Så kom jeg hjem. Igjen. Og huset sto. Taket lå der det skulle.

 

 

 

 

Da hadde jeg brukt formiddagen til å ringt til en hel mengde folk. Og jeg fikk skrevet meg ut av valgkomiteen.

Jeg er ikke glad i slikt arbeid. Tror kanskje ingen er det, ringe opp folk for å høre om de vil bruke tid på å sitte i et styre.

I morgen skal jeg levere en liste. Ennå er det ett menneske igjen som må si “ja”.

 

Mor syntes nok jeg kunne ha kommet tilbake igjen, i kveld også. Men nå hadde det vært to overnattinger og vinden har løyet.

Endelig var kopper satt på plass, mine vesker pakka og et par søppelposer knytt sammen for å kaste i oppsamlinga.

 

Så var jeg på tur hjem, veiene var sørpete og glatte.

Da jeg så huset lå der med taket på, følte jeg en lette.

Og så kjente jeg det, jeg måtte ut.

Det hadde begynt å mørkne.

Endelig er fotoapparatet igjen mulig å ta med seg. Reparert.

Fikk satt inn minnebrikken og testa apparatet mot vinduet.

Jeg tok veien rundt haugen og gikk opp nedenfra denne gangen.

Berget kneiste over meg og hadde struktur som vistes tydlig etter snøen som hadde falt og vinden som hadde blåst.

Nesten litt vårlige farger nede på fjorden.

Slik tidligvår.

Sporene etter kjøring i naturen gikk nesten rett inn i fylkesveien der nede.

Fjorden lå stille, like før den ville bli borte i mørket. Men klokka var over fire, så snakk om dagen har blitt lengre.

Jeg runda haugen i ytterkant, Denne steinen brukte far og leike seg under som liten, fortalte han en gang.

Trærne strekte seg mørke opp mot himmelen.

Jeg tok veien oppover og over en hammer.

Måtte trø forsiktig, for jeg hadde ingen lyst til å skli utenfor.

Spekulerte på om treet som sto rett ut i lufta, hadde lagt seg over nå ved den siste stormen…

Tvillingtrea sto der de bruker å stå.

De fine aspene.

Og så var jeg nesten nede.

Ikke lange turen, men den gjorde godt.

Nede fikk jeg ringt mer uten at jeg kom i mål. Men jeg har morgendagen på meg.

I verste fall kan jeg spørre meg sjøl, men jeg vil unngå det aller helst. Bør ikke legge mer inn i denne timeplana mi, det er nok.

 

Så tikka det inn en melding, noen naboer hadde vært på fjellet og kunne fortelle at det ene vinduet i setra var knust. De hadde slått på en plate.

Jeg bør komme meg opp å se i morgen, men vet ikke om jeg får meg opp.

Uansett er det arbeid og en del gjøremål.

Ny uke er på gang.

I morgen er det to møter på Teams, tirsdag er det en samtale utpå museet og så få jeg henta høytaleren min, som jeg la igjen i uka som var. Ellers er det trening om kvelden.

Onsdag er det og to møter på Teams og torsdag ett. Om kvelden trening i basseng.

 

Tror faktisk den uka her kommer til å blåse avgårde. 

 

Nå har jeg kokt opp min lille eliksir som jeg funderer på holder meg frisk. Har slått meg i et glass nå, oppkok av ingefær, sitron, gurkemeie og pepper.

For frisk må jeg holde meg.

 

Fin uke til deg som er innom bloggen min.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Klokka har passert midnatt. Jeg ligger på rommet mitt i barndomshjemmet.Igjen.

 

 

 

 

 

Jeg så på YR og tenkte «nei, vil ikke -».

Enda mer vind i vente.

 

Utpå dagen i dag vil det igjen stige opp til orkan i kasta.

Jeg er nok ganske lei av dette været.

 

Dagen starta, det vil si gårsdagen starta etter en god og lang natts søvn.

Det gjorde godt.

Kom meg ganske raskt ned i kjelleren for å jobbe.

Det jeg følte hasta mest var å få ut om et arrangement.

Men så er det dette med illustrasjon. Og en kan ikke bare gå ut på nett å plukke. Ikke hadde jeg bilder som passa til heller.

Så jeg satte meg til å tegne.

Kjentes det var lenge siden, fingrene var stive og kantete. Jeg fikk også laga en tekst, men den får hvile over helga.

Sendte over til styreleder, som ikke hadde innvendinger.

Museet skal ut på frierferd og inviterer til et arrangement skuddårsdagen.

Fra gammelt hadde damer lov til  fri denne ene dagen i året. 

Det er litt kort tid igjen, men skal få til noe på dette.

 

 

Jeg tenkte på det-, da jeg bestemte meg for å skrive om dette, at hvem er det som leser bloggen min.

Tenker på dere jeg kommentere oftest hos, som de som leser. Men jeg skjønner det er noen til, for jeg ser hvor mange som har vært innom.

Nå skriver jeg ikke om hemmeligheter eller noe jeg er redd for.

Noen vil sikkert forstå og andre tenker kanskje at det jeg skriver er unødvendig å dele…

Vi mennesker er et sammensurium av forskjellige utgaver.

Men mye er likt, slik som følelsen av glede eller sorg.

 

Jeg er ikke redd for åpenhet eller tanker.

Jeg er ikke opptatt av det «perfekte», for vi alle prøver så godt vi kan.

Jeg prøver å være ærlig for meg sjøl, det innbefatter at jeg kan være ganske ærlig overfor andre også.  

 

Og at jeg er hos mor nå, har ingenting å gjøre med prektighet. Egentlig skulle mor få besøk av barnebarn denne helga. På grunn av det allerede omtalte været, syntes jeg det var dumt at tanteungen skulle ta turen hit med sin lille familie, så sa det. At kanskje det ikke var så lurt å dra over fjella med små barn denne denne helga.

Hun fant også ut at det kanskje ikke var den beste helga, men syntes det var mye for meg med mor.

Og det er klart, inn i mellom blir jeg nokså sliten.

Men at jeg dro til mor for at hun skulle slippe være aleine nå i helga er like mye for min egen del. Jeg har blitt engstelig for vinden for jeg er redd for at mitt eget hus ikke tåler all denne blåsinga. 

 

Så nå ligger jeg her i rommet som ble mitt, etter jeg egentlig hadde flytta. For jeg var 17 år da foreldra mine bygde dette huset og jeg gikk på skole et annet sted. Det jeg vokste opp i og som sto ferdig da jeg var to år, ble solgt for mange år siden.

 

Tid.

 

Men nå skal la natten slippe til.

Så skal jeg stå opp til en lørdag som vil være i vinden.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Februar kom med kraft. Siste måned i vinter er i vinden.

 

 

 

 

Jeg er hjemme etter noen dager borte.

Ikke slik veldig langt borte, men det det handla om å få denne kabalen min til å gå opp.

Kjenner at så mye vind påvirker meg. Jeg er redd for at huset mitt ikke tåler slikt.

 

Nå ved starten av februar håper jeg at jeg kan ta fatt i de gode gjøremål.

Januar har hatt snor i nasen.

Det er ikke det at det vil bli roligere, heller tvert i mot. Men det er det å porsjonere tankene riktig. Ha fokus på det en må ha fokus på. Følge timeplana jeg må sette klokt opp.

Turer, trening og fotografering er ett av det som må få plass. Og fokuset skal opp igjen på kostholdet.

 

Jobben krever framover. Først er det plan om et arrangement på skuddårsdagen, en frierferd. Så er det mange møter, både fysisk og på Teams. Mye planlegging og en del skriving og innhenting av kunnskap. Og alt skal koordineres.

I morgen er det igjen fredag. I morgen må jeg jobbe. Den uka her ble unntakstilstander.

Tirsdag skulle jeg teste ut og ha åpent på museet. Dagen ble en del timer kortere enn tenkt, for måtte ta et møte. Men i de to timene jeg hadde åpent kom det noen.

Og jeg har overnatta tre netter hos mor, i går pgs. været, så var det et legebesøk og før det…var det også en grunn.

 

Er godt å være hjemme hos seg sjøl nå. 

 

 

 

♥