Leeeenge før jul bestilte jeg bladet til Randi Lind. Hun som har den fine bloggen «Natheless».
Jeg har i flere år bestilt bladet hun hvert år skriver, tegner og tar bilder til.
Bladet kom tidlig og jeg la det bort. Tenkte jeg skulle ta det fram i adventstidene, men den gikk så fort. Da julaften blinka med alle lysa sine var bladet fortsatt borte.
Her tror jeg faktisk ikke bladet er tema, men det er yngste fra julekvelden.
I dag var vi framme ved da en skulle vært 4 år og hatt en bror i 5. klasse.
Romjula.
Men å gå ut var ikke det som var så lurt. Det var glatt, eldste datt da de skulle ut på et lite julebesøk.
Jeg begynte med en intens leting da det var blitt mindre folk i huset.
Jeg gikk gjennom papir som skal gåes igjennom. den aller siste plassen jeg så var i en korg med samla papir som skal sorteres.
Der… Der lå konvolutten.
Like lukka som da den kom. Jeg åpna den endelig.
Og der, der kunne jeg ta bladet fram.
Og endelig kunne jeg bla gjennom det.
Mellomste ville også se.
Jeg fortalte at Randi står for alt; innhold med fortellinger og ideer, illustrasjoner, layout og få blada trykt og distribuert. Mellomste uttrykte at hun syns det er en veldig stor kreativitet å stå for alt dette.
Ellers rekkes det i rekkene.
I dag stoppa bussen nedenfor huset og tok med seg de to eldste.
Mor vil hjem, så etter hvert skal vi kjøre henne. Yngste reiser også til nyttårshelga, hele gjengen skal feire i Trondheim. Jeg er bedt, men tror det blir for krevende med Trondheimstur på glatta. Så om jeg tar kvelden bare i selskap med meg sjøl eller feirer sammen med mor, gjenstår å finne ut av.
Nå har det vært masse folk hele jula, så om jeg har nyttårshelga for meg sjøl tror jeg bare det vil være godt.
Julen ser ut som en jul. Hvite jorder og trær med snødekte grener. Det er stille i huset.
For et renn det har vært, men om ikke alt ble ferdig ble det jul allikevel…
Forberedelsene startet i uker før høytiden. Plutselig var jeg i gang med julegavene. Brukte en hel søndag på første gaven, en gave jeg plutselig visste hva skulle være. Ett av tilbuda som kom seilende inn i mailboksen på en dag jeg ikke vil handle en ting, fanga meg likevel.
Tilbud på en fotobok.
En drøy uke før jul, en grå dag da det første snøfallet hadde regnet bort, tok jeg med meg saga til skogs.
Regndråpene hang på greinene.
Og treet fant jeg uten mye leting.
Fra jeg var lita har jeg vært vant til bruken av furu, så juletreet må være et furutre. Det er en tresort det vokser mye av på nordvestlandet.
Det var et veldig passende tre.
Målsetningen om at det skulle være full jul kvelden før lille julaften ble ikke helt slik jeg hadde sett for meg, men juletreet ble pynta.
I god tid før jul kom fotoboken. Det er ikke så enkelt å finne gave til noen som har levd over 90 år. Så en bok med minner håpte jeg ville være en fin gave. Jeg var nervøs da jeg åpna boken, nå hadde jeg unngått det meste av tekst, men likevel…
Og kvaliteten på bildene-.
Jeg var spent.
Bladde meg utover og fikk en uventa reaksjon, tårene kom, av mine egne bilder som jeg sjøl hadde plukka ut. Bildene og minnene ble liksom litt sterke.
Men tenk om dette slo til på samme viset hos henne som skulle få gaven…
Så var julen i gang. Barna kom hjem, om en med noe mer dramatikk, men når alt går bra er det bra.
Yngste og jeg kjørte for å hente mor, samtidig pynta vi det søte, lille juletreet hos henne og pakka kofferten og tok henne med oss.
Endelig var julekvelden her med middag.
Vi var åtte til bords.
Og så det som var kveldens høydepunkt i mange år.
Oppakning.
En av de første gavene som blei pakka ut var denne.
Boka.
Fotoboka.
Og mor forsvant inn mellom permene.
Hun var helt bortevekk med boka.
Hele familien henne, tilbake til da far levde.
Noe fra hennes egen ungdom.
Barn, barnebarn og oldebarn.
Boka traff. Den var midt i blinken. Både mor og døtrene mine ble rørt.
Mor sier det jeg håpte på, at hun så flere og flere ting ved hver gang hun så i boka.
Og hvor mange ganger hun har sett den til nå, vet jeg ikke.
Men det er mange.
Den skal ligge framme, på bordet der hun bruker å sitte har hun sagt.
Og meg gleder det veldig, at gaven jeg brukte en dag på – traff.
Bokomslaget er fra 80-tallet, mor og far besøker meg og vi er på tur på Bygdøy. Før vi drar dit får vi alle en storveies nyhet, det er kommet en lita jenta til verden. Mor og far er blitt besteforeldre til det første barnebarnet.
De var lykksalige.
I boka er alle de som kom og de som er dratt.
Ellers var mor skeptisk på å reise bort, hun grudde seg.
Mor er slik, hun gruer seg. Men etter hun kom hit har hun det så bra, folk rundt seg hele tida. Hun sover godt. Tror nesten hun ikke har lyst hjem.
Barna er her alle tre. Men i dag blir vi bare fem til middag for i dag reiste faren. Søster mi og datteren hennes kommer ikke i dag. Så slik rusler jula avgårde.
Den roer ned.
Det har vært hektisk, men vi har har delt. Alle har tatt ansvar for «sin» middag. Det blir mer kaos, mer rot, men det må en bare tåle. Og å slippe kontrollen, det kan kanskje være det verst.
I går fikk jeg gått meg en tur med mellomste.
Julekvelde viste det seg at kostholdet i det siste og julens mat ikke var forenlig. Så om kvelden ville ikke kroppen beholde all den feite maten… Men gleder meg til normalt kosthold. I morgen skal vi forresten ha søtpotetsuppe. Vi har det fint, det er andre dag i jul og enda noen dager igjen av 2023.
Vesle juleaften og sola har snudd. Kan det bli bedre… Akkurat det kunne det kanskje, men verre har det også kunna vært.
I år pynter jeg til jul på en helt ny måte.
Som en bulldoser. Jeg skyver alt framom meg.
Halve stua er vaska og juletreet pynta…så arbeider meg framover fra et hjørne.
Jeg har jobba etter innfallsmåten, litt her og litt der.
Da yngste datter sto trøtt og skinnende oppe i kjøkkenet, etter turen oppover landet, utbøt hun;
– nå fikk jeg julestemning…
Det var da hun så den kaotiske kjøkkenøya og benkene i rundt. For det var så klart ikke slik jeg så det for meg, det er det aldri.
Etter hundre år i tralten bør jeg vite dette. Jeg får ikke til den perfekte jula, men jeg lar meg ikke stresse. Vi skal ha det koselig uansett.
Det falt også noen ord i går kveld om at folk vil feire her, for de kommer. Og ja, vi har det stort sett veldig hyggelig. Litt familiedrama kan nok forekomme her også, når voksne barn er samla og alle har sitt.
Men jeg vil si at kosen har hovedplassen, om ikke har jeg ikke orka. Og som jeg sa i sted, jeg tror ikke dette ligger helt for meg… men storveies julefantasier har jeg.
Juletre før lyset har kommetJuletre etter det har blitt lyst
Først kom mellomste med buss. Hun er ikke frisk, hoster som en hurre, så hun hadde bedt meg om å hjelpe henne med bagasjen. Bussholdeplassen er litt lengre borte.
Bussen kom, stoppa nedenfor huset og bussjåføren hoppa ut for å hjelpe. Før han gikk inn ville han ha juleklem, får håpe han ikke tok med seg basselurker. Tror denne bussjåføren har fått sansen for mellomste, det er ikke første gangen han ville ha klem.
Sønnen rakk ikke bussen og skulle komme med neste buss.
Oppover landet fulgte jeg de to som kjørte bil. Da de endelig stoppet utenfor huset var det godt, turen hadde gått bra. Den verste turen var likevel de siste kilometerne, fra Kyrksæterøra. De opplevde det samme som meg, levende bil.
Da hadde vi begynt å spekulere på hvor eldste ble av, vi oppdaga at bussen hadde passert for lengst. Han skulle framom faren, det viste seg at han hadde ikke det.
Ikke tok han telefonen.
Mellomste hadde fått melding fra han i totida, om at han tok en senere buss.
Vi var en stund i uvisse.
Han hadde jobbet med julegaveverksted natta før… han kunne ha sovnet av…
Men det kunne ha skjedd noe også.
Glad var vi da vi endelig fikk telefon fra han, han hadde sovnet. Men vi fikk også vite om at det hadde vært dramatikk, det hadde tatt fyr i noe søppel på et stadie han hadde vært fryktelig trøtt…
Tankene rundt hva som kunne skjedd vil jeg ikke slippe til.
Nå er to hjemme og eldste kommer i dag sammen med faren.
I kveld skal vi gå til dekket bord. Før den tid er det en del som må på plass.
Jeg burde ha kunnet splitta meg opp i flere eksempel, men det kan jeg ikke.
Men aller først skal vi kose oss med en brødskive med aspik. Tenk, i år har jeg laget aspik. Føler meg skikkelig som et eksemplar av 70-tallet. Men det ble skikkelig godt, mellomste fikk smake i går og da brøt hun ut;
Når en sovner i stolen sin midt på ettermiddagen og ikke vet verken opp eller ned fordi tankene er helt slått av.
Slik har jeg det nå.
Helt i ørska.
For jeg har vært å handla.
Slik vilt handla… som en full sjømann på land, er det ikke det det heter, ALT som skal til.
Blomster og gaver, til og med sprit. Planen er å lage eggelikør.
Tanken var å komme seg veg veldig tidlig i dag. Som du skjønner ble det med tanken. Natta var ikke helt slik en ønsker seg.
Men så satt jeg der da, i bilen med en handleliste så lang som en ulykke.
Det er noen ganger jeg har ønsket at jeg var minst to.
Veien gikk dit det var pol, som betyr en liten fjellovergang. Da jeg skal kjøre ned igjen oppdager jeg det, det er glatt.
Veldig glatt.
På tur ned tar bilen over styringa, midt i en sving med bil i mot. Det var ikke eneste gangen jeg var redd det kom til å gå riv ruskende gale.
For det fortsatte.
Bilen var plutselig blitt en levende farkost med sin egen vilje… føltes det som.
Den virra, plutselig skar den ut hit eller dit. Sjøl om farta ble tatt ned følte jeg meg veldig usikker på hvordan dette ville gå.
Jeg er av dem som liker å kjøre og føler meg trygg bak rattet. Men ikke i dag, tror aldri jeg har opplevde det slik.
Det virka ikke som andre biler hadde det på samme viset, spekulerte om det bare var hjula mine som var glatte -.
Etter handlinga grudde jeg meg for hjemturen. Jeg tror jeg kjørte 40 kilometer i timen mye av veien, og når det kom biler bak meg kjørte jeg ut. Og det gikk bra, hjemveien føltes også bedre… men jeg hadde fått skrekk i meg på turen dit, så valgte å ta det med ro.
Jeg VILLE komme hjem hel.
Muligens var det dette som slo meg så ut, jeg fikk pynta opp med lys utenfor før jeg tok med alt pikk og pakk inn.
Etterpå, etter et par brødskiver, sovna jeg. Da jeg våkna hadde det gått en time og jeg visste altså ikke verken opp eller ned…
Men etter hvert må jeg -, må jeg alt som jeg må…
Vet ikke helt hvilken ende jeg skal starte, men tror det kan være lurt å begynne med kjøleskapet. Legge alt på plass. For jul er en tid en ikke skal sulte, for å si det slik.
Snakka med barna, de kommer alle i morgen kveld. To fra Trondheim og ei fra Oslo.
Hos eldstemann er det julenisseverksted. Mellomste hadde blitt forkjølt med bulderhoste, oppfordra henne til ta dagen med ro. Yngste skal sitte på med et søskenbarn og jeg håper veiene i sør er mye bedre strødd, skal være glad når de er framme.
Neste dag, lillejulaften skal vi hente mormoren. Faren kommer også da, om han er frisk nok, forkjølelse der også.
Da skal det være full jul med lutefiskmiddag om kvelden.
Jul er et krevende stykke arbeid, men jeg gleder meg.
I går var det også handling, moren min hadde bare en ullskjorte og skulle så gjerne hatt flere. Jeg kjørte inn til sentrum, tenkte å besøke en bruktbutikk der. Det var glatt i går også og butikken lå opp en bakke, så det var risikabelt å komme opp.
Da jeg var oppe var døren låst, butikken var stengt, sto en lappe på døra at den var åpen et par timer i dag… men da fikk det være.
Det ble i alle fall skjorter mor. Sjøl hadde jeg et par gavekort, så faktisk ble det en kjole på meg. Nå inneholdt den polyester, noe jeg har blitt enig med meg sjøl at jeg IKKE skal kjøpe. Men det ble likevel som jeg gikk for denne kjolen.
Brukskjole.
Tenkte på juleantrekk, lenge siden jeg hadde fått meg noe… men det fikk være.
Fant ut at jeg måtte til å mate fuglene igjen. Etter denne hendelsen HER, ble det så jeg slutta. Nå ble det kjøpt inn en riktig stor mater. Håper ikke hakkespetten kommer tilbake for å ødelegge den også.
Kjørte innom mor med skjortene og tok en liten pause der.
Hjemme hos meg sjøl starta det å blåse, så fikk det for meg at no var det løsna taksteiner igjen. Derfor flytta jeg bilen før jeg la meg, så den ikke skulle bli ødelagt av takstein.
I dag ser det likevel ut som at takstenene ligger på plass. Tenkte litt på om en kan bli ødelagt av å streve så med et hus, at en rett og slett begynner å innbille seg ting.
I alle fall sov jeg ikke helt godt som jeg starta innlegget med
Så her er ringen slutta, jeg er framme ved utgangspunktet.
Sjøl må jeg til å virke, har nok å gjøre. For det er visst nok snart jul (etter gammeldags tidsregning).
Kan ikke sitte her å sende bokstaver ut på nett, så å er det mange nok ord i dette innlegget.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag… er det mandag, er det mandag…
Men det var nok i går. Vi er ved tirsdag. Og her dangler jeg innom. Tror jeg er for trøtt til å dra fram noe fornuft i kveld.
Sist natt overnatta jeg hos mor. Det var meldt så ille vær at jeg syntes det var best.
Egentlig hadde jeg en stressa versjon av meg sjøl i gårkveld. Så da mor ville at jeg skulle hjelpe til med å se etter klær, var det langt over min kapasitet. Tror ikke hun likte helt det. Men i dag, i dag var en ny dag.
Jeg fant fram og hengte tilbake og noe hang jeg ut.
Lillejulaften skal hun innover til oss, så da får jeg pakke ned og hjelpe til med den biten. Ellers skal vi pynte treet og julepynte litt hos henne, før vi drar hit.
Har meldt fra til hjemmetjenesten og kjøkken.
Det er bare noen små korte dager til.
Fikk vaska kjøleskapet hennes og tatt fram julekoppene, så kom meg ikke på hjemvei før utpå dagen.
Da ble det suppe som jeg laget i går.
Blomkålsuppe.
Etterpå, en stund etter pakka jeg en liten bag.
For er litt stolt av meg sjøl.
I kveld var det to aktiviteter jeg kunne være med på, akkurat som jeg behøver være med på en aktivitet.
Det ene var julebord og det andre var trening…
Jeg valgte trening.
Godt fornøyd med meg sjøl av valget.
Ellers er listen lang, mye igjen. Til julen kan feires. Men jeg gleder meg.
Og de prater, prater og prater. De kommer inn på julepynt som blir laget på skoler og i barnehager. For mange er ikke den pynten bra nok for de mange møblerte hjem. Noen tar den ikke fram, andre henger den på sted den ikke syns.
Jeg kjenner jeg faktisk blir opprørt. Litt slik følelsemessige blir jeg ordløs eller ordfattig.
Og mens jeg skriver popper noe annet opp. Til sommeren har jeg lyst til å lage en utstilling der temaet er barneleker. Barneleker gjennom noen tiår. Noen fikk laget miniredskap som en rive eller kjøpt en dukkevogn.
For hvordan blir barn tatt med inn i verden de blir født i?
Fikk de dukkevognen for underholdning eller for å bli dugende mennesker som voksne…
Hvor mye tid har blitt og blir brukt på barndommen. Hvilken plass får et barn i sin oppvekst. Plass til å bli dugende…på ordentlig.
Barndommen er grunnmuren til det voksne mennesket en skal bli. Er menneske vil alltid ha med seg barndommen, hvor mye ble lagt til rette for at den «grunnmuren» skulle være trygg på den du ble.
Hvor mye må repareres etter en barndom?
En er faktisk et menneske når en er et barn også. Et helt menneske. I starten er en helt hel, før de voksne menneskene begynner omformingen til den en blir. Avhengige av hvor HEL de voksne er.
Et barn vil kanskje legge sin sjel i oppgaven med å lage julepynt. Hva sier det barnet når den pynten ikke blir fin nok å pynte opp med.
– Du holder ikke mål, lille venn.
Det du har lagt din glede og tid i er ikke bra nok. Din innsats og dine følelser er ikke det som passer inn i vårt hjem.
Bildet er tatt av olga volkovitskaia fra Pixabay
Du blir aldri eldre enn det barnet du var, men du kan lære å bli annerledes, for den du var holdt ikke mål.
Og det er klart en skal utvikle seg gjennom naturlig utvikling fra barndommens rike, men en er alltid bra nok, det en gjør holder mål og må bli bekreftet fra det ståstedet en har. Innsatsen en gjør når en er 4 år er like viktig som det en gjør som 30 åring.
Formen du skal ha er allerede der før du blir født, du skal passe inn. Du må du forandre deg til å passe inn.
Husker jeg som barn så andre barn som absolutt oppnådde det jeg sjøl ønsket meg, for eksempel popularitet. Jeg registrerte at latteren kunne tiltrekke seg andre, men jeg husker jeg tenkte at jeg kunne ikke leke å være noen andre enn meg sjøl. Jeg kunne ikke le masse om det ikke var naturlig, for det ville være som å bygge min egen «mur» ustødig.
Og jeg er enig med det barnet jeg var, vi må håpe på å få en stødig «grunnmur» for livet vårt.
Nå skal jeg ikke uttale meg om barn får det bedre av fargerike leker, som artikkelen skriver om – barn på tidlig 1900-tall hadde nok ikke så mange fargerike leker. Men mange ble dugende mennesker. Og mange ble grunnleggende trygge på seg sjøl og noen konstruerte den tryggheta. Da som nå.
Jeg syns likevel at om et barn har hatt stor glede og har lagt mye innsats i å lime bomull på en vedskie og personliggjort den til en nisse, skal slippe å bli refusert allerede som 4 åring. Fordi det ikke passer stilen i hjemmet.
Det er tida der innlegg om baking av mangt dukker opp. Her kommer det et til. Eller gjør det det…
Etter gårsdagens lutefiskmiddag, som forresten var fantastisk nydelig…helt fantastisk nydelig, dro vi innom butikken.
Ja, mor ble med og det var bedre enn at hun satt ute i en bil.
Det som er fint med butikken på en lørdagskveld er at det er lite mennesker der. Det var det av andre ting også. Sukkerhylla var tom, men det kunne være at jeg hadde stående sukker i matboden. Kjøpte for sikkerhetsskyld brunt sukker.
Vi trilla i gjennom butikken og i vogna havna mel, melk, smør og gjær.
Så etter å ha kjørt mor hjem, bært opp ved, varene hun handla og de andre oppgavene som må gjøres, ønska jeg henne god natt og kjørte hjem.
Men jeg kjøpte ikke hjortetakk.
Tusen takk.
Hjemme var det tomt for det, viste det seg.
Og sukker.
Litt i sukkerboksen og litt mer i den rause sukkerstrøeren.
Da orka jeg først ingen ting.
For fikk også et anfall med å bli i helt elendig form da jeg var hos søsteren min… regner med at det ble litt for mye mat inn i mitt nåværende matregime.
Hjemme ble jeg sittende en god stund. Så en ny episode av en serie jeg ser; “Draumanes hus” på NRK, eller det som er originaltittelen “Das Haus der Träume”.
Da jeg endelig fikk samla meg, samla posene og plukka fram oppskriftene, da oppdaga jeg at både sukker og hjortetakk begrensa planene.
Jeg fikk gått i gang med havregrynskjeks og fruktbrød, begge deigene skulle stå over natta.
Det som ikke ble kjørt i gang var en deig til tjukklefse og smultringer.
Så det blir helt sikkert to bakster i dag. Og kanskje får jeg også laga telemarkslefse, kransekake og en gjærbakst.
Planer er letter å ha.
Nå syns jeg også mat er artig og i jula skal jeg i alle fall ha hjemmebakt og mest mulig hjemmelaga. Når jeg resten av året prøver å lage det meste fra bunnen orker jeg ikke for mye av kjøpmat i jula heller.
Men noe blir det så klart.
Utenom det jeg har nevnt, har jeg lyst til å lage goro, berlinerkranser, pepperkaker, glassmestersild, humus… nei, det her blir bare en kjedelig oppramsing-.
Det blir akkurat det som blir.
Jul blir det om jeg ikke baker noe.
Og det gjenstår alt som heter handling.
Ja, ja…
Det er bra å ha lyst til mye, og så er jeg glad for alt jeg får til.
Som du skjønner, dagen i dag har planer.
Men jeg håper også jeg får gått meg en tur ut. Kanskje jeg skal finne meg et juletre…
Jul med din glede… sier jeg bare.
Det viktigste er at vi som blir samla har det fint sammen.
Fram og tilbake er det like langt, er det sagt. Men en kjenner det, etterpå, både turen fram og tilbake.
Det er søndag og jeg har tent et lys.
Nå sitter jeg her, fyrer på ovnen og koser meg.
Radioen står på og sender ut kaskader av musikk.
For litt siden gikk jeg på soverommet og tok ut en eske av skapet.
Den har stått der i mange år. Tror den havnet der gjennom far, da hans søster døde, at det var noe hun hadde fått, men aldri vært brukt. Så kom det hit av en eller annen grunn.
Et varmeteppe.
Et tepper for gamle folk, har jeg tenkt.
Og jeg var ikke det.
I dag tok jeg det fram, jeg skal skru det på om litt.
I går satte jeg meg i bilen i retning Trondheim.
Det var så vakkert.
Kaldt og vakkert.
Og glatt.
Hadde kjørt et stykke da jeg møtte skiltet. Veien er stengt, sto det.
Litt usikker på hva jeg skulle gjøre, kjørte jeg tilbake og tok en annen vei. En smal og bratt vei som jeg ikke vil ha valgt, men det går bra når en tar det med ro.
Etterpå fikk jeg vite det var et bra valg, for veien hadde vært stengt i timer. En trailer hadde kjørt inn i en berghammer og fisken som ble frakta hadde havnet i veibanen.
Fotoapparatet fikk jeg ikke tid til å dra innom butikken med, jeg må levere det inn. Det funker ikke. Sist jeg var innom for å levere det sendte de det med meg.
Fra Orkanger gikk turen rett til Trondheim, etter å ha bytta bil.
Og så var vi framme.
Vi skulle feire mellomste, det var 30 år siden hun kom til verden.
Her er jubilanten.
Ikke en illustrasjon at vi var uklare. Nesten alle kveldens bilder ble slik.
Men kvelden ble glitrende.
Jubilant og samboer hadde nettopp flytta inn. De som bodde her inn til nettopp, var også her fordi de måtte tilbake til Trondheim med flyttebilen.
Her går de bortover stuegolvet på det som til for noen få dager siden var deres.
Og plutselig så leiligheta annerledes ut, enn hva den hadde vært.
Men begge leilighetene er like koselig, på hvert sitt vis.
Vi spiste og etter hvert begynte stua å fylles med ungdommer.
Veldig hyggelige folk. De fleste hadde jeg møtt før og flere var min gjeng. Fikk snakka nesten med alle. Stemninga var fin, latteren satt løst.
Og tema alder var oppe. Hovedsaken til det var nok at vi to gamle var der, opphavet til henne som fylte år.
Vi var der en stund.
Men så var det tids for sjåfør og far å ta turen tilbake.
Og jeg hadde drukket to glass vin, og var litt småsliten av å være sosial.
Så da klemte vi alle, tok på oss og gikk ut i kulda.
Jeg hadde vært forutseende og tatt med meg dyna mi. Nå hadde jeg også fått tilbud om overnatting på Ranheim hos søstera min også, men syntes det var greit å bevege meg i riktig retning.
Jeg skulle bruke et rom som hadde vært en bod, men er et isolert soverom.
Likevel…
Varmen ville ikke komme og det var iskaldt sjøl om det til og med sto en liten varme på.
Til slutt måtte jeg stå opp å kle på meg mer klær, uten at det hjalp. Vurderte om jeg skulle ta med meg dyna inn i stua.
Likevel, jeg hadde sova. Men våken hadde jeg vært et utall av ganger.
Så starta jeg bilen, dvs. den ville nesten ikke starte. Den måtte bare stå å gå mens jeg tok meg en god varm kopp med kaffe og spiste et egg.
Snakka litt om jula.
Så var jeg på tur igjen.
Glatt, men det hadde vært strøbil ute.
Over fjellet var det noen stedet -22.
Men vakkert.
Det var så nydelig.
Bildet under er fra forrige kveld, med de hvitrima trærne og himmelen i pasteller så slik ut i dag også.
Hjemme var det å tenne opp i ovnen, ellers har jeg bare spist.
Vurderte om jeg skulle ut å gå, men tillot meg å ta det med ro.
Høre musikk.
Tenne det første lyset.
Bare være og nyte en rolig ettermiddag og kveld.
Snart skal jeg slå på det elektriske teppet, for i kveld vil jeg ha en varm og god seng. Ikke kjenne på kuldebroer og iskalde legemsdeler. Jeg er gammel nok til å bruke teppet.
Tror aldri jeg har opplevd så kald en natt.
Men jeg tror det kan være litt sunt.
Og i hvert fall gleder jeg meg til en varm seng i kveld.
