Av og til, om enn ikke ofte, får jeg lyst til å krangle. Det skal likevel litt til for å gjøre meg så sint.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

I dag ble jeg det.

Vi, det vil si, eldste, midterste, jeg og pus skulle kjøre for å hjelpe mor med middag og jul.

Pus ble med fordi vi følte det var det beste, tross mye nytt for et ungt liv.

Han løper etter oss. Da eldste og midterste dro til skogs for å finne juletre i dag, ble han igjen aleine nede og begynte å skrike. Jeg ropte han opp, da for å være i ordentlig i nærheta. Jeg holdt på å vaske vindu og måtte stå i sofaen blant anna, da hoppa han også opp i den.

Vi pakka full bilen av juletre, katte-ting, flasker for å hente vann i og var også innom butikken for å handle til mor.

Det snødde, så det viste seg at det var umulig å komme seg opp den siste bakkene, for veien var glatt. Jeg begynte å skulle parkere nedenfor den siste bakken, samtidig kom tanteungen med moren sin, altså søsteren min. De kom seg heller ikke opp. Jeg avventa hvordan de ville parkere.

Samtidig var en nabo kommet på terrassen sin og ropte noe… Jeg tok ned vinduet for å høre hva hun sa. Hun ga meg beskjed om at jeg måtte parkere inn til siden. Jeg ropte tilbake og sa det var to biler som måtte få plass.

Hun på terrassen kom med et utbrudd om at det måtte gå an å tenke på andre mennesker, for brøytebilen fikk ikke til å ta bort snøen om han kom og naboen ville da ikke komme seg ut.

Det er her det ble  for håpløst, for det første var jeg ikke ferdigparkert, det var kommet ca. 5 centimeter med snø så de centimetra ville ikke lage noen problem Der jeg holdt på å parkere er en tomt som søsteren min og datter eier.

I tillegg vil jeg påstå at jeg tenker på andre, absolutt. Jeg er alltid opptatt at naboen skal komme seg forbi, bruker også å parkere slik at andre kan parkere ved siden av meg.

Vi skulle opp til moren min med masse stuff, juletre, handleposer, katte, ja… altså ordne opp for en godt voksen dame som som bor på toppen av bortimot det bratteste boligfeltet i kommunen.

Jeg var ikke i humør til å fortsette dialogen. Ba de to som var i bilen om å få med seg så mye de kunne bære. Så snudde jeg bilen og kjørte ned til hovedveien og fikk enda flere bakker å forsere. Jeg bunka sammen vannflaskene og en bukett med furukvister som søsteren min skulle få. Nå viste det seg at hun ikke hadde hatt mulighet til å komme seg opp fordi hun ikke hadde med seg rullestolen sin, så de hadde kjørt tilbake.

Jeg begynte å traske oppover, mellomste kom ned igjen for å møte meg. Vi traff en annen nabo og hun ble ganske stille da hun fikk høre historien. Hun fortalte at barnebarnet hennes har brukt å parkert på denne plassen når hun var på besøk, men at hun følte hun ble fulgt med.

Og ja, jeg ble sint av en slik urimelighet.

Da vi kom til den siste bakken var det for glatt å gå, så vi gikk inni på den allerede omtalte tomta. Samtidig kom en traktor som strødde, så siden dro sønnen ned for å hente bilen og fikk kjørt den opp slik at vi slapp alle bakkene.

Men jeg tror jeg må ta en prat med denne naboen, så klart er jeg ikke interessert i å parkere henne inn, de har laget en brei aveny inn til sin oppgang. Nåde den som kommer inn på dette området.

Likevel kan ikke naboen ligge å «ugle» for å passe opp folk, også hun må tenke på andre. Hun syns nok at moren min bør sendes og plasseres, at folk parkerer på en tom som noen eier tenker hun sikkert ikke på. Men det må kommunikasjon til. Jeg er ikke interessert i å få kjeft når jeg ikke kommer meg den siste bratte bakken opp til moren min for å hjelpe når de verste vinterdagene er innom.

Tror jeg bør foreslå et møte med involverte parter.

Går ut ifra at det skal gå an med dialog foran kjefting likevel.

⊗