En midt-i-uka-dag er snart til endes. Jeg hører og ser og er heldig.
Egentlig er en enormt heldig når en både ser og hører.
Jeg hører på podkast.
Da jeg ble fryktelig trøtt og kjørte bil, noe som er upassende, fant jeg en podkast.
Er nok veldig glad i å høre. Liker å bli fortalt. Liker lydbøker. Liker podkaster.
Spesielt om det forteller meg noe jeg ikke vet, ikke har tenkt, ikke har hørt før.
Første arbeidsdag etter en uke ferie.
Starta med en møte på Teams. Etterpå jobbe på nett. Og så ble det en lang kjørerunde for å henge opp plakater. Det var da jeg ble så trøtt. I tillegg var veiene varierende. Det ble mildere, plussgrader. Etter veiene var det både bart, snø og is. Det hjalp å lytte til interessante ord.
Hos mor begynte det tømmes i kjøleskapet, så handling var også en del av oppgavene.
Hun ble glad for folk innom dørene. Koking av kaffe, smøre på noen lefser og sette på da Dagrevyen hadde sin lineære tid.
Da sovna jeg.
Nå er jeg hjemme. Klokken tikker på kjøkkenet.
Skal skifte på senga.
Nydelig.
I morgen er det jobb igjen.
Og så kanskje får jeg endelig satt deigen med brioche i morgen. Må ha loffen på frokostbordet i jula.
I 31 år har den vært en merkedag. 2. desember. Da kom mellomste.
GRATULERER!
I 10 år av åra har jeg lagt inn gratulasjon til henne her.
Med det skjønner jeg at denne bloggen ble 10 år dette året. Ser at første innlegg ble posta 16. januar i 2014. Det var et innlegg som pekte mot en annen blogg jeg hadde en stund (for så vidt har jeg den ennå).
I dag er det mellomste som fyller år.
Dette bildet er fra i sommer. Vi er på Tautra i Frosta. En nydelig tur.
I dag har hun en rolig feiring med sin kjære og samboer, lillesøster og hennes kjære. De spilte forskjellige brettspill fortalte hun da jeg ringte for å gratulere.
Feiringa var på lørdag.
De har gått fort disse åra, fra hun kom til verden på St. Olav. Vi bodde i Trondheim til hun var 4,5 år.
I dag er det i alle fall 31 år siden hun kom inn i livet mitt.
Denne tida når mørket omringer en for så å ta enda et bedre grep. Over en måned ennå, blir det verre. Jeg får tenne talglys.
Om en drøy måned snur sola. Da begynner det å lysne igjen.
Men nå får jeg tenne talglys.
For det er viktig å finne fram til det som er koselig.
Det som lager hygge.
Jeg kom nettopp opp fra kontoret.
Nå jobber jeg med jula. Et førjulsarrangement.
Tok sjansen og tok bilen i dag tidlig for å hente noen bøker på biblioteket. Så at regnet hadde pause. Kom meg nesten til sentrum. Da begynte det regne. Det regna likevel ikke så intenst som turen hjem på mandagkskvelden og det hjalp godt at det var lyse dagen.
Fikk første påmelding til arrangementet i desember også.
Kjørte innom bilverkstedet og de fant ut den var en stang som vindusviskerne var festa til som hadde gått i stykker.
Etter jeg var kommet hjem ble jeg ringt opp om at denne stangen kosta 7 tusenlapper. Men verkstedet skulle se om de fant brukte, de ville ikke rekke komme fram til fredagen når jeg har time på bilverkstedet.
Kjente jeg ble lei av at det skal være så mange problemer. Og jeg er klar over at bilen begynner å bli gammel. Det er mulig den begynner å koste for mye.
Skal ha den på EU-kontroll innen 1. mars.
Bil må jeg ha slik jeg bor.
Men det er ikke anna å gjøre enn gå på og finne løsninger.
Det er blitt kveld.
Jeg skriver litt, så finner jeg på andre ting… typisk meg. Litt fragmentert.
I morgen skal jeg ingen steder, bare jobbe og være hjemme.
Har vurdert om jeg skal begynne å bake til jul, for det er bare å fryse ned.
Sannsynlig er det ikke mitt valg en gang. Det valget blir nok gjort for meg.
Jeg sendte ut en snapcat.
For det er det jeg føler. Og det er det gjør.
Jeg har stort sett sett i veggen i dag.
Sjøl om jeg også har tatt en hel rekke med telefoner.
For det er denne morgendagen…
Valgets kvaler er om jeg klarer og det er kanskje ikke et valg, strengt tatt.
Og det går nok om jeg ikke drar, sjøl om det skulle vært et menneske til der.
På sommerens siste arrangement denne sommeren.
Det er konsert i morgen.
Jeg får våkne i morgen å se hvordan formen er
I dag sov jeg et godt stykke i ettermiddag.
De smertestillende tablettene slår meg ut og nakken er nok ikke bedre.
Men jeg ordnet meg med god mat til kvelds; reker med chili majones og avokado med en grov brødskive til, stekt kalkunbacon med dadler, vannmelon og fersken.
Nå er jeg veldig mett.
Ser på ungdom som konkurrerer i klassisk musikk.
Det er ikke den beste lørdagskvelden, men det er det en nakke som kan for.
Tiden vi går inn i nå er fantastisk. Den er grønn og den er skjønn.
Jeg var i butikken i dag og gikk ut med squash, blomkål, brokkoli, mandelpotet blant anna.
Middagen min ble stekt torsk i masse løk og squash, mandelpotet og en salat av erterbelger, tomat og salat. Jeg kunne hatt over litt sitron eller edikk, men den var godt likevel.
Og det som var ekstra godt var at jeg greidde å lage denne middagen.
For dagene (og nettene) har vært slik ingen ønsker seg.
I kveld er den litt bedre og det er godt.
Jeg greier å sitte på data, lese, svare og skrive.
Legen ringte meg i går kveld, så i dag har jeg henta sterke smertestillende, jeg har bestilt fysioterapi og rekvisisjon er sendt til MR. Legen mente at det hørtes ut som prolaps i nakken.
I dag var enda en finger tatt med inn i gruppen «de visne fingre sin forening». Og gjengen er mer intens visne. Det er faktisk ekkelt å skrive nå.
Tabletten har ikke hjulpet på de følelsesløse fingrene, men smerten er langt mindre.
Nå har jeg handlet for mor, besøkt henne, snakka med hjemmesykepleien om ståa, kontakta arbeidsgiver og snakka med flere angående gjennomføring av helgens arrangement. Og jeg tenker å dra dit, for jeg er ikke sykemeldt. Men tenker å gjøre det slik at jeg kan trekke meg om det blir for utfordrende.
Dette betyr at jeg ikke kan ta smertestillende minimum 8 timer før bilkjøring.
Jo, jeg kan så klart ta Paracet og kanskje virker de til da, det har de ikke gjort nå.
Så jeg går i hi fram til søndag.
Ellers må jeg bare være med på dette den tida det tar.
Nå skal jeg nok slippe den intense smertene og kanskje greier jeg å fungere litt også.
Men det er en grønn tid.
Og kunne fråtse i grønnsaker og frukt er så herlig.
Så sjøl om sommeren mot slutten lakker og jeg ikke kan kneise med nakken, så har vi en tid der vi kan høste over og under jorda, i trærne, i kjerr og busker.
Vi kan hermetisere, fermentere og sylte.
Derfor er det en fin tid, en god tid.
For høsten (litt vanskelig å skrive navnet) er også fin.
I morgen tar vi samme reisa, da er det sønnen som fyller år.
Siste juli fylte mor 92 år.
«Alle» var borte på dagen, som var midt i uka. Søstrene mine var opptatt, vi kunne ha bedt noen naboer. Men til slutt falt valget på at vi reiste nærmere byen, for da var det lettere for de som bodde der å komme dit.
Det var bare gjengen min som hadde anledning.
Her ankommer vi Orkdalen og det er en glad gjeng som møter oss, de er nettopp kommet fra Trondheim.
foto:ingrun
Vi gikk ut for å spise.
Mor var i strålende humør.
Men da hun skulle på toalettet viste det seg at Moon på Orkanger ikke hadde lagt til rette for handikappede og eldre. Toalettet lå i andre etasje og første etasje var høy, så trappa var lang. Mellomste datter skulle hjelpe henne opp, men halvveies opp i trappa valgte mor å snu.
Det ble en for lang trapp for en dame opp i nitti-åra.
Flaksen er at hun ikke er plaga med slikt som damer kan få problemer med etter barnefødsler.
Men maten smakte den, det var asiatisk mat.
Tror jeg også var ganske blid.
Jeg koste meg i alle fall.
Etterpå dro vi bort til der eldstemann og faren bor.
Mors tidligere svigersønn var også kobla på selskapet, for yngsteberta var fortsatt i Midtnorge etter bryllupet på Oppdal og da traff han henne også. Og så ble det en liten feiring for han også som går ut i pensjonistenes rekker.
Yngste hadde så lyst å få være med å feire mors dag. Så slik ble det et bra for oss alle.
foto:asbjørg
Det er godt å møtes, være sammen.
foto:ingrun
Vi hadde en fin dag og mor koste seg.
Spurte henne dagen etter om hun var sliten etter turen.
– Nei, ikke som jeg vet, svarte hun.
Vi trilla tilbake over fjella, eldstemann var med.
I morgen reiser vi tilbake, da er det hans tur til å fylle år.
Når en får livet på nytt, når en har lagt strabaser bak seg… Når det er mandag med regn og hele verden er god, da er det godt.
Våkne tidlig og vite at nå kan jeg bare stå opp, ordne meg og sette meg ned for å blogge…
Det er en ganske god følelse. Jeg skal ikke noe før klokka er 9 og tror det jeg SKAL gjøre i dag er kort og fort gjort.
Da jeg kom hjem i går var jeg slik jeg forventa og drøyde det ikke alt for lenge før natta fikk komme og dagen var omme.
Dagen var virkelig over!
Når jeg skriver dette nå og vet hva det betyr, føler jeg sterkt på en fantastisk god følelse.
Dette er over.
Denne dagen som har kosta, som jeg har strekt meg langt ut over hva som er bra og vært virkelig oppbrukt etter.
Nå kan jeg sette strek.
Skjønner du følelsen?
Så hvordan gikk dagen, denne dagen…
Den gikk bra.
Veldig bra.
Folk kom jevn utover hele dagen og ga god respons.
Det har heller aldri vært så mange folk til å få gjennomført arrangementet som i går.
Klippfiskens dag.
Slik sett har jeg aldri stressa så lite eller snakka med så mange. Og til tross for at været ikke var det beste, kom det folk.
På forhånd tok jeg kontakt med bedrifter som eier et ubebygd industriområde for å høre om vi kunne bruke området til parkering. Vi har en parkeringsplass, men den er ikke så stor. Og det var fullt, både plassen som hører til museet til og på industriområdet.
Her er minispelet om gründeren Jappe Ippes i gang, han som kom til Nordmøre på slutten av 1600-tallet og var den første som starta med klippfiskproduksjon. Området som museet ligger var en av hans baser.
Han livsreise inneholdt nok dramatikk.
Det er en monolog på 45 minutter og han som bærer rollen ga den liv.
Til takk fikk han som er produsent og han som bar rollen, en strikka «klippfisk» som er et sitteunderlag, til takk.
foto: Maria Fuglevaag Warsinska-Varsi
Det som er vanskelig ved slike arrangement er å vite hvor mye mat en skal kjøpe inn. Bacalao’en som var bestilt gikk akkurat opp, litt til overs som de som hadde hjelpt til fikk med seg. Vaffelrøra tok slutt like før forestillinga som var lagt til slutten på dagen. Men brus måtte jeg vei å kjøpe inn mer av.
foto: Maria Fuglevaag Warsinska-Varsi
Da alt var over, alle dratt, både publikum og hjelpere, holdt jeg på å glemme skiltinga. Fikk kjørt meg en runde og honka skilt inn.
På tur hjem stoppa jeg og fikk hengt opp plakater til neste helg, et langt mindre arrangement.
I dag skal jeg ha en kort arbeidsdag. Først mandagsmøte.
Etterpå noen telefoner.
Men ellers skal dagen få lov til å spasere rolig avsted.
Endelig ble det mat. Det smaker veldig godt når en venter lenge nok.
På tallerken ligger tre skiver hjemmebakt, grovt brød. Det ene har kyllingleverpostdei med rødbeter, det andre humus med tomat og agurk og det tredje roastbiff med agurkmix, løk, tomat, persille og remulade.
Så her skal jeg kose meg.
Klokka er halv tre og det eneste jeg har tatt inn er drikke.
Det vanlige.
Men hadde havremelk i matchate’en.
Nå står et glass med kefir klart. Jeg syns kefir er godt.
Det er lørdag. Jeg måtte jobbe litt i dag også. Legge inn priser for morgendagens salg. Vi skal selge bacalao og pølser med brød i tillegg til det vi bruker. Og hvordan er det med vippsnummer og vekslepenger til forestillinga. Fikk også vite at det kommer en båt som er verna, på besøk. Det måtte også annonseres.
Jeg kjenner det er helt greit at det er siste året med dette ansvaret. Tenkte litt slik i mitt stille sinn, at på de åra jeg har hatt dette ansvaret har jeg blitt ganske drilla. Nå har jeg heldigvis med meg hjelpere.
I morgen er det tidlig på og i morgenkveld skal jeg legge føttene høyt opp og vifte med tærne.
Tenk det, etter 14 år i denne stillinga er det siste sommeren jeg kaver med dette.
Jeg har begynt å rekne ned; Om jeg tar ferien på slutten av arbeidslivet mitt betyr det at jeg har igjen ti og en halv måned.
Og det er så klart mange tanker og følelser som kommer etter disse åra.
Tenker jeg skal bli meg sjøl igjen, som jeg var i den unge meg.
I mange år var morsrollen det viktigste, en gedigen runde på slipestenen. Virkelig langt unna historiene som fortelles i søtladne amerikanske filmer. Etter det fikk jeg endelig innpass i yrkeslivet, etter krasjet og betaling av jappetid, sår og skrubba opp etter åra der livet ikke ville det samme som meg. Et arbeidsliv jeg også fikk lære et par lekser i.
Nå skal den gamle meg fortsette med all lærdom, alt liv som den unge meg ikke hadde.
Det er vilt spennende.
Men først morgendagen.
Og så noen måneder til.
I dag skal jeg bare være hjemme. Hjemme uten en omdreining av hjul og ratt.
Da jeg var ferdig i går med innkjøp for jobb og morgendagens arrangement, henta jeg mor for at hun kunne være med ut for å se mer enn det hun ser fra sitt eget hus da jeg skulle handle til henne. Kokte så kaffe og var sammen med henne etterpå, hun er mer med når hun får folk å snakke med, så klart. Etter far døde ble jeg den hun følte var den stabile til stede for å snakke med, sa hun. Og jeg vet det. Sa bare at jeg ikke er far. Jeg kan ikke ta hans rolle med å være tilstede.
Da jeg kjørte hjem var klokka blitt halv tolv, i en rundkjøring ble jeg stoppa i en politikontroll. Ja, faktisk i rundkjøringa!
Sertifikat og blåsing.
Jeg overrasker meg sjøl med den laidbacke holdninga jeg inntok. Vanligvis får jeg høyere puls av politi, uten at det er noen grunn.
Da jeg ikke fant sertifikatet med det samme, det lå ikke i vesken men i en av lukene i bilen, så var det ikke antydning til hurtigere puls. Og da poitidama sa at jeg bare ta med meg røret jeg hadde blåst i, spurte jeg om det var for at jeg kunne ramme det inn. Riktig en «moroklump» var jeg. En kan alltid overraska seg sjøl med å ikke være den en tror en er.
Mens jeg har skrevet har jeg spist opp maten.
Jeg skal hylle meg inn i lørdagen. Kose meg i mitt eget selskap.
Det er så godt å bare være uten å skulle…
Fordi kan jeg.
Fordi jeg kan.
Ønsker akkurat deg som har lest hit, en fantastisk fin lørdag.
Slutten av juli med alt sitt. Dager som går, år en får. Livet vi lever og alt i rundt.
I dag reiste døtrene tidlig.
Bussen kom og de for.
Det har vært noen hyggelige dager. Sønnen reiser siden i dag.
Jeg har blitt feira. Fødselsdagene begynner å bli voksne.
Yngste pynta kaka med alderen i banan.
Vi hadde spiste kyllingfajitas og pavlova.
Hun som hadde reist lengst syns det var godt å kunne klemme mormora si igjen.
De møttes i påska, så det blir ikke så ofte som da hun bodd i Trondheim.
Det kan forekomme tullete humør når vi møtes, ikke uvanlig.
Latteren satt løst.
Vi hadde det hyggelig.
Om mellomste følte vi hadde seira, vites ikke. Må høre om det er victory hun understreker her…eller om det er noe anna hun har i tankene. Skal jeg spørre om det siden eller kanskje svarer hun her.
Her svinger yngste seg ut med tallerken sin etter middagen.
Ved kaffebordet tror jeg det kom litt mer politikk på bordet.
Mener lillesøster og eldstemann er i konsentrasjon om Amerikanske forhold. Mens mellomste sin samboer lytter til meningsutvekslingene og tenker sitt.
Og jeg vet ikke om det er tanken på et annet kontigent som er mitt fokus, heller er tanken kanskje at hvordan blir dette…
Dette å bli eldre og eldre, hva bringer det.
Det var uansett en hyggelig bursdag. Det ble snakka, ledd og diskutert slik det er rundt bordoppdekningen i dette huset.
Vi har det trivelig.
Jeg skal videre inn og fram, mens jeg likevel er her og nå.
Alltid det.
Har også bestemt meg for å øke fokuset på nåtida. Være i den. Slippe meg fri. Slippe fritt det som har vært ufritt. Bare være og legge tanker som ikke behøver særlig plass, bort.
For veien og alt en er i, uansett om en har nådd 66 år, er så spennende.
Det er så mye en kan lære, oppleve og forstå.
Alltid mer.
Om det er latter, politikk eller mye av alt det andre.
