Den dagen her altså… Egentlig er jeg så lei av å sitte på data.
Har gjort det i hele dag. Gjennom jobb.
Jeg kom sent igang. Men likevel… Det er ikke lenge siden jeg ble ferdig. Ferdig med det jeg måtte.
Den følelsen…
Sjøl om jeg ikke rakk det jeg trodde.
Nå spiser jeg druer og er lykkelig over å gjøre akkurat det.
Det er straks helg.Tror jeg får en rolig helg. Men må lese.
På tirsdag må jeg kunne slikt jeg ikke kan ennå.
Ser uka kan bli av det ville slaget.
Tirsdag skal jeg både framom legen for blodprøve og ha et arrangement. Det er til det jeg må pakke kunnskap inn i hodet mitt.
Onsdag er det en evaluering om ettermiddagen.
Torsdag har jeg endelig legetimen som jeg har satt ut to ganger, så da får jeg høre om det er håp for disse fingrene som ikke oppfører seg. Og så er det julelunsj, så går alt uten forsinkelser skal jeg rekke begge deler. Tre dager på rappen med kjøring og farting. Men…allerede uka etter har jeg ferie.
Blir litt stressa av å tenke på gjøremål, det orker jeg ikke.
Nå skal jeg legge meg, rakk ikke baking og rakk ikke lesing verken her eller der.
En midt-i-uka-dag er snart til endes. Jeg hører og ser og er heldig.
Egentlig er en enormt heldig når en både ser og hører.
Jeg hører på podkast.
Da jeg ble fryktelig trøtt og kjørte bil, noe som er upassende, fant jeg en podkast.
Er nok veldig glad i å høre. Liker å bli fortalt. Liker lydbøker. Liker podkaster.
Spesielt om det forteller meg noe jeg ikke vet, ikke har tenkt, ikke har hørt før.
Første arbeidsdag etter en uke ferie.
Starta med en møte på Teams. Etterpå jobbe på nett. Og så ble det en lang kjørerunde for å henge opp plakater. Det var da jeg ble så trøtt. I tillegg var veiene varierende. Det ble mildere, plussgrader. Etter veiene var det både bart, snø og is. Det hjalp å lytte til interessante ord.
Hos mor begynte det tømmes i kjøleskapet, så handling var også en del av oppgavene.
Hun ble glad for folk innom dørene. Koking av kaffe, smøre på noen lefser og sette på da Dagrevyen hadde sin lineære tid.
Da sovna jeg.
Nå er jeg hjemme. Klokken tikker på kjøkkenet.
Skal skifte på senga.
Nydelig.
I morgen er det jobb igjen.
Og så kanskje får jeg endelig satt deigen med brioche i morgen. Må ha loffen på frokostbordet i jula.
I dag rundt klokka 15.00 skal Stortinget stemme over ny abortlov. Om grensa for sjølbestemt abort skal utvides fra 12 til 18 uka. Første gang jeg hørte om dette trodde jeg ikke det kunne være sant. Men det var det.
Så i dag skal dette lovforslaget stemmes over.
Hva jeg syns kommer nok fram allerede i starten, men hvem er jeg… bare en av mange med mine opplevelser. Hvem bryr seg?
Og jeg forstår at det er mye mer i dette enn det vi hører på nyhetene, og det er bare der jeg har grunnlaget mitt fra, det som er sagt der.
Det blir snakka om nemder som vi var på 50-tallet. Som en hard, uforstående gjeng som ikke gir kvinner frihet over sin egen kropp. Jeg har aldri stått i en slik situasjon og følt dette på kroppen. Det jeg derimot har opplevd er det motsatte. Jeg ønsket barn og gleden var stor og formen var helt ufyselig da jeg ble gravid. Jeg hadde bodd aleine i kroppen min i over 30 år og det som skjedde var fryktelig uvant. Da jeg passerte 18 uker kunne jeg ikke lengre få på meg mitt vanlige tøy, noe som gjorde meg sur, skal jeg være ærlig. Forskrekkelsen og redselen ble stor da noe brast i meg og jeg mista en del blod. Trøstende ord på sykehuset om at dette går bra… men jeg husker enda ansiktene på de som undersøkte meg da de så små føtter.
Det ble en uke der jeg følte meg som en apekatt som hang så godt den kunne i greiner av håp.
Det gikk ikke bra.
Jeg hadde kommet opp på 19. uke og den lille gutten var perfekt utenom at den ene foten var ødelagt fordi de måtte inn for å gripe fatt i foten for å få han ut.
Sorgen og smerten var gedigen.
Vi fikk spørsmål om begravelse.
Et spørsmål som var umulig å vite svaret på.
Blodfattig, hormonell og med sorghull som var dype.
Denne gutten var ønska, han var frisk, foreldra var ikke bare sammen, men til og med smidd i hymnens lenker.
Jeg skjønner at de som søker abort etter 12. uke har en helt annen agenda. Barnet viser seg å ha en så stor sykdom som ikke er til å leve med. Grunnen er nok veldig mye mer som jeg ikke skal dvele ved. Kvinner er det også mange utgaver av.
Det kan faktisk være samfunnsnyttig, om barnet trenger mye støtte etter fødsel…
Slikt er ikke lønnsomt.
Og så må kvinner få bestemme over sin egen kropp!
Det er nok her jeg får det største problemet med denne loven. At det er bestemmelse over egen kropp som blir brukt som argument.
Bort med egne opplevelser, nemder og sykdom. Hvor mye kan kvinner bestemme over sin egen kropp?
Vi har mensen, vi har denne livmora og eggstokkene. Vi har alskens ting som skjer i kroppen i forbindelse med dette. Og vi er absolutt forskjellig. Vi er mange utgaver av å være kvinne, finstilt og variert, vi har et utall av hormoner.
Det er damer som er veldig syke når de får mensen, behandlinga er å gi hormonelt prevensjon.
Hvor mye er det forska på kvinners helse?
Hva koster det for en kvinne å produsere et barn?
De blir påvirka av prevensjon, de blir påvirka av å abortere, graviditeter og mye mer. Ikke alle kvinner, for kvinner er som sagt veldig forskjellige.
Men forskning på helse er i mange tilfeller menn som er blitt forska på. “For kvinner er for ustabile» har jeg lest.
Og det er her jeg er ved sakens kjerne, når skal kvinner får lov til å være kvinne med det det medfølger. Få lov til å være oss sjøl, stolte, respekterte med reelle valg som det er godt å leve med. Ikke narra til å tro at det er for vårt eget beste og at vi skal konkurrere på menns premisser. Menn kan heller aldri konkurrere med oss. Men vi kan samarbeide.
Uten overgrep, uten latterliggjøring, uten å bli sammenligna med menn. Bare for å få lov til å være, få respekt med å være kvinne og det det innebærer.
Jeg tror ikke løsningen er å utvide abortgrensen, heller legge til rette for at kvinner får være dem de er, mennesker får lov til å være seg sjøl uten pekefingrer og lovverk som bryter mennesket ned. Bokstavelig talt.
Vi har følelser.
Hvor mange kvinner syns det er greit å ta abort uansett hvor mange uker som har gått?
Sikkert mange, men jeg vet om de som har en sorg det ikke en gong er lov til å snakke om-.
I 31 år har den vært en merkedag. 2. desember. Da kom mellomste.
GRATULERER!
I 10 år av åra har jeg lagt inn gratulasjon til henne her.
Med det skjønner jeg at denne bloggen ble 10 år dette året. Ser at første innlegg ble posta 16. januar i 2014. Det var et innlegg som pekte mot en annen blogg jeg hadde en stund (for så vidt har jeg den ennå).
I dag er det mellomste som fyller år.
Dette bildet er fra i sommer. Vi er på Tautra i Frosta. En nydelig tur.
I dag har hun en rolig feiring med sin kjære og samboer, lillesøster og hennes kjære. De spilte forskjellige brettspill fortalte hun da jeg ringte for å gratulere.
Feiringa var på lørdag.
De har gått fort disse åra, fra hun kom til verden på St. Olav. Vi bodde i Trondheim til hun var 4,5 år.
I dag er det i alle fall 31 år siden hun kom inn i livet mitt.
Til tross for pluss over 10, har jeg tent opp i ovnen da jeg kom hjem.
Jeg har vært på farten.
På torsdag pakka yngste og jeg sekk og veske.
Først var det legetime for mor. Så besøkte vi yngste søster som gledde seg til å få katt i huset, før vi dro tilbake til mor. Der hadde vi middag og en rolig kveld.
Vi skulle overnatte.
Jeg sov ikke godt den natta, grudde meg nok til neste dag. Det er vær og føre som gjør sitt, om ting går…
Det var det sammen angående legetimen til mor, kom jeg meg opp til henne?
Bratt og glatt er ingen god kombinasjon.
Jeg fikk mange timer våkne den natta og da jeg sovna våkna huset.
Vi skulle til Trondheim, mor skulle være med. Så det var mye å pakke, mye å huske. Jeg kjente at det var stramme muskler i nakken, for var det glatte partier?
Regn og underkjølte veier er ikke drømmeføre.
Det var mørkt da vi var framme hos mellomste søster, heldigvis gikk turen bra, vi kom fram.
Feiring av svoger som fylte år, god middag og kaker.
Mellomste kom også utover og hun og yngste fletta seg sammen i glede over å møtes.
Ene svigersønnen til min mellomste søster kom med sine to herlige døtrer; to og seks år. Så vi var tre sett søstrer og alle tror jeg hadde en hyggelig kveld.
Neste dag våkna jeg til dette.
Vi hadde det rolig etter frokost og før neste program.
Mor slapper av under adventsstjerna.
Klokka to skulle hele gjengen ned til mi mellomste, hun hadde bedt inn både venner, foreldre, besteforeldre og tanter. Vennene hennes snakka om dette, at det var fint å mikse slekt, generasjoner og venner. Hun fyller år og syntes det var en fin anledning til å be sammen.
En av mine tanteunger kom innom med sin nye, lille gutt. Veldig koselig å se enda en generasjon dukke opp.
En del av oss skulle på konsert for kjæresten til den nybakte mamma’en synger i kor.
Koret feiret 20 år.
Vi kom oss nedover på glatta til Verkstedshallen.
Det skulle være overraskinger underveis var det lova.
Da koret gikk på scena var Stein Torleif Bjella den første overraskelsen og artisten. Han skulle videre til sin egen konsert etterpå.
Etter pausen kom flere med gratulasjoner over storskjerm, blant anna Prepple fra Dumdum Boys.
Jeg hadde tenkt over trønderske artister som var kjent og en av de eldste i tralten er Åge Aleksandersen.
Han kom også.
Svartlamon Hardkor holdt trøkken, masse herlig musikk og folk var begeistra.
For meg ble det lenge å stå, måtte ut å finne meg noe å sitte på flere ganger.
Etterpå var det godt å komme seg «hjem».
Der satt mor og svoger, de hadde det bra, men mor var trøtt.
I dag kjørte vi hjem igjen, veiene var fine. Temperaturen var helt utrolig for 1. desember.
Da var vi bare mor og meg. Vi stoppa på returen og kjøpte oss middag. Det brant flammer, det var juletre og nesten alle bord opptatt. Men veldig stemningsfullt og godt med mat.
Mor var sliten da hun satte seg i stolen sin hjemme hos seg sjøl.
Jeg pakka ut, tente opp i ovnen hennes og koka kaffe.
Nå er jeg hjemme i mitt eget hus.
Det er så godt.
Og så har jeg enda to feriedager igjen.
Den tanken er fantastisk nydelig etter en hard helg i Trondheim.
