Slutten av juli med alt sitt. Dager som går, år en får. Livet vi lever og alt i rundt.
I dag reiste døtrene tidlig.
Bussen kom og de for.
Det har vært noen hyggelige dager. Sønnen reiser siden i dag.
Jeg har blitt feira. Fødselsdagene begynner å bli voksne.
Yngste pynta kaka med alderen i banan.
Vi hadde spiste kyllingfajitas og pavlova.
Hun som hadde reist lengst syns det var godt å kunne klemme mormora si igjen.
De møttes i påska, så det blir ikke så ofte som da hun bodd i Trondheim.
Det kan forekomme tullete humør når vi møtes, ikke uvanlig.
Latteren satt løst.
Vi hadde det hyggelig.
Om mellomste følte vi hadde seira, vites ikke. Må høre om det er victory hun understreker her…eller om det er noe anna hun har i tankene. Skal jeg spørre om det siden eller kanskje svarer hun her.
Her svinger yngste seg ut med tallerken sin etter middagen.
Ved kaffebordet tror jeg det kom litt mer politikk på bordet.
Mener lillesøster og eldstemann er i konsentrasjon om Amerikanske forhold. Mens mellomste sin samboer lytter til meningsutvekslingene og tenker sitt.
Og jeg vet ikke om det er tanken på et annet kontigent som er mitt fokus, heller er tanken kanskje at hvordan blir dette…
Dette å bli eldre og eldre, hva bringer det.
Det var uansett en hyggelig bursdag. Det ble snakka, ledd og diskutert slik det er rundt bordoppdekningen i dette huset.
Vi har det trivelig.
Jeg skal videre inn og fram, mens jeg likevel er her og nå.
Alltid det.
Har også bestemt meg for å øke fokuset på nåtida. Være i den. Slippe meg fri. Slippe fritt det som har vært ufritt. Bare være og legge tanker som ikke behøver særlig plass, bort.
For veien og alt en er i, uansett om en har nådd 66 år, er så spennende.
Det er så mye en kan lære, oppleve og forstå.
Alltid mer.
Om det er latter, politikk eller mye av alt det andre.
Plana var å starte på jobb fra morgenen, jeg har noen telefoner å ta. En del å organisere.
Jeg kom hjem mye senere i går enn tenkt. Men det ble en hyggelig dag. Skriver mer om det etterpå.
Da jeg pakka ut var det noe meget uheldig jeg ikke fant. Mobilen var kommet ned på rødt nivå. Jeg slo av blutooth for å spare strøm. For i den unødvendige hektiske morgenen ser jeg for meg at jeg pakka ned både øretelefoner og lader i veska med strikking. Strikkinga ble liggende urørt gjennom dagen, mobilen hadde ikke behov for å lades, men øretelfonene var i bruk.
Da jeg skulle ta laderen opp, fant jeg den ikke.
Nå har jeg lett gjennom veska for ørtende gang, jeg har saumfart bilen, jeg har leita der leiting var naturlig…
Nope!
Ingen lader å oppdrive.
Ser for meg at den må ha falt ut av veska da jeg var hos mor i går, så dagen i dag, etter te og anna drikke og etter blogginnlegg, må starte med en biltur. Inn til mor. Så håper jeg at den ligger der.
Litt strek i regninga, dette. Men lader må jeg ha når mobilen straks lader ut.
Men bunnen på meg har det topp.
Dagen i går, som starta så unødvendig travelt, bare fordi tida galopperte for fort avgårde, starta med henting av mor. Vi hadde 10 minutter på oss til timen med fotbehandling og jeg så det skar skar seg.
Fikk vite, da jeg ringte for å si ifra, at det var en liten forsinkelse der også.
Så da satt vi der med føttene våre.
Undersåttene.
Klare for behandling.
Alt gammelt ræl skulle bort, tykk hud, negler som sprengte, livet skulle bli nytt.
Senke føttene ned i fotbadet og bare nyte.
Nå har jeg blitt litt kilen på mine eldre dager, men det var bare å bite tenne sammen.
Og etterpå, gå ut i sommeren med gode føtter, mor under armen og en hel dag foran, var helt greit.
– Kan vi kjøre oss en tur opp i Aurdalen, spurte mor.
Og så klart kunne vi det.
Blomster og nyslåtte plener, barn som leika seg på trampoline.
Mor så og nøt.
Etterpå var det butikk, traff et søskenbarn som ville takke mor for gaven til hans runde år og tok en prat med henne. Vi tenkte også å ta turen opp til sykehjemmet, der en tante var. Men så hadde ikke mor fått satt i høreapparata og det var i middagstiden, slik utsatte vi det besøket. Vi tok turen nedom kirkegården og jeg fikk luka på fars grav – men den trenger litt flere blomster. Far var også så glad i blomster.
Da vi kom hjem var vi begge sulten, jeg skulle lage middag.
Hadde funnet noen kjøttkaker i fryseren, så det ble det. Jeg spiser nesten aldri kjøttkaker, så det smakte med surkål, gulrot, nypotet, tyttebær og brun saus til.
Akkurat da, etterpå, orka jeg ingen ting, ikke rydde, ingen ting. Jeg bare sovna der i stolen og det gjorde godt.
Før jeg fikk dratt hjem kom mellomste søster oppom. De er kommet og er på ferie i leiligheten sin. Hun hadde med seg jordbær og en fot som hovna opp utover kvelden. For de hadde vært ute ved en hytte de har, der hadde hun hoppa på svaberga som om hun var ung. Det var ikke så lurt, hun hadde skjønt det med det samme, før skaden.
Ble med henne inn i leiligheten etterpå, hun ville vise hva hun hadde pussa opp. Vi ble sittende å snakke om barn og barnebarn, for de av oss som har det. Og hvor rart det er at vi som vokste opp så tett med mange søskenbarn, at det er blitt en avstand til dem. Skulle tro det motsatte hadde vært mer naturlig. Men det handler kanskje om at alle er så opptatte av seg sjøl og at ingne av oss er så flinke til å stille spørsmål til hverandre.
Interessant og drodle over slikt.
Men til slutt satte jeg kursen hjemover. Da hadde dagen forandra seg, fra de høye himler til det lave skydekket.
Og i dag regner det. Men i morgen kommer finværet tilbake. Det har for så vidt ingen ting å si for meg. Jeg skal jobbe uansett. Nå må jeg ta turen for å finne laderen (eller kjøpe ny) og komme meg i jobb.
I kveld er det jonsok. Lengste dagen er ikke lengste dagen. For den har vært.
Men det er søndag og det er jonsok. Vi feira i går, med rømmegrøt. Laga den fra grunnen hjemme først. Med spekemat etterpå. Pakka med oss alt og mer til.
Vi dro til mor.
Først tok vi oss en stopp på en rasteplass.
Mellomste tok noen dansetrinn.
Egentlig hadde vi en ispause, noe jeg ser absolutt fornøyd med.
foto.asbjørg
Søsteren min med datter kom også inn til mor.
Vi satt inne, været var litt småsurt og utrygt for regn.
I dag har jeg vært på jobb.
Første åpne dag på museet.
Det kom ikke mange folk. Ene sommervikaren kom innom, så det ble en omvisning for henne.
Ellers var mellomste med, noe som var veldig hyggelig.
Hun reiste tilbake til byen i dag.
Jeg fant ut jeg skulle poste innlegg fra tidligere feiringer av jonsok.
I dag trenger jeg ro, mest av alt. Ro og så gjøre litt. Det har vært en mye og mangt.
Men snart, om litt, skal jeg ha ferie. Ferie midt på sommeren. Det er lenge siden det. Jeg har kanskje sneket til meg en uke i juni. Ellers har ferien pågått etter kveldene har blitt mørke, i august og noen gange bikka over i september.
Og dagene og ukene forsvinner i det berømte tempoet.
Nå har det vært mye jobb.
Sist lørdag var det et minispill på museet, mandag var jeg igjen utover til museet.
Tirsdagsmorgen var det å sette seg bak rattet.
Sendte en snapp til yngste, kjæresten hennes er herifra.
Hun spekulerte på hva jeg gjorde der.
Jeg skulle videre, opp i Sunndalsfjella.
Både møte og sosialt med jobben.
Nydelig sted.
Et jaktslott.
Om kvelden var jeg veldig sliten, da opplevde noe rart. Inne i huset ble jeg svimmel og kvalm. Nesten som kroppen vibrerte. Det forsvant når jeg gikk ut og kom tilbake inne igjen.
Vurderte om jeg skulle kjøre hjem igjen. Men nesten fire timer bak rattet inn i natten orka jeg ikke. Følelsen forsvant utpå kvelden og neste dag var den borte.
Utenom denne opplevelsen var det hyggelig. Vi som jobber sammen er stasjonert så mange forskjellige steder, så fint å møtes. Snakke sammen om jobben. Men dele fra det private livet også. Henne jeg delte rom sammen med og jeg ble liggende å snakke lenge, delte felles erfaringer. Det kan også være godt, møte folk en har erfaringer felles med.
Om morgenen tenkte vi å bade, men da blåste det sinte små bølger på vannet og regna. Vannet da vi kom opp så slik ut,
Ned fra fjellet hadde vi denne stoppen som jeg la ut bilder fra i forrige innlegg.
Mandagens skoleformidling fikk bra. Andre gangen jeg kjørte dette opplegget. Men det kjennes i etterkant. Det var 20 barn som ble fordelt på fire grupper.
Jeg fortalte om utedoen. Fire timer med å snakke om utedo holdt.
Det er sommeråpning nå på søndag. Egentlig skulle det åpnes en lekeutstilling, men tidsplana holdt ikke når jeg blant anna ble liggende syk i to viktige uker. Så det blir bare en rolig dag med åpning av dørene, salg av kaffe og vafler og eventuelt omvisning. Mellomste kommer utover i helga, egentlig skulle hun synge barnesanger og kanskje kan hun gjøre det likevel. Vi ser da, for det blir en ne’på dag museumsdag.
Jeg må gjøre noe forarbeid før helga i løpet av dagen og i morgendagen. Må utover for å sjekke i løpet av dagen i morgen at vinden som er meldt, ikke har gjort noen skade.
Og så må jeg framom mor i dag, bør nok handle også.
Det er alltid oppgaver.
Men akkurat nå er det godt og sitte i sitt eget hus. Drikke matchateen og limevannet. Se på solglimta som flimrer utenom vindua, vinden som rusker i bladverket. Kjenne på at jeg eier meg sjøl.
Jeg har lagt bak meg et renn som jeg følte satte meg ut på forhånd, men atter en gang kom jeg gjennom. Akkurat nå føler jeg meg litt mørbanka, fysisk sliten. Men jeg sitter her med mitt.
Tok meg også tid til å stikke innom gamle naboer fra et tidligere liv, på turen hjem. Vi var naboer i ni år.
Snart skal jeg legge meg ned på golvet, på en matte jeg har lagt ut. Og så skal jeg sette på appen min med lazy bevegelser. For å bli litt mer bevegelig, paradoks nok.
Endelig kan jeg ha en liten tid til å bruke litt mer tid her inne også.
Det er godt.
Har du et innlegg du var spesielt fornøyd meg, enten som du skrev eller las og som du vil anbefale meg å lese…
Den roligste 17. mai ever går av stabelen i dag. For meg. Ikke noe stress, for det har det vært mye av opp gjennom åra.
Gratulerer med dagen.
Det er så godt å bare ha ro. Faktisk skal dagen feires sammen med meg sjøl. Og jeg syns det er fint, Nå er jeg en bråkebøtte, så helt greit jeg sitter her og «bjeffer» for meg sjøl.
Våkna klokka fem, hostekule på hostekule og renselse måtte til. Nasen var mer enn tett. Jeg pakke på et par Ibux og sovna. Våkna klokka ti, i et svettbad uten sidestykke. Feberen hadde sluppet taket. Håper bare den holder seg på normalen.
På mobilen lå meldinger og snapper med gratulasjoner og norske flagg.
Tanker på de forskjellige liv folk har, bare innen den gruppen mennesker jeg kjenner.
Det kom noen refleksjoner både over detter og mine mange 17. mai’er. De kommer deisende ned i minnet mitt her jeg sitter. Bunadskjorter som kanskje ikke var ferdig strøket. Slips og smykker. Påsmurte smørbrød og gjerne en kake. Tog i Trondheim, Orkdal eller helt tilbake til min egen barndom i Mjosundet. Der vi ropte «hurra» og sang de riktige sangene mens vi traska etter grusveien uten musikkorps.
Eller alle åra i Oslo og bo et et steinkast unna slottet uten knapt nok komme meg bort på slottsparken. Jeg var nok der noen ganger, for husker følelsen av alle folka og sperringene. Men greidde nok ikke være oppe tidlig nok.
Eller i sener år, etter jeg flytta hit, noen år brukte vi å møtes, barna, faren og jeg, til middag. For et par år siden hoppa vi over den tradisjonelle og bevega oss ned til sjøen for grilling, det var en spesiell og fin feiring.
Men det har også vært mange år der jeg tok med meg foreldra mine og de siste åra bare mor, ut i samfunnshuset på lapskaus, kakespising og kaffe.
I år kommer ikke mor seg i vei, lillesøster er der hos henne, men hun har for høy bil til at mor kommer seg inn + at mor trenger støtte. Den blir for dårlig om hun som skal være med sitter i rullestol. Så de feire dagen hjemme hos mor.
Husker spesielt under koronaen, da vi ble oppfordra til å gå ut på terrasser å synge nasjonalsangen. Vi gjorde også det, men far satt inne i stua og sang denne siste 17. mai’en han levde. På sjøen kjørte båter i tog og det snødde.
Noen av de jeg kjenner kom hjem fra sjukehuset i natt og noen ble sendt dit i dag. De har også feiringer som er annerledes enn de bruker.
Mor ble oppringt av en dame, i samtalens løp hadde hun fortalt mor at jeg hadde covid. Så det er meir enn jeg sjøl til og med veit.
Folk ass.
Noen sliter med for stor hus og for mange gjester, der alle bidrar til feiring og lunsjbordet. For det skal være veldig perfekt.
Andre bidrar til frivillighet og tar sin dont.
Og over alt blafrer flagget.
Her står tv’n på. Toga på slottsplassen går i reprise. Der marsjerte en Nordmørs-bunad over skjermen også.
Og himmelen er blå på tv’n også.
Her har det skyet mer over, så det er godt over til solstreif.
Døtrene har jeg snakket med. Hun som hadde jobbet ut over natta tok seg en sein morgen uten kav. Hun og kjæresten skulle opp på Bislett på lunsj, ellers skal hun på igjen til kvelden for å jobbe. Hos mellomste gikk det på Cola, samboer hadde tatt over stafettpinnen når det gjaldt oppkastsyke. Men hun syntes det var morsomt å kunne sette ut flagg på balkongen før hun tok seg en tur ut for å kjøpe mer Cola.
Sønnen har jeg ikke snakka med ennå. Men siden fikk vi oss en riktig lang prat.
Det er mange måter å feire dagen på. Fra nord til sør, fra øst til vest. Fra nystrøkne bunadsskjorter til liggende under en dyne der spying er eneste aktivitet.
Jeg koser meg med dagen i selskapet med meg sjøl. Helt greit å være inne i sin egne tanker, tenke, se gjennom mangfoldet på langs og tvers.
Håper flest mulig har en fin og god dag, om du er sammen med mange eller er sammen med deg sjøl.
Ellers deler jeg innlegget med Utifriluft sin helgeutfordring; Flagg.
Av og til må skyggen være det beste. Der en kan se på omverdenen uten å delta. Finne skyggen og la den gjør de godt.
Som barn ville jeg gjerne stå i lyset fra spottene, så jeg ønsket bare noen skulle forstå det. Men fordi jeg var et stille barn var det ingen som så det. Lærerne plukka ut bare de som var frampå.
Jeg levde så mye i tankene, de var det ingen som kunne fortelle meg hvordan skulle tenkes. Jeg så på de voksne og tenkte de ikke forsto så mye. Jeg så på de som var jevngamle og syntes ikke de så helheten dårlig.
På stueveggen henger et bilde av vår familie. En spontanhandling om å dra innom fotografen på et bybesøk.
I åra etter kommenterte moren min at vi ikke hadde på oss smykker, mor er glad i å pynte seg.
Vi barna er ikke så smilene akkurat på bildet. Husker fotografen som prøvde å få oss til å smile.
Jeg syntes han var så dum, gjorde alle disse teite greien for å få oss til å smile. Så jeg fikk gitt beskjed til søstrene mine at dette skulle han ikke få oss til å gjøre. Tror at om hadde kommunisert direkte, sagt noe om at om vi smilte, har det sett hyggelig ut. I alle fall snakka direkte, ikke leke klovn.
For tankene gjorde seg opp meninger om det de observerte.
Nå er dette nokså lenge siden. Søstrene mine lar seg ikke diktere og jeg har heller ikke behov.
I dag har jeg heller ikke det behovet for å være i spot, fordi jeg har ikke noe behov for å bevise. Men fordi tenker jeg.
Denne helga må jeg bevege meg i skyggen i ordets rette forstand.
Jeg vil ikke ha godt av masse sol og varme.
Prøvde meg på et møte på Teams tidligere i dag, det var som svetten dreiv.
Jeg fikk også ringt legekontoret, det var kanskje det beste før alle fridagene.
– Hva kan jeg hjelpe deg med, sa legen.
Og jeg sa at egentlig ønsket jeg at han gjorde meg frisk.
Etter en enkel konsultasjon fastslo han at det var virus. Og så klart var det greit, at jeg ikke var døden nær, for å si det slik.
Så jeg må leve i skyggen, den fineste 17. mai på manns minne må jeg holde meg inne. Borte fra folk og ståk.
Hadde noen planer gjennom helga, men de får bare passere.
I morgen får det bli tv’n og meg. Ingen 17. mai frukost eller god middag. Ingen kaker og snakke med folk jeg kanskje bare møter dette dagen. Ikke noe tête-à-tête, som lå inne som plan.
Jeg skal befinne meg i skyggen, ikke møte noen, bare feire dagen alene.
Faktisk tror jeg det blir riktig fint. Helt greit med en nasjonaldag i skyggen.
Jeg har kjøpt meg masse is og skal være riktig barnslig og spise så mange som jeg vil.
Og når jeg kommer opp i dette området tar jeg bilder. Må ta bilder, masse bilder.
Etter jobb la jeg i vei, koden huska jeg heldigvis å ta med. Fant fram merkepinner, men da jeg kom opp skjønte jeg at de var kjørt ifra.
Det er denne Stikk Ut løypa, som vanligvis ikke har blitt klar før i juni.
I år kunne den nesten vært klar til 1. mai, men veien var enda litt bløt. I dag ringte jeg og sa at de kunne merke den som åpnet.
Merkepinnene er kanskje litt falma, men det skal gå fint å følge stien innover.
Sola varmet, hadde med både ullgenser og vindjakke – men det gikk helt fint å gå i en ermeløs topp..
En del av veien går på berg slik som dette. Det er en lett tur.
Over henger disse berga. Vet ikke om dette er Ørneknubben…
Så ligger vannet der.
Det glitrer iherdig.
Straks nede ved vannet.
Her er jeg kommet inn til enden. I år var det ikke mye grønt langs vannkanten.
Vannet ha gått mye høyre, noen steder var sanden rubba sammen.
Jeg setter meg ned for å hvile og drikke. Bestemmer meg for å ta noen selfie, greier ikke slutt å smile for det er så fint.
Men så ser jeg det, en ensom svane.
Rundt omkring ligger det noen hvite fjær.
Håper ikke det er maken til svanen som svømmer rundt på vannet, sine fjær. Ønsker det er en ung svane som ikke har funnet maken sin. Fikk vite fra en venn at svaner som mister maken sin sørger seg til døde.
Etter en pausen får jeg satt på koden.
Går litt videre inn i bjørkeskogen.
Bakken er dekket av hvitveis.
Hvitveis.
Hvitveis og elv, summing og fugler. Det er som alle cellene i kroppen suger opp inntrykka som legger seg inni meg som en stor glede.
På returen ser jeg svana har forflytta seg dit jeg nettopp hadde vært, den holdt seg på god avstand.
Med solglitter i øynene klartra jeg meg opp igjen. Og det lysegrønne bladverket glitra også, nesten som diamanter.
Jeg plukka med meg de små blada for å tørke til te. Men da jeg skulle se etter krøp det flått blandt blada, så det får stå ute til i morgen.
Nå er jeg skikkelig trøtt og det skal bli så godt og legge seg.
Til natta vil jeg drømme om at den ensomme svanen finner seg en make.
Plutselig landa en fridag ned midt i uka. En fridag som lover gull og grønne skoger.
Grønne skoger begynner det å bli. Mai har åpna dørene inn til tilværelsen og Yr viser andektig opp mot 20 varme. Det er som en blir stille langt inn i sjelen.
Jeg har vært ute flere ganger etter jeg pakka ut den ene kassen med sommerklær i dag. Tok på meg en fillete shorts over hårete legger.
Har det noe si?
På radioen synger Anne Grete Prøys «så fri er jeg»… og akkurat det er jeg.
Ut av kranen, kranen som var tørr i går kveld, sildrer det vann. Naboen var oppe og ordna, de skulle spre møkk og med det gikk brønnen tom. Vanninntaket hadde vært dekket av grus. Nå er det bare masse i luft i mine rør… som fører til rør, men det blir.
Må kanskje ut å henge opp flagget.
Henger det opp og på benken står jordbærplanter og vil.
Tok fram et par krukker, skal plante ned et par avleggere.
Så får de jord på røttene.
Det er så mye jeg vil gjøre.
Gjøre i glede.
Kua ble ferdig i går, ferdig tegna og hun som skal ha den var fornøyd.
Må bare jobbe med fontene.
– Jeg syns føttene er greie, jeg, sa hun. Og så lo vi begge to.
Da hun spurte hva jeg ville ha for jobben sa jeg melk. Uprosessert melk.
Fikk også gått igjennom skatten i går, fikk lagt inn noe.
Tenk det, det er 1. mai.
Det er forskrekkelig også.
Blir nesten kvalm -.
Teksten til utstillinga i sommer er ikke ferdig. Artikkelen jeg skal skrive skal være ferdig i utgangen av denne måneden. Jobb rundt formidlinga som må på plass, folk som må på plass…
Nei, dette vil jeg ikke tenke på i dag. For egentlig er dette artig, alt er artig, men det er tida…
Og angående tida, fikk telefon fra lillesøster i går.
– Skal vi finne på noe, sa hun.
Snakka om berlinerboller og kaffe, men hadde bare to boller. Sa at jeg ikke er så glad i berlinerboller, så de kunne mor og hun spise. Og at i går var jeg ikke i stand til å legge noen planer, men at vi burde så klart møtes på dagen.
Så må prøve det.
Prøve å få til alt.
Skulle også vært oppe på fjellet for å satt opp ny kode på Stikk-Ut løpa. Men har utsatt åpninga, for syns veiene kunne festne seg litt før det åpner. Ser turene har øka i kommunen og tenkte at jeg burde få til en tur i uka, det har jeg hatt godt av. Nabokommunen har også turer. Fikk også invitasjon dit, foreslo tur.
Det er så alt for lett å finne på noe, ville, så mye jeg vil.
Dagen er i alle fall i gang og jeg er i gang. Akkurat nå drikker jeg min kopper og glass. Ingefærshoten står klar, men tror likevel jeg har hatt noe rusk i systemet – har vært litt snufs, uten at det egentlig har vært noe, så kanskje er det på grunn av ingefærshoten det ikke har brutt ut.
