Døren står oppe. Bilene suser forbi på veien. Jeg orker ikke reise meg for å lukke døren.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Når man ikke har vondt i kroppen, bare at energien er fullstendig på bærtur, er det godt å være lat. Inn i mellom hostekulene.

Det er liksom ikke så mye å finne på da. Annet å legge seg rett ut med propper i ørene og lydbok.

Jeg var nettopp ferdig med Rileys andre lette, underholdende og upretensiøse bok om de syv søstrer. Og kjente det var helt greit å ta en pause fra den rimelige overfladiske verdenen der.

Vet ikke hvordan jeg kom over den, men kjente jeg hadde lyst til å lese den med det samme.

En amerikansk nevrokirurg, Eben Alexander som hadde hatt en etter døden opplevelse som har skrevet boken «Himmelen finnes».

Jeg kobla meg på og begynte å høre.

Først var den bygget opp om skolegang, titler, begreper og familie etter god Amerikansk oppskrift. Jeg skjønner så klart det er for å bygge opp troverdighet.

Han som nevrokirurg hadde aldri trodd på slike opplevelser tidligere…

Men når jeg tar vekk alt dette som på meg virker en anelse kjedelig, begynner boka å ta seg opp. Om hjernens forskjellige områder, om hvordan bakterier angriper og at han blir liggende i koma en uke uten noe håp om å fortsette livet etter dette. Om kvantefysikk og partikler.

Det som treffer meg er kjærlighetsbudskapet.

Det at han opplever større kjærlighet enn hva ord kan dekke.

Dette at føler seg så elsket. 

Så klart hjelper feberen med å gjøre meg mer labil, tårene triller ofte gjennom boken. 

Jeg følte nesten fysisk denne parallelle verden rundt oss som vi ikke kan se. 

Begynner å tenke på da jeg for et par dager hadde denne følelsen av at jeg begynte å stråle, og jeg tenkte, nå stråler jeg. Og er veldig klar over at det kan høres ganske sykt ut.

Nå var jeg også syk, he, he, så kan bare skylde på det…

Men jeg tenker på denne kraften, dette ønsket om å være elsket akkurat som den en er.

Hvilken kraft det er. Tror den finnes i alle mennesker, eller nesten hos alle mennesker. Ønsket om å være elsket.

Ikke bli dømt, men bli tatt imot som den en er uten status, utseende og alle disse andre tingene vi tror gjør oss likt, ha en eller annen status som gjør at en blir elskbar -.

Om dette at alt henger sammen, alt liv er på en måte det samme. Viser du noen godhet gir du også deg sjøl samme.

Dette er et veldig stort tema og det handler om et tankefokus jeg har hatt en stund.

At det er en grunn til alle du møter, de som gjør deg urett er der for å utvikle deg osv.  Dette med å ikke dømme, dømme valg og syn andre har.

Om dette er religion…

For meg har jeg nok ikke behov for å klistre på noen merkelappe.

Jeg opplever det bare som enormt spennende og veldig utviklende.

I kveld slo jeg av tv’n for å ha stillhet.

I dag prøvde jeg må en liten sekvens med meditasjon, men la merke til at hodet var for aktivt. 

Jeg opplever dette som en ubegripelig spennende reise, både livet og lærdommen som kommer.

Tenker på denne måneden som har vist seg så vakker og som det sto i boken, om hagene som var så vakre på andre siden.

Like etter at faren min døde hadde jeg en drøm, jeg satt inne i en buss som kjørte forbi der jeg voks opp som barn. Der så jeg faren min sitte ved et langbord med mange andre mennesker. Far så ut i horisonten. Rundt han var det så mye vakre blomster og han satt der i en korterma sommerlig skjorte og jeg tenkte; far har det bra.

Jeg tror nok på den hagen og syns det er fint at jeg har så mye jeg kan bli bedre i. For jeg har en lang vei å gå for å klare å utvikle meg en liten bit.

♥