Kan ikke påstå jeg er vilt begeistra for snø. Og noen ganger er det verre.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få 2 for 1 + unik rabattkode på LED-lysmaske

På et vis har jeg gitt opp og bli oppgitt. For hva hjelper det?

I dag klarte jeg å komme meg ned på veien, men gjett om jeg venter på mildværet. Ikke for det, været er mildere enn det var. Så snøen er sleip og riktig slush’ete.

Jeg kom meg også opp de bratte veiene til mor i dag, det var mer som et under.

I kveld da jeg skulle kjøre opp hos meg sjøl, gikk det ikke. Jeg kom opp til svingen, da var det slutt. Da jeg skulle rygge, vrei bilen seg, så nå står den ordentlig fast.

Litt etter kom naboen og brøyta opp veien, så får jeg se om jeg greier å få løs bilen i morgen. Om ikke må jeg avbestille tannlegetimen enda en gang.

Jeg ønsker meg en mann med traktor, muskler og varebil.

For i dag kjøpte jeg meg også en brukt oppvaskmaskin, uten å planlegge hvordan jeg skulle få den hit.

Kan den legges inn i en stasjonsvogn der bakluka er deffekt?

Og hvordan få den inn og ut av bilen, for ikke snakke om å få den nye/gamle og gamle opp og ned en trapp. Den gamle som takket for seg akkurat da den var passert 5 år, det vil si, jeg har vært uten vaskemaskin i 5 år. Og om nå denne nye, gamle maskina ikke virker, som det sto den gjorde… da har jeg enda en å kvitte meg med. Da hjelper det lite at den var skummelt billig.

Så akkurat i kveld vet jeg ikke noe om noe. Etter hvert har jeg blitt ganske flink til slikt, ikke vite og jeg har blitt flinkere til å la være å tenke mer på det også.

Derfor er dette ikke et trøste, bære og sutre innlegg. Ikke direkte et kvitre innlegg heller, da.

Det finnes en løsning eller så finnes en annen løsning.

Og mannen med muskler og traktor er nok bare en fantasifugur. Menn i min alder springer enten rundt i sykkelbukser og konkurere om hvor unge de er eller så har de ølmage, helseproblemer og syns alt var bedre før. Og sjøl er jeg heller ingen reklameplakat, så menn med muskler og traktor og kanskje til og med med hjerneceller i bra funksjon, kjører nok forbi min oppkjørsel med en bil fastkjørt i snøhaugen. Jeg er liksom ikke en jomfu i nød…lengre.

Men uansett fikk jeg det komplimentet i dag, da jeg var hos mor. Hun fikk besøk av en helsearbeider mens jeg var der. Og jeg som må fortelle til alle at jeg blir pensjonist, får en reaksjon jeg tror var oppriktig ment.

– Er du 67 da, spurte han.

– Jeg blir, sa jeg.

Han virra litt med hodet og så sa han, jeg trodde du var i femti åra. Han gjorde meg oppriktig glad.

Nå VET jeg at jeg nødvendig vis ikke ser ut som noe anna enn den alderen jeg har. Men hyggelig sagt var det.

♥