Energien kan brenne deg ut, som et bål som flammer opp og blir kvelt. Dette er en rar balanse.

 

 

Jeg har aldri hatt en ni-til-fire liv. Kanskje i noen ørsmåe perioder, med sommerjobb da jeg var ung.

Mye har vært og er spennende.

Og jeg blir engasjert.

Husker en periode, jeg hadde skrevet en historie som var snakk om å gjøre scenisk.

Til og fra, når jeg satt på bussen var fantastisk. For det første var jeg svært lykkelig, og det føltes som det brant inni meg.

En fantastisk energi.

For ennå lenger siden hadde jeg klart å få til en drøm,  en motevisning med mitt design.

Den følelsen da alt var klart og jeg slapp modell for modell ut til musikken og lyskasterne.

En intens lykkefølelse.

 

Jeg har nok en sirkushest i magen.

 

Mye av slike energier kan skape mer energi. Men det er så viktig å ha en slag balanse i dette. Er min erfaring.

 

I dag er ikke energien min så stor, da har jeg lett for å bli sliten og tom om jeg overdriver. Må passe på at jeg ikke presser for mye.

Det er virkelig ikke lett, for jeg vil så gjerne-.

Jeg vil egentlig så mye.

Så jeg har ikke lyst til å fungere etter begrensingene.

Men jeg må.

Likevel tenker jeg gang på gang, dette går nok bra-.

For hodet mitt har bestemt hvordan. Og da blir tida og alt det andre underordna.

 

Engasjement kan gi krefter, men det kan også ta.

 

Nå er jeg i gang med noe jeg syns er spennende. Og jeg kan snakke om det, føle jeg flyr når jeg får ting på plass.

Skrive en mail til, ta en telefon til, det og det…tenker tankene mine.

Og så plutselig har en gått over sin egen kapasitet.

Kombinasjon av folk, tåleevne og brenne for noe, er ikke lett å få rett forhold til.

Balansen.

Så da drar jeg hjem da, sundrevet i sjela og helt flat.

Ikke en gang våren gir glede.

For jeg har feildisponert.

 

Tror det jeg prøver å beskrive ikke er spesielt bare for meg, tror vi alle kan føle snev av dette.

 

Lyset for gleda var bare slukt i går. Egentlig burde jeg ha avslutta dagen lenge før jeg gjorde, men jeg hadde bestemt hva jeg skulle rekke.

 

Der og da, da jeg kom hjem uten glede, drog jeg fram det jeg kunne av det triste og mørke, for alt føltes bare håpløst.

Heldigvis skjønte jeg hva som hadde skjedd. At mest sannsynlig trengte jeg bare ei god natts søvn.

 

Jeg tok feil.

 

Det jeg trengte var å få på meg skoa å komme meg ut.

Svette litt.

Få opp puls.

Da jeg kom inn igjen var den indre situasjonen stabilisert seg.

Livet var ikke så verst!

Det var det som måtte til.

 

Nå er det straks helg.

I dag har jeg bare noen timer jobb.

Jeg får besøk og det er vår. Og dagen er nydelig.

 

 

Men kjenner du deg igjen i det jeg skriver om?

 

 

 

♥

 

 

 

De siste minutta av dagen, er her. Snart er jeg i drømmeland.

 

 

En dag som starta med- og slutta med Teams møte.

Det siste er handla om at en ny StikkUt sesong står for døren.

Men det er nok en stund til en kan få sjekke tilstanden på stien.

For mye snø ennå.

 

Det var i fjor turen ble lagt opp.

Her er fra da vi stakk ut stien i fjor.

 

Når det er framkommelig, går turen inn i fjellet. Vi som er verter fikk en gjennomgang av det vi må huske på. Skilting, vern og respekt for natur og dyr.

 

 

Ellers starta dagen bedre enn på lenge, i hvert fall etter jeg sto opp-. Drømmene var kaotiske i perioden like før.

Fikk både meditert og tatt min lille solhilsen. Etter jobb har jeg tatt tre runder rundt husa. Så det her vart det progresjon i dag.

 

Dette var en kort rapport fra dagen.

I morgen er det en ny dag, det betyr at de siste minutta er brukt opp av denne.

 

Riktig fin tirsdag til akkurat deg!

 

 

 

♥

 

 

 

 

Ny grå dag der naturen har fylt på med snø. Men det har liksom ikke så mye å si.

 

 

 

Uansett er det vår, og jeg føler det godt.

Kanskje ikke så godt for fuglene som ikke finner mat. Må nok legge ut i løpet av dagen.

 

Kjenner et slags snev av energi, hjelper nok at kuttet i tommelen etter brødskjæring nesten har grodd. Kuttet vanskeliggjorde en masse, ikke minst å være i vann, til tross for om en tok på plasthanske.

I dag tror jeg det skal gå an å gjøre et utfall med vann.

 

Da uka starta var jeg faktisk fortsatt sliten etter forrige uke. Og da kontoret mitt var opptatt et par dager, tok jeg like godt og avspaserte. Så denne arbeidsuka ble svært kort.

Mandag hadde jeg time hos tannlegen, den siste tanna skulle bygges opp. Tannlegen har ikke tro på at den vil holde særlig lenge. Så da er spørsmålet hvordan dette med problema i munnen går.

Men torsdag hadde jeg time på St. Olav der munntørrhet skulle måles. Der kom det fram at jeg har lite produksjon, eller forstyrrelse av produksjon.

Ene øyet mitt produserte ikke tåreveske. Under undersøkelsen med å irritere øyet, var det like tørt.

 

Det kan nok virke som kroppen min jobber tungt nå. Men dette kan kanskje føre til at jeg har noen rettigheter angående tannbehandling, så når det først er gale så er akkurat det bra. Men vet det ikke sikkert ennå.

 

Leverprøvene mine var dessverre gått opp igjen. Nå har jeg ikke tatt sprøytene jeg tar for revmatismen på en stund, så da er det muligens ikke der problemet ligger. Jeg skyller alt på disse sprøytene, jeg syns de er forferdelige.

Begynte på igjen med den biologiske sprøyta samme dag som jeg kom hjem fra Trondheim.

 

Nå blir det videre undersøkelser og ultralyd av leveren. 

Sannsynligheta er at det er vekta mi, at jeg er for stor.

Leser på nett at det verken er bra å gå fort ned i vekt eller gå opp i vekt. Jeg har i den senere tida gjort begge deler. Leser videre at inaktivitet er det verste og at 1/3 av befolkninga sliter med fettlever uten å vite det. Og at dette kan før til sykdommer og for tidlig død.

 

OK…

 

Dette gir nok noen tanker.

Heldigvis greier jeg å komme meg ut og øke lengda på gåturen jeg har beskrevet tidligere.

Legen slo fast med, et smil, at dette ikke var nok, uten at hun visste lengda på 8-tall mitt.

Skjønner nok det, men tenker det er en bra start.

 

Alle tankene om dette og hvordan jeg tenker jeg må gjøre det, kan jeg dele når det er i godt i gang.

 

Men jeg kjøpte meg en bok som jeg skal følge med og notere HVER DAG.

 

 

Jeg syns egentlig det er et problem å følge med hvordan jeg har det, for egentlig er dette sååå kjedelig. Men det er snakk om helse og livskvalitet.

Jeg vil bare betrakte meg som frisk.

 

Likevel, tror jeg er kommet dit at jeg skjønner jeg må høre mer på hva som er det beste. Ikke presse meg igjennom. Gi meg sjøl plass i mitt eget liv.

 

Nå har jeg brukt nok tid på å kjøre utenfor veien i denne omgang, jeg må opp på den igjen.

Det er trist å miste faren sin og det har vært mye rundt det, det er trist å miste dyra sine og ja…slik er livet, gleder og sorger. De hører med.

Det har bare vært nokså intenst periode nå.

 

Men nå må jeg bare greie å ta et tak for kroppen min. Og på den lista står det mye, men jeg kan bare ta ett skritt om gangen. Og de skrittene kommer jeg helt sikkert til å skrive om.

Kanskje til det kjedsommelige…

 

 

Nå snør det så verden ute er helt hvit, og på radioen synger Lars Kilevold at livet er for kjipt og at det regner hele året.

 

 

Det er helt feil.

Det snør.

 

Ha en riktig god helg.

Er det noen som vil gå 8-tallet med meg?

 

 

♥

 

 

 

Jeg nyter og er lykkelig…for jeg er sulten og har laga meg en solid frokost.

 

 

 

I tillegg er det lørdag og ingen planer med andre enn meg sjøl.

Og slikt liker jeg.

Mor hadde nok ønska jeg overnatta, men vi hadde vært sammen hele dagen fra jeg kjørte henne til tannlegen om morgenen. Og jeg ønsket så å våkne til denne dagen hjemme, slik jeg gjorde. Får heller besøke henne snart igjen.

Vi har fine stunder sammen. Hun åpner seg opp om sine tanker og eg er åpen tilbake.

Om livet.

Om døden.

Om mennesker og utvikling.

Hvordan er alt dette…

 

Det har vært en aktiv uke og akkurat nå har jeg den ambisiøse plana om å skrive to innlegg på en gang. Jeg som knapt skrivet ett innlegg i uka. Men noe med å skrive en lapskaus av det som skjer.

 

Som vanlig har uka hatt innhold, kjør, tut og slitenhet. Så det skal jeg ikke dveler nærmere ved.

Men helsa førte meg til Trondheim tidligere i uka, og der fikk jeg tilbringe tid med mine nydeligste.

 

På tur til byen ble sønnen med, han hadde noen fridager og hadde et ærend. Han ble også over til neste dag, da han hadde planer om overnatting ute i snøkavet. Mellomste og sambo hadde laga mat, yngste og hennes kjære passa det også for å dele tid med oss.

 

Det som var ekstra hyggelig akkurat denne dagen var at en liten filmsnutt yngste hadde laga som ble lagt ut og der sønnen hadde musikken.

Som trolig den største fan’en av det barna mine bedriver, må jeg dele.

For jeg syns det er så morsomt når de får gjøre de tinga de ønsker.

Filmen ble lagt ut på Instagram, men deler den som ble lagt ut på youTube.

Fra Norges Brettforbundet og Trusetorsdag:

 

 

 

 

 

Alle mine tre er av den kreative sorten, begge vi som er foreldre er også det. Enn på hver vårt vis. Det er ikke like lett det som går på økonomi når en satser på kreative retninger.

Men noen lykkes der også.

 

Jeg prøvde, men hadde ikke nok tro og utholdenhet og valgte etter hvert en tryggere vei der jeg er ansatt. Om det er det eller livet slik generelt som gjorde at helsa mi svikta, kan en ikke vite. Men neste innlegg blir om helsa mi.

Tror det er veldig viktig å følge det en mener er viktig, sjøl om det ikke nødvendigvis fører deg inn i den materialistiske konkurransen.

Tror på å trives.

Det håper jeg du som leser også gjør.

 

En kan trives på mange forskjellige nivå.

 

 

♥

 

 

 

Husker du Sign O’ The Times med Prince?

I hvert fall raser tiden. Hele tiden denne tiden.

 

 

 

 

Jeg henger etter, prøver og prøver igjen.

Med det meste.

Skriving blir det dårligere med. Altså skriving som i blogg.

 

 

Her en dag ville jeg vise dere løypa mi. Mens snøen lå breddhel.

 

 

Åttetallet mitt.

Jeg traska i vei og knipsa.

 

 

Ville vise.

Vise veien min.

 

Vise hvor veien kryssa i åttetallet. Det uendelige.

 

 

Labbing gjennom snø.

 

For snøen kom i mengder etter påska.

Den kom som en ny vinter.

 

 

 

Så når sola  plutselig synte seg fram en dag før helga, var det som en ikke trodde det var sant.

Men løypa mi har jeg gått.

Nesten hver dag.

 

 

Og i går starta jeg med to runder.

Det er mye enklere nå. Når snøen holder på å forsvinne. I sporene mine smelter snøen raskere, slik at det blir enda enklere å gå.

 

 

Fuglene kvitrer, for det har blitt VÅR !

 

 

To runder går som en røyk.

Før resten av dagen starter – eller fortsetter.

 

Kanskje går jeg ut for å sette meg i bilen etterpå -.

 

 

Men først passerer jeg inngangsdøren nede, for å ta siste biten før jeg går inn oppe.

 

 

Dette er så enkelt at det funker.

Så lite som skal til. Bare ta på seg skoa og ut.

Så enkelt at det bare fungerer. Enkelt og greit.

 

For akkurat nå er det lite som gjør det – fungerer.

Slik ellers.

Med meg og kroppen min.

Så dette tror jeg på.

Terrenget er litt kupert. Både balanse og litt smidighet får øvd seg.

 

Tiden går og snart er det sommer. I dag oppdaga jeg at sommertida var kommet, for det ble så merkelig stille på kontoret. Alle gikk så tidlig.

Dørene var innstilt på sommertid.

Dit er vi kommet.

 

Jeg har et STORT ønske om å fungere.

Fungere bedre enn nå.

Mye bedre.

For nå er jeg en tanke sliten av at det ikke er slik jeg vil.

Men det blir.

Det blir.

 

For det tror jeg på.

Det vil jeg tro på.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Disse dagene med ferie. Med gul fri, appelsin og lammelår. Denne påska er over. For dagene går fort. Uansett alt, vil jeg nesten påstå.

 

 

 

Hverdagen er tilbake. Har jeg ønsket mer fri, tja, si det…

Tror en innfinner seg meg slikt alt er.

 

Påska her hos meg har vært av det vindfulle slaget. Det har regna, sludda og blåst. Et hurlumhei av et vær.

Så nei, ingen appelsin i solhellinga.

 

 

Har begynt å gå evighetssymbolet.

 

 

Åttetallet.

 

Rundt huset og fjøset mens vind og snø piska oss i ansiktet, første dagen jeg gikk ruta med mellomste.

 

Dette var årets påsketur. Senere har jeg gått den daglig. En start på alt som kan være bra.

 

 

Påska inneholdt mye av slikt den skulle. Vi har spilt. Både yatzy og kortspill.

Og så har vi snakka, slik vi bruker.

Tv’n var ikke på på mens vi var flere hjemme.

Jentene med kjæresten sine.

 

 

Første påskedag var det maling av egg, slik tradisjonen tilsier. Men da egga havnet i vannet ble de grå.

 

 

Så ved frokostbordet ble det malestund.

 

 

Ellers var det eggleiting innehuses i år.

For været, været i år skal ingen misunne oss. Tror nesten ikke jeg har opplevd en slik påske.

 

De aller første dagene var jeg forresten alene. Fikk bakt litt. Hørt på podkast og musikk.

Ikke lest. Øynene og brillene og slikt, er ikke på lag.

Jeg syns en så rolig og tilbakelent påske er godt.

Ikke noe mas.

Men du verden, den gikk fort.

 

Sjøl om snøen laver ned, så går det ubønnhørlig mot sommer. Jeg ønsker meg en lang vår der jeg kan nyte og glede meg over det meste.

Og sjøl om det føltes nesten umulig å starte hverdagen, gikk det greit.

Til og med en viss tåleevne over å ikke befinne meg helt i flytsonen. Når noen sier ja og andre nei, finne datoer for et felles …ja, få timer på uheldige tidspunkt som klokka åtte om morgenen, i Trondheim når en har en fastlagt plan sener på dagen som absolutt ikke er byen.

Men det bør gå, til tross for geografisk avstand.

Alt bør gå.

Og den tanken er uvurdelig, at ting går og ikke at det er problematisk-.

 

Håper våren fortsetter slik, at det går.

 

 

I dag har jeg satt i gang vasking av både klær og kopper, jeg har satt en brøddeig.

Det er også mye som ikke har skjedd.

Mye jeg burde ha gjort.

Noe jeg har brukt tid på i dag er å lese en del blogger, som førte til at jeg fikk lyst til å skrive et innlegg om det jeg tenkte rundt dette. Vet bare ikke om jeg får det til, så til så lenge får tanken ligge på modning.

Det kan bli et innlegg eller jeg kan også glemme hele greia. Ikke sikkert det har noe å si i sammenhengen…for den er stor.

 

Riktig fin dag.

 

 

♥