Ny dag gråere enn gråest. Jeg visste det måtte skje i går-. Da var det litt opphold i en evig strøm av grått regn.

 

 

 

 

Jeg hadde en frist å forholde meg til.

Den er 1. juni, i fjor gikk den samme turen dagen før. Så jeg var en dag før det.

Turen i fjor gikk tungt, her beskriver jeg den.

Så jeg var veldig spent på hvordan dette kom til å gå i år, om turen ville bli like tung.

 

En effektiv person kom inn fra sidelinja og sa at dette kunne vedkommende utføre i en snarvending.

Men jeg ville ta turen.

Finne ut.

 

 

Så i går, etter jobb, pakka jeg ned det jeg måtte ha med.

Kjente jeg var litt sliten da jeg begynte å gå og at det blåste slik at det nesten ga ubehag.

Fotoapparatet fikk ligge i sekken.

Jeg konsentrerte meg om å komme fram.

 

 

Og så var jeg framme med kassen.

Den hadde den fjorårets kode på.

Samtidig som jeg fikk satt på ny fikk jeg også tatt fram fotoapparatet.

Vinden intensiverte.

Nesten spennende hvor hardt kasta ville komme.

Vannet slo innover stranda. 

Det var vann innover land, slik det er på våren. 

Jeg fikk lyst til å fange vinden og bølgene på bilder. 

Finne de største bølgene, de mest spektakulære. 

Vann og trær. 

Trær, vann og litt sol. 

Solglitter i vannet som lager det om til en skinnende flate av sølv. 

Og så trær da, er det noe som er så vakkert som trær… 

Unge nyutsprungne bjørker og furu, fargene som er i emning fra det blakke. 

Trær som er ferdige, bare minnet står igjen. 

Trær som strekker seg utover. 

Trær som holder runde, karakteristiske berg med selskap. 

Furutrær som nærmer seg slutten. 

Som viser hvordan de har vridd seg etter lyset mens de levde. 

Trær jeg får lyst til å tegne. 

Jeg kom meg opp igjen, tilbake til der bilen sto parkert.

Svimmel av vinden og metta av synsinntrykk.

Uten å ha pausa en eneste gang, uten behov for å sette meg ned, desperat etter en stein å hvile på.

Uten en drikkepause.

Men noen fotostopp ble det, dette er bare et lite utvalg av bilder som ble fanga.

 

 

Og på toppen av det hele kjørte jeg framom setra, fikk gått på do og låst opp setra.

I et par år har det vært invasjon av maur inni bua.

Jeg hadde kjøpt med meg noe remedie for å ta på, tok sjøl på meg munnbind for tenkte det var lurt.

Men las ikke bruksanvisninga, som sikkert hadde vært lurt.

For pekefingeren som sikkert fikk på seg av stoffet er kjemperar og nummen på tuppen.

Men det kan være min straff for å spraye gift.

 

 

Ellers er jeg veldig glad for at koden er kommet på plass og at jeg greidde ta turen uten problema fra i fjor.

Så jeg er i bedre form, definitivt.

 

 

 

 

♥