Du verden, du verden, du verde! Noen ganger er det bedre enn andre ganger.
Og sitte!
I dag har dagen vært en hesblesende-, kanskje ikke hesblesende, men en krevende søndag. Klokka ti reiste jeg hjemmefra i vind og regn.
Innom og henta to ungdommer på sentrum, så bars det rett utover til museet. For der hadde vi et arrangement.
Vi skulle plassere benker og stoler i korona-avstand, lage vafler, koke kaffe, ta imot musikerne, servere, informere, ønske velkommen, takke, bukke, nikke og neie.
Dagen gikk bra. De to ungdommene som hadde sommerjobb var veldig hyggelig og bidrog.
Fikk låst opp alle museumsbygga, vanna planter, kjørt bort bilen fra området, skrevet navn og nummer og til slutt vaska og rydda.
For å si det enkelt, en riktig sjauedag.
Da vi satt i bilen på returen var vi slitne og lykkelig.
Vi tok en high five.
Det hadde heldigvis gått bra. Det er alltid en spenning forbundet med denne type arrangement.
Folk var fornøgd med med musikk og mat.
Ja, for vi serverte fiskesuppe og pølse og brød også.
Ingen måtte vente nevneverdig på noe.
Og spurte folk om museumsfaglige spørsmål?
Svaret på det er nei.
Men mange har vært der før.
Da musikken starta, med vind utenfor veggene og bølgeskvulp, da kjente jeg på den gode følelsen.
TRYKK PÅ BILDET FOR MUSIKKEN
Dette var kos og dette var idyll.
Sjøl om det var kaldt nok.
Folk hadde funnet veien til tross for været.
Før dagen var ferdig kom sola også fram.
Nå er det to uker til neste arrangement og tre uker til mer ferie.
Men jeg vil likevel ikke at tida skala gå fort.
For det er sommer.
Nå skal jeg sove en lang natt før en dag på kontoret i morgen.
Den eldste var nøktern og fant alltid råd for det meste.
Den yngste hadde jobba som flyvertinne, eller kabinpersonale som det kalles, i mange år.
Fordi hun hadde vært på farten verden over, fikk hun leie et rom hos den eldre venninnen. De hadde møttes gjennom en sommerjobb tidlig i ungdommen og beholdt kontakten.
Hun hadde ikke behov for egen leilighet. Når hun hadde fri reiste hun også mye.
En god ordning som hadde vart i mange år, helt til den yngste begynte å slite med svimmelanfall. Hun ble også etter hvert permittert fra flyselskapet.
Forholdet mellom de to damene begynte å bli mer krevende når de bodde så tett og begge var hjemme.
De var begge godt voksne. Den ene hadde passert femti og den andre nærmet seg. Ingen av de hadde barn eller var i etablerte forhold.
Den eldste hadde vært i ettforhold som varte i over tolv år, da det tok slutt gikk hun inn for arbeidet sitt og gjennom sin flittighet avanserte hun i jobben.
Arbeidet betydde alt for henne.
Den yngste hadde hatt sine mange elskere, hun var en meget feminin dame som likte å pynte seg.
Etter at helsen begynte å svikte hadde hun lagt på deg, blitt mer sutrete og mennene hadde forsvunnet.
Hun forventa at venninnen skulle ordne opp der hun sjøl ikke strakk til. Hun ble fort sur når hun ikke fikk det som hun ville. Hun var heller ikke så flink til å respektere den eldste og hennes grenser.
Så alt i alt begynte venninneforholdet å skurre.
Den eldste het Magda og den yngste Susanne.
Magda hadde problemer med alle nykkene til Susanne.
Så da Magda ble vekket av at Susanne sto i døren hennes en natt, var irritasjonen overveldende.
Susanne tok opp igjen navnet hennes og snakka som en foss der hun sto i døråpninga. Hun hadde kommet inn på soverommet midt på natta. At det gikk an!
– Magda, det er en feil på rommet mitt. Magda, du må komme å se etter hva det er. Kanskje det er noe med det elektriske. Kanskje fører det til brann… Det er ikke orden på noe i dette huset. Dette kan helt sikkert være farlig…
Magda våkna litt til av strømmen av orda fra Susanne. Og hun skjønte det bare var å stå opp og være med. Dette var ikke bra, hun hadde et viktig møte neste dag. Da måtte hun få ha en god og lang natt for å prestere.
Hun var mer i ørska enn våken, da hun fulgte etter Susanne inn på rommet hennes.
Magda svarte Susanne med taushet, var sikkert et insekt, kanskje en møll…
Inne på rommet hører hun en svak summing.
Kom lyden fra taket? Dette hørtes elektrisk ut.
Taket hadde et utbygg og det kunne virke som lyden kommer derfra.
Hun kikka opp, til tross for at hun var en sjølhjulpen kvinne, nå hadde hun ønska seg en mann. Burde taket rives opp, tenkte hun i sin halvvåkne hjerne.
Kanskje hun måtte vekke mannen som bodde i leligheten under. Hun trodde han var elektriker.
Hva var egentlig inni dette lille utbygget i taket?
Da ser hun den røde kofferten som ligger på skapet like ved, kan lyden komme fra kofferten?
Hun når opp til den og begynner å dra den fram. Men lyden er ikke med bevegelsen. Magda konkluderer med at lyden ikke kan komme derfra.
Men hva med skapet, kommer denne duringen fra skapet.
Plutselig slår en tanke ned i henne.
– Susanne, du har vel ikke en dildo?
Hun ser det forskrekka ansiktet til Susanne som liksom faller sammen.
– UT! UT! Gå, GÅ med en gang, Susanne hyler ut orda.
Hun puffer Magda ut av rommet.
Uten et ord snur Magda og går.
Først kjenner hun på stort sinne. Enn å bli vekt av at venninnens ikke har kontroll over egne lystbehov.
Men hun når ikke sitt eget rom før hun bryter sammen.
Opp kommer latteren boblende. Hun ler så hun hikster.
Hun ser for seg det bestyrta ansiktet til venninnen og ler enda mer.
Det er virkelig ikke enkelt.
Ikke enkelt å være uten menn, konkluderer hun med.
Nok en dag som ikke ble helt slik jeg så den for meg.
– Kan du ikke overnatte her, ba mor.
Hun forsto likevel hvorfor jeg sa nei.
Egentlig hadde jeg tenkt at jeg skulle ha en fridag på fredag. Men hadde ikke rukket meg ferdig med alt jeg måtte ha på plass til helga.
Pluss en befaring.
Skal opp med et stort skilt. Plana var før sommersesongen.
Men igjen, dager blir ikke helt etter plana.
Etter plana er nok heller unntaket.
Og dagen var ikke helt god.
For i gårkveld, ja helt sikker er jeg ikke på hva som skjedde… men har googla og fant en plausibel forklaring.
For i gårkveld åt jeg rester fra forrige dags middag, en liten entrecôte-bit, sopp, mos av blomkål og sellerirot. Til hadde jeg et lite glass rødvin og etterpå en skål med norske jordbær, litt lønnesirup og fløte.
Denne blandinga var IKKE god.
Jeg ble styrtdårlig!
Maten hadde stått kaldt, så det var ikke det.
Blomkålen var kanskje litt for bløt da jeg kokte den. Las etterpå at jordbær og rødvin har noe stoff som kan virke uheldig sammen.
Sannsynlig ble jeg veldig oppblåst, følte denne følelsen jeg får når jeg spiser slikt jeg ikke alltid tåler; spesielt reker og nøtter.
Paranøtter må jeg holde meg helt unna, da har jeg følt fortykning i halsen i tillegg, paranøtter som jeg er så glad i.
Jeg fikk den der følelsen av å bli krafsa av en gaffel inne i magen.
Jeg kom meg på badet, trodde jeg måtte spy, hadde svettetokter og så kjente jeg at det begynte å svartne, jeg holdt på å svime av.
Kom meg i seng, jeg orker ikke dra på meg dyna heller ta av meg brillene. Slik sovna jeg og våkner i to-tida i natt, tv’n står på, briller i fjeset, døra oppe og lys i gangen.
Programmet med Amy Winehouse er for lengst ferdig.
Jeg får slått av lys og tv, pussa tenner, kledd av meg og lagt meg på ordentlig.
Jeg kjennes normal igjen.
I dag har jeg vært temmelig slapp.
Fikk likevel nesten gjort klart alt til helga.
Kom på at jeg har glemt et par ting nå, er ikke sikker på hvordan jeg skal løse det.
Fikk handla med mor.
Etter kaffe og tv hos henne ville jeg hjem til meg sjøl.
For morgendagen vil jeg ha hjemme, våkne i min egen seng etter og ha sovet så lenge jeg vil.
Hvile skikkelig ut før søndagen. Den er jeg redd blir en dag som krever sin ma…kvinne.
Og så har jeg turt å spise, sjøl om jeg nok hadde en fryktfølelse for en reprise av kvelden i går.
Åpna jeg en kartong med vin og stekte meg en entrecôte i gårkveld.
For jeg hadde liksom ikke mye energi da jeg kom hjem.
Dagen i går gikk ikke som tenkt.
En uvane dager kanskje har stort sett…
Ble lengre på jobb enn det tanken hadde vært. For jeg ramla opp i et merkelig problem.
Kanskje er det dumt å legge ut slikt på bakgrunn av min egen alder. For det er så lett å skylde på at folk er for gamle til å forstå…
Men det gir jeg blanke i.
Det starta med at jeg sjekka lønnsslippen min og oppdaga jeg hadde et trekk jeg ikke skjønte.
Vi gikk bort fra fasttelefon for et drøyt halvt år tilbake.
Jeg var trekt en sum for telefonen jeg bruker på jobb.
Dette syntes jeg var veldig rart og sender en mail. Etter mange samtaler både med jobb og telefonselskap har jeg ikke kommet lengre.
Jeg brukte veldig mye tid på å finne nothing.
Det endte med at jeg skulle skrive mail til et annet selskap og de ville svaret etter to til tre dager.
Velkommen til framtiden.
Når alt skal skiftes, alle system og strukturer forandres, da krever det sitt.
Jeg er glad i mange av systema og det kan hende jeg har trykka på ett eller annet i starten, for jeg var ikke kjent med dette mobiltelefonmerket.
Men at det skal være så vanskelig å finne ut hva jeg er trukket for…
Av og til tror jeg teknikken går oss over hodet.
Når det fungerer går det snarere.
Er veldig glad i min private mobil. Den har nesten alt jeg behøver i denne verden. Men bare nesten.
Når ting ikke fungerer da blir det problematisk.
I tillegg er den menneskelige ressurs skåret inn til beinet, så når man prøver å få hjelp ser man musklene rundt neseroten strammer seg og en kan observer nervøse rykninger over det ene øyebrynet.
Fortsatt er jeg ikke i mot framskritt og utvikling. Jeg liker mye av det som har skjedd og skjer, det som gjør liva enklere og mer oversiktlig.
Bare en husker alle kodene.
Men det rushes veldig raskt framover.
Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay
Tenker på de eldre menneska, mange av de er avsondra fra å klare seg sjøl. De trenger hjelp der de har hatt evne til å klare seg før, før alt ble forandra.
Egentlig er de umyndiggjort slik samfunnet har blitt.
Faktisk er det også mennesker i min egen aldersgruppe og yngre, som har problemer med å finne fram. Finne ut av alt de bør vite.
Etter hvert vil nok folk bli fortrolig med dette og sikkert også de raske skifta.
Men alt dette sliter nok mer på menneskene enn vi kanskje i dag skjønner. Menneskene biter kjakene sammen, strammer muskulatur og gyver på.
Til de faller ut.
Utslitte.
Tror kanskje ikke jeg vil påsta at vi lever i et veldig modent samfunn, slik sett.
Å svare på spørsmål kan være morsomt. Konsentrere seg om akkurat disse spørsmåla.
I dag er det min tur til å kopiere noe mange allerede har foretatt seg. Jeg var inne hos Happy som hadde vært inne hos Vestkantfrøken.
OK, tenkte jeg – skal jeg prøve da. Jeg er ikke så flink til å kaste meg ut i fellesskapet slik.
Men syns det kan være morsom å lese at andre deler. Så hvorfor skal ikke jeg liksom…
So here we goes.
Hvor var du for 3 timer siden?
Tror jeg satt på do, ha, ha…
Hvilke(t) ord bruker du igjen og igjen?
Ble arrestert her om dagen av ene datteren, “skal du bruke det ordet der”, sa hun. Og hun sa det ganske mange ganger over en kort tid, slik at jeg sjøl begynte å lytte og fant ut at det var nok ofte i bruk. Og til overmål brukt feil i mye av bruken. Ordet, eller ordene, var “i forhold til“. Liker å bli luka ugress i, slik. Så prøver å skjerpe meg.
Hva er din favorittby?
Tror jeg må si Oslo, der jeg fikk leke meg i som ung. Men faktisk er Trondheim på tur oppover skalaen. Liker generelt byer, store byer, større enn hva en finner innom våre grenser.
Hva klarer du ikke å la være?
Sjekke mobilen, ett eller annet. Spørs om jeg må gjennomgå noe avvenning.
Hva er det første du legger merke til når du møter en ny person?
Utstråling, altså vesenet, og øynene. Da man kunne hilse, håndtrykket.
Hva hører du på akkurat nå?
Radioen, det vil si “hobben” som er bluetoohta til mobilen.
Siste sangen du hørte på?
Og det er en sang som sendes nå….må prøve å få tak i tittelen…Kim Rysstad – Der var du.
Har jeg valgt musikken sjøl, har jeg nok valgt andre.
Hva irriterer deg mest?
Ting som gnager om det er seg mennesker, tøy, sko, lyder… og i gnagebegrepet kan det ligge utvida mye.
Har du noen rare vaner?
Jeg kan bli helt tullete om jeg snakker med mennesker som er veldig begrensa i måten de er på. Så jeg kan ta helt av og bli helt rar, helt tullete, helt idiot. Tror det er en type ventilering, og så klart går det ikke ut over de det gjelder. De syns nok bare at det er jeg som er rar.
Har du på deg sokker akkurat nå?
Nei, sommeren er nesten sokke-fri.
Føler du deg ung eller gammel for alderen?
Inni meg er jeg den jeg alltid har vært, uansett alder. Tror det er slik det er for de fleste. Og i og med at dem som begynner bli mer voksen fortsatt har den følelsen er det den følelsen man har, altså ung. Tror jeg. Jeg kan være både veldig seriøs og veldig burlesk. Og alt i mellom. Prøver ikke å begrense meg ut i fra åra jeg har levd. Nyt nå’et, plant et tre og glede seg over handlinga, ikke tenke på resultatet.
foto:magnbjørg
Det var det.
Morsomt, men tok mer tid enn jeg trodde.
Så nå må jeg klappe sammen, både data og meg-sjøl-tanken, brette meg ut og gå fort ut i dagen…
Mandager har egentlig vært fridager. Men så begynte mandagsmøter på teams, så valgte å være med på de.
Men hva har jeg å fortelle etter tre uker fri…så fant ut at i dag droppa jeg mandagsmøtet. Det er frivillig, så det er sagt.
Og da har jeg kunna tatt dagen fri i dag, men i og med jeg la inn at jeg starta i dag får jeg dra innom jobben.
Sjekke mail og få unna noen regninger.
Jeg må passe på at jeg ikke arbeider mer enn jeg skal, har lagra opp for mye overtid som må avspaseres.
Og til helga vil det ryke bort i 7 timer på et arrangement. Med biblioteket på tirsdag er 10 timer brukt opp. Så da har jeg igjen 8 timer og 45 minutter til arbeidsuka.
Så tenker jeg tar en par timer i dag og resten på onsdag.
Dagens regnestykke.
Men jeg må.
Sjøl om det er ubehagelig, for det er så lett for å arbeide for mye.
I dag er det atter en nydelig dag, har lovt mor å komme for å hjelpe henne med gardiner.
I tillegg er det på tide å slå plenen hjemme hos meg.
Jeg stuper med andre ord ut i dagen med alt dette og hvor gjorde jeg egentlig av det telefonnummeret jeg nå må ha…
Nummeret fant jeg.
Skal ta fram en lime for å presse, HVA…?
INGEN lime.
Jeg kjøpte da vitterligen flere pakke lime nettopp.
Tråler kjøleskapet.
Ikke en lime å oppdrive. (Etterpå viste seg at jeg ikke hadde tråla kjøleskapet godt nok, det lå to pakker økologisk lime i skuffa, fant det da jeg skulle ta opp gulrot til juice).
Har tiden gått for fort igjen.
Glemte også den hersen sprøyten i gårkveld, kom på det da jeg la meg. Da var det for sent, den må ligge minst en halv time i romtemperatur.
Den oppbevares i kjøleskap.
Jeg går ut på terrassen, setter på slangen og vanner plantene.
Ser meg glad på de brukte møblene jeg nettopp har kjøpt og vurderer om jeg må beise eller olje solsenga.
Går inn igjen, der vannet har kokt opp.
Til limen.
Kommer på at jeg kan bruke sitron.
Tapper i vann for å vaske av noen kopper før jeg drar.
Sitronvann er også godt.
Et glass lunka sitronvann.
Skal gjøre en gjennomgang av oppvarmingen til Tai Chi og en av stillingene, hestestillingen.
Så dusj.
Huske på å ta med en kopp og telefonnummeret før jeg drar inn mot sentrum.
Her om dagen begynte jeg å tenke på hvordan jeg vil han ønske dagene mine var.
Hva jeg ser på som et god måte å leve på.
Jeg har bestemt meg for at jeg vil lage et innlegg om det. Samtidig vil jeg spørre deg som leser om det samme.
Men det blir ikke nå.
Nå skal jeg drikke opp sitronvannet mitt og gjøre det jeg alt har skrevet.
For å fjerne oss fra hele sulamitten oppretter vi i dag en reporter. En dame, hun har rota seg bor i tåka – for dette er et tåkete innlegg. Så kan være greit og ha noen andre til å føre det i pennen.
Tåka hadde lagt seg ned som en tett grøt i hver krinkel og krok. Og hun visste ikke hvor hun var. Ikke var det folk å se heller. Ikke så rart, det var nesten ikke hus. Men plutselig dukker det likevel opp en bygning, et hus, kan vel kalles det. Fryktelig slitt. Hun ser et menneske på terrassen, det ser ut som det fotograferes.
Hun blinker seg av veien og kjører opp den humpete gårdsveien. Tenker at hun kan gjøre et intervju med et menneske som bor i et tåkehav.
Etter litt betenkning blir det akseptert. Kvinnen, ja for det er en kvinne, ser litt oppgitt ut – men kanskje ikke så rart. Bo her hvor alt er viska ut.
– Hvordan er det å bo her?
– Det er stille og fredelig, utenom trafikken da, det bråker veldig når den er stor.
– Er du født her?
– Nei.
– Det er en gård, er den i drift?
– Nei.
(Det var da som søren, må spørre annerledes).
– Hva gjør du her i tåkehavet?
– Det er ikke alltid tåke.
– Ja, men hva gjør du slik generelt?
– Jeg gjør noen gang mye og noen gang lite.
(Hva i alle himmelretninger, damen her var bare krokete).
– Hva skal du i dag da?
– Først skal jeg skrive et blogginnlegg om at jeg er helt i tåka. Når den forhåpentligvis er letta, skal jeg opp i skogen for å finne ut hvorfor det ikke kommer vann i kranene, forhåpentlig finner jeg det ut og rekker å få vannet tilbake slik at jeg får dusja. Så skal jeg ut å hente noen brukte hagemøbler.
– Har du ikke vann?
– Nei.
– Det var da ille, er det er vanlig problem?
– Ikke vanlig, men det skjer.
– Er dere mange som bor her?
– Her i huset mener du, nei, ikke nå.
– Hva gjør du på ellers her, jobber du?
– Jeg hadde siste feriedagen min i går, så på mandag er det jobb. Jobber forresten bare halv tid.
– Åja, kan jeg spørre hvorfor?
– Ja.
– Hvorfor?
– Helsen.
– Så helsen din er ikke god?
– Håper den skal ta seg sammen å bli bedre.
– Kan jeg spørre om det er fysisk eller psykisk?
– Ja, du har vel indirekte spurt og egentlig er slikt det samme og henger sammen for så vidt. Men det er slik mange av oss sliter med, leddplager med påfølgende tilleggs diagnoser. Psyken er heldigvis grei den. Men kroppen…og den forbaska fatiguen.
– Du blogger sa du, om hva da?
– Om meg sjøl.
– Å, er det interessant da?
(Shit, et spørsmål prega for mye av hva jeg tenker nå).
– Ja, jeg syns det er det. Men regner kanskje ikke med at så mange andre nødvendigvis syns det. Liker vel å skrive. Og så blir jeg “kjent” med mange hyggelige mennesker.
– Åja, det høres fint ut, da blir det kanskje ikke så ensomt å bo her, for det ser unektelig litt avsides ut?
– Det er klart at noe “sosial omgang” får en gjennom bloggen, men meg passer det fint å bo slik og folk treffer jeg da.
– Så du trives?
– Ja, gjør det, men akkurat i dag er det for tåkete. Er det for tørt. Er det for lite ferie, i og med den er oppbrukt. Er det for mye jeg ikke vet hvordan jeg skal få løse.
– Så du vil ha hatt mer ferie?
– Kanskje, men jeg har også mer ferie mot slutten av sommeren. Og det blir sikkert greit å være i gang. Når jeg først er i gang.
– Har du hatt en fin ferie?
– Jeg håper det, men har ikke gjort mye, bare vært sliten – egentlig.
– Uff, det hørtes ikke så bra ut, men har det vært noe bra?
– Joo, faktisk er det en ting som har vært bra. Tror faktisk jeg er litt forelska.
– Oj, det høres spennende ut, vil du si noe mer?
– Ja, for jeg har kommet over noe fra tidligere som er veldig spennende.
– En gammel flamme altså og glørne har blaffa opp?
– For så vidt, men uvant med bevegelsene.
– Ehee, nå ramlet jeg litt ut her, bevegelser?
– Ja, det å stokke hender og føtter riktig.
– Nå må jeg innrømme at jeg får opp bilder jeg ikke vet om jeg vil få opp her…det kan vel ikke være så vanskelig?
