Det er lørdag over hele fjøla. Overskya og litt mildere.

 

 

 

Klokka halv ti i går kveld tikka meldinga inn fra Helsenorge, og heldigvis var det slik jeg trodde, negativ.

En negativ som er positivt.

Det var godt å få det bekrefta.

 

Vi får også tillatelse til å besøke far på sykehjemmet. Usikkerheten er vel såpass stor, hvilken vei det går.

Så tida er krevende, men vi er heldigvis en familie som står sammen.

 

Her forsvant verdens største juletre, ut.

 

 

Pynten ligger gruppert og samla, skal etter hvert ta ned kassene for å få legge på plass.

Må nok ta årets første-, eller nesten første, handletur.

 

Jeg er i en rolig lomme av tilværelsen.

Akkurat nå er alt greit.

Akkurat nå kan jeg se på at lyset vender tilbake.

Ikke blåser det, ikke snør det og temperaturen er akkurat 0.

 

Jeg så på året i fjor, kom til februar og fant ut at jeg tok feil i at ingenting skjedde i fjor. I februar skriver jeg at nå håper jeg at det roe seg ned, da hadde det vært fult av hendelser med mobilnettet som var kritisk nede, jeg ble sendt i ambulanse til sykehus og i hele tatt…fullt av utfordringer. 

Jeg visste ikke hva som lå foran.

 

Kanskje en bare skal konsentrere seg om at alt er akkurat nå.

Glede seg dobbelt over gleden, vite at det triste blir historie.

 

Tenker jeg akkurat nå.

Her jeg sitter i stolen min med mye av lørdagen foran.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Sol oppe i fjella og sår hals har ingenting med hverandre å gjøre.

 

 

 

Nå er ikke halsen så sår, og bare litt snufsete.

Sannsynlig en helt ordinær forkjølelse, men skal en bare tro det…

 

I går skulle jeg egentlig til tannlegen, men det kunne jeg ikke. Så sa i fra om litt snufs.

 

I dag skulle vi egentlig ha møte mellom hjemmehjelp og sykehjem, så klart på Teams. Men mor burde vært med. Jeg kan bare ikke hente henne nå.

 

I og med at jeg ikke kan stenge meg helt ned, måtte jeg bestille en test.

Tenkte det på tur hjem; rar tid!

 

Ved teststasjonen står biler i kø, og en etter en blir en tatt inn.

 

 

Det er fort gjort, har gjort det en gang før.

I vår.

Overlever fint det lille ubehaget.

 

Så kjører jeg rett hjem.

Møtet i helse mellom sykehjemmet og hjemmetjenesten er utsatt til i morgen.

Jeg får svar fra testen i løpet av helga og vil sannsynlig være et fritt menneske igjen.

 

Hvor fort venner ikke vi mennesker oss til disse nye tilstandene. Som det mest dagligdagse sitter en i en bil, i kø, for å få stukket pinner i nasen. Før en kjører hjem for å holde seg unna mennesker.

 

Og i USA gikk mennesker bananas og brøt seg inn der det ikke skulle gå an, inn i kongressbygningen i Washington

.

 

Det er en veldig rar verden.

Men verden har vel aldri vært slik vi tror, men et menneskeliv er såpass kort at vi tror verden er slik vi tror.

 

Sannheten er vel at regelen er forandring.

 

 

Hva blir det neste?

 

♥

 

 

Femte dag med minusgrader, skyfri himmel og nedstengning. 

 

 

I går skulle hverdagen starte. Gikk rett til et Teams-møte, helt blank.

Jula satt igjen.

Traff kollegaer. 

Tror vi alle hadde vært helt i fri-modus.

 

Så kommer beskjeden;

 

Hjemmekontor!

 

 

Så ved dagens slutt pakka jeg med meg et lass for å kunne arbeide og kanskje kunne gjøre slikt jeg ellers ikke rakk.

Optimismen skal ingen ta fra meg.

 

Etterpå dro jeg framom mor.

En kan ha kontakt med en person de neste to ukene, da må det bli henne. Må handle og slikt som krever bil. Hun er avhengig av å få slik hjelp.

Sjøl har jeg gått til innkjøp av munnbind.  Det må brukes i det offentlige rom fra i dag, nå er det pålagt her også i min lille kommune.

 

Det ble sen middag da jeg endelig var hjemme.

Mye mat igjen ennå. 

Flere ringte, så det jeg hadde tenkt å se på tv forsvant i prat.

Da jeg til slutt satte meg foran tv’n sovna jeg der jeg satt.

Dagen hadde gått i ett.

 

Satte ikke på alarm da jeg la meg, noe som førte til en unevnelig sen start på dagen og utsettelse av hjemmekontor til i morgen.

Var glad da jeg bestemte meg for det.

Tror jeg trenger denne dagen med lave bestillinger.

Hente inn ved, dra opp søppeldunken fra veien, støve over golvet, vanne planter.

 

 

Tenke.

 

Hva ønsker jeg av det nye året.

Hvilke forandringer evner jeg å gjøre og hva er greit slik det er…

 

Ingenting er så mye annerledes enn tidligere år.

Her kan det være rom for desillusjon, så hva er realistisk?

 

Om ikke annet vil jeg gjerne se litt på de spørsmåla.

Kanskje se gjennom fjoråret også, men egentlig vet jeg ikke om det er noe å se på, året gikk bare veldig fort.

 

Skjedde det egentlig noe?

 

 

Jooo, vi fikk korona.

 

 

Det er en ufravikelig faktor som er et faktum, år har gått…mange…

 

Det bør jeg ikke lage til en hindring.

Det tror jeg er viktig.

Ikke lage seg begrensninger, men se mulighetene.

 

-Sjøl om mange, mange nye år har kommet og passert.

 

 

En må være levende så lenge en lever.

 

 

Det var godt å komme seg ut i den kalde lufta før det ble mørkt. En liten tur ut.

 

 

Jeg ble helt fanga av lyset.

Lyset som holdt på å forsvinne.

 

 

En liten fototur i nærmiljøet.

Få gort noen småting.

Dra pusten dypt inn.

Være på plass i seg sjøl.

 

 

Før en gikk tilbake til huset og inn i varmen igjen. 

 

 

 

♥

 

 

 

Ett år er over. Det nye er i gang. Og jeg er atter alene i dagen min.

 

 

 

En bevegelig jul er over, nyttårsfeiringa er gjennomført og vi er framme ved januar. Det har vært lite tid til stillhet og refleksjoner.

 

Like før jul gikk det opp i for meg at det var like før jul. I all sin forståelse av det en ikke rakk.

Men jula rekker en alltid.

Og når mellomste kom hjem mange dager før jula ringte inn, da var jeg heldig. For hun er effektiviteten sjøl.

Sønnen kom også hjemom noen dager, men han skulle jobbe i jula. Han fikk hentet hjem det største juletreet noen gang.

 

 

Han fant det minst treet noen gang, til foreldra mine. De ønsket det slik.

Vi var der på juleaften med grøt og treet, jentene og jeg. Treet ble pynta og mor fant mandelen i grøten.

I år kunne ikke foreldra mine være med på feiring hos oss. Far hadde blitt for dårlig. Var med han til lege like før jula. I romjula ble det nytt legebesøk og innleggelse på sjukeheimen. Så dette har vært en jul med kontraster, for vi gjorde oss mange tanker da far ble sendt avgårde.

Jeg var med og fikk vite at sjukehjemmet er stengt for besøkende, noe som gjør vi ikke kan besøke han. Men i perspektiv til ulykken på Gjerdrum, er dette en liten ting. Og vi må håpe på at far enda en gang kan komme seg ut, til tross for sin høye alder. Vi vet han får god pleie.

 

I huset kom og gikk folk.

 

 

Faren til barna kom, kjæresten til mellomste.

Tredje juledag reiste mellomste, samboeren hennes og faren.

Hun skulle jobbe noen dager.

Så kom eldstemann hjem og kjæresten til yngste.

 

Nyttårsaften kom de som reiste, tilbake.

Det har vært mat, skravling, sene kvelder og full aktivitet.

 

 

En dag tok jeg med mor hit en tur, før far ble lagt inn, for hun begynte bli sliten. Far fikk selskap av de unge.

En annen dag var lillesøster mi og datteren hennes hit. Vi valgte stående buffe og avstand.

 

 

Vi hadde en veldig fin nyttårsfeiring. Spiste i kjellerleiligheten ved langbordet, for å kunne holde avstand. Det ble spilt på pianoet og på gitar, stemninga var høy. 

 

        

 

I dag sitter jeg her nesten litt omtumla.

I går reiste alle. Huset er tomt med minnene igjen. Henta mor hit på middag. Kjøring etter veier med glitrende frost og en måne som er minkene. Vi fikk snakka med far. Jeg fikk vondt inni meg, vet han vil ha vært hjemme. Nå brenner det telys og på ovnen. I morgen skal jeg prøve å samle meg om det nye året, hverdagen som kommer tilbake. Tenke gjennom året som har vært. Tenke gjennom året som kommer. Dagen i dag er straks over og vi er i gang med det nye året.

 

Godt nyttår til alle venner her inne .

♥