Under en time igjen av et gammelt år.
Så har vi brukt opp enda et år. Livet er et år kortere.
Livet har samle enda mer.
Av alt.
GODT NYTTÅR!
♥
Når de drar
Været vil være med slik at det vises og høres. Det blåser igjen.
Både førjulsvinteren og nå i jula har det blåst i perioder. Utover kvelden vil det bli vind med opp i 25 meter i sekund i kasta. Da høres det.
Jeg sitter med beina på en skammel.
Pusen, unge herr Truls, hviler hodet sitt på ene foten.
Det er stille, utenom trafikken på veien og vinden. Og så knitrer og durer det inne i ovnen. Rundt omkring er det tente lys.
– Du tar deg sikkert et glass eggelikør når vi er dratt.
Det var mellomste som spurte.
Nå er alle dratt; eldste, mellomste, yngste og faren.
Jeg sa som sant var at det var vemodig at dem reiste. Men at det var også godt å få tilbake stillheta si.
Roen.
For det har også vært et lite maraton.
For alle.
En salig blanding av følelser, frustrasjon og å være glad i hverandre.
Enklere om alle hadde bodd nært hverandre, slik at vi kunne ha besøkt hverandre hjemme hos hverandre. Men likevel er det fint å kunne være sammen, godt og slitsomt.
Nå er jeg tilbake til mitt liv på tampen av et år.
Fikk en bok fra mellomste søster i går, da jeg kjørte mor hjem til seg sjøl.
Den skal skrives i. Jeg vil gi meg den tiden slik at jeg kan følge meg sjøl, mine tanker, gjøren og laden, inn i en sekvens av min livsreise.
For mor var det en veldig fin overgang å møte de, få servert kaffe og kos hjemme hos seg sjøl.
Etter hun fikk en av julegavene sine, fotbehandling, kjørte vi herifra og framom lillesøster.
Hun hadde også fått seg en pus for en måned siden.
Litt godt gjort at vi begge ordner oss katt nesten samtidig.
29. desember og to dager igjen av et år.
Her er fra i gårkveld, da sønnen diska opp med elgsteik. Den smakte nydelig.
Jeg vil sitte her en stund til, bare kjenne på at jeg er til.
Tenke på glede og på sorg.
På livet og på at dem som kjørte skal komme velberga fram til sine reisemål i dag.
♥
Jul med rom
Romjul i «rom» sjø uten rom. Men i et rom. Og det er det rom for.
Juletreet står og lyser, kanskje det største noen gang. Det gikk akkurat fra golv til tak. Måtte kutte litt av toppen for å få på stjerna.
Det var eldste og mellomste som var i skogen og hogg det.
– Det ligner på Barbapappa, sa jeg.
Da ble det en diskusjon om hvem som visste hvem det var. Og alder på oss som visste det.
Det har vært mange diskusjoner. Ikke så enkelt når alle har sine liv og en skal enes i barndommens rike i så mange dager.
Akkurat nå har jeg en stille stund mens julemusikken kommer fra radioen.
Det har ikke vært menge av de stundene. I går kom jeg meg en tur ut. Lenge siden jeg har tatt turen ned til sjøen.
Det regna.
Mørket kom.
Men godt gjorde det.
I går hadde vi en dag uten julemat, det ble søtpotetsuppe til likt med i fjor. Mellomste som sto for det.
I dag blir det elgkjøtt, eldstemann som tar den tørnen i og med det er takket være han vi skal ha akkurat det.
Folk har kommet og gått.
I dag skal jeg kjøre mor hjem, hun har vært her siden veslejulaften. Vi skal framom yngste søster, hun var her julekvelden. Til frokost første juledag kom kjæresten til mellomste, han reiste i går tidlig. Litt senere kom faren til «barna» og han blir til i morgen. Da reiser alle. Gjengen min skal på felles nyttårsfest. Jeg tror jeg bare går inn i det nye året aleine.
Tenke over.
Det er mye som kan tenkes.
Yngste skreiv og sendte ut et bilde på nettet om at han var vår «lykkepille» .
Og det er sant det hun skreiv. Ellers ville han gjerne sitte attmed oss ved bordet når vi spiste.
Folk begynner å stå opp.
Pusen som er «lykkepille» mjauer og vil leike.
– Jeg kan ta han med til deg, sa eldste.
Men det syntes ikke faren var aktuelt. Så ble det en ny diskusjon.
God vi har unge Truls, han aktiviserer oss.
Og vi har det koselig, tross alt.
Mye mat.
Magen min vil ikke ha mye, sjøl om den byder på volum. Det ble likevel fort nok.
Greit nok nok at lysten til å spise seg fra sans og samling ikke var til stede.
Jeg må straks til her; koke kaffe, lage eggrøre…
For dagen er igang.
Og så gikk dagen sin gang.
Til lykke med jula.
♥
Når pluggene tennes
Av og til, om enn ikke ofte, får jeg lyst til å krangle. Det skal likevel litt til for å gjøre meg så sint.
I dag ble jeg det.
Vi, det vil si, eldste, midterste, jeg og pus skulle kjøre for å hjelpe mor med middag og jul.
Pus ble med fordi vi følte det var det beste, tross mye nytt for et ungt liv.
Han løper etter oss. Da eldste og midterste dro til skogs for å finne juletre i dag, ble han igjen aleine nede og begynte å skrike. Jeg ropte han opp, da for å være i ordentlig i nærheta. Jeg holdt på å vaske vindu og måtte stå i sofaen blant anna, da hoppa han også opp i den.
Vi pakka full bilen av juletre, katte-ting, flasker for å hente vann i og var også innom butikken for å handle til mor.
Det snødde, så det viste seg at det var umulig å komme seg opp den siste bakkene, for veien var glatt. Jeg begynte å skulle parkere nedenfor den siste bakken, samtidig kom tanteungen med moren sin, altså søsteren min. De kom seg heller ikke opp. Jeg avventa hvordan de ville parkere.
Samtidig var en nabo kommet på terrassen sin og ropte noe… Jeg tok ned vinduet for å høre hva hun sa. Hun ga meg beskjed om at jeg måtte parkere inn til siden. Jeg ropte tilbake og sa det var to biler som måtte få plass.
Hun på terrassen kom med et utbrudd om at det måtte gå an å tenke på andre mennesker, for brøytebilen fikk ikke til å ta bort snøen om han kom og naboen ville da ikke komme seg ut.
Det er her det ble for håpløst, for det første var jeg ikke ferdigparkert, det var kommet ca. 5 centimeter med snø så de centimetra ville ikke lage noen problem Der jeg holdt på å parkere er en tomt som søsteren min og datter eier.
I tillegg vil jeg påstå at jeg tenker på andre, absolutt. Jeg er alltid opptatt at naboen skal komme seg forbi, bruker også å parkere slik at andre kan parkere ved siden av meg.
Vi skulle opp til moren min med masse stuff, juletre, handleposer, katte, ja… altså ordne opp for en godt voksen dame som som bor på toppen av bortimot det bratteste boligfeltet i kommunen.
Jeg var ikke i humør til å fortsette dialogen. Ba de to som var i bilen om å få med seg så mye de kunne bære. Så snudde jeg bilen og kjørte ned til hovedveien og fikk enda flere bakker å forsere. Jeg bunka sammen vannflaskene og en bukett med furukvister som søsteren min skulle få. Nå viste det seg at hun ikke hadde hatt mulighet til å komme seg opp fordi hun ikke hadde med seg rullestolen sin, så de hadde kjørt tilbake.
Jeg begynte å traske oppover, mellomste kom ned igjen for å møte meg. Vi traff en annen nabo og hun ble ganske stille da hun fikk høre historien. Hun fortalte at barnebarnet hennes har brukt å parkert på denne plassen når hun var på besøk, men at hun følte hun ble fulgt med.
Og ja, jeg ble sint av en slik urimelighet.
Da vi kom til den siste bakken var det for glatt å gå, så vi gikk inni på den allerede omtalte tomta. Samtidig kom en traktor som strødde, så siden dro sønnen ned for å hente bilen og fikk kjørt den opp slik at vi slapp alle bakkene.
Men jeg tror jeg må ta en prat med denne naboen, så klart er jeg ikke interessert i å parkere henne inn, de har laget en brei aveny inn til sin oppgang. Nåde den som kommer inn på dette området.
Likevel kan ikke naboen ligge å «ugle» for å passe opp folk, også hun må tenke på andre. Hun syns nok at moren min bør sendes og plasseres, at folk parkerer på en tom som noen eier tenker hun sikkert ikke på. Men det må kommunikasjon til. Jeg er ikke interessert i å få kjeft når jeg ikke kommer meg den siste bratte bakken opp til moren min for å hjelpe når de verste vinterdagene er innom.
Tror jeg bør foreslå et møte med involverte parter.
Går ut ifra at det skal gå an med dialog foran kjefting likevel.
⊗
Heim til jul
Hva skal vi gjøre, hva skal jeg velge. Ett av spørsmåla som har svirra i bloggen min.
«Shall I stay or shall I go».
Altså, hvordan blir framtida mi. En stund ble jeg nesten spist opp av dette spørsmålet. Og så la jeg det bort, lengst inn i skapet.
Problemet er at åra har gått, jeg ble halvt uføretrygda for noen år siden og nærmer meg nå pensjonistenes rekker. Og da vil økonomien bli fargelagt av dette. Den har også blitt det av at jeg fikk denne uføregraden. Så da å sitte med en gård uten drift med utbedringsbehov og en begrensa praktiske evne, er langt fra optimalt. De fleste oppegående mennesker har nok tatt affære og valg for lengst. Sannsynligheta av denne konklusjonen er at jeg hører til de mindre oppegående.
Nå er jeg ikke aleine om å syns det er dumt å kvitte seg med gården. Jeg kjøpte den fordi det er jorden vi lever av og slik verdenssituasjonen vingler avgårde er ikke de tankene jeg hadde for å gjøre dette valget blitt svakere.
Nok om dette, problemet er at jeg ikke har mulighet til å utbedre et tak som skulle vært reparert for flere år siden.
Men som sagt, jeg la problemet inn i et skap. For enda vet jeg ikke…
Lang innledning til innleggets egentlig fortelling.
Det starta med at jeg sa til sønnen;
– Kanskje kan du flytte hit, bo i leiligheta nede når den ikke er kontor lengre-.
Sønnen likte egentlig den tanken.
Siden sa jeg;
– Om du flytter hit kan vi kanskje orden oss en katt på deling.
Det var da det tok av. Og det gikk fort.
Moren til en kammerat hadde et kull med kattunger. De var klare på nyåret, egentlig.
I første omgang var jeg ikke så positiv til dette. Kattepusen var svart og hvit med rosa nese. Ikke mixen jeg er mest begeistra for. Men etter å ha fått tilsendt bilder i hopetall, skjedde noe.
Jeg smelta.
Overleveringstidspunktet ble framskynda.
I går hadde jeg en dag både i butikker og på nett, for klargjøring.
For den kommer hjem til jul.
To døtrer ble helt overvelda lykkelige.
Pus i hus til jul.
I dag blir han henta. Midterste ville være med å sponse sekk for frakt.
Så i kveld flytter et nytt familiemedlem hit. Som et ledd i å ikke flytte her ifra.
Og nå gleder vi oss alle til dette nye medlemmet.
Om vi kan ha juletre er et annent spørsmål, men det skal jeg ikke ta stilling til nå.
Jeg har ting å gjøre før folk kommer heim om noen timer, med en liten, stor pus.
Den er halv Maine coon, så det blir sannsynlig en stor pusekatt om noen år.
♥
Orker jeg
Å huske alt er ikke alltid like greit. Det er i alle fall min erfaring.
Og noen deler jeg kanskje erfaringen med…
Ja, for du veit, det er snart jul. Jul med din glede, slik i alle komplikasjoner.
I går kveld, på hengende håret, egentlig…gikk jeg igang. Med deiger.
Rota sammen til en smultringdeig og til havregrynskjeks. Det skulle stå over natta.
Så arbeidsøkta starta med begge deler, smult opp i en kasserolle og mel bakt inn i havregrysdeigen.
Så en periode stekte jeg både smultringer og kjels. Skikkelig effektiv.
Etterpå en rask dusj for å få bort smutlukt.
Samla sammen bøker, noe skulle på biblioteket. Litt irriterende over at jeg ikke hadde fått med meg alle bøkene som skulle leveres, men pytt…det måtte ikke føre meg down.
Etterpå innom Rådhuset som nesten har blitt som et fort.
Ene boka skulle ordføreren få, ble låst inn og fikk levert. På tur ut går jeg framom min gamle arbeidsplass og stikke hodet innom. Sier ja til en kopp kaffe som jeg drikker på mitt gamle kontor.
Så var det framom mor med noen smultringer, hun var bekymra for at hun ikke ble ivaretatt i jula og jeg prøvde å trygge henne med at alt blir gjort, hun kunne bare slappe av.
Hjem for å lage meg en enkel middag, da ser jeg det…
Inne i kjøleskapet ligger en «gjeng» ustekte smultringer.
I et tilbakeblikk ser jeg det ene brettet med papir på, at de rå smultringene ville sette seg fast. Så jeg samla de i papiret og fikk lagt de i kjøleskapet for å få de hardere. Skulle steke de til slutt. Men jeg var for effektiv.
Nå er det store spørsmålet om jeg orker å sette i gang prosessen igjen, få smulta varm nok for å steike noen få smultringer…
♥
En uke igjen
Men livet fortsetter etter også. Etter juleaften, juledagene, romjula, nyttårsaften… for det kommer et nytt år.
Og et år som var nytt er blitt gammelt.
Jeg har krøpet meg opp i stolen min.
Gir meg tid.
Tid til å ta opp bloggen, til å tenke, til å skrive.
Til helga skal jeg ha slik jula blir, klar. Det som er bakt, vaska og slikt, blir jula. Og ja, er klar over mange av de ønska gjøremåla vil falle av lasset. Men det overordna er at vi som samles skal ha det bra, kose oss, glede oss over å være sammen. Det er det viktigste. Ikke at det er laga aspik. Gjorde det for første gang i fjor, tror jeg dropper det i år. Etter hvert var det ikke så delikat å ta inn på bordet.
Jeg drikker min morgendrikk, har skifta ut det jeg drakk, limen og match-teen. Nå er det er stort glass med raspa gurkemeie og sitron jeg drikker.
Denne uka har jeg ferie. Altså ikke jobbe jobb.
I dag skal det planlegges godt. Vaske og settes noen deiger; et fruktbrød, havregynskjeks og smultringer. Det er mor og sønnen som ønsker seg smultringene.
I går kom jeg meg endelig til legetimen min. Et gjennomgående tema i flere innlegg her. B-vitaminene hadde fått rett nivå. Men skal fortsette med å ta B-12, for legen tror at tarmene mine ikke tar opp det de skal, blant anna på grunn av divertikkpelsykdom.
Men det jeg var mest spent på var MR-bildene. Det er over fire måneder siden nå, det. Nakke, arm og fingrer og at jeg går med disse fingrene som enkelt sagt er ekle.
Var beredt til å kjempe for å finne ut av dette problemet, for regna kanskje med ingen funn var funnet. Men det var det. Det viste seg at jeg går med en prolaps i nakken. Så det var prolaps, har vært litt fram og tilbake om det. Dette kan gå tilbake av seg sjøl, men fordi det var veldig trangt var legen redd for at dette ikke ville skje. At nervene var for mye i klem. Dermed vil veien gå videre til nevrolog. Håper likevel på at dette går over av seg sjøl, har ingen lyst til eventuelt inngrep. Og så klart at dette ikke skal bli verre med lammelse som verste scenario.
Det er ikke bare året som er blitt gammelt. Noe må en regne med når det kommer til kroppen også. Nå tror jeg at nakken ble skadd etter en bilulykke da jeg var litt over 30 år. Har hatt perioder med vond nakke etter den ulykka, men aldri opplevd at fingrene mista følelse.
Uansett er det greit å hake ut dette legebesøket.
Nå skal mer hakes ut.
Yngste og samboer tar en tur over til Danmark i dag, skal vi handle noe på båten, spurte hun.
– Kanskje sprit, sa jeg.
Jeg har så lyst å lage eggelikør.
Faren til barna kommer ikke til julekvelden i år… men jeg kan kjøpe inn akevitt, hvitvin og rødvin, sa han. For det bruker han og handle inn når han feirer sammen med oss.
Jeg ble veldig glad for det. Så da er det kanskje bare konjakken til goro og sherryen til desserten julekvelden jeg må handle inn.
Det er en greie denne jula.
Kikka gjennom en gammel kokebok med mange minner, da jeg var hos mor sist.
Hun syns det er rart at jeg husker så mye om mat og mente jeg måtte være ganske interessert i maten, både da og nå.
Og jeg er nok det.
Så nå må jeg bare fortsette med akkurat det.
Og vasking.
Det er jeg ikke så glad i, men jeg liker resultatet.
Vi deler en liste, den ble laget i fjor og kopiert i år, barna og jeg. Der haker vi ut etter hver som ting er gjort, kjøpt eller laga… og så kommenterer vi.
Den er veldig grei å forholde seg til. For jul er gjentakelser.
Noen er viktigere.
Hva er den viktigste greia i di jul?
♥
Noen få ord
En lørdagskveld, litt sent. Litt forsinka.
Månen lyste opp på tur hjem.
Nesten full.
Jeg har bakt.
Vært på besøk.
Har besøk.
Sønnen som er hjemme, var på jakt i dag.
I dag ble det skutt en elg.
Endelig hjemme igjen og sen middag.
Talglysene blafrer på bordet.
Det skal bli godt med mat.
Og det er godt med en lørdagskveld.
♥
En utfordring om yndlingsmotiv
Denne helga får jeg til å legge inn et svar på helge utfordringa. Det oppleves godt å få til det.
Yndlinsmotiv, sier Utifriluft denne helga. Sjøl legger hun et fantastisk naturbilde med utsikt fra Bitihorn.
Men har jeg et yndlingsmotiv…tenker jeg. Jeg liker bakskogen nedefor huset og veien. En grønn, mosegrodd skog.
Og så liker jeg når jeg kommer ned til sjøen, fargene.
Men også fra huset i retningen mot havet og solnedgangen.
Og så skjønner jeg hva yndlingsmotivet mitt er, det er ikke noe sted, for de er mange.
Det er lyset.
Lyset, fargene på himmelen, motlyset gjennom løvverk.
Det er favoritten.
Jeg deler enkelt noen bilder av lyset, det er det liker aller best å ta bilde av.
…Og så ett til…
Fjorden jeg bor ved.
Og om to uker er vi kommet til vinterjevndøgn.
Da begynner lyset å komme tilbake.
♥
Noen dager…
For en dag. Ka annja ska æ sei enn «hei på deg».
For dette var dagen sin.
Jeg trodde nok på denne dagen. Etter en natt med masse drømmer, med våkne stunder, var jeg ikke helt der jeg ønska.
Da Ni-timen kjørte avgårde denne låten…
prøvde jeg sågar å danse.
Det ville seg ikke helt.
Etter hvert gikk jeg ned på kontoret til en heller kort arbeidsøkt.
Tenkte å jobbe mer oppe, har masse å lese igjennom, så tok med meg bøkene og arka opp.
Etter frokosten/lunsjen var jeg fortsatt på siste still. Men jeg begynte…
Først gikk jeg gjennom oppskrifter, tok ut slikt jeg rekker å lage og slik jeg tror jeg skal lage, men ikke rekker.
En liten dunge.
Oppdaga at jeg hadde ikke solsikkefrø, så da må jeg vente med «Kåre Nordrum» brødet. Et brød fra Ingrid Espelid sin tid. Her skriver jeg om det samme i fjor, men jeg var tydeligvis langt tidligere ute og mye mer snill i både matvei og med å komme meg ut.
Da fikk jeg gå i gang med hvetebrødet, en enda eldre oppskrift fra da mor gikk på husmorskolen.
Samtidig gikk jeg i gang både med middagen og tok en telefon.
Jeg bruker ferskgjær, da jeg skulle kaste et blikk på litermålet så det slik ut…
Jeg fikk berga det før alt for ut over benken.
Kan bare fastslå at jeg virker dårlig, ingenting i flow hos meg.
«DUNK» sa det!
Jeg ble så forskrekka at jeg glemte å ta bilder av hendelsen…
Hele maskina med brøddeigen hoppa utom benken og boms i bakken. Mel og melk nedover benken og utover golvet.
Det gode var at støpselet ble revet ut av veggen så maskina ikke fortsatte å gå.
Og den virka da jeg fikk satt den opp og prøvd den.
Heldigvis ble heller ikke golvet skadd.
Det er bare å fastslå, denne dagen er av de mer krevende.
Trøtt er jeg også.
Så dagen skal ikke drøyes – men deigen som ikke falt ut må gjøres ferdig.
Wish me luck.
♥