer feiring ut i uka.
Håper livet blir både rolig og snilt for både de jeg kjenner og meg sjøl en god stund, nå.
♥
Vær og føre, tang og ting, påske og kyllinger, tid og time for show.
Tiden er som den er, som alt bare er.
I dag tar jeg meg litt tid i min gule stol. Hva passer egentlig bedre enn en gul stol i påsken…
I dag får jeg besøk og er alt klart? Overhodet ikke… eller under hodet-.
– Jeg vil heller ha en mor som ikke er utslitt enn et rent golv, det var ene datter som skreiv dette i en melding.
Og det kan virke som jeg har blitt verna fra å stå på til utslittheten tar meg. Når kvelden kommer går det ikke mer, bare. Og jeg har en teori om at til sammen har det blitt litt mye, på en måte; Hjort, biler, mor, slitenhet, bekymringer og alt det andre over tid.
Jeg sitter her med vannglasset mitt, gurgla meg i saltvann først…noe jeg kom over skulle være lurt. Sikkert bare tull, men har gjort dette noen dager.
Måtte prøve det igjen likevel i dag, i går tålte jeg ikke å gurglinga, jeg ble skikkelig kroppssjuk og begynte å spy. Det samme skjedde etterpå da jeg skulle drikke ingefær/sitronvannet. Tror dette var en reaksjon på alt. Og alt kan jeg så klart ikke skrive om.
Men det er godt å sitte her, få bokstaver som skal ha en slags meining, opp på skjermen. Egentlig ganske artig denne øvelsen, skrive hummer og kanari…
– Skal vi møtes, en slekning spurte.
En grav som ikke hadde blitt plantet på. De som har gjort det begynner å bli for gamle.
I går sto jeg opp tidlig for å unngå alt folk på butikken, dro framom kirkegården og satte ned blomster både på fars- og besteforeldrene mine sin grav.
Følte ikke tiden min strakk til for å gjøre det til en sosial happening.
Har en annen kirkegård også, der er det fem graver uten blomster.
Jeg har sagt til barna at når jeg ikke bor i kroppen min, gjør de hva de vil. Ønsker de en grav eller et minnested, for meg er det greit om asken min blir strødd også. Det er barna som skal leve med at jeg er borte, ønsker de å plante blomster på en grav eller leve videre med minner uten plikt, er det deres valg. Håper ikke dette virker støtene, er klar over vi er forskjellig.
Jeg får ta de fem gravene uten blomster etter påske, en vakker vårdak med fuglekvitter.
Jeg gleder meg til gjengen kommer, har sett over soveromma. Skal re opp, skal kose meg med noen oppgaver til. For jeg syns det er koselig å ordne og det som er bra, uansett alt om «det er for mye», jeg har vært igang med å systimatisere en stund.
Vite hvor jeg har tingene, trenger å vite hvor ting er. Hodet mitt har så mange tanker, så mange muligheter, at jeg trenger oversikt og orden i rundt meg.
Men å rekke alt jeg har lyst til i dag, det gjør jeg nok ikke.
Nå har det snødd tett, men så kom sola og lyste opp alt det hvite. Det er vakkert og jeg er påskeglad over å sitte i en gul stol.
Nydelig dag til deg, hvor enn du er.
♥
Det er over, høytiders mareritt. Jeg har fortjent det som er min cravings om dagen.
Tirsdagen er plutselig her.
Gårsdagen ble en dag med koordinering. Skulle levere bilen som møtte en hjort. Regna med den måtte inn og jeg fikk en billøs påske.
Hadde også avtale med hjemmetjenesten som kom med en seng til mor. Avtalen med mellomste søster at hun skulle hente meg etter jeg hadde levert bil og så dra til mor for å begynte å rydde rommet senga skulle settes på. Mor var negativ til å skulle ligge i en slik seng. Så vi fant at den skulle settes på et anna rom og la senga til mor stå til bruk så lenge det går.
Jeg fylte opp tanken på lånebilen og fikk levert den. Nå fikk jeg en ny lånebil, en bitte liten en med gir.
Så da var all planlegging for i dag unødvendig for hjelp til kjøring.
Det var en periode fullt hus hos mor i går, senga kom på plass i det rommet far hadde hatt den siste tida, som siden hadde blitt et rom for lagring. Et annet rom ble lagerrom for alt fra plastavfall til støvsuger.
Jeg tok fatt i mors klesskap, som har vært i vilt kaos lenge. Mor har veldig mye klær, hun har vært svært forfengelig. Så håper det nå blir enklere for hjemmetjenesten, merka alle skapa inne på soverommet hennes.
Av og til kan jeg komme dit og de har tatt på mor klær som overhodet ikke passer sammen. For eksempel kan hun sitte der i undertøy oventil og en jakke. Eller en del av en kosedress og en annen del, som ikke hører til dressen. Nå gjør heldigvis ikke mor seg noe av dette virker det som. Men likevel…
Senga kom på plass, i dag skulle hun få montert opp en stang ved sin egen seng. Forsterkeren til høreapparetet ble kobla til av en trivelig og hjelpsom vaktmester. Usikker på hvor mye det var til hjelp for mor med denne dingsten.
I hvert fall var jeg ikke hjemme hos meg sjøl før utpå ettermiddag. Mellomste søster og mannen reiste opp til Trondheim lenge før jeg ble ferdig med alt. Men de var med en god følelse jeg dro derifra og alt som var ordna.
Med bil!
Og i dag var den store handledagen.
Fem butikker.
Starta med apoteket der det viste seg at de to tinga jeg skulle hente der hadde respten gått ut på.
Gikk så til handling for handling.
Matvarer!
Uante mengder dager med uante mengder folk som skal ha mat. Mens jeg er på butikken ringer yngste om at hun drar en dag før plana og kjæresten kommer en dag før plana, hit.
Mellomste er jeg usikker på hvor lenge blir og hennes kjæreste kommer en av dagene om han får låne bil.
Og eldste kommer, sier han, med eller uten kjæresten.
Jeg har planlagt pizza på torsdag, har noe mel som egner seg til pizzadeig. Jeg har noe helkjøtt som ikke ble brukt da det var feittirsdag, tenkte også å lage Borsjtsj og kjøpte inn høyrygg og rødbeter. Vurderte bacalao, men har kveite liggende… så det blir nok mat. Og jeg gleder meg til at alle kommer, om jeg må gjennom denne tørnen som heter innkjøp.
Men det å tenke mat til alle mårltid når jeg er vant til å ha enkelt hushold for meg sjøl, er en øvelse.
Fikk også kjøpt rødvin, må så klart ha lammelår… det er innkjøpt, og husker jeg glemte noe til det mens jeg nå skriver…
Fikk handla kattsand, mat og kosemat til pusene.
Da bilen snudde retning hjem, var det fantastisk. Jeg var glad for at ingen av avtalene om kaffebesøk etterpå ble noe av.
Og hjemme, etter ikke å ha spist, gikk jeg for det jeg har blitt hekta på; semuljegrynsgrøt. Skikkelig cravings.
Ikke riktig slankekost, men syntes jeg fortjente det.
Nå bør jeg både gjøre det og det, så får håpe noe av det blir.
Akkurat nå er jeg bare trøtt og orker ikke noe av det jeg burde orke.
(Og så gikk det plutselig en lang tid uten at jeg gjorde noe, for tida, den går uansett…).
♥
Fredagen er grå og kald. Huset i kaos, men det skal bli kos.
Etter hvert.
Og jeg jobber stadig på, men det blir ikke så mye etter. Det er dette med fingrer, motorikk og kropp, men tenker det skal bli.
Først i dag står handling på lista og to handlelister ligger på mobilen.
Jeg blir ikke enig med meg sjøl om tidlig- eller senere butikkbesøk. Det resulterer i at det ikke blir tidlig.
I dag ble Iris masete, hoppa opp i fanget og mjaua. Jeg begynner å kjenne igjen denne oppførselen. Og det stemte, Achia var borte.
Jeg gikk på badet, mens Iris spratt foran meg, men nei, hun var ikke i skuffen.
Døren inn til en liten bod hadde stått oppe, ut derifra kom Iris tidligere i dag. Jeg snakka med Iris og syntes jeg hørte et svakt mjau. Åpna døra inn til boden og der kom Achia ut og igjen var det ro og glede i flokken.
Vi trøyer oss.
I hvert fall skal jeg på butikk, hovedsakelig handle for mor. Litt til meg også. Denne helga blir en vanlig helg for meg.
Gjengen min kommer ikke før på torsdag, etter besøk hos både farmor og faren. Det er så mange de skal rekke over. Skilte foreldre og besøk også gjennom kjærester til deres familier, krever sitt av dem.
Mellomste søster kommer nok i løpet av påska, for å besøke mor. Men de har både hytter her og der, så de skal også til hytta på fjellet og blir nok der de fleste dagene. Vurderte om jeg skulle ta med mor hit noen dager, men slikt er vanskelig å planlegge når jeg ikke vet hvilke planer andre har.
Er så glad for at jeg kan ta det med ro i mitt eget kaos som skal bli kos innen torsdag.
Jeg rente også i høytidene før, først var det at jeg bodde andre steder og dro hjem til mine egne foreldre. Siden ble det et foreldrepar til som skulle besøkes, med mer og mer som skulle pakkes etter hvert som barna ble flere.
Jo, jeg kjenner det godt at det er skikkelig godt å være i ro. Ta turene opp i skogen eller ned til sjøen. Tenkte noen år at jeg ville komme meg inn til setra, vinters tid er det ikke kjørbart inn til den. Har bare overnattet der en gang aleine og da hadde jeg boffen, så jeg var egentlig ikke aleine.
Jeg fikk et strikka påskeegg fra en venninne, det skal henges opp og ønske folk velkommen i vindfanget nede.
Er planen.
Planer er lette og ha. Jeg må nok til å ta tak i tyngden av planer. Jeg hadde en gang en nabo som brukte å si når hun ble sittende for lenge; «dette blir det ikke kattunger av». Og det er vel noe med det.
Fin, fin fredag.
♥
