Når en skjønner at egentlig, egentlig er en ganske dum. Da må en bare le godt. Sjøl om jeg var sint som en fele like før.

 

 

 

Jeg fortalte i siste innlegg at jeg har kjøpt meg mobil, en handling jeg grudde meg skikkelig til. For det er noe med dette. Men da bestemmelsen var tatt var gleden stor.

Den følelsen av å få gjort noe viktig og først virka det som alt gikk greit-.

 

 

I går klokka to ble telefonen aktivert til den nye operatøren, sto det i en melding.

 

Jeg kan unnskylde meg med at det er lenge siden jeg har kjøpt mobil…

Men jeg sier det heller beint ut, hjernecellene var ikke aktivert.

 

 

Klokka passerte tidspunktet og omverdenen forsvant. Oppdaga det litt etter hvert.

Først fikk jeg ikke sendt noen meldinger, men slikt kan skje.

Så skulle jeg ringe, det funka ikke.

Prøvde igjen senere, et anna nummer.

 

 

Da jeg fikk melding om kvelden fra yngste, om det var noe feil med telefonen -, på det tidspunktet holdt jeg på å gå i spinn.

 

 

Jeg hadde hatt flere omganger med en chatterobot, jeg kunne ha kaldkvelt den… For den svarte meg med at jeg måtte ringe, jeg sa det var akkurat det som var problemet, jeg fikk ikke til å ringe…og den svarte med at den ikke forsto. Forskjellige avarter av lignende samtaler oppsto.

 

Jeg prøvde å finne en mailadresse og havna ved utganspunktet hver gang, jeg trykte der det sto jeg skulle trykke.

Jeg prøvde å finne messange gjennom facebook. Føltes desperat behovet for å få tak i et levende menneske.

 

 

Hvor mange timer jeg hadde brukt da jeg gikk til sengs med uforretta sak tør jeg ikke regne på. I dag var på’n igjen, for telefonen var like introvert.

Likevel var det framgang, da jeg havna igjen i chatten. 

 

– Kan jeg hjelpe deg, skrev chatten.

 

Jeg skrev og følte svaret jeg fikk var litt mer menneskelig.

 

– Er du et menneske, spurte jeg og fikk det bekrefta.

 

Da sendte jeg en jublende melding og mennesket lo på meldingsvis.

 

– Og du har satt inn SIM-kortet, fikk jeg spørsmål om.

 

Jeg svarte som sant var at det ble satt inn i butikken.

Det vil si, jeg trodde det. Og hva vet jeg om utviklinga på SIM-kort fronten. For kanskje kunne forskjellige operatører bruke samme kort nå…

 

Etter dette tok jeg meg en tur for å kikke i posen alt ble lagt i, om det lå noe der som jeg ikke hadde sett.

Så igjennom alt uten å komme fram til noen løsning.

 

Ny runde med å lete etter mailadresse med samme resultat som sist, en runde som førte tilbake til utgangspunktet. Det vil si, det ble mange runder.

 

 

Senere tok jeg en ny titt i den hvite papirposen, jeg lot fingrene mine kjenne over bunnen. Det var da jeg oppdaga den hvite konvolutten.

Det lå faktisk noe mer der, likevel, og jeg kjente konturene av kortet inne i konvolutten.

 

 

Akkurat da lo jeg ikke, jeg gikk til handling. Og i alle dager, hvordan skulle jeg komme fram til skuffa for SIM-kort.

Jeg hadde kjøpt et deksel som var umulig å få av. Ene neglen revna langt nede i festet og blodet pipla fram. Til slutt fikk jeg likevel løfta opp et hjørne og ved hjelp av linjal fikk jeg løfta dekselet såpass at jeg fikk utfør det jeg skulle.

 

Vips!

 

Velkommen, sto det.

 

 

Nå spekulerer jeg på hvor dum det går an å bli.

Bør jeg installere et nytt SIM-kort i hjerne min…

 

 

Heldigvis var dagen vakker.

I en pause svinsa jeg ut på verandaen, flytta jordbærplantene slik at de fikk sol på seg. 

For nå skinner sola igjen her jeg bor.

Det er liksom våren ligger å bobler i lufta.

Derfor var alle problemer glemt. Til og med taksteinene som igjen hadde flytta på seg så det var hull i taket,  så situasjonen er grusom .

Sola dyssa alt ned.

Tenkte at jeg bare må gå til en handling. Og slikt vitner om en annen kapasitet, trøster jeg meg med. 

 

 

Så gikk jeg ned i kjelleren for å jobbe videre. Fant tekst og arbeidet med neste torsdags arrangement. 

Etterpå ble det middag, tur til mor, kaffe og strikking.

 

I morgen skal jeg gjøre et forsøk, men det kan jeg skrive om etter det er over. Håper det vitner om at jeg ikke er så dum, likevel…

 

 

 

♥