-Om å bli ferdig. Ferdig uansett, men spesielt det en inspirert og full av overmot starter opp med.

 

 

For det er lett å starte, uansett nesten hva det måtte være.

 

Mange av oss damene har en hang til pinner, pinner og tråd. Strikking heter noe av det.

Jeg var 17 år da jeg oppdaga at det gikk an å få ting ferdig.

Ting med strikkepinner og tråd.

Før hadde jeg likt heklenål og tråd. Det gikk fort. Likte at det gikk fort.

 

Etter oppdagelsen kom mange år med produksjon.

En periode var jeg flittig på strikkemaskin også, det ble mange plagg. Laga mønster og sto på.

 

Etter at barna kom, gikk tråden over fingrene i mange år.

Men jeg husker en jul. Under treet lå flere uferdig produkt. Jakke til mannen og dukkeklær til jentene.

Det året fikk fenomenet et kraftig støt av utilstrekkelighet.

 

Jakken ble siden ferdig, men dukkeklærne ble det aldri. Ennå kjenner jeg den triste følelsen, av ikke å mestre. Og at jeg måtte være en dårlig mor som ikke fikk ferdig all dukkeklærne jeg hadde sett for meg.

 

Jeg begynte igjen å strikke mer da jeg jobba-, like før flytting hit jeg nå bor, i en butikk med garn.

Ennå har jeg uferdige ting fra da. Men da hadde jeg en ambisiøs periode. Satte i gang med mye.

 

Da jeg gikk i gang med et strikkeprosjekt som skulle bli en gave nettopp, var jeg ikke direkte overraska over at det ikke ble ferdig til tide.

Men i dag ble gaven overlevert.

Ferdig strikka, trådene festa og garnet tøvd. Måtte kjøre det i vaskemaskina to ganger, før jeg ble fornøyd.

Mottakeren ble både glad og overraska over at det ikke gikk lengre tid. Hun hadde visst nok avskrevet at hun fikk det med det første.

Hun liker farger, sterke farger.

 

Jeg begynte en gang på votter som er strikket av tynt garn fra Rauma. Jeg liker trepinner, men når pinnene er tynne har jeg erfart at trepinner ikke er så lurt.

Pinnene ble både bøyd og brakk.

Tror det var blandt anna pinnene som gjorde det skar seg.

-At det ble lagt bort.

Her er en brekt pinne, tror det er størrelse 2, sammen med andre pinner og en penn (pennen bare lå der).

Lua og vottene var strikka på de største trepinnene.

 

….når øyner og fingrer ikke virker så godt, skjønner en det først ikke. En bare lar være å gjøre det en gjorde tidligere...

 

Gikk mange år før jeg forsto denne sammenhengen.

Når en skjønner dette, er det lettere å gå i gang igjen. Man gir seg da vel ikke på grunn av slikt…

Så jeg tok fram disse vottene som ikke var ferdige, kanskje på tide, tenkte jeg.

Men så viser det seg at det er flere, såkalte, skjær i sjøen.

Jeg har rota bort oppskrifta.

Vil gjerne strikke etter den, så må nok finne den først.

 

Derfor får jeg gå på noe anna først, kanskje gjøre ferdig en genser som nesten bare er monteringa igjen.

 

Men nå fikk jeg vist to av dette som har ligget uferdig.

Den ene er nå ferdig.

Det andre må jeg finne oppskrifta til.

Genseren kan jeg vise når den er ferdig monter.

 

Er du en glad strikker?