Av og til, men bare av og til, skaper ikke vakkert vær full pott i de lykkelige hormonene.

 

 

 

Sjøl om dagen starta bra.

Sola hang på himmelen i dag også.

Nå er jeg blitt fortalt at det gjør den om en ikke ser den også, men i dag var den godt synlig.

 

For en god dag, tenkte jeg med glede og entusiasme.

 

Hva jeg gjorde utover dagen er ikke så på plass i tankene mine og egentlig litt uinteressant.

Men jeg både gjorde og ikke gjorde.

Økte de Tibetanske ritene med to repetisjoner og er nå oppe i 7.

Med to økninger hver uker er det 14 uker til jeg er oppe i 21 repetisjoner. Da er vi kommet til september, men det vil jeg ikke tenke på nå.

(Og her regner jeg fullstendig feil, økning på to repetisjoner pr. uke blir 7 uker, da er vi ved 26. juli).

 

Men det jeg tenkte på var graset.

Slik høyt over alle tinder.

Graset altså.

Et grønt eldorado som insekter blir glade for.

 

I fjor tenkte jeg på dem hele sommeren.

Grunnen var at jeg ikke trodde jeg fikk tak i plenklipperen bak en høy stabel av stokker.

Det viste seg, da jeg gikk og kikka på seinsommeren, at inngangen ikke var sperra.

Og i går skreiv jeg om at jeg fikk starta den, og den gikk en stund.

Fikk laget noen veier.

 

Her er en stripe.

Der jeg kommer opp fra der fjøset ligger.

 

Her er en ny stripe opp til bærtrærne som nesten er drukna i alt graset.

Bak der var det kortere og enklere å slå.

 

I dag bretta jeg opp ermene, det vil si jeg tok på meg en gammel topp, full av hull og fant fram en short som var revna hele veien forbi glidelåset.

I stedet for å kaste den satte jeg med ned å broderte flerra sammen igjen.

Voilà, jeg tok den på meg og var kledd til en arbeidsøkt.

Plenklipperen sto akkurat der jeg hadde satt den fra meg i går. Og etter litt moing starta den, jeg dura bortover.

I solskinnet.

 

Men…

Sannsynlig har plenklipperen forent seg med insekta, for plutselig var det full stopp.

Den spytta bare bensin når jeg forsøkte å få den i gang igjen.

Den ville ikke mer.

Til slutt måtte jeg bare gi opp.

 

Etter dette ble ingen ting artig.

Prøvde å legge meg på magen på solsenga, bare ubehagelig.

Jeg var bare sliten og hadde lyst til å spise en hel godtebutikk og en gourmet restaurant.

Etter og ha spist middag ble behovet enda større, nesten som jeg vurderte å kjøre til butikken…nesten to mil, for noe å pakke i munnen.

Jeg fant en pose med valnøtter.

Så skifta jeg på senga og når jeg ser på klokka, da skjønner jeg den må bli mitt neste mål nå.

 

Og så satser jeg på verdens hyggeligste dag i morgen.

 

 

Har du hatt en god dag med bare snille gjenstander rundt deg?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger er det bare slikt. Jeg har ikke lyst å skrive det…, men det er egentlig et slit.

 

 

 

 

Likevel, gratulerer med dagen alle fine innom.

For det blir alltid bedre, det blir det.

 

 

Nå er jeg nok ekstra sliten og da kan det bli ‘overskya‘.

Og gjett, ute er det det.

Grått, kaldt og vått.

Men vi har hatt verre 17. mai’er.

I 2020, dagen var hvit og folk kunne ikke omgås. Vi sto på terrasser og sang «Ja vi elsker» mens båtene «gikk» i tog.

 

 

Jeg dro innover til mor i går, for å være sammen med henne og for å ha en skikkelig god 17. mai frokost.

Den varte vel og lenge. Og var god.

 

 

Etterpå så vi på tv og feiring rundt om i landet før vi ordna oss til fellesfeiring i samfunnshuset.

Da vi kom var det fullt på parkeringsplassen, men helt i enden fikk jeg likevel passert bilen.

Antakelig hadde jeg flaks med plasseringa.

 

 

Vi fant oss stoler ved et langbord.

Tradisjon tro var det solgt lapskaus og siden kom kakene fram.

Vi var ennå mette etter frokosten, men vi kjøpte.

Etter hvert kom lillesøster også.

Jeg tror det var derfor ting skjedde -. For jeg måtte bistå både mor og søster.

 

Alt gikk greit, men mot slutten kjente jeg det, jeg var dødssliten.

 

 

Etter og ha sunget nasjonalsangen var feiringa over.

Mor hang i arma mi på tur bort til bilen, fikk plassert henne.

Heldigvis hadde en del biler kjørt, så det gikk rimelig greit å komme seg ut.

Oppe hos mor tenkte jeg at mobilen bare fikk ligge igjen i bilen, kan være greit å ha litt fri fra sosiale medier.

 

Mor hadde kjøpt en kake, så det ble enda mer kaffe og kake.

Kjente at dagen holdt på å bli søt nok.

Da klokka var seks måtte lillesøster hjem, jeg sto parkert bak henne og tenkte det var greit å komme seg hjem for meg også.

Kjente at dagen var oppbrukt.

Fant meg et par sko og fikk hentet inn balkongflagget, det hadde regna en stund.

 

 

Jeg fikk plassert det jeg tok med meg kvelden i forveien inn i bilen.

Det er da det starter.

 

Mobilen!

 

Mobilen ligger ikke i bilen.

 

 

Det blir en leting uten sidestykke.

Gjennomgang av klær, vesker, bil og rom i huset.

 

Ingen mobil.

 

Til slutt må jeg ringe en i komiteen, men ingen telefon var funnet.

 

 

 

Jeg følte sterkt på det at dette trengte jeg ikke nå.

Virkelig ikke.

 

– Du må se på parkeringsplassen, sa hun jeg snakka med.

 

Og så klart skulle jeg det.

Enda en leiterunde ble det, før jeg satte meg i bilen.

Mor syntes det var fryktelig dumt at dagen skulle ende slik.

 

 

Jeg kjørte nedom der vi hadde stått noen timer tidligere.

Skulle jeg gå bort til ingangsdøra først eller bort dit bilen hadde stått…

Jeg skal innrømme troa var lita da jeg valgte å gå dit vi hadde stått.

Da jeg kommer bort ser jeg en liten brun rektangel ligge der, og ser med en gang at det er mobilen som ligger med «fjeset» ned i grusen.

I regnet.

 

Dekslet var tatt av, men baksida av telefonen hadde beskyttelse.

Om det var det, flaks i uflaksen eller hva, men da jeg tar mobilen opp virker den.

Jeg får tatt av det bak, som er ganske fuktig og setter telefonen til lading.

Det virker som om den ikke hadde fått mén av oppholdet ute på parkeringsplassen.

Og sannsynlig gikk det så bra fordi bilen sto lengst inne på plassen og ingen av bilene hadde kjørt over den.

Jeg var fryktelig letta over at det gikk bra.

 

 

 

Det var så godt å komme hjem, sette seg ned, være i sin egen tilværelse.

Trist som det gråeste regnværet, men slik er livet.

Og kanskje forteller jeg om det også.

En gang.

Uansett, veldig godt å være hjemme, smådeppe til trist musikk og tenke på at dette også er livet.

Drikke et glass rødvin og skjønner at akkurat nå kan ingen ting være annerledes.

For noen ganger kan det ikke det.

Men heldigvis kommer nye dager og ting og tang blir historie.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Noen ganger er en sommer over. Andre ganger er en påske over. Jeg sitter her å tenker tilbake på påska 2023.

 

 

 

 

 

Den har først og fremst vært folksom.

Og den har vært hyggelig.

 

Men grunnen til at jeg nevner «hyggelig» på andre plass er at jeg var ikke på topp da påska starta. Faktisk er ennå temperaturen knapt nok gått ned til normalen.

Så det fører til redusert energinivå.

 

 

 

På søndagskvelden dukka yngste opp.

Vi hadde noen hyggelige dager.

Påskedagene skulle hun tilbringe på Oppdal med sin kjære. Der skulle det være aktiviteter i flere dager med renn, filming og jeg vet nesten ikke hva.

 

 

 

Etter hun dro ble det et lite påskebesøk før torsdagen, da mellomste og eldstemann kom.

Fredag var vi alle bedt på feiring av fødselsdag hos minstesøsteren mi.

Da hun fikk en jordbærlue og jordbærjakke fra datteren som hadde opp til flere lignende antrekk, fikk lattermusklene trimma seg.

 

 

Ellers fikk hun også et miniartyrhus som hun hadde laget. Skikkelig detaljert med bittesmå tallerkner og mye anna smått.

 

Her beundre mellomsta mi byggverket.

 

 

På formiddagen på lørdag kom mellomste søsteren min og mannen innom.

De hadde med seg mor, for hun skulle spise lammelår sammen med oss på ettermiddagen. De hadde hatt noen dager i sin ferieleilighet og var tilbake til bypåske resten av påska. 

Jeg tok opp forskjellig fra fryserene; rundstykker, skolebrød og aniskringle, slik at vi spiste en enkel lunsj før de kjørte videre.

 

 

Vi hadde ikke alt som skulle til lammelåret, derfor ble det en tur til Øra, altså Kyrksæterøra.

Mor var også med, valgte å sitte i bilen. Hun fikk likevel mange flere inntrykk enn en vanlig dag.

Jeg hadde fått næringssorg, redd for at låret kunne bli for lite. Derfor ville jeg lage blomkålsuppe til forrett. Hjemme sto låret og stekte.

 

Tilbake igjen kom en tremenning av barna som mellomstetøtta hadde bedt. De hadde snakket om påska tidligere, moren hennes hadde hatt de samme påsketradisjonene som vi hadde på påskeaften. Lammelår og gjemming av påskeegg. Moren hennes døde for en del år siden. Var veldig hyggelig at hun ville komme og dele kvelden med oss for oss alle <3.

 

Kjæresten til mellomste kom med bussen, så da vi gikk til bords var vi likevel ikke så mange – som det kan høres ut, vi var bare seks stykker.

Og det ble mer enn nok mat.

 

Hadde spurt mor om hun ville overnatte, men det ønsket hun ikke…så endelig, tror faktisk det var første gang hun brukte TT-kortet sitt etter hun ble enke.

Alt fungerte, hun kom hjem i passe tid før Hjemmetenesten kom på sin kveldsrunde.

 

 

Før tremenningen reiste tilbake til sin bestemor kom datter til yngste søster innover om kvelden. Så de fikk også møttes.

Da hadde gutta gått i gang med å tenne opp bålpanna.

 

 

Juletreet hadde ligget på terrassen siden jula, jeg hadde hørt det ikke var så bra å brenne det i ovnen, nå forsvant inn i flammene.

 

 

Og utsagnet om at jula varer til påske fikk ny mening.

Vi snakka om at dette kunne bli en tradisjon, brenne juletreet påskeaften.

 

 

 

Første påskedag fikk jeg hengt ut flagget før frokosten.

Eggene fikk en lettvindt dekor.

 

 

For eldstemann skulle reise opp til Trondheim og det gikk buss bare fra Øra, så måtte kjøre han.

Vi fikk en trivelig stund med masse prat før han forelska forsvant inn på bussen.

Jeg har fått sett bilde av en nydelig jente, han var bedt til henne på middag. Vi får se hvordan det går.

Jeg ønsker alt godt.

 

 

Tilbake hjemme var det bare to igjn, de satt i sola, de tok seg turer og vi snakka.

Sjøl følte jeg ikke den store entusiasmen for tur.

Men prate kan jeg.

Og kjæresten til mellomste har spennende planer.

Mellomsteberta begynte å bli utolmodig, det var snakk om å utgi noen av snuttene hennes, men det tok så lang tid at hun jobba med sjøl å få lagt det ut på Spotify aller først.

På søndag var det snakk om å besøke mor, men så fikk de to siste skyss til Trondheim tidlig på dagen.

 

 

 

Plutselig var det tomt og stille.

Men det er godt det også, spesielt etter den fine påska med fint vær og fine folk.

 

 

Jeg kjørte innover til mor i går ettermiddagen. Hun trenger også folk rundt seg.

Og da jeg dro var det siste jeg hørte at jeg måtte komme snart tilbake. Tenker å ta turen i morgen.

 

 

Påska er over og hverdagen banka på døra.

Med alt sitt.

Mandagsmøte, skriving, planlegging og sommeren som rykker nærmere. Etter lunsj i dag var jeg helt kadaver, jeg sovna – så første arbeidsdag etter påske og etter influensa ble heller kort.

Og jeg vil prøve å la være å stresse.

 

Jeg vil leve også…

Er tanken.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gule dager forbi. Tid. Med folk og sol og en tilbakevendende helse. Sakte, sakte. 

 

 

 

 

I dag regner det.

Ikke så ille det.

Ikke ille etter så mye sol.

Med ski under føttene har dette kunne vært drømmepåska.

Skia står trygt ett eller annet sted.

 

 

Og påska er så nærme en drøm en kan komme. Det er bare energien som har kunne vært litt bedre. Men den kommer seg.

Slik i midtveis av den tørninga jeg var igjennom, mens jeg målte temperaturen og den bare nesten var nede på normalen.

Det gikk flere dager, til slutt stoppa jeg å måle og det var et godt tegn, tenker jeg.

Det å stå rett opp og ned på et golv ble en kortvarig øvelse, i starten. Det susa og prikka i hodet og jeg skjønte verden fort kunne gå i svart.

Første dagen jeg følte et blaff av energi, guuu så deilig-.

Og slik jobber en seg framover.

 

 

Det har vært folk inn og ut siden sist søndag da yngste kom. Hun reiste opp igjen på onsdag, hun hadde en pub å stenge før hun dro videre til Oppdal.

Etter hvert kom de to eldste, begge i strålende humør. Den ene forelska og den andre fikk et oppdrag etter en audition.

I dag kommer det flere gjester.

Jeg har et lammelår jeg nesten er redd blir for lite, så får kanskje lage en forrett.

Vi blir seks til bords, en hendig, liten gruppe.

 

 

Det er påske, full påske.

Påskeegga er laga og skal etter hvert gjemmes.

Tror ikke det blir ute i år.

Regn og påskeegg er en dårlig kombo.

 

 

Framtida puster meg nok ikke i nakken, fortida kan ikke være bak, så den blåser meg nok litt spisst i ansiktet.

Prøver å koste følelsen unna, prøver bare å samle krefter for å gyve løs etter påska.

Sykdom og tidsfrister er ikke en noen bedre kombo enn påskeegg og regn.

Så stenger bare tanken ute så godt det lar seg gjøre.

Det er bare at tida etter påska vil fosse framover mot stormende vår og sommer.

Alt for lite plass til slikt.

Kunsten med å pakke passe inn i tida.

Kunne nyte og kose seg med alt.

Stress er ikke videre heldig.

 

 

Da jeg sto opp i dag var kjøkkenbenker rydda.

Veldig herlig syn.

Det er påskelørdag.

Må en tur til butikken.

Etter hvert.

Første gjesten kommer snart.

 

 

Riktig, riktig god påske, til dere alle, som orker…

Orker å følge å skrive og er der, til tross for min alldeles elendige blogging.

 

En   stor påskeklem.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

En ny uke, hendelser, bil og føre i en røre. Men denne mandagen starta kald og bra.

 

 

 

 

Det er dumt å være for grei.

Jeg har vært ute og bussa.

Slik langt ute på landet kan påstigning og avstigning på buss være utflytende.

 

I dag sto jeg opp med en tanke; få bilen på verksted og komme meg hjem.

Heldigvis hadde det ikke snødd, så bilen som står ute, var rimelig tilgjengelig.

Med minus 6 var det bare å kle seg, på med ull.

Og så dura jeg bortover hvite vinterveier, framme fikk jeg parkert bilen litt før klokka sju som avtalen var.

Leverte nøkkelen, nå skulle frontruta skiftes og EU-kontoll snart i boks.

 

 

Det knirka nesten i snøen da jeg gikk i retning til en ordentlig busstopp.   

Den ligger i en avkjørsel, mine tanker at tenkt om sjåføren ikke så at det sto noen som skulle med, ble gjort til skamme. Jeg var ikke aleine om å skulle ta buss, det sto flere biler der det spratt ungdommer ut da den kom.

 

 

Da bussen nærmer seg der jeg bor trykker jeg på stoppknappen, registrerer bussen bremser ned. Litt lengre framme ser jeg at en nabo skal med bussen. Så for å være hjelpsom fyker jeg fram og sier han kan stoppe der, han sier noe om at jeg hadde trykka på stopp. Jeg går tilbake til utgangsdøra midt i bussen.

Tenker å gå av når han slipper på naboen.

Men da åpner han ikke døra bak, prøver å rope – men han begynner bare å kjøre.

Fram igjen for å si at jeg skulle av, så enden er at han slipper meg av i min oppkjørselen, helt perfekt det.

Men i utgangspunktet skulle jeg være hjelpsom slik at han bare kunne stoppe en gang, noe som førte til tre stopp og sikkert en småforvirra bussjåfør.

Han hadde tydelig ikke oppfatta mine gode intensjoner.

 

Slik starta dagen min.

 

 

 

I går var jeg i Trondheim feiring.

Veiene over fjellet var uvennlige.

Da det kom lange puljer med møtene trafikk, skjønte jeg at det hadde skjedd noen. Men den ulykka var det renska opp i da jeg passerte, møtte en bergingsbil med bil på og litt etter en politibil.

Det hadde vært sammenstøt mellom en personbil og en brøytebil.

For brøytebilene gikk tett, snøkantene over fjellet var høye og veibanen føltes smal.

Inn i mellom kom nye snøfall og dårlig sikt.

 

Da jeg hadde kjørt noen kilometer til var det full stopp og en lang kø av biler. Lengre framme så jeg mange blinkende lys.  

Her var det en trailer og en personbil, personbilen var smadra og traileren hadde havna utenfor veien.

Men det var visst ikke personskade i noen av ulykkene og det er godt.

 

 

Til slutt var jeg endelig framme i Orkanger, der skulle jeg kjøre sammen med sønnen og faren inn til byen og feiring av yngste.

Endelig var vi framme i Trondheim.

 

Yngste hadde lyst til å spise der vi var i fjor, så dermed ble det tapas i år også.

 

Etterpå dro vi opp til fødselsdagsbarnet og samboer der vi drakk kaffe og spiste kake.

Jeg hadde minst et par timers reisevei foran meg, så da klokka hadde passert halv ni var det på tide å ta returen.  

 

 

Framme på Orkanger satte jeg meg i min bil, sønnen er litt småbekymra og syntes nesten jeg kunne ha overnatta.

Men jeg har denne verkstedstimen med ruteskift neste dag og mandagsmøte på Teams.

Det er mye bedre føreforhold og delvis skyet og måneskinn, så greit å kjøre.

Noe snø virvlet til sikten.

Men så begynte kupelyset å slå seg på ved humper i veien.

Til slutt stoppa jeg bilen på en rasteplass.

Jeg drar opp det stramme brekket og går bak.

Det viser seg at luka ikke er helt lukka. Jeg får tatt unna snøen og slått luka igjen.

 

Da begynner bilen å  t r i l l e.

Sakte, men likevel for fort…

Jeg kommer meg framover, prøver både å få opp passasjerdøra og holde igjen bilen, men bilen er for tung og farten øker.

Må slippe, bakhjulet kjører over foten min.

Samtidig faller jeg ned i bakken.

Jeg ser med forskrekkelse hvilke senario jeg nå kan ha foran meg, om bilen braser ut i veien og rett over.  

 

Må opplyse dette er et utsiktsområde. 

 

Bilen stopper!

 

I kanten, uten å havne ut i veibanen og graver seg inn i brøytekanten på andre sida.

Det står en snøstikke like foran bilsnuten og det er bare ene forhjulet som har brøytet seg inn i snøkanten.

 

Jeg kaver litt før jeg kommer meg opp i stående stilling igjen.

Skjelvende setter jeg meg inn i bilen igjen etter å moa bort snøen med døra, tar på selene og tar av brekket…

Så svinger jeg rattet hardt og trykker på gassen.

 

Jeg  kom  meg  fri!

 

I svingene ned igjen kjenner jeg en enormt lette og at jeg er temmelig skjelven.

Her var det heller ikke fare for personskade, foten berga også.

 

 

Men tror ikke jeg drømte om det i natt, sjøl om dette var en større skrekkopplevelse.

Skikkelig et uvirkelig mareritt da bilen begynte å trille.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Søndagsmorgenen har stått opp og er helt hvit. Snart skal jeg ut i dette hvite.

 

 

 

 

Dagen er rolig travel.

Jeg har dusja, sitter her med limevannet mitt.

Har rukket å rote til på kjøkkenet.

 

Har bakt en kake, en kake med lime.

Og hvit sjokolade.

 

 

Jeg har dusja og skal skynde meg rolig videre.

 

 

– Skal jeg bake en kake, sier jeg til yngste.

 

 

 

Hun er ikke så glad i slikt, men den med lime har hun lyst på.

Hun fyller år.

 

 

Jeg kikker igjennom og ser jeg skrev om henne i fjor, i 2021 og 2020.

Legger inn linkene, behøver ikke si så mye i år.

Men gleder meg til å feire minste, gratulere og gi henne en god klem.

 

 

Jeg må gjøre meg i stand, pynte kaka og komme meg avgårde mens jeg sender en gratulasjon ut i nettet og i mitt indre, til den svaiende bautaen med styrke som et strå i stormen.

Styrke og følsomhet er veldig gode kombinasjoner.

 

 

 

GRATULERER!

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Dagens situasjonsrapport er at sola skinner meg rett i øynene her jeg sitter i stolen min.

 

 

 

 

Dette ble skrevet i går på lørdag, men fikk ikke posta fordi jeg må lære meg et nytt program og trøbla skikkelig med det. Så poster det jeg skrev i går, i dag, pluss litt til.

 

 

♦

 

 

 

På ovnen står en gryte med røkt griseknoke.

Glemte feittirsdagen til det var for seint og sette den tradisjonelt i gang.

I dag skal vi innover til mor og spise feittirsdagsmiddag med henne.

 

 

Egentlig er det en snødag.

Brøyteren har vært opp min vei og regner med jeg ikke kommer meg opp mors vei.

Så det vil bli en del bæring, både middagen og handling ette hvert.

 

 

Vi er; yngste og meg.

 

Da jeg satt på bilverkstedet i går og venta på at bilen ble kontrollert, skal være EU godkjent 1. mars, ringte hun. To ganger, ser jeg nummeret kommer opp under samtalen.

Jeg hadde tatt med meg en del stuff for arbeid og satt akkurat å snakka i mobilen om et prosjekt.

 

Jeg ringer henne tilbake, da sier mi yngste;

 

– Jeg tenker å komme hjem i dag, men beklager at jeg sier i fra så sent og håper det passer…

 

Hun snakka om det for noen uker siden, at denne helga var hun ledig og at hun kanskje kom hit eller at de reiste på besøk dit kjæresten bor.

 

 

Nå passer det vel alltid at barna kommer hjem, det er også deres hjem.

Og så klart ble jeg veldig glad.

Etter besøket på verkstedet, som så klart fant feil ved min gamle bil, avslutta jeg arbeidsdagen.

 

 

Da jeg var hjemme etter noen ærender, rakk jeg tenne opp i ovnen og tenne talglys før hun kom.

Hun hjalp til med maten mens vi pludra og smakte på rødvinen hun hadde tatt med.

 

 

Vi fikk en veldig hyggelig kveld, snakka om mye og mangt, som er det vanlige.

Blant anna om kvinnehelse og hvor lite kunnskap det er på den.

På hormoner og sykluser.

Hun forsøker å legge møter når kroppen ikke er i en bølgedal i funksjonsnivå, prøver å skaffe seg oversikt over dette, over sin egen kropp.

Jeg fortalte om at da jeg var ung var det perioder der folk ikke likte meg, men at jeg etter hvert forsto at følelsen hadde med sykluser å gjøre, ikke de andre. At det var jeg som opplevde omgivelsene så annerledes i perioder fordi det var mye som skjedde inne i kroppen min.

 

Enda i dag er det ikke kommet særlig mye lengre på dette folkuset.

Kvinners helse skal ikke eksistere og så klart, alle kvinner har det ikke på samme måten.

 

 

Men om vi ser nøkternt på det er kvinners kropp laga for å føre rasen mennesket videre.

Og da er vi i stor grad gjennom evolusjonen preparert for det.

Noen av oss sliter mer med å være denne «fødefabrikken”, med humør og stemningsleie og fandens oldemor…

Dette er det liten plass til og snakk om i samfunnet vi lever i. Utenom at det har vært latterliggjort i på bekostning av kvinnekjønnet. 

 

 

Fint med slike samtaler.

Godt med god mat.

 

 

Så vi spiste, snakka og hadde en veldig hyggelig kveld.

Det er fint å prate og bli klar over mønster, tanker og ikke minst gi seg lov til å være akkurat den en er.

 

Det er også veldig viktig, for gjennom å skjønne vil en også fungere bedre i samspill. 

 

 

♦

 

 

 

 

Tilbake til nåtid og dagen i dag, som er en søndag.

I nåtid kan jeg skrive om gårsdagen, at den gikk også fint og koselig gjennom tilværelsen.

Som jeg starta med å skrive, at det snødde.

 

 

Etter hvert kom vi oss i vei, innover til sentrum, fikk handla og kjørte videre inn til der mor bor.

Da vi var på tur opp veien var det litt bart i hjulspor -.

Så jeg pressa bilen opp, men måtte rygge ned fra den vanskelige svingen.

Men da var det ikke aktuelt å gi seg, så opp kom vi.

Slapp å bære og ståke med kasseroller, mat og varer.

 

 

Mor var gledesstrålende, det å få et barnebarn inn døra er bort i mot toppen av lykke.

Så det ble sent før vi trilla hjem igjen i mørket. 

 

 

 

Nå hører jeg det drypper ute.

Det regner.

Og så hører jeg noe anna helt fantastisk, noe som gir meg sug i mellomgolvet.

 

Fuglene...

 

De kvitrer vårlyder.

En lyd så full av forventning, lys og liv at den nesten er til å gråte av.

Og om to dager, om to dager…kan vi kalle det vår…

 

 

 

Du må ha en nydelig søndag der du gir deg plass til deg.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

En søndag med stillhet som sitt varemerke. En dag som var god.

 

 

 

Dagen samarbeida fint med meg.

Fikk gjort litt.

Pausa.

Pusla.

Det ble litt husarbeid.

 

I denne vasen sto tulipaner som var på tide å kaste.

Kanskje jeg skulle sette noen kvister i den? 

Mellom sol og snøbyger kom jeg meg en liten tur ut.

Fuglene hadde satt spor i snøen.

Ellers lå marker og veien hvite. 

Røde kvistene fra Sibir kornellen passa å ta med inn. 

Disse kvistene var for høyt oppe. Men det var noe fascinerende med treet som har vokst forbi fjøset. 

Snøbygene gikk innover fjorden, men jeg følte likevel på denne våren som snart kommer. 

Trærne virka forventningsfulle.

Kvister og fjør ble dandert dagen verdi. 

Boller med krem.

 

En dag for fred, fryd og frie skritt.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Jeg er framme ved en ny tid. Og stillheten er øredøvende.

 

 

 

 

 

 

 

Hva føler jeg…

Og så får jeg ikke tak i de -.

Følelsene.

 

I går, da jeg la nøklene i en konvolutt filma jeg handlinga for mitt indre.

Det var fredag og jeg var kanskje den siste som gikk hjem. Passa bra, hvor mange ganger har det ikke vært slik.

To kasser til skulle ut i bilen.

Tok et siste bilde.

 

 

Tidligere på dagen hadde jeg kjent på tårene.

Ikke for det at det var trist, men rart å pakke ned mange år i kasser.

Det var ikke bare papirstøvet som virvla opp, også støvet av mange minner og ikke minst følelsen av mange år…

Mange år som har gått.

 

Regnestykket er enkelt, det er mindre år igjen.

 

 

Ble med opp i kantina for siste gang, kantina har ikke vært mye brukt.

Det var heller ikke så mange andre der.

Siste gangen jeg var oppe var til julelunsjen.

Faktisk har jeg aldri følt meg hjemme her, men jeg har møtt mage hyggelige mennesker.  

Åra har vært veldig lærerik, lærerik på mange plan.

Det har ikke vært lette år.

Det var heller ikke de åra før.

Nå er det på tida det blir gode år.

 

 

Jeg vil ha gode år resten av livet.

Definisjon av gode år er ikke nødvendigvis god økonomi og god helse, sjøl om det hjelper.

Men latteren, jeg ønsker stunder av latter som bryter fram fra det innerste, som bølger opp og ut som en kraft, som smører muskler med en ro, bare magemusklene som får kjørt seg.

Den ekte latteren, den som skaper gode følelser.

 

 

Jeg vil ha plass til meg.

Som jeg har lært hvor lite bra det er å presse seg, presse seg inn i for ‘små rom’, forlange det umulige av tid, piske og dra i seg sjøl der nesten ikke en gang pusten får plass.

I dag puster jeg.

Jeg setter foten med tyngde i underlaget, kjenner jeg hviler i hvert steg.

Denne «militærøvelsen” er over.

 

 

I dag tenker jeg.

Bare tenker og puster.

Ingen ting skal presses.

Jeg vil ha kontroll.

 

 

Da jeg la nøkkelen i konvolutten etter å ha låst kontordøra, etter å ha lagt brikkene for å komme meg inn i bygg og mellom ganger, fra meg.

Huska å ta med alt mitt ut, for nå stengte jeg meg ute.

Trykte på bryteren og døra ut gikk opp der jeg gikk ut for siste gang.

Bilen sto rett utenfor, de siste kassene var satt inn.

Så satte jeg meg inn.

 

 

Var innom butikken for å handle.

Handle for mor.

Ta med meg varene.

 

– Hvordan gikk siste dag, ville hun vite.

 

Jeg greidde ikke fortelle noe, var alt for sliten til å fortelle om dagen, den den lille avskjedstalen der det ble sagt at dette var siste dagen min, samtidig som en kollega ble skrytt av.

 

– Du kan overnatter, spurte hun med håp i stemmen.

 

Jeg hadde vist henne TikTok fordi hun ønsket å se videoen en gang til, den som mellomste nettopp boostet med, 67 700 visninger.

Vi hadde drukket kaffe.

Jeg var desperat etter å komme meg hjem.

Hjem til mitt.

 

 

I dag er det så godt å bare være her, i mitt eget.

Har en plan, ut å hente inn kvister.

I morgen er det fastelavn, så den tradisjonen må holdes i hevd.

Men ute blåser og snør det, så det blir nok friskt.

 

 

Det er lørdag og en ny tid er starta.

Jeg summerer bort i 30 tøffer år, men jeg angrer ingen ting.

 

Dette er bare livet og det er mitt liv.

 

Nå står jeg foran en ny fortsettelse med alle mine erfaringer.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Søndagen er i gang med å blåse forbi. Det er mørkt i stua.

 

 

 

 

Det regner slik at vinduene er dekt av regnet.

Det blur’er når jeg ser gjennom dem.

 

 

Jeg har sovet lenge begge disse dagene i helgen.

Været har gjort det til at jeg har tatt helga rolig.

Egentlig ble jeg bedt inn i den gamle familiestrukturen, barna skulle samles hos faren og blant anna se på opptak fra de var små og oppover.

De skulle først i skibakken og sendte meg friske bilder, så skulle jeg komme dit da de var tilbake.

 

Men på grunn av meldinger, vinden og fjella jeg må over, valgte jeg å stå over turen.

Så i stedet for tur, ble jeg sittende, sovna og var helt utslått av ingen ting.

 

 

Tok jobben med en ringerunde for å få inn en person til i valgstyret i et lag. Alle jeg nådde sa nei, de langt opp i 70 åra lot jeg få fred. Men vi er to stykker, så det går greit det også.

 

Prøvde også å ringe mor, før ringerunden.

Åtte ganger prøvde jeg.

Måtte slå meg til ro med at hun var der, men hun hadde slått av lyden så hun hørte meg ikke, bare jeg henne.

 

Telefoner er ikke mors beste venn.

 

Jeg satt her og hadde et høyt frustrasjonsnivå .

Over situasjonen.

 

 

Tanken er at jeg skal dit i dag.

Kanskje jeg overnatter til i morgen og drar rett på jobb.

Det er ennå kraftigere vind meldt i kveld og til natta.

 

 

 

Dette er et spesielt døgn som ligger foran.

For oss alle.

Spesielt for mor.

I dag vil far ha flyt 99 år.

 

 

For to år siden satt jeg ved kontorpulten min, vi skulle vei å feire dagen hans.

Han lå på sykehjemmet og hadde vært der en måned.

Så får jeg denne telefonen, han var blitt mye sykere og at vi måtte skynde oss dit.

 

Jeg ringte en nabo, men de var ikke hjemme.

Ringte så taxi for at de skulle hente mor bortover til sykehjemmet.

De svarte nei-!

Han som tok telefonen ville ikke kjøre opp bakkene til dit mor bodde på grunn av snøen.

 

En helt vill situasjon, der lå far for døden og det var ingen til å hente mor. Og at noen som jobber med kjøring svarte benektende er under all kritikk.

 

 

Naboene var på tur hjem, men det ville ta tid, så de ringte dattera si og fikk til slutt tak i henne. Hun kjørte opp bakken med snø for å hente mor.

 

 

Det ble en spesiell ettermiddag, kveld, natt og formiddag.

Om natta, da yngste også var kommet, fra Trondheim, var vi nesten en representant fra hver generasjon. Det ene oldebarnet var så klart ikke der.

Vi to yngste skifta på å sitte ved senga til far, gi han omsorg så best vi kunne.

 

Dette er to år siden, eller vil være to år siden i morgen.

 

 

– Det har gått fort og det har gått seint, men har vært tungt, sier mor da jeg er hos henne på torsdagen.

 

 

Livet og døden.

Som det mest naturlige.

Gleden og sorgen.

Vi lever i alt dette.

 

Snart er januar ferdig.

Her jeg bor kommer sola snart tilbake.

Og så kommer våren.

 

Så sjøl om det er et ufyselig vær og noen dager med ikke de letteste minnene, så går vi mot lyset og gleden.

 

 

 

♥