Litt forundra er jeg kommet hit, til stolen min i min egen stue. Det har vært noen tamperdøgn. For å skrive de av meg poster jeg et langt innlegg.

 

 

 

 

Når en har lagt en arbeidskrevende periode bak seg, er det fryktelig godt bare å være til.

Man nyter der man er.

 

Faktisk ble det litt verre enn forventa, men nå er alt historie.

Jeg vil gjerne fortelle det kronologisk, om du orker å lese -.

 

 

Det har vært litt av et race.

 

På lørdag skulle vi feire mors fødselsdag og hadde bestilt bord. Menyen var pizza. Men så kunne ikke stedet lage pizza lengre. Både på grunn av det ene og det andre var det greit og ha pizza.

Jeg fikk avbestilt bordet og begynte en ringerunde et par timer før selskapet skulle starte. Mor var nok rimelig bekymra.

 

 

Vi har noen spisesteder i kommunen, men ikke mange. På andre forsøket fikk jeg heldigvis napp og fikk henta de bestilte maten.

 

Vi omorganiserte planene slik at vi samla oss hjemme hos mor. Men den ene gjesten hadde møtt opp der vi egentlig skulle være, hun hadde ikke fått beskjed om selskapet var flytta. Men hun tok det heldigvis med godt humør.

 

Når jeg kom med maten hadde en overivrig gjest plutselig kontakta en nabo for å få hjelp til å kaste noen plater i garasjen hos mor.

Det er bratt opp dit hun bor, så med bil og tilhenger i oppkjørselen og stor aktivitet, gjorde dette sitt til at jeg måtte rygge ned igjen gjennom bratta og bære pizzaene opp. I tillegg førte det igangsatte arbeidet til forsinkelse, så maten var ikke så varm som den burde ha vært.

Kanskje ikke riktige stund til dette arbeidet, men nå er dette gjort. Så slik sett alt bra.

Ellers ble selskapet hyggelig, det ble delt en del komiske situasjoner slik at latteren fikk lufta seg rikelig.

 

 

Neste dag var jeg oppe tidlig, for årets siste arrangement på museet skulle gå av stabelen.

Da jeg kjørte mot sentrum om morgenen lukta det ennå pizza i bilen. Da jeg kjører hjem om kvelden lukter det bacalao.

Mat ass…jeg er egentlig ikke noe glad i matlukt i bilen.

 

Projektor blir henta, lydanlegg, pc, plakater og alt det andre som skulle være med. Og de to ungdommene som skulle hjelpe til.

Været ble egentlig ikke så ille som meldingene hadde trua med. Likevel valgte musikeren, som bruker å sitte ute og spiller stemningsskapende musikk, å gå inn i hus. Foredraget var bra, men noe langt, likevel, folk var interesserte. Det ble kjøpt mat og jeg tror folk hadde en riktig bra dag.

På slutten av dagen kom det besøk helt fra Mjøndalen utenfor Drammen, en som driver med kajakk og skulle rekognosere området, skulle overnatte i telt etter en padleøkt. Spennende å kunne bruke området slik.

 

 

Dagen var en skikkelig arbeidsøkt og til alt overmål hadde varmtvannsberederen på kjøkkenet takket for seg på grunn av tordenvær. Heldigvis holdt varmtvannet ut dagen.

Før vi skulle rydde opp etter dagen, unte vi oss en pause.

Først da var det anledning.

Men må finne en annen løsning på disse dagene, det blir for krevende når vi er så få.

 

Det var fantastisk godt å kunne legge på plass det siste, før jeg kunne sette meg i bilen for vel gjennomført, og returen. Ungdommene skulle også sitte på tilbake.

 

Jeg hadde vært surrete gjennom dagen, slik som at jeg aldri visste hvor jeg hadde lagt mobilen. Så jeg ba ungdommene ringe meg, for igjen visste jeg ikke hvor mobilen var.

Hører det durer og skjønner telefonen er med.

Alt vel, tenkte jeg.

Da vi hadde kjørt litt over en mil høres et kraftig dunk mot bilen.

 

Først tenkte jeg at jeg måtte ha kjørt på noe, neste tanke var mobilen…

 

Husker plutselig at jeg la den på taket og tenkte jeg måtte huske den, men så begynte noen å snakke til meg og dermed var tanken om å huske-på, borte.

 

Jeg fikk snudd bilen, og så så jeg noe i veibanen. Det var mobilen med et helt sirkus av farger bak knuseknust skjerm. Omslaget lå litt lengre borte i veibanen og jeg ser bankkortet og coop-kortet.

 

Setter meg i bilen og fortsetter turen mot sentrum.

Da jeg hadde kjørt et stykke til, slår tanken meg, alle korta var vel der…?

 

Det var de da ikke!

Det ene kortet som ikke er der er førekortet…

 

Men jeg kunne ikke snu, jeg måtte få ungdommene hjem, dagen hadde vært lang nok for de. Så jeg kjørte de 20 minuttene som var igjen, fikk satt de av og snur.

 

Tilbake til åstedet får jeg parkert bilen, og som en sporhund snuser jeg bortover vei-aksla og plutselig ligger jeg i grøfta.

Jeg kom meg faderlig fort opp. Heldigvis kom ikke bilen som passerte, tilbake.

Man føler seg noe rar når en begynner å ramle utenfor en vei.

 

Plutselig ser jeg noe svakt rosa som ligger der.

YES, der var sertifikatet.

Og litt lengre borte finner jeg siste kortet.

 

Så var det å snu enda en gang, og til tross for at klokka nærma seg ti på kvelden, måtte jeg kjøre framom mor for å fortelle at jeg var uten telefon. Jeg satte igjen bacalaoen hos mor, som vi arbeidsmaurene hadde fordelt, av det som var igjen.

Avtaler å spise middag sammen neste dag.

 

Mandag, etter jobb…der jeg avslutta dagen tidlig, drar jeg innover til henne.

Hadde kommet fram til at jeg måtte få orden på telefonen. Snakka med selskapet jeg er abonnent hos, og de sa at jeg kunne dra til en Elkjøp.

Bare at dit er det nesten to timer å kjøre.

Vi spiste middag og  hun ville bli med til Orkanger.

 

Sent på ettermiddagen var vi framme, fant butikken og fikk ikke hjelp. Etter en stund fikk jeg litt.

Det ble foreslått at vi kunne kjøre til Trondheim, der hadde operatøren utsalg.

 

Nå vi først var på vei tok vi også denne halve timen ekstra kjøring.

 

Ringte barna. Ringte søsteren min, som hadde vært hjemme på hytta og som kjørte tilbake bare en liten stund før oss.

Fortalte hvor vi var i verden.

 

Noe overrasket var nok hele gjengen, men både jentene mine, som nettopp hadde flytta til nye bopel og søsteren min, ville vi skulle komme på besøk.

Det er bare det at etter ventetid for å bli ekspedert, kodetrøbbel og mere til, var vi egentlig aller mest modne for retur i halv ni tida om kvelden.

Sjøl om vi hadde fått tilbud om overnatting.

 

Så turen gikk hjem igjen, gjennom tunneler…vi regna oss fram til at vi hadde kjørt gjennom tolv tunneler da vi parkerte utenfor hos mor noen timer senere.

Jeg med lånetelefon og tragedietelefonen gjort klar for innsending. Men jeg måtte melde skaden til forsikringsselskapet som operatøren bruker.

Etter en matbit, bestemmer jeg meg for å droppe den siste halvtimen med kjøring for å komme hjem til meg sjøl. Jeg satte på mac’en, som jeg hadde tatt med meg. Mor ruslet i seng.

Jeg fikk ordnet og skrevet og gjort det jeg måtte gjøre.

 

Avsluttet dagen med dette noe kaotisk blogginnlegg, som passa sinnsstemninga.

 

Klokka halvtre i natt krøp jeg under dyna.

Flere døgn med kaos kunne endelig avsluttes. Og jeg husker ikke at jeg sovna.

 

 

Gratulere til deg som har lest ned hele innlegget, for dette var megalangt.

 

All honnør til deg!

 

 

 

 

♥