I dag tar jeg time-out i lunsjen. Jeg skal følge et webseminar straks.
Jeg er i gang med å lage en powerpoint presentasjon om kalendere og hvorfor det er sagt at damer kan fri på skuddår. Må nesten si jeg har en følelse av og ha rota meg bort.
I går oppdaga jeg at jeg skulle ha leverte tekst til en artikkel som skal være ferdig i slutten av mai. Jeg fikk levert noe, men mest tanker.
Det er litt slik at en stikker hodet inn i gjøremåla og ser at det er ingen vei ut.
Men en pause der jeg er meg, er absolutt godt. Nå begynner seminaret om et par minutter.
Dette var virkelig et interessant minikurs. Handla om balanse, pust og det å gå inn i de grå åra med styrke. Ikke var kurset så dyrt heller, om en ville melde seg på.
Jeg må avvente, kan ikke legge mer inn i tiden min nå.
Vil du sjekke det ut kan du se på facebook-siden HER. Noe jeg vil anbefale alle som har passert 40.
Nå må jeg ned for å jobbe mer. Her er det bare tiden og veien.
Jeg ser utover uka som kommer. Den er spennende. Og den blir nok også utfordrende. Jeg føler jeg bare har ett problem.
Søndagen er min.
Eller-, nesten bare min.
Tirsdag skal jeg utover til museet, andre tirsdagen jeg skal ha åpen dør.
Folk kan komme innom. Kommer det ingen eller lite folk, må jeg ha arbeidsoppgaver å utføre. Akkurat det blir nok ikke noe problem.
Torsdag er en litt mer ambisiøs dag, da har jeg bedt inn til et lite foredrag, vafler og friing.
Mitt lille foredrag er ikke klart ennå.
I går kom jeg meg endelig inn i det gamle fjøset jeg skulle hente ut permer.
Ennå står det igjen protokoller.
Det var på høy tid å få tatt dette ut.
Litt usikker på hvordan jeg skal oppbevare dem, kan ikke ta de rett inn i varmen.
Og så er jeg så spent på hva jeg finner.
Dette handler om en artikkel jeg skal skrive.
Når jeg skrive disse setningene kjenner jeg pulsen stige og at jeg bør komme meg ned på kontoret for å jobbe…
Men det er viktig å ta fri, samle seg, ikke bare gyve på.
Det er så mange ting som er virkelig morsomt av det jeg er i gang med.
Men jeg har ett problem, Så klart er det en del anna rusk og snubletråder, men det jeg har er dette ene overordna.
Det problemet er TID.
For jeg er en tidsoptimist av de store.
Det er det som stresser meg mest.
Ellers ser jeg våren komme, om en knapp uke er vi i mars. Da er det vår. Her ser det ut som våren er kommet. Men det er nok absolutt sjanser for mer snø.
♦
Så har dagen delvis gått.
Eldste og jeg skal spise middag. Han skal snart reise. Han kom nettopp inn etter å ha laga bedre forhold til vedhogst, snekra meg en bukk til å legge an på.
Vi har hatt en svært hyggelig og interessant helg.
Det er stille i huset, ute sleiker sola naturen så nye konturer kommer fram. Det er siste lørdag i februar, siste lørdag i vinteren og det ser ut som våren er her.
Det er mange pluss med en småkald vind. Så isen lå på fjorden. Måtte ta meg en tur ut for å kjenne, se på været, kjenne på det.
Mange tanker går igjennom hovudet. Både glede og vemod. Livet har blitt så endeligt. Ikke for det, jeg kan leve i mange år ennå – likevel vil livet gå enda fortere.
Det går så fort.
En gang trodde jeg at jeg aldri ville være noe annet enn ung. Aldri så gammel som foreldra mine, som da var yngre enn det jeg er i dag.
Nå kommer sola opp over fjellkanten og ser meg rett i øynene. Jeg greier ikke se tilbake, for den er så mye sterker enn meg. Det er likevel godt å få denne dusjen av intens lys. Så intens at jeg mister muligheta til å kunne se.
Det er godt med lørdag. Men det ser ut som jeg må en tur til Coop bygg på sentrum, både fuglemat og stakabånd må kjøpes inn. På 16 år har jeg aldri opplevd at et toalett går tett. I dag skjedde det.
Men sola skinner.
I går ble arbeidsdagen lengre enn tenkt, jeg rakk ikke så mye mer enn butikk, etterpå.
Eldstemann skulle komme med bussen og vi skulle kose oss med rakafisk. Jeg rakk å begynne å dekke bordet, da jeg hørte et glad «hallo» nede fra gangen.
Maten var veldig god, hadde egg, rødløk, purre, Røros-rømme, Kvitseid-smør, sennep, sennepssaus, mandelpotet og speltlompe til rakafisken. Øl og akevitt til.
Nesten rart en ikke spiser slik mat oftere, jeg har i alle fall ikke spist det mange ganger.
Praten går, om konspirasjonsteorier, hva folk tror, hva er sannhet, hva styrer oss, penger og følelser, hvem er vi… et rimelig stort samtaleemne.
Han forteller at sesongen han var med på Paradis hotell er lagt ut. Vi bestemmer oss for å se den, se tilbake i tid.
Han forteller om sine følelser, om hva han følte i de forskjellige setta, om de andre som var med, om grensene…da, nå.
Egentlig er det veldig interessant å ta denne reisa.
Da, den gangen, var dette ingen artig opplevelse. Jeg syns hele konseptet var en utnyttelse av mennesker som ikke kunne sette grenser og som ble gjort til underholdninge for at TV-selskapet skulle oppnå høye seertall. Jeg husker sjefen jeg hadde den gangen kom leende inn på kontoret og spurte om det var min sønn som var med. Ellers var det en ganske stor stillhet og jeg syns det var helt greit at jeg ikke fikk vite alt folk tenkte.
Men fikk med meg mye av det som ble skrevet.
Ble nok på en måte mer tykkhuda.
Og så all dumskapen, for den er det mye av.
Senere var vi på en mønstring i UKM, mellomste hadde gått videre og vi var i Ålesund. Vi var på et ganske stort kjøpesenter og der eldstemann gikk flokka ungdommer seg rundt han.
Jeg var innom en butikk og en kunde spør en av de som jobber der om hvem dette var.
– Det er en deltaker som var med i Paradis-hotell, sa hun som jobba i butikken.
Den voksne kunden svarte at det programmet så hun ikke på. Og jeg som en random kunde kunnen si med trykk, at det er like greit.
Det gjorde på en måte godt å si de orda. De visste så klart ikke at jeg var moren.
For når jeg gikk bak han observerte jeg alt dette som skjedde, blikka og at folk så når de trodde seg ikke sett. At folk du trodde ikke brydde seg, brydde seg likevel. Mange ganger som sensasjon mer enn ar det var negativt.
Døtrene mine fikk oppleve i mange år etter spørsmålet om de var søstrene. Ikke nødvendigvis et fokus de syns var så artig.
Dette er mange år siden nå, så mange at jeg kan skrive om det. Noe som skjedde en gang.
Det har også skjedd mye i samfunnet. Det er ikke så ille og ha deltatt lengre, det er så mye som blir sendt.
Men det kan være fint å snakke sammen om det, gå i gjennom det, dette som en gang skjedde. Hvordan var dette for oss involverte, involvert på hvert vårt vis.
Og faktisk lærer en av alt.
Om seg sjøl.
De andre får ta sin jobb, sin lærdom.
I dag skal vi etter hvert ut i sola. Ut å kjøpe stakaband.
I dag sprakk planen min. Var det dumt eller var det et klokt valg å kaste inn det berømmelige håndkleet…
Nå har jeg ikke kastet et eneste håndkle.
Men jeg tok med meg håndkle i dag tidlig. Til og med to av sorten.
Så la jeg ut i dagen.
I solskinn.
Rakk ferja med god margin. Møtet var jeg framme til i perfekt tid.
Etter møtet fikk jeg utført de to tenkte ærendene. Det ene var å kjøpe skikkelig rød matfarge.
Den skal i bruk om en uke.
Jeg trilla glad ut av byen, skulle bare innom en matbutikk – får besøk i helga og skal ha rakfisk en av dagene.
Før jeg gikk inn tok jeg kontakt med noen jeg skulle ha snakka med og da jeg fikk høre at vedkommende også var i byen og skulle ta ferja om 15 minutter, droppa jeg matbutikken.
Snakk om flaks.
Men 25 minutter, som overfarten tar, går fort. Så samtalen får vi fortsette en av dagene.
Jeg kjørte så innom museet, for lenge siden ble det kjøpt lystette rullegardiner for å henge opp. Men med den lille stillinga jeg hadde da, var det en av alle tingene som ble liggende etter meg i løypa.
Nå må rullegardiner opp før sommerens utstilling.
Kikka først der jeg trodde de måtte stå, ingenting -.
Jeg begynte å leite, men det førte ikke fram. Tok kontakt med en tidligere vaktmester, uten at det førte til noe mer funn.
Var de kommet bort?
Jeg kikka innom et rom jeg allerede hadde sett inn i. Der lå det noe som var mindre enn jeg huska pakkene fra forna dar, men som jeg undersøkte.
Og der var de.
Fant ut at jeg lik gjerne kunne ta mors helgehandel, innom en butikk. Måtte ha noe mat sjøl også, klokka var blitt tre på ettermiddagen. Jeg var oppe halvsju, på den tida hadde jeg spist to små brødskiver.
Tenkte egentlig jeg skulle jobbe på museet fram til senere på ettermiddagen.
Det var bare det med mat…
For jeg hadde en ambisiøs plan for denne dagen. Tenkte å være med på styrketrening 17.30 og svømming 19.00.
Da jeg gikk inn hos mor begynte en masse ting å skje, neglen jeg brøyt i går var revet helt inn til neglebåndet og tålte ingen ting, skikkelig vondt. Så jeg skjønte plutselig at det ikke var så lurt å dra i bassenget med et sår, har prøvd det før og det gikk ikke bra…
Etter jeg hadde spist, kjente jeg hvor sliten jeg var. Ryggen hadde begynt å murre. Til og med tarmene slo skikkelig krøll på seg.
Derfor ble enden på dette to ubrukte håndklær, avbestilling av styrketreninga og et mislykka forsøk på kjøre to treningsopplegg på en og samme dag.
Følte først at jeg svikta meg sjøl.
Men tror likevel det var det klokeste valget, droppe dette forsøket i dag.
Da mor begynte å si at nå måtte jeg overnatte, at jeg måtte høre på moren min…ble jeg nesten panisk. Jeg ville hjem, så den desperasjonen jeg følte da var nok til at jeg klarte å bryte meg på å ta ut kopper fra oppvaskmaskina før jeg dro.
Og nå er jeg hjemme hos meg sjøl, jeg har virkelig behov for denne roen i mitt eget hjem.
Og nå, nå er det straks helg igjen – det er en god tanke.
Neste uke blir sannsynlig ganske mer krevende enn denne uka. Så helga må det lades i.
Når en skjønner at egentlig, egentlig er en ganske dum. Da må en bare le godt. Sjøl om jeg var sint som en fele like før.
Jeg fortalte i siste innlegg at jeg har kjøpt meg mobil, en handling jeg grudde meg skikkelig til. For det er noe med dette. Men da bestemmelsen var tatt var gleden stor.
Den følelsen av å få gjort noe viktig og først virka det som alt gikk greit-.
I går klokka to ble telefonen aktivert til den nye operatøren, sto det i en melding.
Jeg kan unnskylde meg med at det er lenge siden jeg har kjøpt mobil…
Men jeg sier det heller beint ut, hjernecellene var ikke aktivert.
Klokka passerte tidspunktet og omverdenen forsvant. Oppdaga det litt etter hvert.
Først fikk jeg ikke sendt noen meldinger, men slikt kan skje.
Så skulle jeg ringe, det funka ikke.
Prøvde igjen senere, et anna nummer.
Da jeg fikk melding om kvelden fra yngste, om det var noe feil med telefonen -, på det tidspunktet holdt jeg på å gå i spinn.
Jeg hadde hatt flere omganger med en chatterobot, jeg kunne ha kaldkvelt den… For den svarte meg med at jeg måtte ringe, jeg sa det var akkurat det som var problemet, jeg fikk ikke til å ringe…og den svarte med at den ikke forsto. Forskjellige avarter av lignende samtaler oppsto.
Jeg prøvde å finne en mailadresse og havna ved utganspunktet hver gang, jeg trykte der det sto jeg skulle trykke.
Jeg prøvde å finne messange gjennom facebook. Føltes desperat behovet for å få tak i et levende menneske.
Hvor mange timer jeg hadde brukt da jeg gikk til sengs med uforretta sak tør jeg ikke regne på. I dag var på’n igjen, for telefonen var like introvert.
Likevel var det framgang, da jeg havna igjen i chatten.
– Kan jeg hjelpe deg, skrev chatten.
Jeg skrev og følte svaret jeg fikk var litt mer menneskelig.
– Er du et menneske, spurte jeg og fikk det bekrefta.
Da sendte jeg en jublende melding og mennesket lo på meldingsvis.
– Og du har satt inn SIM-kortet, fikk jeg spørsmål om.
Jeg svarte som sant var at det ble satt inn i butikken.
Det vil si, jeg trodde det. Og hva vet jeg om utviklinga på SIM-kort fronten. For kanskje kunne forskjellige operatører bruke samme kort nå…
Etter dette tok jeg meg en tur for å kikke i posen alt ble lagt i, om det lå noe der som jeg ikke hadde sett.
Så igjennom alt uten å komme fram til noen løsning.
Ny runde med å lete etter mailadresse med samme resultat som sist, en runde som førte tilbake til utgangspunktet. Det vil si, det ble mange runder.
Senere tok jeg en ny titt i den hvite papirposen, jeg lot fingrene mine kjenne over bunnen. Det var da jeg oppdaga den hvite konvolutten.
Det lå faktisk noe mer der, likevel, og jeg kjente konturene av kortet inne i konvolutten.
Akkurat da lo jeg ikke, jeg gikk til handling. Og i alle dager, hvordan skulle jeg komme fram til skuffa for SIM-kort.
Jeg hadde kjøpt et deksel som var umulig å få av. Ene neglen revna langt nede i festet og blodet pipla fram. Til slutt fikk jeg likevel løfta opp et hjørne og ved hjelp av linjal fikk jeg løfta dekselet såpass at jeg fikk utfør det jeg skulle.
Vips!
Velkommen, sto det.
Nå spekulerer jeg på hvor dum det går an å bli.
Bør jeg installere et nytt SIM-kort i hjerne min…
Heldigvis var dagen vakker.
I en pause svinsa jeg ut på verandaen, flytta jordbærplantene slik at de fikk sol på seg.
For nå skinner sola igjen her jeg bor.
Det er liksom våren ligger å bobler i lufta.
Derfor var alle problemer glemt. Til og med taksteinene som igjen hadde flytta på seg så det var hull i taket, så situasjonen er grusom .
Sola dyssa alt ned.
Tenkte at jeg bare må gå til en handling. Og slikt vitner om en annen kapasitet, trøster jeg meg med.
Så gikk jeg ned i kjelleren for å jobbe videre. Fant tekst og arbeidet med neste torsdags arrangement.
Etterpå ble det middag, tur til mor, kaffe og strikking.
I morgen skal jeg gjøre et forsøk, men det kan jeg skrive om etter det er over. Håper det vitner om at jeg ikke er så dum, likevel…
I dag får jeg postet to innlegg. Da opplever jeg meg veldig flink. Greier knapt nok ett, vanligvis. Men i dag skjedde det noe…
Egentlig skulle jeg bort i dag, men så trodde jeg en stund jeg skulle være hjemme for å jobbe, men så ble det slik jeg først trodde. Jeg reiste bort og var veldig tilstede.
Først gjorde jeg alle tinga mine og så satte jeg meg i bilen.
Måtte skrape vindua for en fastfryst snøflekk først.
Jeg kjørte på veier med telehiv og solglitter flimrende over naturen.
Det var bytur med mor og sjekk av høreapparat. Mellomste søster ble med som assistanse da jeg skulle være med i et møte på Teams.
Der var snakk om system vi måtte laste ned. Som jeg må ha for å fungere i jobben.
Og min gamle telefon -.
Den jeg ikke en gang får lasta inn oppdateringene på grunn av kapasiteten.
Jeg må kjøpe meg en ny, men gruer meg til jeg må i gang med det.
HER hadde jeg allerede hatt mobilen i noen år, etter hendelsen fikk jeg en maken til da den var NY.
Møtet var over samtidig med vi var i framme i byen, så jeg tok over rattet.
Sjekken av høreapparatet tok ikke mer enn 15 minutter.
Nå var det tid for å kose seg.
Vi kjørte tilbake til kjøpesenteret som har et spisested med chilikaffe på menyen. Mor triller vi med oss i rullestol. Vi passerer en mobilbutikk, det er ikke den jeg har abonnent i.
Men tar turen innom.
Da jeg går ut har jeg kjøpt meg ny mobil.
Så mens vi spiser, koser oss med chilikaffe, blir telefonen oppdatert.
Og ikke nok med det, på returen går jeg innom en sportsforretning, der kjøper jeg meg manualer og kettlebell. Bør ha mine egne på styrketreninga. Rakk forresten å melde meg på treninga neste gang også.
Men uansett, jeg har kjøpt meg ny mobil.
En iPhone 15 pluss.
Gleden er virkelig til å føle og ta på.
Nå er det å få alt opp og gå.
Legge inn igjen apper jeg måtte slette på den forrige.
Prøve den ut, finne ut om fotoegenskapene…få den opp og bli kjent med den.
Jeg har gjort det!
Og jeg er så GLAD.
Bildet er tatt av Myriams-Fotos fra Pixabay
Ellers har vi kost oss.
I kveld føler jeg meg hel, jeg kan hake av for ny mobil.
I morgen kan jeg stå opp, få opp og inn apper, jobbe, skrive og bare konsentrere meg om å arbeide lenge med oppgavene mine.
Var jeg hjemme, hvilken dag var det, hadde jeg planer…
Etter orienteringa fortsetter det litt. Jeg greier det famøse å slå den krysta limen oppi presskanna der det ligger kaffegrut.
Slår ut og skyller av, ny omgang og greier det.
Kjenner det, jeg har ikke så stor kapasitet. I går kveld var jeg tidlig ferdig med dagen… ikke så der tidlig, men hadde det med å sovne.
Var ute en stund for å skjære opp ved. Kanskje tok det for mange krefter.
Jeg tenkte også på om det var noen på gang…
Kanskje hadde jeg skrytt for mye av ingefærshot’en min…
Sov lenge gjorde jeg også.
Jeg tenker meg en tur ut… eller mer, har tanker om at det gjør godt for meg å komme seg ut.
Skal ned i kjelleren, på kontoret, for å produsere tekst i løpet av dagen.
Middag har jeg ikke tenkt ut.
Tror ikke jeg har sagt det, men tenker å følge fasteprinsippet, det som var, om ikke å spise kjøtt før påske.
Kanskje jeg skal finne meg et stykke kveite og ta opp fra fryseren.
Det er søndag.
I helga er mellomste søsteren min på ferieleligheta, hun og flere i familien hennes. De er mye oppom mor, så jeg har «fri».
I morgen skal mor på en kontroll, jeg spurte om hun kunne ta den. Det hadde hun svart «ja» på, så tenkte jeg skulle konsentrere meg om jobb.
Da hun ringte i dag forsto jeg hun trodde jeg ble med og at bilen deres har problemer med å komme seg opp dit mor bor.
Så da blir det bytur likevel.
Må ta mandagmøtet i fart.
Nå droppa jeg å stoppe opp for å ta en stund sammen med tanteungen min som kom på fredag, da jeg var oppe med det helgehandel til mor – for jeg skulle hjem å gjøre ferdig en statistikk.
I dag drar jeg ikke innover, fikk vite de skulle samles til middag begge søstrene mine og mor, jeg var ikke spurt. Skjønner det er for at jeg skal få være i ro hos meg sjøl, men følelsen blir litt blanda.
Og byturen i morgen passer ikke inn i mitt løp, egentlig gjør den ikke. Men så er det koselig å være sammen, dele tid.
Det er her det kommer inn, hva er det jeg trenger?
Hva bør jeg gjøre ut av de mulighetene jeg har?
Hva er det beste?
Det er mye en ikke kan gjøre noe med, men hvor kan jeg gjøre valg for at ting ikke blir verre…
Skjønner du hva jeg mener?
Ikke så rart om du ikke gjør, knapt nok jeg skjønner det sjøl.
Tror kanskje den turen ut i frisk luft er en av de tinga som er bra å få plass til.
Så da får jeg gjøre det.
Fikk akkurat en melding om at det var feil med strømnettet, så strømmen blir tatt om et kvarter – også.
