Noen ganger utsettes en for skikkelige mageplask. Det gjør vondt en stund.

 

 

 

 

Når det skjer kan det komme av avstanden mellom der hoppet startet og vannet.

Og slik er det vel i det levde livet også.

Den ene veien kan være full av glede, veien tilbake kan være fullt av det motsatte.

For en er alltid i nå’et.

En vet aldri det neste, det som skjer i neste nå.

 

 

En nyter svevet før en treffer vannet. Kanskje har en anelsen om at dette kom feilt ut, at det kommer til å svi.

 

En får kanskje en forutanelse i livet også, at det er ikke sikkert dette svevet går bra.

Likevel vil en bare leve seg inn i solskinnet og lovnad om en fin sommer med herlige stup ut i vannet.

Men saken er at det korte stupet kan ha feil vinkel, sjøl om det virka som et superfint svev når en var i lufta.

 

 

For en ikke ville se at det er skyer, eller at vannet er for kaldt eller at en bare kom uheldig ut fra hoppkanten.

Skal en hoppe må en akseptere at slikt skjer.

Og sannsynlig vil en bli forsiktig, vente med å ta neste hopp.

 

 

En skjønner noen gang ikke hva som var feil, kanskje var det bare temperaturen eller at vannet var for grunt slik at en skrapte seg opp på magen. At en bare trodde forholda var fine, for de så slik ut fra der du sto på kanten.

For vannet lokka med å glitre deg inn i øynene og at det var nok for deg. Etterpå vil en forstå at en ikke skulle ha tatt hoppet, ikke trodd på at dette var et vann som var godt for deg. Som en burde ha hoppa i…

 

 

Men nå er det høst og en skal egentlig ikke tenke på å bade i glitrende vann som kaster deg blår i øynene.

For livet byr og det tar, sommer, høst, vinter og vår.

En må også tørre å hoppe- eller stupe ut i livets vann.

Og det kan være for grunt uten at det syns -.

 

Å slå seg er aldri artig, ikke som mageplask en vakker sommerdag eller å overbevise seg om og tro på noe som ikke hadde grunnlag.

 

 

Det er bare å ta på seg de tykke genserene, kjenne den kalde vinden klype seg i kinnene og gå på.

Se etter hvilke lærdom magaplasket ga.

For nå’et er her og nå.

Et blink av solstreif gjennom løvverk, et blikk, latter, hele tida nye blaff…

 

 

Det er akkurat som en lever bak lag av slør, ett og ett slør blir tatt vekk i kvart et nå.

Når en kjører over en bro kan den svikte i neste moment, når det ser som mørkest ut kan sola bryte gjennom.

 

Slik er det.

 

Så da får en bare la svien etter et magaplask gå over, for til og med et magaplask kan være bra og få deg inn på en riktigere vei.

 

 

Ta på deg skjerfet og nyt høsten.

 

 

 

♥