Igjen en tur. En liten tur. I min barndoms skog. Fra der jeg voks opp.
Bare en liten en.
Før jeg dro inn til mor.
Besøksdag hos henne.
Valgte å kombinere besøk og tur.
Etter endelig å ha kommet meg til sentrum for å gjøre det jeg skulle gjort lenge, levert og henta noen dokumenter. Traff en tidligere kollega. Hun fortalte hun bada med en gjeng, vinterbada. Sa jeg gjerne også kunne tenke meg det.
Så gikk turen til mor.
Banka på stuevinduet og sa jeg hadde med boller, så om litt kaffe. Men først denne lille turen.
Så gikk turen oppover.
Syns var denne stubben var så dekorativ. Men den var nok finere i virkeligheten.
Så traska jeg innover i en rimfrosset skog.
Et tre hadde falt over stien, så det hadde blitt en sti gjennom granskogen.
Det er bratt, brattere enn det ser ut på bildet.
Kjente at kondisjonen min var bedre. Gikk likere i bratta.
Og her snudde jeg.
Den lille bekken over veien var nesten frosset.
Det hadde begynt å mørkne.
Lysene nede i bygda begynte å tennes.
Et lite flatt område før jeg var nede igjen.
Og så er jeg straks tilbake.
Nede igjen tok jeg inn ved.
Mor hadde gjort klart kaffetrakteren.
Satte på.
Det viste seg hun hadde glemt å spise middag, så varmet opp middagen fra i går.
Mat må man ha.
Etterpå ble det kaffe og boller.
– Du kan overnatte, sier hun da jeg skal gå.
Må ta en overnatting hos henne snart.
Hjemme fikk jeg laget meg en enkel middag, en halv time senere enn jeg skulle, etter min egen plan. Men det gikk nok bra.
Nå skal jeg koke meg en stor kopp før jeg legger meg.
Mange mil for middag. Men koselig og verdt det. Noen ganger må en ta turen.
Mørket senka seg da turen gikk over fjella på tur til Trondheim. Lysa på bilene traff meg inn i øynene mens jeg hørte på en lydbok om øyner.
Rakk meg innom Elkjøp med fotoapparatet. Resultatet var mange bilder av butikkgolvet. Butikkmannen skrudde og trykte. Han mente det var bra etter mange svarte og noen bilder av golvet.
Da jeg var framme i Trondheim og skulle ta bilde var bildene igjen svarte. Så mobilen måtte fortsatt være den som tok jobben.
Syns dette første var så morsomt, ikke alltid bilder behøver å være skarpe.
De kan formidle en stemning.
Talglys er tent i hele leiligheta.
Vin i glassene.
Deilig duft av middagen i vente.
Yngste og kjæresten var i full aksjon på kjøkkenet.
Mellomste datter og jeg snakka sammen i sofaen.
Og faren som satt nedbreidd i pledd i en stol, var også med i praten.
Ja, jeg hadde også funnet meg et pledd. For det var kjølig i Trondheim og det var det i leiligheta også.
Men det hadde ingen ting å si for hyggen.
De er i gang med å pakke ned og jeg skulle ta med meg noen sekker utover som de valgte ikke å ta med seg ned til Oslo.
De har bodd der i over et år og fikk seg raskt et koselig hjem.
HER er de første bildene jeg fikk tilsendt etter de flytta inn.
Så nå bryter de opp. Jeg er spent på de neste skritta på veien de tar.
Etter hvert var maten ferdig og vi kunne sette oss til bordet.
Fikk servert en nydelig vegetarrett, en lasagne med salat til. Praten gikk lett og ledig om alt og ingenting. Og noen alvorlige aspekt.
Slik livet her.
Og vi snakka om de to på Island og tilsendt bilder av geysir.
Da kvelden var over satt mellomste på ned dit hun bor og sitt liv.
Så kjørte vi ut fra byen.
Det hadde vært snakka om jula, så nå blir vi en til. Faren har feira sammen med oss de fleste år, en par uten mener jeg.
Han blir med i år. Det går greit.
En jul vi hadde en kjæreste med faren sin på besøk, reagerte den faren så på at vi feira jula sammen. Han mente barna kunne få falske forhåpninger. Husker jeg ble overraska over at noen i hele tatt kunne tenke slik og barna var voksne forlengst.
Når en har felles barn er det greit man kan omgås, det var viktig fra den gangen bruddet var et faktum.
Når det gjaldt jula hadde jeg dette ønsket om at de skulle få oppleve de rammen de hadde vokst opp med.
Og slik ble det.
Arbeidskrevende, også for barna. Slik at de sitter igjen med både positive og negative erfaringer, men vil likevel ha jula. Sjøl om vi har snakka om at vi kanskje bare skal feire anna hver jul, for tida går så fort.
Det er i alle fall koselig og samles. Og i år har vi snakka om å gjøre det enda enklere. For tror en blir flinkere med masse øving.
Da jeg satte meg i bilen min og hadde kjørt omtrentlig en kilometer oppdaga jeg at fotoapparatet lå i bilen min. Det som faren hadde tatt på seg å skulle levere inn for meg, for det må ha en reparasjon. Syns ikke om å ta svarte bilder. Men da var jeg såpass sliten at det å snu for så å gå ut med kameraet, føltes for krevende.
Derfor få mobilbilder fortsatt være alternativet til illustrasjoner.
Klokka hadde passert et par minutter over midnatt da jeg parkerte utenfor mitt eget hus og kunne gå inn for å lande.
Mandagsfølelse på en onsdag. En kald onsdag med tindrende lys himmel som lover sol der den treffer.
Og dagen er overraskende sent i gang.
Jeg la meg tidlig og har sovet borti 10 timer, det er helt vilt. Sikkert for at gårsdagen var kalorifattig.
Da kvelden kom hadde jeg ganske desperat behov for å stikke hånda ned i en pose med salte peanøtter.
Men jeg holdt meg.
Gikk i stedet å la meg og natta ble som sagt lang.
I dag flyter dagen avgårde.
I ovnen står et brett med brød. Skal unne meg å smake på dem siden. Tar med smaksprøve senere da jeg skal innover til mor. Dette er brød til jul, grove med valnøtter i. De bruker å være på frukostbordet, og har vært det på tiårs vis.
Oppskrifta ble fanga fra den gangen Ingrid Espelid var på TV, hun hadde med seg en som het Kåre Nordrum. Mor skrev oppskrifta ned, siden fikk jeg den og fortsatte tradisjonen.
I år blir vi ikke så mange til bords ved julefrukostene. Sannsynlig fem stykker.
Nå lukter det brødbakst her jeg sitter og drikke en smoothie av bær og druer.
Når brødene er stekt ferdig kjører jeg opp i fjellet for å se om jeg finner sola.
En tur i den vil gjøre godt.
Det er kaldt.
Fem minus og barfrost.
Tenkte jeg skulle rekke et par ærend til, men de får vente til i morgen.
Te og bananpannekaker gjør godt midt på dagen. Og etter den innledninga fortsetter dagen og dagene.
For dette innlegget starta fredag. Så det er et innlegg med bilder og ord i streif av en helg.
På fredag våkna jeg veldig tidig, det var mørkt da jeg gikk ut. Heldigvis lysner det fort så det var ingen vanskeligheter med å få bildekka inn i bilen, sterk var jeg også så tidlig på morgen.
Tiden jeg hadde beregna meg var akkurat passe på de glatte veiene, var framme noen minutter før timen. Dekka ble satt på uten ord om slitasje verken på vinterdekk eller sommerdekk.
Så i kaldt solskinn kjørte jeg framom mor, spiste frokost sammen med henne.
Vi hadde det hyggelig. Da jeg dro derifra sa jeg at det var viktig å være glad i seg sjøl, det måtte hun også være. Og ikke minst tilgi seg sjøl, for senere kan en se feil fordi en lærer nytt og skjønner mer – men det er viktig å ikke kritisere seg sjøl i fortid fordi en ikke hadde den kunnskapen. Greie å se at en gjorde sitt beste ut fra sin forståelse.
Så var det legetimen.
Kjente så på at jeg ikke var klart til å begynne å jobbe, men at jeg hadde lyst til å være i gang også.
Legen har blitt superhyggelig og jeg syns det er fryktelig komisk når han spør om jeg har det bra -.
Hadde jeg liksom gått til legen da…
Ut i fra skjemaet jeg hadde fylt ut sist, konkluderte han med at jeg hadde en lett depresjon.
Et skjema er et skjema, skjematisk.
Jeg tenkte at jeg fylte ut skjemaet edruelig, for hvor ofte har en det helt topp uten en enda bekymring. Heldigvis var det av en slik art at han ikke mente det var nødvendig med medisinering…akkurat den biten skulle vi i så fall blitt to om.
Og han var enig med meg at jeg ikke var nedstemt. Og heldigvis hadde senkninga gått ned og var nesten innen normalverdier. Men han ville anbefale meg to uker til med sykemelding.
Jeg ser også sjøl det kan være greit.
Hjemme igjen, etter handletur måtte jeg sloss med meg sjøl for å få til noe.
Kvelden kom og det gjorde også bussen med mellomste i.
Jeg hadde tent talglys.
Jeg hadde tent opp i ovnen.
Jeg hadde til og med tent talglys på kjøkkenet.
Jeg gledde meg til at hun kom og jeg ønsket at hun skulle bli omslutta med lys, varme og god stemning.
Og så var hun der, snufsete og forkjølt.
Hun kunne innta sofaen under pledd, Pizzabollene var klare og fredagskvelden var til å kroe seg inn i.
Lørdagen sto opp til en tanke effektivitet. Planen var både handling og besøk hos mor. Plana om apotek og vinmonopol ble skrinlagt. Tenkte egentlig bortom apoteket fordi mellomste sine øyner var ikke gode, hun hadde blitt smittet med øyebetennelse.
Jeg fikk laget svele og hun hakket opp til søtpotetsuppe, slik at det skulle være klart da vi var hjemme igjen.
Og sjøl om de to navnesøstrene ikke kunne klemme fordi mellomste hadde forkjølelsen sin, så kunne ikke mormoren helt holde fingeren borte.
Vi hadde med pizzasnurringer, vi åt sveler som var et skikkelig stykke mat… og det er godt å dele tid sammen.
Vi fikk snakka om jula og hvordan vi skulle gjøre det. Og mor protesterte ikke på at hun kunne være noen dager hos oss.
Det kan se ut som vi da vil bli seks stykker, kanskje et par til.
Greit å få slikt bestemt
Tiden går fort og vi måtte bryte opp.
Det hadde blitt mørkt.
Og etter sola lå en oransje fargeprakt ut over mot havet.
Vi måtte stoppe for å fotografere.
Da vi kom hjem hang den hele og fulle månen trillrund oppe på himmelen.
Vi måtte forevige den også sjøl om den ikke er så lett å yte dette skuet rettferdighet med mobilkamera.
Senere ble den formørka delvis, det ble en liggende halv måne.
Da prøvde jeg ikke feste den til fotografiet, må bare huske hvordan det så ut.
Søtpotetsuppa tok mellomste ansvar for.
Jeg rista gresskarkjerner.
Suppa smakte nydelig med kjerner, koriander og kokoskrem på.
Ellers hadde jeg delvis blitt handikappet, det starta da jeg satt hos mor og strikka. Verst var det i høyrehanda, jeg greidde ikke gripe noe uten rimelig store smerter. Heldigvis vet jeg nesten ikke om jeg hadde opplevd så ill, og om det var artrose eller artritt er underordna.
I dag er ikke dette så vondt, men fortsatt ikke bra. Så får bare være forsiktig.
Datter har jeg ikke sett noe til enda.
Jeg fikk laget en humus, kokt laksen og skjært opp agurk til agurksalat.
Utenfor kjøkkenvindua ser jeg den første snøen dale.
Jeg får gitt fuglene mat, de flakser sulten fram til materen. Jeg setter meg ned med mitt sedvanlige limeglass.
Det er søndag.
Det er så koselig å tenke på at mellomste snart vil komme opp.
Og så skal vi spise frokost; hjemmebakt brødskive med egg, humus og tzatziki på. Og bare kose oss gjennom dagen. Helt til bussen kommer og henter henne hjem til hennes liv, når kvelden igjen er her.
Riktig fin søndag til deg som er der ute i bloggverdenen.
Lørdagen er her. Uten brød. Med noe innhold. Og med et morsomt minne av gårsdagen.
Derfor starta jeg med å rote sammen en deig.
Rundstykker skal jeg rekke før jeg må ut av huset.
Håper jeg.
Har en liten avtale.
I går var første dag av sykemeldingen min. Tidligere i uke fortalte mor at en tante var 90 år og at vi måtte ta oss en tur til henne. Jeg sa at det fikk jeg ikke til fordi jeg skulle til Averøya og et møte. Med sykemeldingen falt møtet bort.
Da kommer du hit, spurte moren min.
Egentlig følte jeg sterkt for å være bare helt i ro.
For det skjedde noe rart, for etter sjukemeldingen falt jeg liksom enda mer sammen. Det fantes ikke energi tilbake og jeg burde tatt dagen med ro.
Men på grunn av denne 90 årsdagen syntes jeg at jeg måtte. Så jeg dro innom butikken for å handle til mor og kjøpe blomster. Nå var det ikke blomster som passa til en slik dag, men kjøpte flere buketter avskårne blomster og satte sammen. Buketten ble ganske fin den og mor var klar til å dra dit.
Jeg var forberedt på at hun ikke var hjemme eller at hun hadde folk der. Men det sto ingen bil der og det var stille i huset.
Men vi fiant henne og hun så veldig overraska over da vi kom.
Vi gratulerer og hun får blomstene.
Buketten var så stor at det fantes ikke vaser, så måtte ta en tom krukke.
Vi fikk se bilder og mimra. Hun henta fram en juice og vi hadde en trivelig tid.
Da vi skulle gå sier hun at det blir ikke så mye feiring på dagen. For da viser det seg at dagen sin har hun i neste uke.
Mor hadde trodd vi var kommet til oktober og til hennes dato.
Vi lo ikke, men inni meg syntes jeg det var vanvittig å komme og gratulere med dagen fem dager før dagen.
Bilen sto på plassen sin.
Den begynner å bli skummel å sette fra seg. Bremsene er veldig dårlige igjen.
Har dette minnet fra en ferjetur fra noen år siden.
Nå har jeg time på verksted på onsdag. Så fram til dag kan jeg ikke sette den fra meg på noe annet enn flat mark.
Da vi kjører nedover fra tanta mi passerer vi huset til morbror min, mor sin bror.
Det er bare mor og han som lever igjen av seks søsken. Han mista konen sin tidligere i år.
Vi har snakka om at jeg skal være med mor til han, mange ganger. Men det har ikke passa, det er denne energien min.
Nå stoppa jeg og mor for inn.
Jeg fikk satt bilen fra meg på en trygg plass og gikk etter.
De begge var veldig glade for å se hverandre, men mors hørsel greidde ikke oppfatte alt som morbroren min sa, han har så lav stemme. Og han ville ha kokt på kaffe, men vi sa at det fikk vi ha til gode til neste gang.
Neste gang er et frynsete begrep når så mange år er nådd. En barndomsvenninne av mor ble også gravlagt i går. Sist vi møtte henne sa jeg at jeg kunne komme å hente henne en dag og ta henne med til mor.
Det rakk vi ikke.
Livets sene høst.
Men når folk er kommet til 90 år, da har de fått mange år. Til tross for at begge vi besøkte i går ikke var kommet dit, hun vi trodde var det og morbroren min som er fire år yngre enn mor.
Da jeg etterpå var hjemme hos meg sjøl, ble jeg sittende å se på Lindmo. Hos henne var det en dame på besøk som straks fylte 91 år. Hun satt i bystyret i Bodø. Hun var «ung» til tross for åra sine. Snakka om at mennesker hadde tre aldrer; fødselsdatoen, den biologiske alderen og den mentale alderen.
Så gikk lørdagen min.
Ganske innholdsrikt.
Her er et bilde i regn fra Valsøya.
Nå er kvelden snart natt.
Jeg er hjemme for lengst og må straks avslutte også denne dagen.
Godt bare å se på takene, høre lydene, bare være i mylderet.
Etter en tur ute, rusle, ta en buss, sette seg ned med en kopp kaffe.
Fra mitt byliv, da kaféene med C gjorde sitt inntog. Preget av elde valgte jeg noe så u-fancy som cappuccino, fra da, den gang.
Vi snakket om katter og skjærer.
I møte med en annen beboer i området.
Hyggelig møte.
Før vi rusla innom en butikk der jeg tok med meg en humle.
Men den fløy.
Oppe i leiligheta holdt pusen meg med selskap.
En av de mest fotogene katter du kan tenke deg.
Vi sitter ute i regnet som ikke vil slutte.
Så til slutt må vi bare gå inn.
Vi skal om litt ut og spise.
Det kommer noen flere. Først noe ost og kjeks her før vi trasker bort dit vi skal.
Seks år siden sist, sier venninna mi, at jeg var her sist.
Men det føles ikke slik, jeg føler fortsatt meg hjemme og nyter disse dagene i byen jeg elsker.
Noen ganger blir man det…ser det ut til. Og det uten å ha drukket en dråpe alkohol.
For noen ganger er livet nok.
Livet fyller en med så mye at det vel kan sies det blir for mye.
Da kan det sette seg i hodet.
I går hadde vi feiringa av mor.
Det ble en dag i gammeldags stil, med en del slekt, de som ennå er her.
Volumet ble ganske høyt, slik det er når mange snakker.
Jeg sprang og skjenkte i kaffe.
Snakka vel litt jeg også, men oppgaven som kaffekokk passa meg bra.
Jeg var ikke alt for selskapelig opplagt.
Se til at det var kaffe på kannene og i koppene.
Og så trenger en kaffe når det blir mye søtt.
Før alle gjestene kom, spiste vi middag, ball… løkball.
Jeg stekte opp bacon og fett før jeg kjørte hjemmefra.
På tur til mor oppdaga jeg at jeg både hadde kjørt i fra kaken jeg hadde bakt og at bollen med bacon hadde bikka.
Jeg snudde, fikk henta kaken og satt bollen med bacon opp i en større bolle.
I bilen stanket det bacon og fett.
Tenkte jeg fikk ta med meg alt hjem for å vaske av det siden.
Da jeg henta yngste og kjæresten, syns de bare det dufta herlig, for disse to var sultne.
De hadde bestemt seg for å overnatte hos mor, for å male terrassen hos henne i dag.
Men de måtte kjøre meg hjem først.
Etterpå snudde de for å kjøre tilbake.
Etter noen minutter får jeg telefon fra yngste der hun sier;
– Jeg har ødelagt bilen din.
På dette tidspunktet så jeg fram mot en stille og rolig kveld.
Jeg kikka i retningen de hadde kjørt, men så ingen bil. Bare en traktor dreiv å bukserte.
Jeg fikk på meg en refleksvest og sko, der sto de – en bil og to lange individ.
En traktor hadde fått på slepetau og fikk etter hvert plassert bilen i en busslomme.
Vi ringte bilredning i dunsten av bacon.
Det var da jeg tenkte at dette går ikke an, fikk samla alt som lå i bagasjerommet i matta og tatt alt ut.
Skal en først skjemme seg ut behøver det ikke være på grunn av fett og bacon i et bagasjerom.
Og så for bilen av gårde, hengende bak en bergingsbil.
Kan nesten kalle oss omtulla da vi kom inn i hus.
Fikk sagt det så tydelig jeg kunne at dette ikke var yngste sin feil.
Slik er biler, plutselig er det noe -.
Men at dem ikke fikk delt kvelden sammen med mor var ikke noe å gjøre med. Og det syntes yngsteberta var tungt.
Etter hvert fikk vi laga oss ostesmørbrød og natta-te, snakka og delt en trivelig stund.
Disse to hadde vært veldige aktive i sommer, sist hadde de vært i Nordland på et utflytter-arrangement, før det var begge med på å arrangere en festival, der døtrene hadde hatt ansvar for de frivillige. Enda før det igjen, i juni, hadde yngste hatt ansvar for de frivillige under et marked i Trondheim. Samtidig som kjæresten hadde tatt med seg lillebroren på ferie.
Nå blir det et kort besøk denne gangen, for til helga har hun jobb.
Hun fikk spørsmål på fødselsdagen i går, om hva hun jobbet med.
Den spørrende var lektor av den heller bestemte typen.
Så datteren min sa noe om at det hun jobbet med var i en størrelsesorden av ‘mye’, hvorpå damen tolket det som at min yngste henviste til at hun var lang.
Så ramset yngste opp pub, barnegrupper gjennom kommunene, frivillighets-koordinator og filming, som hun har utdannelsen sin i…
Tror det ble det meste av informasjon å ta inn for en godt voksen dame som er vant til at man utdanner seg til «noe».
Begge unge sier de syns tiden er så kort denne gangen, at de gjerne vil ha vært her lengre. Vært i freden, sommeren og naturen.
I dag starta dagen altså med skikkelig «hang-over» for min sin del.
Tror fødselsdagsfeiring og styret rundt det, jobb, kropp i ulage og til slutt bilhavariet, ble for mye.
Men i dag måtte jeg så klart til å finne ut…, hadde jeg rett til leiebil, for det sto det i forsikringa mi.
Bilen var for gammel til at jeg fikk den rettigheten, hadde bilen kollidert eller kjørt utenfor, hadde jeg fått leiebil. Men fordi bilen er over 10 år gjaldt dette ikke.
Det hjalp heller ikke noe mer med NAF-medlemskap.
Leie av bil vil koste meg 500,- om dagen og det har jeg ikke økonomi til. Men må nok kanskje gå for det på søndag, da jeg har siste arrangementet på museet.
Nå har det seg slik at søsteren min har hatt sin bil til reparasjon på samme verksted, så de unge haiket inn til verkstedet (for her går det nesten aldri buss).
Etter at mange hadde kjørt forbi var det en svensk bil som forbarma seg over dem.
Slik fikk de henta søsteren min sin bil, de fikk låne den for å kjøpe inn beis og kjøre til mor.
Hvor de nå er.
foto:ingrun
De hadde og fått vite at det heldigvis ikke kløtsjen som var gåen på min bil, men et stag på akslingen, noe slikt, og en litt billigere operasjon.
Så slik er er ting på tur til å ordne seg.
Men hodepina forsvinner ikke.
Så må nok drikke mer vann og kanskje finne en hodepinetablett. Alt veldig likt slik jeg husker fra ungdommen, da det kunne forekomme at en ble fyllesyk.
