Da er det godt å være til. Får lyst til å gjøre en hel masse. Vaske terrasser, male, slå plenen, ikke måte på hva en får ønske om å gå i gang med.
Blomstersenga jeg har ønsket meg ved inngangen til terrassen ble det plutselig noe av. Planta noen asters fra en annen seng. Ellers ble det sådd solsikker, løvemunn og en blanding med sommerblomster.
Fikk kjøpt inn bensin til plenklipperen, bensin med olje i.
Firkantnøkkel til vannuttaket på utsida av huset, slik at høytrykksspyleren kan monteres på. Fikk og kjøpt sandholdig jord, for altankasser.
Så arbeidsledig trenger en ikke bli med det først.
Yngste kom hjem på torsdagen. Vi fant ut grilling passa fint i gårkveld.
Som tenkt så gjort-.
Grilla masse grønsaker og hadde salat av både melon og jordbær, blandt anna.
Det var forresten godt slik, så vi hadde ikke behøvd noe mer til.
Vi kosa oss der i sola. Rundt oss sto og låg de andre familiemedlemmene, de med fire bein.
De måtte vente, ikke så lurt å trene de opp til tigging ved bordet.
Men etterpå, etterpå altså……
Trenger nesten ikke si noe. Men det ble en feststund både for voffere og mjauere.
Yngste sto for festen, delte og behandla de alle ut i fra rettferdighetsprinsippet.
Dyra er så glade når barna kommer hjem. Jeg kan si til boffen at en av de kommer. Da springer han til vinduet og pister.
Nå er helga på hell, og snart er det bare meg de har å forholde seg til. Men de er vant til at jeg ikke styrer med dem i samme grad.
I dag har sola fått litt mange skyer foran seg. Men det kan være fint med en tur, så tenker at vi skal ta den snart.
Vårhimmelen er spesiell når den holder på å mørkne.
De mørke fjella hviler under den lyse himmelen.
Vårhimmelen!
Dagen har gått. Jeg sitter endelig i stua, i stolen.
Ovnen sender en oransje varme ut i rommet. Ellers er det mørkt, utenom datamaskina på fanget mitt.
Det er så herlig å sitt her. Fortjenesten etter endt arbeidsdag.
Turen hjem i kveld var helt vilt og fullstendig uttappa. Nesten som jeg kunne hyle.
Men nå er denne dagen historie. Og egentlig var den både trivelig og fin.
Været var helt på vår side.
Etter regn og snø i uker, kunne vi nyte mat ute.
-Etter dugnad og før møtet.
Det var ikke så mange som møtte, men de som møtte gjorde virkelig en innsats.
Nå er det fridager.
Mange fridager.
For en tanke å tenke mens mørket blir mørkere og jeg vet at straks skal jeg krype inn og under dyna. Som så skal omslutte meg med varme og jeg får slumre meg inn søvnen til en lang natt som ikke ender til lyden av vekkerklokka.
Årets 17. mai går inn i historien som litt annerledes. Og den blir nok husket.
Min 17. mai starta ganske tidlig.
Hund og katter fikk mat, en luftetur med boffen, før jeg pakka nystekt brød; både honningbrød og urtebrød, hjemmelaga aioli, roastbiff og frukt blant anna, inn i bilen.
Mor og far hadde invitert til frukost med sjampanje.
Nå skal det sies at den glemte vi, huska det da vi skulle synge et par timer senere. Da fikk det bare være.
Vi ble sittende ved bordet både vel og lenge. Og vi var så mette at vi nesten ikke orka middagen senere på dagen.
Lillesøsteren min kom også siden, hun hadde hatt problemer med å starte dagen tidlig.
Klokka ett skulle hele lande synge, var det oppfordra til.
Så da da musikken stemte i på tv’n, sto vi klare på terrassen. Skulle det være, så skulle det være.
Og regnet sila, snøen minka og vi sang “ja vi elsker dette landet“. Vi sang mye fortere enn sangen som kom fra NRK.
Nå var ikke dette en konkurranse, derfor klarte vi å sakke tempoet. Tror far med rullatoren sin, hadde vunnet i så fall.
Etter sangen stakk hodene til naboen fram i regnet-.
Jeg snappa med de i går, og sa vi måtte ut og synge. De hadde tatt oppfordringa, men ingen av oss hørte hverandre.
Så slik hadde det ingenting å si at vi glemte sjampisen, vi skjemte oss ikke ut med pistinga vår. Ikke var vi flaue heller.
Egentlig var det både spesielt og fint å stå der på terrassen å synge i regnet i koronaens tid.
Det skulle gå en båtkortesje senere. Den fikk vi med oss også. I en av de mindre båtene uten overbygg, sto et oransje menneske og bak vaiet det norske flagget.
Til tross for været, hadde mange lagt turen ut på sjøen for et 17. mai tog til vanns.
Etter mye tv med rimelig høy lydstyrke, enda mer mat, var det godt å ta turen hjemover.
Mor fulgte meg ned og sa hun hadde hatt en veldig fin dag. Men de måtte nok være slitne de også.
Så slik har jeg feira dagen.
I morgen er det hverdag med teamsmøte fra morgenen, kommer til å ta hjemmekontor. Skal også vei å ta blodprøver, så en pause midt i dagen.
Men må nok avslutte denne dagen før jeg starter morgendagen.
Så ille er det kanskje ikke. Men tenker på et innlegg jeg skrev da året var nytt, at nå måtte ting til å snu, til det bedre.
Det skjedde ikke.
Den uka her tenkte jeg, jeg har ikke noe liv...
Jeg gjør lite for min egen del.
Har en kropp jeg krangler med.
Så kommer koronan.
I tillegg holder vi på å snø ned. I mai!
Og på toppen av det hele blir en kjørt gjennom en omorganiseringsprosess.
Midt i alt.
Men i dag er det lørdag.
Stille, hvit lørdag.
Det snør.
I morgen blir det nok Norge i hvitt, hvitt og hvitt.
I dag skal jeg bare kose meg hjemme.
Nesten, hele dagen.
Må en tur framom en butikk. Kjøpe inn for å lage noe godt til 17. mai frokosten jeg skal på. Og så vil jeg kjøpe med meg en blomsterbukett for å ha hjemme.
Trenger det.
Dette var uka som måtte snus på. Flytte på avtaler og møter.
På grunn av været.
Noen dager var det for stor risk å legge ut på sommerdekk.
Snøhaugen som har rast fra taket er ganske høy 16. mai.
Over en hel uke i mai med snø.
Nå tror jeg det snur snart. Ut i neste uke vil vi komme opp i to-sifra pluss.
Det en god stund siden jeg foreslo et område for tur, en StikkUt tur.
Den ene grunneieren var helt enig.
Jeg var med andre ord helt enig med meg sjøl.
Den eneste bøygen var den massen jeg bor inni. Men tok sjansen på at massen ville ordne seg da det var greit at dette ble en rute.
Det gikk ikke akkurat slik-.
Men lykka var at den andre grunneieren også var helt enig og da vi skulle rydde sti og stikke den ut går kveld, var vi ikke mindre enn seks stykker som la i vei.
Og gjengen var mer enn dyktig, noe en ikke akkurat kunne si om henne som kjørte alt i gang.
Turen starta i regn og endte i sol.
Og uansett vær er dette en nydelig stykke natur.
Det ble stukket og satt ned merkepinner og skrudd opp skilt.
Noen tre måtte ned og ble lagt der partia var som våtest.
For vått var det.
Hvitveisen hadde nesten blitt vassblomster.
Siste biten av stien går langs vannkanten.
Og innerst var sandstranda skjult av den høye vannstanden.
Det blåste slik at det var krappe, små bårer som traff land.
Sjøl om det er tidlig vår og naturen ennå er både gul og naken, er det vakkert.
Syns jeg.
Vi fikk ikke satt opp kassen med koden, så vi har enda en omgang igjen. Flere skilt skal også opp.
Vi snudde og klatra oss tilbake, mens lyset laga stemning bak trestammene.
Så var vi framme ved det siste partiet som går over fine berg.
Før vi var nede ved parkeringsplassen.
En og en halv kilometer er denne turen, i luftlinje. Kveldens tur tok fire timer.
Ute er det grå dag med yr sammen med et grønt filter over dagen. Vår som det er.
Foreløpig har jeg bare flørta med dagen.
Drukket juice med masse c-vitamin i, kaffe og kefirvann-.
“Snakker” med folk gjennom messanger.
Skal snart lage vaffelrøre som jeg tenker besøke foreldra mine med. Er så glad det går så bra med de etter far kom hjem.
I går fikk jeg søkt på midler til det gamle fjøset som jeg fikk med på kjøpet da jeg kjøpte gården for noen år siden.
Tror ikke så mye det fører til noe, men likevel veldig glad for at jeg fikk gjort det.
Tok meg en kveldstur for å dokumentere med bilder i går kveld.
Det begynner å bli falleferdig.
Men taket ble reparert på den ene siden for noen år siden. Det er et stort bygg. Liker så godt lyset på låven.
Fantaserer om hva jeg vil ha gjort om jeg var rik…
Kanskje er jeg så glad for at jeg fikk sendt den søknaden, sjøl om jeg tror muligheten er veldig liten for at det fører til noe. Det står mange tomme driftsbygninger rundt om i dette landet.
