For nesten en uke siden feira vi mor sin dag. Vi reiste bort og hadde en hyggelig dag.
I morgen tar vi samme reisa, da er det sønnen som fyller år.
Siste juli fylte mor 92 år.
«Alle» var borte på dagen, som var midt i uka. Søstrene mine var opptatt, vi kunne ha bedt noen naboer. Men til slutt falt valget på at vi reiste nærmere byen, for da var det lettere for de som bodde der å komme dit.
Det var bare gjengen min som hadde anledning.
Her ankommer vi Orkdalen og det er en glad gjeng som møter oss, de er nettopp kommet fra Trondheim.
foto:ingrun
Vi gikk ut for å spise.
Mor var i strålende humør.
Men da hun skulle på toalettet viste det seg at Moon på Orkanger ikke hadde lagt til rette for handikappede og eldre. Toalettet lå i andre etasje og første etasje var høy, så trappa var lang. Mellomste datter skulle hjelpe henne opp, men halvveies opp i trappa valgte mor å snu.
Det ble en for lang trapp for en dame opp i nitti-åra.
Flaksen er at hun ikke er plaga med slikt som damer kan få problemer med etter barnefødsler.
Men maten smakte den, det var asiatisk mat.
Tror jeg også var ganske blid.
Jeg koste meg i alle fall.
Etterpå dro vi bort til der eldstemann og faren bor.
Mors tidligere svigersønn var også kobla på selskapet, for yngsteberta var fortsatt i Midtnorge etter bryllupet på Oppdal og da traff han henne også. Og så ble det en liten feiring for han også som går ut i pensjonistenes rekker.
Yngste hadde så lyst å få være med å feire mors dag. Så slik ble det et bra for oss alle.
foto:asbjørg
Det er godt å møtes, være sammen.
foto:ingrun
Vi hadde en fin dag og mor koste seg.
Spurte henne dagen etter om hun var sliten etter turen.
– Nei, ikke som jeg vet, svarte hun.
Vi trilla tilbake over fjella, eldstemann var med.
I morgen reiser vi tilbake, da er det hans tur til å fylle år.
Når en får livet på nytt, når en har lagt strabaser bak seg… Når det er mandag med regn og hele verden er god, da er det godt.
Våkne tidlig og vite at nå kan jeg bare stå opp, ordne meg og sette meg ned for å blogge…
Det er en ganske god følelse. Jeg skal ikke noe før klokka er 9 og tror det jeg SKAL gjøre i dag er kort og fort gjort.
Da jeg kom hjem i går var jeg slik jeg forventa og drøyde det ikke alt for lenge før natta fikk komme og dagen var omme.
Dagen var virkelig over!
Når jeg skriver dette nå og vet hva det betyr, føler jeg sterkt på en fantastisk god følelse.
Dette er over.
Denne dagen som har kosta, som jeg har strekt meg langt ut over hva som er bra og vært virkelig oppbrukt etter.
Nå kan jeg sette strek.
Skjønner du følelsen?
Så hvordan gikk dagen, denne dagen…
Den gikk bra.
Veldig bra.
Folk kom jevn utover hele dagen og ga god respons.
Det har heller aldri vært så mange folk til å få gjennomført arrangementet som i går.
Klippfiskens dag.
Slik sett har jeg aldri stressa så lite eller snakka med så mange. Og til tross for at været ikke var det beste, kom det folk.
På forhånd tok jeg kontakt med bedrifter som eier et ubebygd industriområde for å høre om vi kunne bruke området til parkering. Vi har en parkeringsplass, men den er ikke så stor. Og det var fullt, både plassen som hører til museet til og på industriområdet.
Her er minispelet om gründeren Jappe Ippes i gang, han som kom til Nordmøre på slutten av 1600-tallet og var den første som starta med klippfiskproduksjon. Området som museet ligger var en av hans baser.
Han livsreise inneholdt nok dramatikk.
Det er en monolog på 45 minutter og han som bærer rollen ga den liv.
Til takk fikk han som er produsent og han som bar rollen, en strikka «klippfisk» som er et sitteunderlag, til takk.
foto: Maria Fuglevaag Warsinska-Varsi
Det som er vanskelig ved slike arrangement er å vite hvor mye mat en skal kjøpe inn. Bacalao’en som var bestilt gikk akkurat opp, litt til overs som de som hadde hjelpt til fikk med seg. Vaffelrøra tok slutt like før forestillinga som var lagt til slutten på dagen. Men brus måtte jeg vei å kjøpe inn mer av.
foto: Maria Fuglevaag Warsinska-Varsi
Da alt var over, alle dratt, både publikum og hjelpere, holdt jeg på å glemme skiltinga. Fikk kjørt meg en runde og honka skilt inn.
På tur hjem stoppa jeg og fikk hengt opp plakater til neste helg, et langt mindre arrangement.
I dag skal jeg ha en kort arbeidsdag. Først mandagsmøte.
Etterpå noen telefoner.
Men ellers skal dagen få lov til å spasere rolig avsted.
Endelig ble det mat. Det smaker veldig godt når en venter lenge nok.
På tallerken ligger tre skiver hjemmebakt, grovt brød. Det ene har kyllingleverpostdei med rødbeter, det andre humus med tomat og agurk og det tredje roastbiff med agurkmix, løk, tomat, persille og remulade.
Så her skal jeg kose meg.
Klokka er halv tre og det eneste jeg har tatt inn er drikke.
Det vanlige.
Men hadde havremelk i matchate’en.
Nå står et glass med kefir klart. Jeg syns kefir er godt.
Det er lørdag. Jeg måtte jobbe litt i dag også. Legge inn priser for morgendagens salg. Vi skal selge bacalao og pølser med brød i tillegg til det vi bruker. Og hvordan er det med vippsnummer og vekslepenger til forestillinga. Fikk også vite at det kommer en båt som er verna, på besøk. Det måtte også annonseres.
Jeg kjenner det er helt greit at det er siste året med dette ansvaret. Tenkte litt slik i mitt stille sinn, at på de åra jeg har hatt dette ansvaret har jeg blitt ganske drilla. Nå har jeg heldigvis med meg hjelpere.
I morgen er det tidlig på og i morgenkveld skal jeg legge føttene høyt opp og vifte med tærne.
Tenk det, etter 14 år i denne stillinga er det siste sommeren jeg kaver med dette.
Jeg har begynt å rekne ned; Om jeg tar ferien på slutten av arbeidslivet mitt betyr det at jeg har igjen ti og en halv måned.
Og det er så klart mange tanker og følelser som kommer etter disse åra.
Tenker jeg skal bli meg sjøl igjen, som jeg var i den unge meg.
I mange år var morsrollen det viktigste, en gedigen runde på slipestenen. Virkelig langt unna historiene som fortelles i søtladne amerikanske filmer. Etter det fikk jeg endelig innpass i yrkeslivet, etter krasjet og betaling av jappetid, sår og skrubba opp etter åra der livet ikke ville det samme som meg. Et arbeidsliv jeg også fikk lære et par lekser i.
Nå skal den gamle meg fortsette med all lærdom, alt liv som den unge meg ikke hadde.
Det er vilt spennende.
Men først morgendagen.
Og så noen måneder til.
I dag skal jeg bare være hjemme. Hjemme uten en omdreining av hjul og ratt.
Da jeg var ferdig i går med innkjøp for jobb og morgendagens arrangement, henta jeg mor for at hun kunne være med ut for å se mer enn det hun ser fra sitt eget hus da jeg skulle handle til henne. Kokte så kaffe og var sammen med henne etterpå, hun er mer med når hun får folk å snakke med, så klart. Etter far døde ble jeg den hun følte var den stabile til stede for å snakke med, sa hun. Og jeg vet det. Sa bare at jeg ikke er far. Jeg kan ikke ta hans rolle med å være tilstede.
Da jeg kjørte hjem var klokka blitt halv tolv, i en rundkjøring ble jeg stoppa i en politikontroll. Ja, faktisk i rundkjøringa!
Sertifikat og blåsing.
Jeg overrasker meg sjøl med den laidbacke holdninga jeg inntok. Vanligvis får jeg høyere puls av politi, uten at det er noen grunn.
Da jeg ikke fant sertifikatet med det samme, det lå ikke i vesken men i en av lukene i bilen, så var det ikke antydning til hurtigere puls. Og da poitidama sa at jeg bare ta med meg røret jeg hadde blåst i, spurte jeg om det var for at jeg kunne ramme det inn. Riktig en «moroklump» var jeg. En kan alltid overraska seg sjøl med å ikke være den en tror en er.
Mens jeg har skrevet har jeg spist opp maten.
Jeg skal hylle meg inn i lørdagen. Kose meg i mitt eget selskap.
Det er så godt å bare være uten å skulle…
Fordi kan jeg.
Fordi jeg kan.
Ønsker akkurat deg som har lest hit, en fantastisk fin lørdag.
Slutten av juli med alt sitt. Dager som går, år en får. Livet vi lever og alt i rundt.
I dag reiste døtrene tidlig.
Bussen kom og de for.
Det har vært noen hyggelige dager. Sønnen reiser siden i dag.
Jeg har blitt feira. Fødselsdagene begynner å bli voksne.
Yngste pynta kaka med alderen i banan.
Vi hadde spiste kyllingfajitas og pavlova.
Hun som hadde reist lengst syns det var godt å kunne klemme mormora si igjen.
De møttes i påska, så det blir ikke så ofte som da hun bodd i Trondheim.
Det kan forekomme tullete humør når vi møtes, ikke uvanlig.
Latteren satt løst.
Vi hadde det hyggelig.
Om mellomste følte vi hadde seira, vites ikke. Må høre om det er victory hun understreker her…eller om det er noe anna hun har i tankene. Skal jeg spørre om det siden eller kanskje svarer hun her.
Her svinger yngste seg ut med tallerken sin etter middagen.
Ved kaffebordet tror jeg det kom litt mer politikk på bordet.
Mener lillesøster og eldstemann er i konsentrasjon om Amerikanske forhold. Mens mellomste sin samboer lytter til meningsutvekslingene og tenker sitt.
Og jeg vet ikke om det er tanken på et annet kontigent som er mitt fokus, heller er tanken kanskje at hvordan blir dette…
Dette å bli eldre og eldre, hva bringer det.
Det var uansett en hyggelig bursdag. Det ble snakka, ledd og diskutert slik det er rundt bordoppdekningen i dette huset.
Vi har det trivelig.
Jeg skal videre inn og fram, mens jeg likevel er her og nå.
Alltid det.
Har også bestemt meg for å øke fokuset på nåtida. Være i den. Slippe meg fri. Slippe fritt det som har vært ufritt. Bare være og legge tanker som ikke behøver særlig plass, bort.
For veien og alt en er i, uansett om en har nådd 66 år, er så spennende.
Det er så mye en kan lære, oppleve og forstå.
Alltid mer.
Om det er latter, politikk eller mye av alt det andre.
Jeg kom hjem i gårkveld og så oppdaga jeg sannheten. Sjøl om jeg utsatte å innse den til i dag.
Plana var å starte på jobb fra morgenen, jeg har noen telefoner å ta. En del å organisere.
Jeg kom hjem mye senere i går enn tenkt. Men det ble en hyggelig dag. Skriver mer om det etterpå.
Da jeg pakka ut var det noe meget uheldig jeg ikke fant. Mobilen var kommet ned på rødt nivå. Jeg slo av blutooth for å spare strøm. For i den unødvendige hektiske morgenen ser jeg for meg at jeg pakka ned både øretelefoner og lader i veska med strikking. Strikkinga ble liggende urørt gjennom dagen, mobilen hadde ikke behov for å lades, men øretelfonene var i bruk.
Da jeg skulle ta laderen opp, fant jeg den ikke.
Nå har jeg lett gjennom veska for ørtende gang, jeg har saumfart bilen, jeg har leita der leiting var naturlig…
Nope!
Ingen lader å oppdrive.
Ser for meg at den må ha falt ut av veska da jeg var hos mor i går, så dagen i dag, etter te og anna drikke og etter blogginnlegg, må starte med en biltur. Inn til mor. Så håper jeg at den ligger der.
Litt strek i regninga, dette. Men lader må jeg ha når mobilen straks lader ut.
Men bunnen på meg har det topp.
Dagen i går, som starta så unødvendig travelt, bare fordi tida galopperte for fort avgårde, starta med henting av mor. Vi hadde 10 minutter på oss til timen med fotbehandling og jeg så det skar skar seg.
Fikk vite, da jeg ringte for å si ifra, at det var en liten forsinkelse der også.
Så da satt vi der med føttene våre.
Undersåttene.
Klare for behandling.
Alt gammelt ræl skulle bort, tykk hud, negler som sprengte, livet skulle bli nytt.
Senke føttene ned i fotbadet og bare nyte.
Nå har jeg blitt litt kilen på mine eldre dager, men det var bare å bite tenne sammen.
Og etterpå, gå ut i sommeren med gode føtter, mor under armen og en hel dag foran, var helt greit.
– Kan vi kjøre oss en tur opp i Aurdalen, spurte mor.
Og så klart kunne vi det.
Blomster og nyslåtte plener, barn som leika seg på trampoline.
Mor så og nøt.
Etterpå var det butikk, traff et søskenbarn som ville takke mor for gaven til hans runde år og tok en prat med henne. Vi tenkte også å ta turen opp til sykehjemmet, der en tante var. Men så hadde ikke mor fått satt i høreapparata og det var i middagstiden, slik utsatte vi det besøket. Vi tok turen nedom kirkegården og jeg fikk luka på fars grav – men den trenger litt flere blomster. Far var også så glad i blomster.
Da vi kom hjem var vi begge sulten, jeg skulle lage middag.
Hadde funnet noen kjøttkaker i fryseren, så det ble det. Jeg spiser nesten aldri kjøttkaker, så det smakte med surkål, gulrot, nypotet, tyttebær og brun saus til.
Akkurat da, etterpå, orka jeg ingen ting, ikke rydde, ingen ting. Jeg bare sovna der i stolen og det gjorde godt.
Før jeg fikk dratt hjem kom mellomste søster oppom. De er kommet og er på ferie i leiligheten sin. Hun hadde med seg jordbær og en fot som hovna opp utover kvelden. For de hadde vært ute ved en hytte de har, der hadde hun hoppa på svaberga som om hun var ung. Det var ikke så lurt, hun hadde skjønt det med det samme, før skaden.
Ble med henne inn i leiligheten etterpå, hun ville vise hva hun hadde pussa opp. Vi ble sittende å snakke om barn og barnebarn, for de av oss som har det. Og hvor rart det er at vi som vokste opp så tett med mange søskenbarn, at det er blitt en avstand til dem. Skulle tro det motsatte hadde vært mer naturlig. Men det handler kanskje om at alle er så opptatte av seg sjøl og at ingne av oss er så flinke til å stille spørsmål til hverandre.
Interessant og drodle over slikt.
Men til slutt satte jeg kursen hjemover. Da hadde dagen forandra seg, fra de høye himler til det lave skydekket.
Og i dag regner det. Men i morgen kommer finværet tilbake. Det har for så vidt ingen ting å si for meg. Jeg skal jobbe uansett. Nå må jeg ta turen for å finne laderen (eller kjøpe ny) og komme meg i jobb.
I kveld er det jonsok. Lengste dagen er ikke lengste dagen. For den har vært.
Men det er søndag og det er jonsok. Vi feira i går, med rømmegrøt. Laga den fra grunnen hjemme først. Med spekemat etterpå. Pakka med oss alt og mer til.
Vi dro til mor.
Først tok vi oss en stopp på en rasteplass.
Mellomste tok noen dansetrinn.
Egentlig hadde vi en ispause, noe jeg ser absolutt fornøyd med.
foto.asbjørg
Søsteren min med datter kom også inn til mor.
Vi satt inne, været var litt småsurt og utrygt for regn.
I dag har jeg vært på jobb.
Første åpne dag på museet.
Det kom ikke mange folk. Ene sommervikaren kom innom, så det ble en omvisning for henne.
Ellers var mellomste med, noe som var veldig hyggelig.
Hun reiste tilbake til byen i dag.
Jeg fant ut jeg skulle poste innlegg fra tidligere feiringer av jonsok.
I dag trenger jeg ro, mest av alt. Ro og så gjøre litt. Det har vært en mye og mangt.
Men snart, om litt, skal jeg ha ferie. Ferie midt på sommeren. Det er lenge siden det. Jeg har kanskje sneket til meg en uke i juni. Ellers har ferien pågått etter kveldene har blitt mørke, i august og noen gange bikka over i september.
Og dagene og ukene forsvinner i det berømte tempoet.
Nå har det vært mye jobb.
Sist lørdag var det et minispill på museet, mandag var jeg igjen utover til museet.
Tirsdagsmorgen var det å sette seg bak rattet.
Sendte en snapp til yngste, kjæresten hennes er herifra.
Hun spekulerte på hva jeg gjorde der.
Jeg skulle videre, opp i Sunndalsfjella.
Både møte og sosialt med jobben.
Nydelig sted.
Et jaktslott.
Om kvelden var jeg veldig sliten, da opplevde noe rart. Inne i huset ble jeg svimmel og kvalm. Nesten som kroppen vibrerte. Det forsvant når jeg gikk ut og kom tilbake inne igjen.
Vurderte om jeg skulle kjøre hjem igjen. Men nesten fire timer bak rattet inn i natten orka jeg ikke. Følelsen forsvant utpå kvelden og neste dag var den borte.
Utenom denne opplevelsen var det hyggelig. Vi som jobber sammen er stasjonert så mange forskjellige steder, så fint å møtes. Snakke sammen om jobben. Men dele fra det private livet også. Henne jeg delte rom sammen med og jeg ble liggende å snakke lenge, delte felles erfaringer. Det kan også være godt, møte folk en har erfaringer felles med.
Om morgenen tenkte vi å bade, men da blåste det sinte små bølger på vannet og regna. Vannet da vi kom opp så slik ut,
Ned fra fjellet hadde vi denne stoppen som jeg la ut bilder fra i forrige innlegg.
Mandagens skoleformidling fikk bra. Andre gangen jeg kjørte dette opplegget. Men det kjennes i etterkant. Det var 20 barn som ble fordelt på fire grupper.
Jeg fortalte om utedoen. Fire timer med å snakke om utedo holdt.
Det er sommeråpning nå på søndag. Egentlig skulle det åpnes en lekeutstilling, men tidsplana holdt ikke når jeg blant anna ble liggende syk i to viktige uker. Så det blir bare en rolig dag med åpning av dørene, salg av kaffe og vafler og eventuelt omvisning. Mellomste kommer utover i helga, egentlig skulle hun synge barnesanger og kanskje kan hun gjøre det likevel. Vi ser da, for det blir en ne’på dag museumsdag.
Jeg må gjøre noe forarbeid før helga i løpet av dagen og i morgendagen. Må utover for å sjekke i løpet av dagen i morgen at vinden som er meldt, ikke har gjort noen skade.
Og så må jeg framom mor i dag, bør nok handle også.
Det er alltid oppgaver.
Men akkurat nå er det godt og sitte i sitt eget hus. Drikke matchateen og limevannet. Se på solglimta som flimrer utenom vindua, vinden som rusker i bladverket. Kjenne på at jeg eier meg sjøl.
Jeg har lagt bak meg et renn som jeg følte satte meg ut på forhånd, men atter en gang kom jeg gjennom. Akkurat nå føler jeg meg litt mørbanka, fysisk sliten. Men jeg sitter her med mitt.
Tok meg også tid til å stikke innom gamle naboer fra et tidligere liv, på turen hjem. Vi var naboer i ni år.
Snart skal jeg legge meg ned på golvet, på en matte jeg har lagt ut. Og så skal jeg sette på appen min med lazy bevegelser. For å bli litt mer bevegelig, paradoks nok.
Endelig kan jeg ha en liten tid til å bruke litt mer tid her inne også.
Det er godt.
Har du et innlegg du var spesielt fornøyd meg, enten som du skrev eller las og som du vil anbefale meg å lese…
