Noe så godt å kunne stå opp til en helt rein himmel. Ikke en sky. Da hadde jeg i alle fall en ting å gjøre.

 

 

 

 

 

Etter dagen var i gang, etter noe mer vasking av klær – akkurat nå har det gått en stund uten-, da samler det seg opp. Men etter slikt, etter å ha spist, fant jeg fram støvlene.

Jeg ville ut, jeg ville opp i naturen.

Gikk ut nede og kjente hvor godt det gjorde å møte sol, skygger og frisk luft.

Labbe over jordet.

Så det lille treet sto der i bakken, hadde vokst.

Kan man si et tre er søtt?

Det hadde absolutt strukket seg.

Her kan du, om du vil, se hvordan det så ut for fire år siden.

Har noen tatt ned dette treet har jeg blitt lei meg.

Veien gikk lengre opp i høyden.

Tok et bilde som minnet meg om i fjor, da jeg var i same området en liten uke senere.

Og jeg var helt i ekstase over sola. Ville ha mest mulig ut av den, danse med den…

Linker til det innlegget også.

I dag gikk jeg for toppen.

Den lille toppen.

Krokete trestammer, lys og skygge.

Fjorden liggende som et stort speil bakom.

Helt til topps.

Gult løv i kontrast mot den mørke bakgrunnen.

Sola får løvverket til å flamme.

Og bakken, med sine mønstre og farger.

O’lykke.

Må bevilge en selfie i alt dette, for om du ikke ser det, så er jeg riktig superglad.

Former og farger over alt.

Og lyder…

Det aner meg hva det er jeg hører, så kommer meg frampå slik at jeg kan se ned – og det stemmer.

Husker jeg fikk melding om at de som har den verste skitjobben, ville komme i denne eller neste uke.

Så det var bare å komme seg ned, finne fram til stedet og få fjernet noe vegetasjon.

For det er forventa.

Ble akkurat ferdig, slik på hengende håret, til de kom og parkerte.

 

 

Jeg trilla med meg søppelboksen opp igjen, var nede med den i dag tidlig.

Noen ganger tar været for godt her jeg bor, til at jeg kan trille ned om kvelden. Da kan det hende boksen bikker og tømmes for tidlig, for å si det slik…

 

 

Resten av ettermiddagen har jeg vært sosial.

Det er dessverre ikke så ofte jeg spør lillesøster om hun vil komme en tur.

I dag gjorde jeg.

Hadde igjen både eplekake og suppe fra i går.

 

Og så var det plutselig kveld.

Det er fortsatt kveld.

Ser det er kommet korrektur av teksten jeg sendte for en tid tilbake. Og jeg vet det er mye å rydde opp i. Den må jeg gå igjennom, men ikke i kveld.

Og så har jeg en tekst til som jeg kanskje skal se på før jeg legger meg.

Nå har jeg også en tekst til å poste på blogg.

 

 

Det har altså vært en aldeles nydelig dag.

 

Har din dag vært fin?

Kanskje med sol på?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her ble det en sen, sen dag. Og dagen har hatt slik fortløpende program.

 

 

 

 

Det har blitt natt for dagen har passert midnatt.

Talglysa er snart brent ferdig.

 

Som siste post på dagens program kom det opp om en hendelse om jobb, som forvirret meg. Jeg er som sagt sykemeldt, men tror det gikk bra og går etter planen. 

Ikke så enkelt å slippe taket når en egentlig ikke kan.

 

 

Jeg våkna til regn og det har regnet i hele dag. Elvene bruser og syder. I tillegg er floa megahøy. Jeg så det da jeg kjørte ut med bilen. 

 

Jeg holdt på å vaske trappa mellom etasjene da telefonen ringte. Jeg rakk den ikke, men de ringte opp igjen. Det var fra en elektriker, de kunne komme i dag, sa hun.

Det var etter el-kontrollen hos mor for en stund siden og jeg hadde lovet henne å være der når de kom.

Fikk avslutta trappevasken, løpt gjennom dusjen og satte meg i bilen.

Mor var glad for at jeg kom og elektrikeren var en spesielt hyggelig dame. Det ble skifta ut og plombert, så kunne dette hakes ut.

Jeg fikk satt høreapparatet på plass i mors ører, for det hadde visst falt ut av systemet til hjemmetjenesten, fikk ringt de. Hun opplevde det litt ubehagelig og få de inn med det samme, lyden ble for skarp. Det hadde blitt glemt å få satt de inn de siste to dagene. Det er så bra at hun vil bruke appatet, er derfor redd det skal komme skippel i dette.

Middagen kom mens jeg var  der, så la opp på tallerken og satt der mens hun spiste. Hun syns det er så trist å spise i ensomhet, i går hadde hun glemt å spise middag.

 

Så måtte jeg skynde meg tilbake, men innom butikken. Jeg var tom for lime, tenkte å lage blomkålsuppe og steike eplekake.

Hjemme var det å gå i gang med prosjekt mat.

En venninne fra grunnskolen skulle komme. Vi fant ikke ut sist vi møttes, men at det var gått mer tid enn vi skjønte, entes vi om.

Jeg har hatt en veldig fin kveld, praten gikk over mange tema. Alt fra skoledagene og karakterer til tanker. Det ble en veldig koselig kveld. 

 

 

I morgen må jeg komme meg opp i det som heter «rett tid». Det er søppeltømming, så dunken må ned til veien.

Derfor skal jeg sette punktum for flere bokstaver i denne omgang.  

 

♥

 

 

 

 

Dårlig konsentrasjon, for dårlig til å lese. Greier jeg å skrive da…

 

 

 

 

Ute regner det, det regner og regner. Men det skal bli bedre, det skal faktisk bli bra. Om noen dager.

Denne dagen har flytt bort på alt vannet.

Jeg har faktisk skrevet en historie, der overrasket jeg meg sjøl.

En historie jeg tenkte å skrive.

Nå har jeg et par dager å flikke på den.

Kjøkkenet ville ikke bli ryddet i dag heller. Men, jeg har vasket et par maskiner med klær…det hadde samlet seg opp.

Men kom jeg meg ut.

Nei.

Jeg sovna sittende i dag også, etter jeg hadde spist. Liksom kroppen måtte ta seg sammen for å fortsette.

Tenkte meg på butikk, men det var et for stort tiltak.

Slik har dagen min vært.

Og jeg er skikkelig introvert om dagen.

Skjelden jeg er så ille.

Men det også går over til likt meg regnet.

Så noe mer sto ikke på tapeten i kveld. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Søndagskvelden er mørk. For en helg. Denne ble slik pannekakeflat og unyttig på det ytre plan.

 

 

 

 

Den bare gikk, denne helga.

Som en grå regnskur.

Den blåste bort med vinden.

Plutselig var det søndagskveld, mørkere enn i en sekk.

 

 

Jeg bevega meg neste ikke ut. I ettermiddag stekte jeg en mellomting mellom lapper og sveler, en variant. Jeg hadde kjøpt «Tjukkmjølk» fra Rørosmeiriet. Den var så tykk at jeg bestemte meg for ikke å drikke den. Men den fungerte veldig bra til matlaging.

Tok med meg en liten haug og kjørte inn til mor. Hadde ikke vært der siden før helga, torsdag tror jeg, så slik sett på tide.

Ellers hadde hun hatt besøk hver dag, så ingen dårlig samvittighet for denne pausen.

Og jeg snakka som en foss, men det var greit for mor.

Jeg hadde visst mye som skulle ut.

 

 

Snakka med ene søsteren min tidligere på dagen og hun mente jeg måtte ta et valg. Jeg ser ikke at jeg har noen valg å velge i. Det er som jeg har malt meg fast i en krå, men jeg tror, vil tro, det finnes en dør ut. Bare at jeg ikke ser den ennå.

Det er ikke sikkert det som virker håpløst er håpløst.

Og så kjenner jeg at jeg på en måte blir sint.

Skulle sikkert vært sint på meg sjøl, som har tatt valg som har ført fram til hit jeg er nå. Men det hjelper lite å bli sint, og så forstår jeg grunnen, situasjonen og alt.

Men jeg skulle nok vært flinkere til å ivareta meg sjøl.

Den ser jeg.

Det er der sinnet oppstår, så får håpe jeg kan bruke det framover.

Ikke slikt sinne at jeg slår ned noen.

Men et sinne som gir meg respekt.

Jeg er lei av å vise forståelse hvorfor folk ikke forstår meg. Det er ikke det at de behøver å forstå, men respekt vil jeg ha.

 

 

Det er her jeg rasler med ‘sverdet’.

Det er ikke bare, bare dette å bli eldre… må vel si det slik, sjøl om jeg ikke føler at jeg er det.

Likevel er det noe med attraktiviteten sannsynlig, troa på at jeg har noe å tilby.

Sannsynlig er jeg både treig, utdatert, uten evne til å se framover eller ha gode ideer.

Nå er så klart ikke jeg den rette til å bedømme slikt, den dommen blir for subjektiv.

 

 

Jeg føler det er så mye jeg ikke kan, jeg er nysgjerrig på å skjønne mer og lære mer. Elsker å høre ny musikk, lære om nye ideer, høre om nye tanker.

I min verden var ikke «alt bedre før».  

Slik sett er det irriterende at noen tror at fordi årstallet jeg var født i er en stund siden og skrukkene begynner å linje opp ansiktet, er jeg ikke…

For jeg er et levende menneske med både drømmer, håp som prøver det beste jeg kan.

At dette skal være så vanskelig.

Jeg liker faktisk ikke satte ting… eller noe satthet kan det helt sikkert være man drar på, men tror ikke det er så mye.

Ikke inni meg, sjøl om jeg registrerer at hodet går treigere, at jeg blir for fort sliten… så har jeg også kampviljen.

 

 

Tenkte det her om dagen, kanskje jeg skal bli en rebell, litt punka… eller noe i den gata. Protestere mot dette fastlåste, tilstivna, statiske som jeg ser for mye av.

Kanskje jeg skal skrive om min visjon en dag…

 

Men nå er det søndagskveld. Og sjøl om helga har vært flat, stille og rolig, så skjer det mer en nok i min verden. Av og til skjer det nesten for mye når en er så flat som jeg føler meg nå.

‘Sverdet’ står der klart til å svinges… men først må jeg ha flere rolige dager. For slitenheten eier for mye av plassen og jeg er sykemeldt ut uka som kommer også.

Det eneste jeg ønsker er å virke, virke uten å bli så utslått at jeg ikke vet hva som er høyrehanda mi og hva som er venstre.

Men kvelden føles på et merkelig vis fin og egentlig er jeg bare spent på neste kapitelet i min merksnodige reise.

 

 

Er du spent på ditt neste kapitel?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Det er høst og Frodith oppfordrer oss, uansett hvilken årstid det er. Jeg kom nok ikke til å bli med sa jeg.

 

 

 

 

Som den sannferdige og ordholdende damen jeg er, slenger jeg meg med likevel.

Med alt på en gang.

Da vet jeg at jeg fikk levert.

Slik dag for dag funker ikke så godt for meg. For dagene går så fort at seks dager kan oppfattes som en.

Jeg er sikkert den siste til å delta.

Regner også med at alle har fått dette med seg, linker likevel til Frodith’s oppfordring. Her er alle som er med også nevnt. Det er bare å trykke på bildet jeg var så frekk å stjele fra innlegget:

 

 

Jeg vil skrive litt om hvert bilde under bildet og alle er hentet fra arkivet.

 

 

Første oppfordring er:

BENKER  

Dette bildet ble tatt i vår. Det var så høy flo og Tenkebenken på museet sto på en holme for seg sjøl. Landet lå under vannet og ute i havet var det storm. Stormflo.

 

 

TRAPPER

En augustdag for noen år siden var jeg med ene søsteren på hytta og vi gikk tur i området. Denne ligger i en egen liten fjord i Trondheimsfjorden. Ved kysten ligger minner fra forna dager. Tror det er en sementfabrikk innblanda og kanskje hadde trappen noe med andre verdenskrig å gjøre.

 

 

BROER

Da jeg var ung syntes jeg det var fortærende at jeg bodde på en øy med ferje. Siden har øya blitt landfast med bro. På 90-tallet var vi på trilletur en søndag, før det var landfast. Bildet er fra våren, tur med en av de som satt i vognen den gangen. Og så har broen fått en sørgelig historie festa ved seg for ikke så lenge siden. Slik det blir når noe blir et verktøy for å avslutte si reise.

 

 

HUSKER

En annen grunn til at jeg ikke tenkte å delta var manko av bilder av husker. Sjøl om jeg faktisk hadde to av henne som oppfordra til dette. Men kom til å tenke på at når en henger i trærne, i hengekøye, da husker en da også. Så valgte å dele et bilde fra noen somrer siden, der yngsteberta og jeg overnatter nedmed sjøen. En nydelig opplevelse, vugge seg i søvn til lyden fra både naturen og dyra.

 

 

 

DØRER

Tilbake i tid. Fra der jeg bodde da barna var små. I en trønderlån med sjel og i et miljø som kunne minne om Bakkebygrenda. Veldig mye idyll som var fint å hvile i i noen år og som også måtte ta slutt.

 

 

 

VINDUER

Et besøk en dag for tre, fire år siden, både mor og far var med. Vi besøkte der min mormors søster hadde bodd. Innevokst i skogen sto et gammel fjøs. Fascinerende bygg skjult av skogen.

 

 

 

 

Så slik gikk det til at jeg også ble med i høsleken og har kost meg med å se gjennom gamle bilde.

Ønsker deg en fin lørdagskveld.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Så er nok en uke klar til å brettes sammen og legges bort. Nok en helg står foran oss.

 

 

 

 

Uka har hatt mye innhold.

HER skrev jeg om ett av besøka, et veldig hyggelig treff med Heidi fra bloggen.

 

Om kvelden kom yngsteberta hjem. Skikkelig godt å se henne. 

Vi reiste en tur innover til mor slik at barnebarn og mormor fikk møtt hverandre.

Ja, vi rakk også en tur inn til mor før hun dro tilbake på torsdag. Disse to er så glade når de møtes.

 

I tillegg er hun glad i å finne…, disse hadde hun vist nok funnet på mørkloftet ved et besøk tidligere hos mormor’en.

Hun spekulerte på hvem sine de var og sendte spørsmålet rundt på en felleschat. Alle hadde vi diffuse minner, men i forhold til størrelse og tidsalder, kan de ha vært mine. Det er bare hælene som gjør meg usikre om de har vært det.

 

Vi rakk akkurat å lage og spise middag før hun dro.

En indisk gryte med kikkertersalat og nanbrød til.

Overraska hvor lett det er å lage nanbrød. Har alltid kjøpt de ferdig.

 

Hun fikk også rydda rommet sitt i løpet av at hun var hjemme.

Her sitter hun i kaoset av plasserte minner med å flytte fra og til.  En periode i unges liv, etter de flytter ut fra bardomshjemmet og i veien til eget voksenliv.

 

Nå ser rommet slik ut og jenta var letta for at jobben var utført.

 

 

 

I går hadde jeg en fullstendig asosial dag, eller nesten-.

Hadde noen telefoner og en veldig overraskende. Men jeg er kommet dit at jeg ikke engasjeres om dagen, det har blitt for mye å bearbeide i det siste.

Så da er det kanskje lurt slik jeg valgte å gjøre i går. For jeg har lest at for å jorde seg skikkelig bør en gå barfot i naturen.

Derfor tok jeg turen opp i skogen barfot.

Jeg tenkte at har jeg falt om her og folk har funnet meg i skogen uten sko, har de sikkert tenkt det har rabla for meg.

Jeg mener det ikke har.

Men kaldt var det, for i grunnen var det vått og vannet var kaldt.

Da jeg kom ned igjen føltes varmen i huset ordentlig varm.

 

 

Satte meg ned for å meditere og tror jeg satt bort i en halv time.

Tankene var urolige, så rekna tilbake fra 100. Brukte meditasjonsmusikk, og midtveis i sekvensen kom Sorgen opp, vet ikke hva den representerte, men tårene trilla  – så var den over.

 

Etterpå tok jeg fram en bok, skrev litt og tegna. Dette er ett av tips jeg har fått, som jeg syntes hørtes veldig fint ut å gjøre.

Og til slutt starta jeg opp med de Tibetanske ritene igjen, har pauset fra de i noen uker.

Så jeg syns jeg var flink til å ivareta meg sjøl.

Uansett, utover ettermiddagen sovna jeg gang på gang. Hadde et enormt sovebehov.

I økonomiens navn fikk jeg sagt opp nesten alle abonnement jeg har, men Spotify ble beholdt. For musikk er så viktig.

Innimellom sovinga mi så jeg på realityserien «Kjærlighet over alle grenser».

Ble sittende igjen med spørsmålet; hva er kjærlighet?

Er det en reel sak eller et behov vi mennesker har for tilhørighet, høre sammen.

Fant ikke svaret, men tror det er en substans av behov, syn, lukt, hormoner – ikke minst og tilhørighet.

 

I dag våkna jeg med hodepine.

Den sitter fast. Kjenner muskulaturen er nokså hard rundt hals og skuldrer.

Har bevega meg inn i et nytt felt av ‘hvordan finne ut om egen helse’, det handler om lyd, frekvenser og hertz.  

Hvordan vi blir påvirka av lyden…

 

 

Ut av mer håndfaste planer for dagen er å rydde kjøkkenet og ta en liten omgang med riter.

Ellers er det en dag der høsten sitter langt inn i sjelen.

Jeg må letne tankene. Få opp spiriten. Musklene må mykgjøres. Kanskje en god, varm dusj vil gjøre susen…

 

Og så mye mer planer har jeg ikke for denne lørdagen midt i oktober.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Jeg har en intensjon om å tenke positivt. Har tro, god tro, på at det går veien. At det går bra.

 

 

 

 

Dette innlegget begynte jeg med i går, men jeg klarte ikke å skrive det ferdig.

Tanken var å bruke humor.

I dag tar jeg det fram igjen og kjenner at humor var feil vinkling.

Jeg kan skrive det med ‘bomber og granater’, men tror stillheten er det som passer innlegget best, kanskje…

 

Noen ganger holder det hardt.

For det er popper opp utfordringer. Og jeg vil ikke ha dem. Jeg vil virkelig ikke ha en ende en.

Ok, noen må få lov til å smette gjennom, om ikke blir det vel kanskje bare kjedelig. Men da er det bare noen FÅ.

Jeg går på er kurs om dagen, der du skal ta fram din styrke som kvinne.

Det snakkes om tankens kraft.

At en må ha tillit, at det man er opptatt av er det man får. Er man bekymra er det bekymringer man får.

Og da må jeg stoppe og fokusere på problemer, jeg må være glad og glede meg.

 

Og jeg greier det.

 

Men nå har det vært en serie av slikt jeg ikke ønsker i livet mitt. Alt liksom mørkner sammen med høstmørket. Til og med fotoapparatet tar svarte bilder. Det er sant, tok det med i skogen i går for å ta bilder av høsten og det ble bare svart, bildene. Symbolikken var nesten for sterk.

 

Kanskje er det en test, jeg velger å tro det.

Jeg blir testa-.

 

Så jeg må bare si, uten ironi, at livet er topp.

Virkelig.

På formiddagen i går kom sola inn gjennom vindua som en bekreftelse på tankene. At det jeg tenkte var riktig, jeg har krefter og kraft. Jeg satt og så på en video i den siste modulen som var utsendt i kurset om Kvinners kraft.

 

Kanskje jeg ikke engang er sliten.

Og faktisk kjenner jeg på krafta i meg, for det er den som må opp og fram.

For jeg tror på at jeg har den.

 

Jeg kjente den da jeg satt i en samtale i går, en samtale om jobben min. Den var ikke direkte lett. Før på dagen hadde jeg funnet ut at førtidspensjonering ikke var en mulighet. Og økonomien er så nede som den ikke har vært siden jeg var ung og trodde på framtida. Jeg har hatt en kort date-periode som jeg hadde tro på som brått var over. Helsemessig verker ledd mye mer enn på lenge.

 

Slik er ståa akkurat nå.

I et hus som er omtrentlig like slitent som meg.

Og her slutter jeg, for så klart kunna jeg ha pressa mer ut av ‘tuben’.

Tenker at dette er en test, test på fokuset mitt, for alt dette som så klart både er tungt og trist, om en graver seg inn i disse tankebanene.

 

 

Da slår det meg, her og nå, at for å slå tilbake på alt dette som er negativt må jeg ha dobbelt av det positive.

 

 

La meg se…fem håpløsheter regnet jeg opp…Da må jeg skrive om ti gleder og her kommer de:

Jeg bor i et land uten krig,

jeg har en familie som er glad i meg og jeg i den,

jeg vet jeg kommer meg gjennom de tungene tinga jeg nevnte,

faktisk har jeg en ganske stor kjærlighetskraft overfor alt og alle (de fleste)

og så er jeg veldig glad i tankene mine og min indre reise…dette var fem store positive tanker.

 

Men jeg skal skrive ned fem til:

Jeg gleder meg stort over fargene, lyset og skyggen.

Jeg gleder meg også til det jeg kan få til.

Og så gleder jeg meg over det jeg kan.

Noe jeg må være svært glad for er min indre balanse.

Og så blir jeg glad for alle fine mennesker jeg kjenner og de jeg vil bli kjent med.

 

For er ganske så sikker på at det er det som er lærdommen min nå, hit jeg er kommet.

 

Egentlig startet jeg å skrive blogg fordi ting var så tunge og fordi jeg ikke visste hvorfor eller hva som gjorde dette. Derfor valgte jeg å gå ut med orda, skrive om alt for å få tilbakemeldinger på tanker jeg ikke visste hvor jeg skulle kanalisere.

 

Oppover åra har håpløshetene kommet trillende, de ble nesten min ‘krone’, alt dette som gikk feil; helse, biler, økonomi, kjærlighet…nå ja, kjærlighetene har jeg bare skissert mellom orda.

Nå er jeg ved et skille.

Himmel, jeg kjenner det. Jeg er kommet i mål med det som jeg startet bloggen for.

Ikke denne, ikke den før, men den før det.

Dette er egentlig STORT, min kjære leser.

Nå skal jeg ikke bli mer svulstig. Bare si at dette innlegget som jeg hadde problemer med å få ut, i virkeligheten er en fødsel…

For jeg kjenner på kraften, testen fungerte.

Jeg står i det.

Egentlig er jeg bare meg, med de gleder lengsler, sorger og håp jeg alltid har hatt.

Og det er nok.

Det er bare det at jeg har skjønt det nå.

Så da stilner ‘basunene, trompetene og harpeklangen’, de fader ut i en helt vanlig torsdag.

 

Og denne torsdagen ønsker jeg deg så fin, kjenn på det, egentlig er det en torsdag av ypperste kvalitet. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Kald-dag-på-føttene-dag. Men også en varm-dag-i-hjertet-dag.

 

 

 

 

Dagen starta som en gul dag.

Løvet utenfor stuevinduene er blitt veldig oktobergult.

Tidligere i dag var det nesten sol, og så var det oppholds. Slik at jeg kunne henge ut sengeklær til lufting, for det er nå slik at det er godt å legge seg i sengeklær som har hengt ute i frisk luft.

Da jeg sto opp var det enda grått, for dagen starter senere og senere.

 

Denne dagen skulle jeg få besøk av en nabo over fjellet.

En dame du også mest sannsynlig «kjenner».

Et besøk vi har snakka om i månedsvis, etter dette besøket.

Det er bare dette med tid-.

 

I gårkveld fikk jeg endelig bakt brød og laget humus og aioli.

Mat er viktig.

I veldig kjent stil for meg, så rakk jeg ikke den tenkte tanken, koppoppvasken sto å viste seg fram. Men hva har det å si når jeg kunne gå ned å ta imot Heidisverden.

Og blomster hadde hun med.

Her er de.

 

Det ble et veldig trivelig besøk.

Vi snakka nesten om alt mellom himmel og jord.

Gode samtaler.

Tror vi bare har kunna fortsatt å snakka i det uendelige.

Og det var lite snakk om gardiner, for å si det slik.

Det er så godt å snakke med mennesker som har sine erfaringer og refleksjoner av levd liv og lærdom.

 

Så reiste hun over fjellet og hjem.

Da hadde dagen blitt til gult regn og jeg kom på sengeklærne. De hang fortsatt ute.

Heldigvis var de ikke våtere enn at det vil nok gå greit å få de tørre til sengetid.

 

 

Det har allerede begynt å mørkne.

Jeg har endelig fått det til å brenne i ovnen.

Snart vil det stoppe en buss og ut av den vil mi yngste hoppe ut. Hun kommer for besøk noen dager og det er bare så koselig.

Lenge siden jeg har hatt henne for meg sjøl.

Godt det også inn i mellom.

 

 

Så slik er min tirsdag.

En tirsdag i oktober der høsten fyller naturen.

Og på et ettertenksomt vis har dette også en slags skjønnhet.

En vemodig en. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger utsettes en for skikkelige mageplask. Det gjør vondt en stund.

 

 

 

 

Når det skjer kan det komme av avstanden mellom der hoppet startet og vannet.

Og slik er det vel i det levde livet også.

Den ene veien kan være full av glede, veien tilbake kan være fullt av det motsatte.

For en er alltid i nå’et.

En vet aldri det neste, det som skjer i neste nå.

 

 

En nyter svevet før en treffer vannet. Kanskje har en anelsen om at dette kom feilt ut, at det kommer til å svi.

 

En får kanskje en forutanelse i livet også, at det er ikke sikkert dette svevet går bra.

Likevel vil en bare leve seg inn i solskinnet og lovnad om en fin sommer med herlige stup ut i vannet.

Men saken er at det korte stupet kan ha feil vinkel, sjøl om det virka som et superfint svev når en var i lufta.

 

 

For en ikke ville se at det er skyer, eller at vannet er for kaldt eller at en bare kom uheldig ut fra hoppkanten.

Skal en hoppe må en akseptere at slikt skjer.

Og sannsynlig vil en bli forsiktig, vente med å ta neste hopp.

 

 

En skjønner noen gang ikke hva som var feil, kanskje var det bare temperaturen eller at vannet var for grunt slik at en skrapte seg opp på magen. At en bare trodde forholda var fine, for de så slik ut fra der du sto på kanten.

For vannet lokka med å glitre deg inn i øynene og at det var nok for deg. Etterpå vil en forstå at en ikke skulle ha tatt hoppet, ikke trodd på at dette var et vann som var godt for deg. Som en burde ha hoppa i…

 

 

Men nå er det høst og en skal egentlig ikke tenke på å bade i glitrende vann som kaster deg blår i øynene.

For livet byr og det tar, sommer, høst, vinter og vår.

En må også tørre å hoppe- eller stupe ut i livets vann.

Og det kan være for grunt uten at det syns -.

 

Å slå seg er aldri artig, ikke som mageplask en vakker sommerdag eller å overbevise seg om og tro på noe som ikke hadde grunnlag.

 

 

Det er bare å ta på seg de tykke genserene, kjenne den kalde vinden klype seg i kinnene og gå på.

Se etter hvilke lærdom magaplasket ga.

For nå’et er her og nå.

Et blink av solstreif gjennom løvverk, et blikk, latter, hele tida nye blaff…

 

 

Det er akkurat som en lever bak lag av slør, ett og ett slør blir tatt vekk i kvart et nå.

Når en kjører over en bro kan den svikte i neste moment, når det ser som mørkest ut kan sola bryte gjennom.

 

Slik er det.

 

Så da får en bare la svien etter et magaplask gå over, for til og med et magaplask kan være bra og få deg inn på en riktigere vei.

 

 

Ta på deg skjerfet og nyt høsten.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Det pustes ut lovnad om vinter. Men snille vinter, vent enda litt til. Bare litt…

 

 

 

Fjelltoppene er blitt hvite og regnet kommer ned som sludd, inn i mellom, om dagen.

Det er bare å pakke ned sommerklærne, har så klart begynt med det. Jeg også skjønner den er over, denne sommeren. Men jeg er ikke ferdig med jobben. Sommerdyna er i bruk enda og venter kanskje et sengeklærsskift til, før jeg skifter den.

 

 

Helga har loffa fint og rolig gjennom tilværelsen.

Har en lite arbeid å gjøre før dagen kan få fri. Skal gå igjennom en liten tekst, for å rette den opp. En årsmelding til en årbok.

Og ja… jeg skal en tur innover til mor, være der når hjemmetjenesten kommer i kveld. Det er nok travelt for de, men jeg må få de til å huske på at mor må ha hjelp til høreapparatet.

Har meldt fra to ganger om det, om at hun har begynt med høreapparat.

Apparatene har vært i ørene hennes nå, fra da de ble satt inn på fredag. Om mor ikke har glemt da. Så jeg vil være der når de kommer i dag. Mulig jeg ikke har sagt i fra på riktig måte.

Men det er så bra at mor er innstilt til bruken, hun må bare ha hjelp til det i rundt.

Så etter middag og den lille jobben, tar jeg med meg strikketøyet mitt innover til henne.

 

Som sagt har dagen gått både rolig og stille i dørene, men var med på en liten kjøretur på nye veier, i vått og kaldt vær. Men å sitte i en bil og kikke ut var enkelt.

 

Jeg har vært sykemeldt i en drøy uke, uka har på en måte vært lang.

Og som vanlig er det innhold i dagene mine, det har vært omsorg for andre og omsorg for bil. Det siste er er desidert det mest kostbare. Nå har bilen tatt et gedigen jafs av økonomi, så slik er det. Men en kan bli redd om bilen vil fortsette i alderens navn med slikt.

 

Nå har jeg laget meg en middag av slikt jeg fant. Løk, chili, paprika, hvitløk og noe kjøtt som har ligget i fryseren fra kritt-tida, slik omtrent.

Det smakte helt ok, hadde mos av mandelpotet og sellerirot til. Og en oppskjært tomat.

 

 

Men det rekker ikke gårkveldens matopplevelse til ankelen, for da spiste jeg noe som var så nydelig at det er lenge siden jeg har smakt maken.

 

 

Uke jeg har framom meg tror jeg blir fin.

Og for de som har barn rundt seg er det høstferie her i mitt distrikt. Mitt «barn»… eller ett av dem, kommer hjem en tur ut i uka. Det blir koselig. Jeg venter forresten flere besøk også, som jeg tror blir veldig koselige.

 

Ønsker en fin og god søndaglveld.

 

 

 

♥