Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Av og til må skyggen være det beste. Der en kan se på omverdenen uten å delta. Finne skyggen og la den gjør de godt. 

Som barn ville jeg gjerne stå i lyset fra spottene, så jeg ønsket bare noen skulle forstå det. Men fordi jeg var et stille barn var det ingen som så det. Lærerne plukka ut bare de som var frampå.

Jeg levde så mye i tankene, de var det ingen som kunne fortelle meg hvordan skulle tenkes. Jeg så på de voksne og tenkte de ikke forsto så mye. Jeg så på de som var jevngamle og syntes ikke de så helheten dårlig.

På stueveggen henger et bilde av vår familie. En spontanhandling om å dra innom fotografen på et bybesøk.

I åra etter kommenterte moren min at vi ikke hadde på oss smykker, mor er glad i å pynte seg.

Vi barna er ikke så smilene akkurat på bildet. Husker fotografen som prøvde å få oss til å smile.

Jeg syntes han var så dum, gjorde alle disse teite greien for å få oss til å smile. Så jeg fikk gitt beskjed til søstrene mine at dette skulle han ikke få oss til å gjøre. Tror at om hadde kommunisert direkte, sagt noe om at om vi smilte, har det sett hyggelig ut. I alle fall snakka direkte, ikke leke klovn.

For tankene gjorde seg opp meninger om det de observerte.

Nå er dette nokså lenge siden. Søstrene mine lar seg ikke diktere og jeg har heller ikke behov. 

I dag har jeg heller ikke det behovet for å være i spot, fordi jeg har ikke noe behov for å bevise. Men fordi tenker jeg. 

Denne helga må jeg bevege meg i skyggen i ordets rette forstand. 

Jeg vil ikke ha godt av masse sol og varme.

Prøvde meg på et møte på Teams tidligere i dag, det var som svetten dreiv.

Jeg fikk også ringt legekontoret, det var kanskje det beste før alle fridagene.

– Hva kan jeg hjelpe deg med, sa legen.

Og jeg sa at egentlig ønsket jeg at han gjorde meg frisk.

Etter en enkel konsultasjon fastslo han at det var virus. Og så klart var det greit, at jeg ikke var døden nær, for å si det slik.

Så jeg må leve i skyggen, den fineste 17. mai på manns minne må jeg holde meg inne. Borte fra folk og ståk.

Hadde noen planer gjennom helga, men de får bare passere.

I morgen får det bli tv’n og meg. Ingen 17. mai frukost eller god middag. Ingen kaker og snakke med folk jeg kanskje bare møter dette dagen. Ikke noe tête-à-tête, som lå inne som plan. 

Jeg skal befinne meg i skyggen, ikke møte noen, bare feire dagen alene. 

Faktisk tror jeg det blir riktig fint. Helt greit med en nasjonaldag i skyggen.

Jeg har kjøpt meg masse is og skal være riktig barnslig og spise så mange som jeg vil.

Gratulerer med morgendagen.

♥