Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Den roligste 17. mai ever går av stabelen i dag. For meg. Ikke noe stress, for det har det vært mye av opp gjennom åra.

Gratulerer med dagen.

Det er så godt å bare ha ro. Faktisk skal dagen feires sammen med meg sjøl. Og jeg syns det er fint, Nå er jeg en bråkebøtte, så helt greit jeg sitter her og «bjeffer» for meg sjøl.

Våkna klokka fem, hostekule på hostekule og renselse måtte til. Nasen var mer enn tett. Jeg pakke på et par Ibux og sovna. Våkna klokka ti, i et svettbad uten sidestykke. Feberen hadde sluppet taket. Håper bare den holder seg på normalen. 

På mobilen lå meldinger og snapper med gratulasjoner og norske flagg. 

Tanker på de forskjellige liv folk har, bare innen den gruppen mennesker jeg kjenner. 

Det kom noen refleksjoner både over detter og mine mange 17. mai’er. De kommer deisende ned i minnet mitt her jeg sitter. Bunadskjorter som kanskje ikke var ferdig strøket. Slips og smykker. Påsmurte smørbrød og gjerne en kake. Tog i Trondheim, Orkdal eller helt tilbake til min egen barndom i Mjosundet. Der vi ropte «hurra» og sang de riktige sangene mens vi traska etter grusveien uten musikkorps.

Eller alle åra i Oslo og bo et et steinkast unna slottet uten knapt nok komme meg bort på slottsparken. Jeg var nok der noen ganger, for husker følelsen av alle folka og sperringene. Men greidde nok ikke være oppe tidlig nok.

Eller i sener år, etter jeg flytta hit, noen år brukte vi å møtes, barna, faren og jeg, til middag. For et par år siden hoppa vi over den tradisjonelle og bevega oss ned til sjøen for grilling, det var en spesiell og fin feiring.

Men det har også vært mange år der jeg tok med meg foreldra mine og de siste åra bare mor, ut i samfunnshuset på lapskaus, kakespising og kaffe.

I år kommer ikke mor seg i vei, lillesøster er der hos henne, men hun har for høy bil til at mor kommer seg inn + at mor trenger støtte. Den blir for dårlig om hun som skal være med sitter i rullestol. Så de feire dagen hjemme hos mor.

Husker spesielt under koronaen, da vi ble oppfordra til å gå ut på terrasser å synge nasjonalsangen. Vi gjorde også det, men far satt inne i stua og sang denne siste 17. mai’en han levde. På sjøen kjørte båter i tog og det snødde.

Noen av de jeg kjenner kom hjem fra sjukehuset i natt og noen ble sendt dit i dag. De har også feiringer som er annerledes enn de bruker.

Mor ble oppringt av en dame, i samtalens løp hadde hun fortalt mor at jeg hadde covid. Så det er meir enn jeg sjøl til og med veit.

Folk ass.

Noen sliter med for stor hus og for mange gjester, der alle bidrar til feiring og lunsjbordet. For det skal være veldig perfekt. 

Andre bidrar til frivillighet og tar sin dont. 

Og over alt blafrer flagget.

Her står tv’n på. Toga på slottsplassen går i reprise. Der marsjerte en Nordmørs-bunad over skjermen også.

Og himmelen er blå på tv’n også.

Her har det skyet mer over, så det er godt over til solstreif.

Døtrene har jeg snakket med. Hun som hadde jobbet ut over natta tok seg en sein morgen uten kav. Hun og kjæresten skulle opp på Bislett på lunsj, ellers skal hun på igjen til kvelden for å jobbe. Hos mellomste gikk det på Cola, samboer hadde tatt over stafettpinnen når det gjaldt oppkastsyke. Men hun syntes det var morsomt å kunne sette ut flagg på balkongen før hun tok seg en tur ut for å kjøpe mer Cola. 

Sønnen har jeg ikke snakka med ennå. Men siden fikk vi oss en riktig lang prat.

Det er mange måter å feire dagen på. Fra nord til sør, fra øst til vest. Fra nystrøkne bunadsskjorter til liggende under en dyne der spying er eneste aktivitet.

Jeg koser meg med dagen i selskapet med meg sjøl. Helt greit å være inne i sin egne tanker, tenke, se gjennom mangfoldet på langs og tvers.

Håper flest mulig har en fin og god dag, om du er sammen med mange eller er sammen med deg sjøl.

Ellers deler jeg innlegget med Utifriluft sin helgeutfordring; Flagg.

Takk til hennes utfordring.

♥

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Av og til må skyggen være det beste. Der en kan se på omverdenen uten å delta. Finne skyggen og la den gjør de godt. 

Som barn ville jeg gjerne stå i lyset fra spottene, så jeg ønsket bare noen skulle forstå det. Men fordi jeg var et stille barn var det ingen som så det. Lærerne plukka ut bare de som var frampå.

Jeg levde så mye i tankene, de var det ingen som kunne fortelle meg hvordan skulle tenkes. Jeg så på de voksne og tenkte de ikke forsto så mye. Jeg så på de som var jevngamle og syntes ikke de så helheten dårlig.

På stueveggen henger et bilde av vår familie. En spontanhandling om å dra innom fotografen på et bybesøk.

I åra etter kommenterte moren min at vi ikke hadde på oss smykker, mor er glad i å pynte seg.

Vi barna er ikke så smilene akkurat på bildet. Husker fotografen som prøvde å få oss til å smile.

Jeg syntes han var så dum, gjorde alle disse teite greien for å få oss til å smile. Så jeg fikk gitt beskjed til søstrene mine at dette skulle han ikke få oss til å gjøre. Tror at om hadde kommunisert direkte, sagt noe om at om vi smilte, har det sett hyggelig ut. I alle fall snakka direkte, ikke leke klovn.

For tankene gjorde seg opp meninger om det de observerte.

Nå er dette nokså lenge siden. Søstrene mine lar seg ikke diktere og jeg har heller ikke behov. 

I dag har jeg heller ikke det behovet for å være i spot, fordi jeg har ikke noe behov for å bevise. Men fordi tenker jeg. 

Denne helga må jeg bevege meg i skyggen i ordets rette forstand. 

Jeg vil ikke ha godt av masse sol og varme.

Prøvde meg på et møte på Teams tidligere i dag, det var som svetten dreiv.

Jeg fikk også ringt legekontoret, det var kanskje det beste før alle fridagene.

– Hva kan jeg hjelpe deg med, sa legen.

Og jeg sa at egentlig ønsket jeg at han gjorde meg frisk.

Etter en enkel konsultasjon fastslo han at det var virus. Og så klart var det greit, at jeg ikke var døden nær, for å si det slik.

Så jeg må leve i skyggen, den fineste 17. mai på manns minne må jeg holde meg inne. Borte fra folk og ståk.

Hadde noen planer gjennom helga, men de får bare passere.

I morgen får det bli tv’n og meg. Ingen 17. mai frukost eller god middag. Ingen kaker og snakke med folk jeg kanskje bare møter dette dagen. Ikke noe tête-à-tête, som lå inne som plan. 

Jeg skal befinne meg i skyggen, ikke møte noen, bare feire dagen alene. 

Faktisk tror jeg det blir riktig fint. Helt greit med en nasjonaldag i skyggen.

Jeg har kjøpt meg masse is og skal være riktig barnslig og spise så mange som jeg vil.

Gratulerer med morgendagen.

♥

Advarer først som sist, her er det masse bilder. Det var denne koden jeg måtte få på plass.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Og når jeg kommer opp i dette området tar jeg bilder. Må ta bilder, masse bilder.

Etter jobb la jeg i vei, koden huska jeg heldigvis å ta med. Fant fram merkepinner, men da jeg kom opp skjønte jeg at de var kjørt ifra.

Det er denne Stikk Ut løypa, som vanligvis ikke har blitt klar før i juni.

I år kunne den nesten vært klar til 1. mai, men veien var enda litt bløt. I dag ringte jeg og sa at de kunne merke den som åpnet.

Merkepinnene er kanskje litt falma, men det skal gå fint å følge stien innover.

Sola varmet, hadde med både ullgenser og vindjakke – men det gikk helt fint å gå i en ermeløs topp..

En del av veien går på berg slik som dette. Det er en lett tur.

Over henger disse berga. Vet ikke om dette er Ørneknubben…

Så ligger vannet der.

Det glitrer iherdig.

Straks nede ved vannet.

Her er jeg kommet inn til enden. I år var det ikke mye grønt langs vannkanten.

Vannet ha gått mye høyre, noen steder var sanden rubba sammen.

Jeg setter meg ned for å hvile og drikke. Bestemmer meg for å ta noen selfie, greier ikke slutt å smile for det er så fint.

Men så ser jeg det, en ensom svane.

Rundt omkring ligger det noen hvite fjær.

Håper ikke det er maken til svanen som svømmer rundt på vannet, sine fjær. Ønsker det er en ung svane som ikke har funnet maken sin. Fikk vite fra en venn at svaner som mister maken sin sørger seg til døde. 

Etter en pausen får jeg satt på koden.

Går litt videre inn i bjørkeskogen.

Bakken er dekket av hvitveis.

Hvitveis.

Hvitveis og elv, summing og fugler. Det er som alle cellene i kroppen suger opp inntrykka som legger seg inni meg som en stor glede.

På returen ser jeg svana har forflytta seg dit jeg nettopp hadde vært, den holdt seg på god avstand.

Med solglitter i øynene klartra jeg meg opp igjen. Og det lysegrønne bladverket glitra også, nesten som diamanter.

Jeg plukka med meg de små blada for å tørke til te. Men da jeg skulle se etter krøp det flått blandt blada, så det får stå ute til i morgen.

Nå er jeg skikkelig trøtt og det skal bli så godt og legge seg.

Til natta vil jeg drømme om at den ensomme svanen finner seg en make.

♥

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Plutselig landa en fridag ned midt i uka. En fridag som lover gull og grønne skoger.

Grønne skoger begynner det å bli. Mai har åpna dørene inn til tilværelsen og Yr viser andektig opp mot 20 varme. Det er som en blir stille langt inn i sjelen.

Jeg har vært ute flere ganger etter jeg pakka ut den ene kassen med sommerklær i dag. Tok på meg en fillete shorts over hårete legger.

Har det noe si?

På radioen synger Anne Grete Prøys «så fri er jeg»… og akkurat det er jeg.

Ut av kranen, kranen som var tørr i går kveld, sildrer det vann. Naboen var oppe og ordna, de skulle spre møkk og med det gikk brønnen tom. Vanninntaket hadde vært dekket av grus. Nå er det bare masse i luft i mine rør… som fører til rør, men det blir.

Må kanskje ut å henge opp flagget.

Henger det opp og på benken står jordbærplanter og vil.

Tok fram et par krukker, skal plante ned et par avleggere.

Så får de jord på røttene.

Det er så mye jeg vil gjøre.

Gjøre i glede.

Kua ble ferdig i går, ferdig tegna og hun som skal ha den var fornøyd.

Må bare jobbe med fontene.

– Jeg syns føttene er greie, jeg, sa hun. Og så lo vi begge to.

Da hun spurte hva jeg ville ha for jobben sa jeg melk. Uprosessert melk.

Fikk også gått igjennom skatten i går, fikk lagt inn noe. 

Tenk det, det er 1. mai.

Det er forskrekkelig også.

Blir nesten kvalm -.

Teksten til utstillinga i sommer er ikke ferdig. Artikkelen jeg skal skrive skal være ferdig i utgangen av denne måneden. Jobb rundt formidlinga som må på plass, folk som må på plass…

Nei, dette vil jeg ikke tenke på i dag. For egentlig er dette artig, alt er artig, men det er tida…

Og angående tida, fikk telefon fra lillesøster i går. 

– Skal vi finne på noe, sa hun.

Snakka om berlinerboller og kaffe, men hadde bare to boller. Sa at jeg ikke er så glad i berlinerboller, så de kunne mor og hun spise. Og at i går var jeg ikke i stand til å legge noen planer, men at vi burde så klart møtes på dagen.

Så må prøve det.

Prøve å få til alt.

Skulle også vært oppe på fjellet for å satt opp ny kode på Stikk-Ut løpa. Men har utsatt åpninga, for syns veiene kunne festne seg litt før det åpner. Ser turene har øka i kommunen og tenkte at jeg burde få til en tur i uka, det har jeg hatt godt av. Nabokommunen har også turer. Fikk også invitasjon dit, foreslo tur.

Det er så alt for lett å finne på noe, ville, så mye jeg vil.

Dagen er i alle fall i gang og jeg er i gang. Akkurat nå drikker jeg min kopper og glass. Ingefærshoten står klar, men tror likevel jeg har hatt noe rusk i systemet – har vært litt snufs, uten at det egentlig har vært noe, så kanskje er det på grunn av ingefærshoten det ikke har brutt ut.

Men livet er fantastisk godt.

I dag er jeg på en bølgetopp.

Nyt dagen.

♥

Litt her og litt det.  Tenk det… Det er lørdag igjen. En dag med sol.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Så da får en lyst til alt. Men tida, ja –  den er like ubønnhørlig som ellers.

Jeg vil være ut, jeg vil være inne. Så da løper jeg fram og tilbake. Går ut for å henge klær, begynner i stedet å klippe bort villbringebær som sprer seg som en sterk hær. Jeg må støvsuge rommet til mellomste, tenker jeg, der var det virkelig blitt støvete siden sist. Støvsugeren ligger med slangene slengt rundt seg, nesten som en elefant, ikke det at elefanten slenger snabelen rundt seg.

Men så må en få i seg mat også.

Og mens jeg spiser kan jeg blogge.

Det er helt fantastisk at vi er kommet hit, sjøl om det bare er et blaff. Våren blafrer hastig fram til den grønne sommeren.

Må bare nyte, opp med alle sanser. 

Datter og samboer kom i gårkveld, men dro videre inn til mor. Jeg bestemte meg for å ha kvelden i ro hjemme hos meg sjøl.

Sjøl om jeg hadde et veldig koselig besøk på museet var det godt å bare å roe ned.

Så at hvitveisen hadde dukka opp i hagen.

Ser at bærbuskene bør beskjæres.

En behøver ikke være redd for å bli arbeidsledig.

Rabarbraen er i gang med å skape de store blada.

Men til tross for-, våren er helt fantastisk.

Hva liker du best med våren?

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

“Kvelden lister seg på tå», skrev Inger Hagerup for lenge siden. Men det er ingen kløvereng ennå.

Her jeg står foran en ny uke føler jeg på svimmelhet. Denne som kommer er virkelig hektisk. Jeg må prøve å parkere noe. Jeg tror nok jeg kan doble meg, sannsynligvis, men vet det er umulig.

I dag var vi vei og feira min yngste søster. Etter maten var jeg virkelig slått ut.

Tror jeg sovna med øynene åpne. Nå er jeg for…, ja du vet. 

Ledd verker som om jeg har skrubbsår innvendig. 

Men maten smakte.

Dagen er brukt opp og en ny uke står klar.

♥

Påska 2024 er neste over. Søndagen som er en time kortere. Kvelden var lengre lys.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Men nå er det mørkt.

Denne påska har vært spesiell. Mange temaer har ligget opp i vannflata.
Ett av de har vært mor. Hennes følelse av ensomhet.

Når ord må gjentas, når mye glemmes og til og med oppleving av press, da blir det nokså tungt opp på alt det andre som ligger å skvalper i hodet mitt.

Det blir nokså trasig.

Hun har en opplevelse av at ingen er hos henne. Og så klart er hun mest aleine gjennom døgnet. Prøvde likevel å si at det hadde vært folk innom nesten hver dag og hjemmetjenesten er hos henne flere ganger daglig.  

En opplevelse syns hun likevel var veldig fin, det var på fredag. Jeg tok med meg kaffe, aniskringle og sjokoladeboller.

Så hentet jeg mor.

Det var en nydelig dag.

Kunne ha stoppet over alt for å ta bilde.

Denne broen er nesten kommunens vakreste, syns jeg.

Kommunen er bundet sammen med åtte brospenn. 

Vi kjørte over fem av disse.

Mor nøt turen.

En av påskens vakreste dager.

Tirsdag i den stille uke var yngste hos henne hele dagen og jeg kom innom etter jeg var ferdig på jobb og så laga jeg middag til oss.

Ellers var mellomste søster der i palmehelga og på påskeaften var mor hos lillesøster. Jeg ble også bedt da jeg var innom der for å levere varer jeg hadde handla til mor. Men jeg hadde surdeigsbrød stående i ovnen. I tillegg hadde jeg et veldig behov for å være i ro hjemme. Egentlig var jeg bedt på middag i Trondheim denne kvelden.

I går kom yngste innom sammen med kjæresten og broren hans. De hadde henta resten av tinga sine i Trondheim, noe skulle hit og noe til Oppdal og noe skulle være med til Oslo. Så det var ikke lange tiden de kunne være her for det ble mange timer i bil.

De satte igjen et bord her som jeg kunne låne.

Jeg syns det er nydelig.

De tok seg tid til en enkel middag. Kjøttsuppe og ertersuppe.

I dag  serverte jeg først de to suppene blandet til en suppe til mor og meg. 

Mor syntes den smakte.

For i dag hentet jeg henne hit.

Etterpå drakk vi kaffe. Jag hadde laget noe som het melkepletter, aldri prøvd før, ellers hadde jeg sjokoladeboller og en fruktsalat.

Hun satte pris på dette. Likevel ønsket hun at jeg skulle sette meg ned attmed henne da jeg hadde kjørt henne hjem. 

Egentlig vil hun vel ha folk hos seg hele tiden og jeg føler meg så fæl når jeg MÅ sette disse grensene. Jeg kan ikke flytte dit. 

Det verste av alt er at plutselig skjønner jeg at jeg må flytte, et drøyt år har jeg på meg til å avvikle alt her. Egentlig har jeg ikke lyst. Jeg står foran en veldig usikker framtid. 

Men det vil jeg ikke tenke på i kveld.

Påsken er slik omtrentlig over.

Påskepynten pakker jeg sammen i morgen.

Da er hverdagen tilbake med alt sitt.

Jeg vil heller ikke tenke på alt som skal skje framover, er redd tid og oppgaver ikke henger sammen. Vil bare nyte resten av kvelden før jeg pakker dagen ned.

♥

Høyt oppe sitter den i år. Man ser nesten bare føtter og lår. 

Hva er dette som henger ned, gult og litt loddent…

Deg må det bli, tenkte jeg.

Utifriluft har oppfordring for helga. Ta bilde av en påskekylling oppfordra hun.

Tror det er en hanekylling.

Den kom med et tynt «kykeliky» der nesten oppe fra sky. Der den sitter i ett av husets dummeste vindu. Dumt for det er lite og smalt der lyse flommer som mest.

Det er første påskedag, grått i dag. Men det er påske.

Fortsatt god påske.

♥

Denne dagen skulle vi… Noen ville til topps på beina og andre ville spille seg til topps. Og alle hadde vi en drøm. I alle fall jeg -.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

For litt over to uker siden gikk jeg en tur. Da så jeg rett på et mål.

Her er det innlegget.

På onsdag i denne uka var dagen der, for å nå dette målet. Det var yngste og jeg som ønska å kom oss opp på et fjell.

Ikke så høyt, men bratt og ikke visste vi veien. 

Eldste ville også på en topp og pakka bord og utstyr inn og på i bilen.

Vi gikk av litt før dit han skulle.

Så la vi i vei innover marka.

Jeg måtte stoppe i ett for å sjekke kartet på mobilen. Det viste seg dette ikke var så enkelt hverken å forstå hvor vi skulle gå eller hvor fjellet egentlig var.

Vi skifta litt retning og det var bratt.

Ett sted måtte vi klatre over store steiner.

Oppe i lia ved et stort tre stoppa vi for drikkepause.

Like ved der vi sitter flyger en ørn opp.

Den svinger hurtig oppover.

Klokka begynte å bli mange. Ville vi komme oss opp…

Jeg begynte å tvile om vi greidde det.

Mørket ville komme og å gå i dette terrenget i mørket frista lita.

Vi klatra oss videre oppover.

Plutselig var vi bare oppe!

Termosen med te kom fram.

Appelsinene fikk være.

Og så var det tid for å ta selfie.

Og bilder av utsikta, lyset og fjorden.

Her er utsikt mot Trøndelag.

Fjellet var som kjølen på en båt.

Jeg skal innrømme at jeg var litt skvetta, for høyden, over utsikta og for om det var regelrette hamrer rundt oss.

Etter å ha bruka så lang tid opp, gikk turen ned igjen uventa raskt.

Vi står plutselig nede ved vannet der turen starta fra. Men på andre sida.

Skal man tørre seg utpå…

Heldigvis holdt isen meg.

Vi fant likevel ut at vi ikke tok sjansen på å gå rett over. Litt dumt om isen knakk midtveis.

Men yngsteberta fant en larve utpå isen.

Har du sett en slik?

Sola hadde gått ned og laga en lyssøyle, det var et flott skue.

Min steingale yngste fant noen berg og begynte å krafse.

Så skjedde den store drømmen for henne, dette var det berget ga fra seg.

Til slutt var det å komme seg opp der bilen og sønnen var parkert.

Han ønska jeg skulle ta noen gode bilder av seg.

Så sliten som jeg var var det ikke mulig å få til noe blinkskudd.

Han var mer fornøyd med bildet yngsteberta tok.

Han ville ikke bli med oss ned ennå, så vi måtte henta han etterpå.

Da var middagen ferdig.

Noe musikk fikk vi ikke høre, for alt var en øvelse. Og så var han redd for kondens i alle dingse-dubbedittene.

Alle var vi godt fornøyd, både han som hadde betjent lyd og vi som hadde forsert bratta.

Nå har jeg tatt det ro med et par dager , for litt skade ble det. På veien opp vridde jeg kneet, så der er det nok leddbånd som må kureres.

Men det som er så bra, jeg kom meg både opp og ned.

Nå kan jeg si CHEK for turen opp på Skinseten.

Her er fra forrige mål.

Nå er jeg spent på hva som dukker opp som neste målsetting.

Har du noen mål du tenker å utføre?

♥

Alle disse dagene. Plutselig føk de gjennom tilværelsen så jeg knapt fikk sett meg i rundt. Og så er det en torsdag igjen.

Vi er igang med påska, den stille uke. I dag er det Skjærtorsdag og her finner jeg meg sjøl igjen.

Det har vært noen dager i flimmeret av solglimt, snøbyger og regn.

Jeg har ikke skrevet siden lørdag.

Nesten en uke siden.

Det har vært kvelder med nordlys, spesielt en kveld. 

Eldstemann kom med en stor oppakning og mange planer. Han møblerte tilværelsen med sitt.

Planene handler om mye, men hoveddelen er musikk.

Lage musikk ute.

Så han spurte og tenkte…nede i skogen?

Oppe skogen?

Han var ute på flere befaringer.

Til slutt hadde han funnet plassen, mente han.

Jeg tok meg en tur for å se. Ser du bordet?

I alle fall, her er det.

Her skulle det lages musikk.

Det ble ikke denne kvelden, for temperatur og lys og alt spiller inn.

Da jeg gikk ned begynte det å mørkne.

På søndag kom yngste, hun hadde hatt en strevsom tur opp gjennom med Rørosbanen. Alle toalettene på toga hadde blitt stengt, det hadde vært pauser på strekninga så folk hadde kunnet gå på toalett på stasjonene. Den strekninga er lang nok uten slike pauser, for å si det slik.

– Og som blødende kvinne… sa yngste.

Turen hadde vært krevende. Men til gjengjeld hadde hun to dagene i Trondheim, møtet med de gamle vennene hadde vært veldig fint.

Hun kom hit på søndagskvelden.

På mandagen hadde jeg et lite jobbestunt.

På tirsdagen et lengre ett.

Yngste ble med da jeg kjørte.

Jeg hadde åpent museum og været var både kaldt og nydelig.

Ett besøk og noen historier fra barndom fikk jeg skrevet ned.

Etterpå kjørte jeg innom mor der yngste var.

Hun hadde vaska vindu og hatt ei riktig fin tid med mormor si.

Vi spiste middag og hadde en tid sammen før turen gikk tilbake og hjem.

Onsdagen skal jeg skrive mer om i et eget innlegg.

I dag reiste begge, jeg kjørte de i møte med faren. De skulle besøke farmora.

Det har vært fine dager.

Krevende dager.

Vi har ikke vært helt enig og fikk testa diskusjonsevnen. Vi tåler godt å stå opp i ting vi ikke er enige om. Heldigvis blir vi ikke uvenner, det er viktig å akseptere at vi kan se på ting forskjellig også.

Vi møtes sannsynlig igjen i påska, da vi alle er bedt på middag til midterste.

Da jeg kom hjem igjen i dag ble det ikke mer med meg.

Jeg hørte musikk, sovna flere ganger.

Var ute og kjente på været og bestemte meg for at i dag… akkurat i dag, skulle jeg bare ta verden helt med ro.

Og det har jeg gjort.

♥