Bøker om de bare er en lydbok, er noe jeg trenger. Plutselig åpner den verden seg som du har loffa rundt i utkanten av en stund.

 

 

 

 

Eller…

Mer riktig blir en lei inn i mellom.

Av fokuset.

Når alt skjer og ikke slikt en ønsker. Da blir en lei.

Og det må en ha lov til.

 

 

I går ble jeg ferdig med 80-tallet av Ketil Bjørnstad. Jeg er ferdig med 60-tallet og 70-tallet hans tidligere. Nå får neste tiår vente. Så jeg leite etter en ny bok, ny lydbok.

Kjente jeg ikke orka skjønnlitterært, vurderte både Lars Mytting og Jon Fosse. Sistnevnte har jeg ikke lest noe av og tenkte at det vil jeg etter han fikk Nobelprisen i litteratur.

Historisk var jeg innom både vikinger og menneskets tilblivelse. Tenkte også på numerologi eller tarot. Fant bare engelsk litteratur og det orka jeg ikke gi meg i kast med.

 

Men så…

 

Helserevolusjonen av vitenskapsjournalist Maria Borelius dukka opp, og den var riktig å gå i gang med.

Den handla om betennelser, inflammasjon og kom ut 2020.

 

 

Følelsen av å stramme opp et reisverk kjenner jeg dukker opp, en justering, når jeg begynner å «lese”.

For det jeg hittil har møtt på i boka er mye av det jeg prøver på. Men slik som sukkerinntak har sklidd mer ut, har både lys sjokolade i hus og har spist sveler i det siste.

Verstingen; sukker.

Legger merke til at når det er for mye og mangt i denne tilværelsen min, kan jeg bli desperat usunn. Mister noe av kontrollen, som jevnt over er nokså bra.

Er nok en følelse av at nå ‘dør’ jeg, alt er så ille, jeg må pakke innpå med feit og søt MAT!

For å OVERLEVE.

 

Slik blir det når jeg opplever for mye som peker i feil retning;

• hus og fugler som det siste-,
• sykemelding sammen med alderen…hva med yrkeslivet,
• økonomien som absolutt er påvirka av kostnader og renter – slik at jeg er redd jeg har fått et negativt budsjett å klare meg med,
• energien som tar fra meg evnen til å fungere sammen med denne dumme u-helsa.

 

– Har du vondt, sa mor i går.

 

Jeg har lenge hatt startproblemer med ett eller anna i hoftene. Jeg ruller meg avgårde i oppstarten, bikker. I helga da jeg ikke en gang greidde å holde tannkosten min, fingrene var rett og slett ikke til bruk, å gripe var bare skikkelig vondt. Og ryggen som heller ikke er venner om dagen.

Når en legger sammen dette, med noen menter over, da går det også på humøret løst.

Da kommer spørsmålet; er jeg bare å kaste i boss?

 

 

Så lydboka var nok vitaminpillen jeg trengte.

Ser igjennom det en bør spise og det en ikke bør spise.

Jeg er faktisk tett oppunder, bare noen justeringer.

 

 

Nå lager jeg det meste av maten fra grunnen, det skjer nesten aldri jeg kjøper ferdig middager – men jeg kjøper buljong.  

Prøver å handle økologisk, når det finnes.

Har mye av matvarene både i kosthold og kjøleskap.

Ser at jeg kan øke inntak av bær. Kutte ned noe smør, sjøl om det smøret som er anbefalt ut fra Keto-tanken er det jeg bruke, Rørossmør.

Har nesten aldri kjøpt lettprodukter og har hørt ved flere anledninger at det ikke er heldig for kroppen.

Prøver også å lage pålegg, men kjøper hvit godt lagret hvitost.

 

 

Men det er alltid noe en kan strammes opp.

Lydboka er jeg bare så glad for dukka opp.

Ingefær er noen av de produkter som blir anbefalt, en shot i starten av dagen er anbefalt.

Nå har jeg allerede laget meg en shot med ingefær og sitron, tok også oppi litt helpepper også, for det ville hjelpe på opptaket av stoffet en trenger. 

Tenker å fortsette med en smoothie med bær og yoghurt. Skal lage meg noe som er fermatert. Mat som er bra for tarmer. Drikker nesten daglig et glass kefir. 

 

Tenker også på jula, den vil nok innholde mye av mat som ikke er av det gode. Men får tenke at jeg øver meg mer bevisst fram til den. Så er det skikkelig fokus igjen etterpå.

 

Det blir så spennende om jeg får bort mer av vondtene jeg har kjent i det siste, spent på om humøret vil bli påvirka. Alderen kan jeg ikke gjøre noe med, men fokuset kan jeg gjøre masse med. Fugler og hus blir kanskje også et lettere problem.

Faktisk har jeg ikke hørt noen pikkende fugl i dag. (Men før innlegget ble klar til å postes, hørte jeg den forbaska…)

 

 

Takk og lov for at jeg kom over denne boka.

Den var nok på sin plass.

Og det er så klart ikke bare maten som må til.

 

 

Er du veldig opptatt av kosthold, tanker og bevegelse?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Fugler har jeg tatt noen bilder av. Riktig ikke noen blinkskudd.

 

 

 

 

Det er Dixirose som oppfordrer.

Her ligger link til siste innlegget hun har delt med både oppgavene og de som deltar.

 

 

Dagens ord er;

 

FUGLER

 

 

Hos meg finnes bare denne ene fuglen. Altså ikke fugler…

Og så onkel Jo.

 

 

Etter og ha sjekka i arkivet fant jeg ut at bildene jeg har tatt oppover tida, var både dårlige og kjedelige.

Derfor bestemte jeg meg for å dele et bilde av en tegning.

Igjen -.

Andre gangen jeg legger ut en i denne oppgaven.

 

 

Det er fra en illustrasjon jeg hadde til et vers.

Så da legger jeg ut verset også:

 

 

 

Krabbin e krokåt e fotå

Krabbin e krokåt e fotå,

kann ikkje dans ette notå.

Kråka har både nebb og klo,

dansa med nå onkel Jo

på leirånn, på leirånn.

 

Kilde: Klara våg

Todalen i Aure

Fra boka:Enno så segla ho Magnill

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Bøker var en gang en lidenskap, men etter jeg fikk barn var det ikke plass til dem i særlig grad.

 

 

 

 

 

I flere år ble lydbøker alternativet, lånte og hørte på i tur til og fra i bil. Men så kollapsa cd-spilleren i bilen, og jeg fant ut at å få reparer eller sette inn ny ikke ville bli gjort.

Nå avtok etter hver leselysten av skjønnlitteratur, sakprosa ble mer interessant. Problemet var at jeg greidde bare å  lese bøker halvveis. For konsentrasjonen ramla ut.

 

Barn var noe jeg ikke var så interessert i, verken som barn, ungdom eller ung voksen. Barn var som andre mennesker, noen var greie og noen ikke.

Uansett skjedde det noe da jeg passerte 30, kanskje var dette meninga, likevel.

Å få barn.

 

Og så skulle jeg også ha barn-.

 

 

– Vil du ta i han, sa jordmora da han var født.

 

 

Men jeg klarte ikke.

Ville vi gravlegge, ble vi spurt om

Tanken var helt uutholdelig.

Det var høst og dagen etter fødselen var det kaldt og hvitt, det passa, det var en iskald verden.

 

Et halvt år etter syntes magen litt raskere. I desember var termin.

I august lå jeg på sykehuset med en alt for lita jente på magen og så pulsen sakte ebba ut.

 

 

 

Nesten på dagen året etter kom en gutt, i riktig størrelse.

Det ble stormende kjærlighet til et lite menneske en kunne vise alt.

Som skulle bli kjent med verden.

Han var vitebegjærlig og etter hvert førte de små føttene hans på lengre veier enn hva som føltes trygt.

Valget ble å flytte fra byen og ut på landet.

Der starta han sitt andre skoleår og en dag ville de to lærerne til gutten ha en prat. Det var noe som ikke stemte, mente de.

Vi ble kasta inn i utredninger på vår vesle gutt. 

Og jeg følte først at jeg mista enda et barn.

Han fikk en diagnose. 

 

 

En møter fordommer både hos seg sjøl og andre.

Jeg ville være åpen, de andre foreldra ble informert. Sjøl om de også nok ville være åpne møtte jeg på stigma.

Egentlig fra alle hold.

 

Det var en uskreven regel i samfunnet vi bodde i at ingen barn skulle utelates fra fødselsdagsselskap, som den eneste gutten eller jenta. Enten ba en alle, eller alle guttene, som i vårt tilfelle. Fram til de var 12 år.

Fra han fylte 12 år ble han ikke bedt lengre. Nå skal sies at han ikke brydde seg om det, men jeg syntes det var vondt.

Jeg hadde alt for lite kunnskap og det hadde verden i rundt også.

 

 

Sjøl fikk jeg positive tilbakemeldinger over min evne til å sette grenser og være tydelig. Men sannheten var at jeg skulle fått beskjed om at jeg ikke behøvde ta alle kampene. Jeg sleit ut både meg sjøl og gutten.

Det var først da han var i 16 års alderen jeg begynte å forstå at noe var dørgende feil med systemet. Enn å få så mye negativ tilbakemelding på seg sjøl. Da han begynte på videregående fortalte de han og oss hvor håpløs han var, det fantes ikke et fnugg pedagogikk i møtet med den unge. Bare kritikk. 

 

Ungdomsåra ble krevende.

Verken familie eller system var en støtte.

Fordommene var store.

En polititjenestemann opplyste meg om at han skulle ta gutten til slutt, han var enda ikke fylt 17 år. Jeg forsøkte å få et samarbeid med politiet, men opplevde ingen interesse, bare avvisning sjøl om vi ville det samme.

Hvor mange møter jeg var i fram til han var myndig, det vet jeg ikke. Og redselen over hvordan dette ville gå var skyhøy.

 

 

Jeg har skrevet før om posttraumatisk stressyndrom, at jeg trodde at alle steder gutten var var han aktør i alle hendelser som skjedde der han oppholdt seg.

Nå i ettertid vet jeg at det er et under at han har overlevd, for det gikk bra det som absolutt kunne ha gått gale.

Politimannen som sa han skulle ta han lyktes heller ikke. Og min redsel for at ungdomsåra skulle føre til en grav eller fengselscelle ble heldigvis aldri noe av, han ble voksen.

 

 

 

 

Da jeg får høre om en bok som var kommet ut som beskrev “ADHD, 7 veier til ny forståelse”, fra en lege som sjøl har det, var dette boken jeg måtte lese.

Det vil si, høre.

To ganger hørte jeg gjennom boka av Kristin Leer om ADHD.

 

 

Om hvordan samfunnet i dag har stigma rundt diagnosen.

Om at den ikke blir sett på ressursen.

 

De fleste med ADHD er ganske fryktløse, de er enormt impulsive. De er kreative og har en evne til å gå dypt inn i det de er interesserte i.

At deres mentale alder ligger bak jevnaldringer og at de sakker akterut før de vil nå en mental modenhet til likt med jevnaldringer, et godt stykke opp i 20-åra.

Jeg skulle gjerne hatt denne boka da gutten min var liten, hatt kunnskapen.

 

 

Jeg så at det jeg møtte gjennom hjelpeapparatet var alt for dårlig. Slik som henne som sa at jeg måtte regne med at han måtte i verna bolig som voksen, han var 9 år da og ingen ting som tyda på det. Han fungerte både evnemessig og sosialt.

I stedet er han et menneske som har høyere intellekt enn de fleste og han vokser og utvikler seg. I dag er han en ung mann med mange refleksjoner, følelser og sosialt tilstede på alle vis. 

 

 

Jeg vil anbefale alle som tror de sjøl har- eller kjenner noen som har ADHD, om å lese boka.

Faktisk begynte jeg å spekulere på om jeg sjøl også kunne ha av det, for jeg kunne kjenne meg igjen i mangt. Jeg drømte meg vekk og levde i min egen verden, hadde behov for egen tid, har alltid sett løsninger.

Nå var jeg ekstremt lovlydig og tok ikke de store risikoene. Sjøl om jeg reiste fra Arendal til Nordmøre på 70-tallet da 10 øringene enda fantes. Jeg kom hjem med en 10 øre til overs og foreldra mine ble ganske frustrerte over meg, fordi jeg ikke hadde bedt om penger.

 

Jeg hører i dag det er mange som tror de kan ha ADHD.

For min sin del er det ikke så påkrevd å få noen diagnose, men om det så er, kan jeg forstå meg sjøl bedre som barn.

 

 

Jeg har bedt sønnen min lese boka, fordi den oppleves å sette ting på rett plass.

 

 

– Kan jeg få skrive om deg, spør jeg.

 

– Det er greit, svarer gutten.

 

– Men jeg vil du skal lese gjennom før jeg poster, sier jeg.

 

 

Det er så viktig med kunnskap.

Jeg husker en episode fra da min eldste var nesten 17 år. Han reagerte helt tullete ut i fra mitt ståsted, men så fikk jeg se øynene hans. Da forsto jeg at for han var reaksjonen reel, det var en lærerik observasjon for meg.

 

 

Og jeg ønsker at samfunnet forstår at de som har ADHD er en ressurs, men de passer nødvendigvis ikke  inn i det løpet som er opplagt.

Så da kan en spørre seg – har et samfunnet råd til å miste så mange på grunn av manglende kunnskap.

 

For det er ikke alltid det hjelper å ta seg sammen.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå er det lenge siden jeg har presentert en bok. Jeg har lånt den…

 

 

 

…men jeg tenker å kjøpe den.

 

 

Jeg har snakka mye om resultatet av at jeg har holdt på å lese den.

For jeg har brukt lang tid.

 

Faktisk husker jeg ikke hva som gjorde denne interessen. Kanskje var det bare at jeg kom over boka.

 

Det er boka de “De Tibetanske ritene” av Audun Myskja , med undertittel “15 minutter som forandrer livet ditt”. Boka kom ut 2021.

 

 

Han er blant anna spesialist i allmennmedisin.

Har et åpent sinn for andre måter å tenke enn den som følges i den vestlige legevitenskapen.

Han har skreve mange bøker om helse.

Er opptatt av både pusten og musikk.

 

Meg treffer dette.

 

Og de Tibetanske ritene appellerte, jeg begynte å prøve de ut mens jeg las boka som sagt.

For der står det forklart hvordan de skal utføres. Samtidig er det greit å gå på nettet og se videoer.

 

I boka blir vi innført i ritene.

Så dårlig form jeg var i, trodde jeg at jeg ville ha større problemer med å utføre øvingen.

Det gikk bedre enn jeg trodde, viste det seg. 

Jeg er i dag, etter flere måneder og en periode med influensa, kommet til ni repetisjoner. Anbefalingene er å starte med tre gjentakelser for så gå opp to og to øvelser over uker. Når man er kommet opp i 21 repetisjoner skal en ikke øke ytterligere og forklaring på det.

 

 

I går fikk jeg lest ferdig siste kapitellet i boka. Det handla om hvorfor ritene hjelper, forskning som underbygger disse 2500 år gamle øvelsene.

Boka er greit opplagt, den får meg til å tro på historiene om folk som praktiserer dette, erfaringene.

Og det jeg sjøl erfarer.

Jeg må fortelle at døtrene mine har begynt, der folk i rundt dem blir dratt inn i ritene også.

 

 

Etter å ha lest ut boka har jeg gått tilbake til øvelsene, se om jeg må justere noe.

Og det er det alltid.

 

Boka er på under 200 sider.

Han forteller om bakgrunnen for ritene, går inn i utførelsen av ritene, veien videre med å praktisere og etterord.

 

 

Er du opptatt av alternativ måter å gjøre ting på ut fra vår tenkning, vil jeg absolutt anbefale boka.

Ritene blir omtalt som ungdomskilden, men som det blir sagt i boka; du blir verken yngre eller frisk , men du får en bedre livskvalitet.

 

Så for meg er ritene kommet for å følge meg.

Femten minutter om dagen har jeg tid til.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Når ting skjærer seg kan gode råd være å ha flaks, eller så kan de bli dyre…

 

 

 

 

Litt omskriving av et ordtak kan passe, noen ganger.

Slik som det som skjedde i går…

 

Torsdag er bibliotekdag, noen få timer med å tolke, stå på hodet og repetere alfabet for bøker som skal settes på nederste hylle med loddrette, uleselige kruseduller av noen fonter.

En ting er sikkert, når designet på bøker blir fastsatt er ikke svaksynte bibliotekansatte i fokus.  

 

Men timene gikk bra i går, var ikke der det holdt på å skjære seg.

 

Jeg avløser en annen når jeg kommer på jobb.

Og låser bibloteket når jeg går.

Nøklene ble skifta ut for en tid tilbake, vi har fått brikker.

Det går greit, sjekker alltid at døra har gått i lås.

 

 

I går skulle vi har foredrag etterpå, men det var en god pause i mellom, så hadde avtalt å gå ut og spise i mellomtida.

Vi var to til å rigge til med lerret og Powerpoint, vi ordna det meste. Hadde 1,5 time – skulle være tilbake i god tid før foredraget.

 

Samtalene fløt lett.

Og det gjorde tida også.

Vi hadde hengt opp lappe med telefonnummer, om han som skulle holde foredraget kom før vi rakk oss tilbake.

Plutselig oppdager vi at det bare er 15 minutter igjen. Lettere sjokkert kommer vi oss opp fra stolene.

Vi småløper tilbake, og da blir vi ringt opp av en som skal på foredraget og står utenfor døra.

Fofatteren hører vi ingen ting fra.

 

Framme tar jeg fram brikken min, og så skjer det som jeg ikke en gang hadde fantasi til tenke..

 

Det som skjer er at det skjer ingen ting.

Døra responderer ikke.

 

 

Døra er like stengt.

Vi som skal arrangere et foredrag og publikum er utestengt!

 

Ved et underets lune får jeg ikke panikk.

Folk begynner å samle seg og vil inn.

 

Det neste underet som skjer er at i mørket inne i biblioteket kommer en skygge…et menneske til syne, inne i det stengte lokalet. Mennesket  låser opp døra med vrideren, innenfra.

 

Og der står forfatteren som skal holde foredraget!

 

Det viste seg at han hadde parkert på andre sida av bygget, der det er skole.

Der møtte han en lærer som hadde låst han inn, så slik var det.

 

Noen ganger er det helt greit med flaks.

 

 

 

Foredraget gikk bra, svært interessant.

Handla om klima-avtrykket vi lager, og hvordan det kan reduseres.

 

“Den store klimaguiden” av Thomas Horne.

 

 

 

Men – jeg må få orden på kodebrikka mi og så må jeg huske å passe tda, uasett hvor hyggelig det er å snakke med en kollega.

 

Vi lo litt etterpå, direkte profesjonelle følte vi oss ikke.

Men heldigvis holdt tidsskjemaet, Thomas Horne tok den noe merkelig velkomsten fint, og de oppmøtte var engasjerte.

 

Men noen flere publikummere hadde vi tålt, for temaet er svært viktig.

 

 

♥

 

 

 

Av og til er det heilt umogleg å koma laus. Fordi en forsvinn inn i noko anna.

 

I kveld greidde eg ikkje kome meg ut av bilen.

– Etter eg var framme.

Eg vart berre sitjande der.

Før dette hadde eg henta foreldra mine til ein biltur. Dei hadde funne ut vi skulle finne ein stad å ete.

“Smøla” foreslo far. Han hadde arbeidd der i ungdomen.

Men dit ville absolutt ikkje mor. Det var alt for seint syntest ho, og litt rett kunne ho ha i det. Lurt å starte tidlegare på dagen.

Så det vart Kyrksæterøra. Vi køyrde over Skardsøya og utmed kysten.

 

Eg måtte stoppe bilen å ta bilete av sola som skein på vatnet.

Bussen som kom akkurat da stoppa. Trudde sikkert eg skulle med der ute i audemarka.

Vi fann staden vi brukar å finne når vi er der og handlar. Dei serverte skikkeleg søndagsmiddag, skinkesteik med surkål, spareribs og fløytegratinerte potet. Fleire dessertar var det også.

 

Og jau, vi vart skikkeleg mette. Eg og som prøvar måtehald.

 

Så var eg heime att.  Foreldra hadde funne tv’n og Victoria.

Eg bry meg ikkje så om tv. Men eg druknar i lydbøker. Eg høyrer bok etter bok i bilen. No er den tredje boka med Ingrid til Barøy, Rigels øye av Roy Jacobsen som eg forsvinn inn i.

I bilen, i mørke, utanfor fjøset er eg med henne på leiting etter russaren. Eg må skifte cd for å høyra vidare. Eg sit fast i boka. Eg er i 1946, krigen er nett over og ingen har høyrd om Rigel som gjekk ned. Skote ned av Engelskmennene.

 

Men tilslutt klarte eg det. Da enno ein cd var høyrd ferdig. Eg kunne ikkje setje inn enno ein til.

Så derfor kom eg meg opp til huset, gjennom kaldt, vått gras. Slå på pc’n for å skriva dette før eg legg meg.

 

Likar du å lese/høyra lydbøker?

 

 

Den er mange bøker som har gjeve meg sterke opplevingar. Spesielt dei som det er mange år sidan eg las.

 

Den siste boka eg høyrde like før jul var fin. Ei bok som gjekk stille i dørene, sjølv om den inneheldt nok dramatikk. Den har ein oppfølgjar ser eg.

 

Det var oldemorbloggen som utfordra meg med å fortelja om bøker eg har lese og som sit igjen i hukommelsen.

 

Slik sett bør eg absolutt hugsa “De usynlige” av Roy Jacobsen. Handlinga går for seg på ei lite øy på Helgelandskysten. Ein liten familie, kulturen og deira kamp for å overleva. Om utvikling. Midt i dette står Ingrid som veks opp og må ta ansvar. Handlinga er lagt i tidsrommet 1915 til 1928. Ikkje minst er boka interessant fordi eg er avdelingsleiar i ei lite kystmuseum som har fokus på dette tidsrommet. Eg må få med meg fortsetjinga Hvitt hav også.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eg har alltid vore glad i å lesa. Svenske Margit Söderholm med bøker frå det svenske bondesamfunnet  på slutten av 1800 talet, romantikken og dramatikken fasinerte ein tolvåring. Eg las så auga vart stort og vått.

 

 

Da eg var rundt 18 år las eg ein serie som sit att i minnet om Familien på Jalna. Historien gjekk over 16 bind og var skreve av forfatteren Mazo de la Roche. Det var krise om ikkje neste boka i serien var inne på biblioteket og eg måtte lesa andre bøker inn i mellom. Handlinga går over hundre år og er om ein rik familie. Eg hugsar hestane og steile menneskesinn. Og ei kjensle av sorg da eg hadde lest alle bøkene og historia var over.

 

Eg vart svært glad i bøkene John Irving skreiv; The Hotel New Hampshire og bjørnen, og dette at ein skulle gå forbi dei opne vindauga. Han produserte mange bøker slik som Garps bok og Siderhusreglene. Eg likte å lese om dette som var så annleis enn det “normale” livet eg levde i. At det var plass til alt som ikkje var slik eg hadde lært. Det å bryta sund oppfatta levereglar og sjå LIVET sjølv om reglane ikkje var følgd.

 

Isebella Allende vart eg og glad i, spesielt “Åndenes hus”. Lika at tyngdekrafta forsvann i forteljinga. Lidenskapen mellom linjane.

 

Og norske Herbjørg Wassmo, frå “Huset med den blide glassverandaen”, heile trilogien, vond og skrapa, men med eit språk som gjorde inntrykk. Eg trur eg har lese alle bøkene hennar. “Dina”, eg gråt da eg las om smultgryta. Svært sterke personar som herja gjennom boksidene.

 

Det er så mange bøker. Er det rart at eg synest biblioteket er ein godtebutikk. Sjølv om eg mista konsentrasjonen;  mykje som har kosta, men også mykje glede.

 

I dag slit eg med å lesa, men lydbøker gjev meg orda og handlinga. Og eg vil også greia å lesa som eg gjorde. Ein dag vil eg atter fossa gjennom bok etter bok.

 

 

Eg høyrer på radioen på veg inn til sentrum. Nyheitene fortel endeleg om noko anna enn det Amerikanske presidentvalet.

 

Det blir snakka om straumprisane som vil stiga fordi det har vore lite nedbør i det siste.

 

Eg er på tur til biblioteket. I kveld kjem det ein forfattar på vitjing som skal fortelja om den siste boka si. Den er i krimsjangeren, men sjølv om eg ikkje les krimbøker gler eg meg til foredraget og ser fram til det.

 

Hogne Hongset skal fortelja om den siste boka si; Mafiela.

 

I omtalen står det at boka er ein fiktiv spenningsroman, fortalt på eit bakteppe av historiske fakta. Den handlar om korleis kyniske kraftdirektørar ønskjer å gjera seg rike på vårt energibehov gjennom å drive kraftprisane kunstig opp.

 

Det er eit lite knippe menneskjer som kjem. Blant dei som møter opp er ei dame på godt over 90, hovudet virkar svært godt, men kroppen er skrøpeleg. Ho møter i god tid og får lånt bøker før foredraget og snakka litt med oss som er der. Ho fortel blant anna at etter husleige, heimehjelp og medisinen er betalt har ho mest ikkje pengar att til mat.

 

Da forfattaren startar å snakka er publikum fanga. Vi blir ført inn i starten av historia.

I frå det går han over til å snakke om bakteppet for boka. Om kraftbransjen -, om det vi blir fortalt og det som skjer attom dei “stengte” dørene.

– Om ein kraftindustri som etter kvart vart privatisert, der det å tene mest mogleg pengar var det som vart viktigast. Noko som ikkje på nokon måte er ulovleg. I dag er økonomane  i fleirtal og ingeniørane mest borte.

Det er måten det skjer på, der vi, forbrukarene, vert loge for. Vi vert servert historier om lange tørkeperiodar og at det er så kaldt, derfor straumprisane går opp.

Dette er ikkje tilfelle seier Hongset.

 

Han har jobba i oljesektoren i tjue år.

Oljen vil ikkje vera noko som vi i framtida ser på som ein vektleggande industri i Noreg. Vatnet derimot, og kraftindustrien vil være det, seier han. Det er ein fornybar resurs som har betydning langt over oljen.

 

På starten av nittenhundretalet og utover, vart kraftutbygginga viktig. Fabrikkar og samfunn vart bygd opp rundt der krafta kunne takast ut i frå. Først var det industrien som fekk straum, etter kvart fekk dei private hushalningane straum også.

På slutten av åttitallet fortel han om ein statssekretær i finansdepartementet og seinare fiskeriminister, før han vart Hydro-leder, så olje- og energiminister og etter det gjekk attende  til Hydro…..

Og om lovar som vart forandra og konsekvensane av det. Det at Staten fekk mindre styring.

 

Det er mykje snakk i media om røyrleidningar som skal føre straum ut i verden om dagen. Det vert sagt at dette er viktig for miljøet. Men eigentleg handlar det om forteneste, for gevinsten miljømessig er forsvinnande liten. For å selja kraft til land der kraftindustrien har mykje høgare pris presser prisen her i landet opp også. Det er samanheng mellom dei omtala høgare straumprisane vi som forbrukarar må betala og det som skjer ute i Europa.

Det er søkt om å leggja leidningar til Storbritannia der kullprisane er så høge at prisen her i Noreg også vil stiga mykje. 

I tillegg er drifta som er dreven med å tappe og stengje vassdraga svært lite miljøvennleg for det går ut over biologien.  Før skjedde dette i takt med årstidene, noko som ikkje gjekk så hardt ut over naturen. No handlar det om å selja når prisene er som høgst, derfor opnar og stengjes slusane i takt med dette. Den store auren er i ferd med å forsvinna frå vassdrag som produserar kraft. Det er kritisk for bestanden.

Dei forventa auka prisstigningane er også katastrofale for kraftkrevjande industri, noko som vil føra til at den industrien ikkje vil klara seg over tid og produksjonen vil flytta seg til andre land. Kina var nemd som eit eksempel. Der har dei ein annan miljøprofil seier Hongset, bland anna med bruken av køl. I tillegg veit vi kva som skjer med nedlagte arbeidsplassar og folket……

Kritikken er ikkje den at industrien vil tena pengar, men at vi forbrukarar blir loge for seier han opp til fleire gong gjennom foredraget.

 

Vi protesterer ikkje på at straumen vår aukar eit par hundrelappar i året. Dei fleste av oss protesterar heller ikkje om den aukar opp til fem tusen i året -.

Vi forstår at nedbøren kan vi ikkje gjera noko med……

Av og til kan vi kanskje tenkja……men har det ikkje regna mykje i haust da……?

 

Hogne Hongset avsluttar med å lese ferdig første kapitel i boka si. Slik at til og med eg, som ikkje les krim, får lyst til å lesa denne.

 

Folk er engasjerte i etterkant.  Hongset inviterar folk til facebookside der han er i gong med å prøva å få folk til å forstå kva somskjer. – Og til å være med å laga motstand mot det som skjer.

Vil du vitja sida er den HER.

 

Den gamle dama går ut i mørket med rullatoren sin. Eg følgjar henne over vegen og ser ho gå inn døra til det dyre husværet sitt. Ho er nok sliten. Som minstepensjonist må ho væra med på å hjelpa kraftindustrien til å verta enda rikare. Slik at direktørar som går av kan ta med seg 90 millionar inn i sin alderdom.

Men står vi mange nok saman kan stemmen få kraft.

 

 

 

 

 I dag er klokka for mange. Så i dag skal eg droppe gåturen, tenkte eg der eg sat i bilen på tur heim.

 

Klokka var over seks og mørket heldt på å dekke til naturen. Men skal eg ta med meg foreldra mine på handling i morgon vert det ikkje da heller, tenkte eg vidare.

Men det var for drøyt i kveld kjende eg. Oppslukt som eg var av lydboka eg høyrde på. ” Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap” eller orginaltittelen ” L’extraordinaire voyage du fakir qui était resté c” av den franske forfattaren Romain Puértolas. En debut roman som på to månader vart seld til trettiseks land.

Den er fornøyeleg og surrealistisk. Eg liker det surrealistiske. No er fakiren komen til Roma og har bestemt seg for å bli forfattar. Han skriv på skjorta si i mørket om ein blind mann.

Romanen minner meg om “Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant” av Allan Carlson i den elleville fabuleringa. Og ei bok eg vart vilt begeistra for.

Da eg kom heim greidde eg ikkje lausriva meg med ein gong. Sat i bilen utanføre fjøset og høyrde på at han hadde møtt verdas vakraste kvinne, fordi han hadde reist i kofferten hennar. Riktig nok hadde han kasta alle dei vakre og eksklusive kleda hennar for å få plass i den. Men ho seier at ho berre er glad til, for no må ho kjøpe seg nye klede.

 

Men til slutt kjem eg meg ut av bilen. Mest som lufta er lunka utan at den er det.

På tur opp til huset kjenner eg nokre regndropar. Eg kjem meg inn, eg kjem meg på do, kjem meg ut av badet…….og plutselg tek eg på meg joggeskoa og……….refleksvesten.

Kan tru eg vart overraska………

Og så strena boffen og eg ut halvmørket og fekk oss ein tur likevel -.